Jo Fuglestvedt i samtale med pater Ellert Dahl o.p. og høyskolelektor Magdalene Thomassen
Hva betyr fastetiden for deg?
Bilde
Magdalene Thomassen: Jeg opplever fastetiden først og fremst som en forberedelsestid frem mot den store
påskehøytiden. Det er jo påskemysteriet som er selve hjerteslaget i vår tro og som gir mening og retning til vår
kristne praksis - også til fastetidens "bot og omvendelse". Fasten er en tid til fordypning og meditasjon over Kristi
liv og verk, og en tid til besinnelse på mitt eget liv i lys av dette. De konkrete måtene vi markere fastetiden på
(gjennom 40 dager - det er ganske lenge!) fungerer som en slags påminnelse i dagliglivet. De markerer også at troen
ikke leves i en eller annen adskilt, åndelig sfære, men at den angår våre liv som hele mennesker av kjøtt og blod -
at viljen til å søke Gud skal gjennomsyre alle sider av livet.
Hvilke effekter skal fastetiden ha på våre liv?
Ellert Dahl o.p.: Som adventstiden er også fastetiden opprinnelig en botstid i Kirken. De egentlige fastedagene er
askeonsdag og langfredag. Tradisjonelt er faste noen man gjør for å begrense legemlige behov til fordel for åndelige
beskjeftigelser, og slik frigjøre åndelige krefter. "Opp med de synkende armer, stram de vaklende knær. Trå fast og
sikkert, så stien blir rett, og den halte som følger, ikke trår feil, men tvertimot finner styrken igjen!", sier
Hebreerbrevets forfatter. Så å si alle religioner har fasten som element i sin praksis, ut fra erkjennelsen av at kropp
og sjel henger intimt sammen, og at en viss legemlig selvdisiplin kan fremme den åndelige vekst..
I fastetiden skal vi gi oss selv muligheter til bønn, åndelig lesning og deltagelse i gudstjenester i større monn enn
ellers. Fastetiden er der videre for at vi skal dele med trengende, gi av vårt eget. Dette er nok et synspunkt som
spesielt tiltaler en moderne mentalitet. Å faste og dele med andre er selvfølgelig ikke forbudt resten av året: Mange
mennesker lever i "ufrivillig faste" året rundt, og det er ikke bare mulig, men også helt riktig å dele med dem. For
det tredje gir fastetiden en anledning til å øve oss i naturlig selvkontroll. Dette er høyst aktuelt i møte med
utfordringen fra konsumsamfunnet.
Det er viktig å ikke se på fasten som en tung plikt som Kirken pålegger oss, men heller som en utfordring og en
mulighet til fornyelse. En slik tid trenger vi til opprustning av det åndelige liv, likesom vi er villige til å ofre tid for
å holde oss selv fysisk i form. Dypere sett henger fasten sammen med det kristne kall til omvendelse, og derved
menes ikke noen plutselig sjelekrise, men heller en gradvis utdypelse av vårt åndelige liv, i tro, håp og kjærlighet,
samtidig som vi frigjør oss fra en selv-sentrert tilværelse.
Hvilke konkrete forslag har dere for gjennomføringen av denne tiden?
Ellert Dahl o.p.: Bestem aller først hva du vil gi avkall på. Det kan være noe i matveien, noe med forbruk forøvrig.
Det behøver ikke være noe stort offer, men noe skal det likevel koste. Det skylder vi oss selv, ut fra ren selvrespekt.
Det er opp til den enkelte å finne tjenlige former for konkret handling: man kan støtte et Caritas-prosjekt, det kan
være en form for frivillig tjenste, som besøk hos syke eller enslige... Og man kan begrense seg på områder der
forbruket av unødvendige goder ellers er stort. Kutt også litt ned på fornøyelser, som hindrer konsentrasjonen om
vesentligere ting. Til sist vil jeg anbefale at man setter av en fast tid til daglig bønn og åndelig lesning og til
gudstjenester.
Magdalene Thomassen: Fastetiden er en av Kirkens tider - og jeg synes det er en rikdom å kunne leve fasten nettopp slik, som del av "Guds folk" på vandring "opp mot Jerusalem". Utover liturgiske feiringer og de faste- og abstinensforskriftene som praktiseres av hele Kirkens fellesskap, så tenker jeg vel at hver enkelt må finne de måtene å markere fasten på som for dem er meningsfulle. Tradisjonelt hører jo "faste, bønn og almisser" sammen - det sier noe om at selve innholdet i fasten er annet og mer enn bare å kutte ut noen skarve kjøttstykker dann og vann... Fasten er en forsoningens tid - forsakelsen som vi oppfordres til står i sammenheng med forholdet til Gud og til vår neste. Det kan for eksempel ofte koste oss mer å sette av tid (til f.eks. bønn) enn penger. Likedan kan det vel være både vanskeligere og til større vekst i kristenlivet å skvære opp i forhold til noen vi kanskje har begått urett, enn det er å forsake en fest eller en kino. Tradisjonen med "fastebøsser" som legges ut i kirken, viser til den nære forbindelsen mellom "faste og almisser"; å avstå fra materielle goder til fordel for noen som trenger det. I våre dager har mange kanskje vanskeligere for å se verdien av "legemlig" faste i og for seg -
altså det å la være å spise noe over en viss tid, eller å redusere inntak av mat, kutte ut typer mat, o.l. Men også her har tradisjonen mye å lære oss, tror jeg. Faste har jo til alle tider vært brukt som en hjelp til åndelig vekst, som et redskap for å gjøre oss åndelig årvåkne, og for å søke "hjertets renhet" - et udelt hjerte, ubundet av alt som ikke leder til Gud.
Hvilke forandringer bør skje med oss etter en vellykket faste?
Magdalene Thomassen: Vel... kanskje at vi ikke er så opptatt av om vår faste har vært "vellykket" eller ikke! Del av fasten er vel nettopp å rette blikket utover oss selv. Vår faste er et uttrykk for ønske om og viljen til å følge Kristus - hvordan dette eventuelt forandrer oss, tror jeg ikke er opp til oss å bedømme. Det overordnede målet for fasten som for kristenlivet forøvrig, er å vokse i tro, håp og kjærlighet. Vi kan også håpe på "åndens frukter" som er kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, høysinn, godhet, osv., osv. (Gal. 5.22 f). Men gransker vi oss selv i forhold til dette idéalet, er det fort gjort å falle i enten hovmodighetens eller mismodighetens fristelse! Vi får heldigvis lov å legge selvgranskingen fra oss... fastetiden er en forberedelse til å ta imot påskens fri gave med takksigelse og lovsang.
Hvordan har synet på fastetiden utviklet seg gjennom kirkehistorien?
Ellert Dahl o.p.: For de første kristne var fasten en meget viktig del av den kristne utfordring. De fastet bevisst for å etterlikne Jesu egen faste, da han gikk ut i ørkenen i førti dager før han tok fatt på sin gjerning. Også vi faster med Jesus, for å styrkes med ham i kampen mot det onde. Inntil det annet Vatikankonsil hadde Kirken langt videre krav i forbindelse med fasten enn hva som er tilfelle i dag. Det var abstinens fra kjøttmat hver fredag, noe som idag ikke lenger er påbudt, bare anbefalt, og før deltagelse i søndagens høymesse praktiserte man dessuten liturgisk faste fra midnatt av. Den påbudte faste er idag redusert til en rent symbolsk status, men det forhindrer ikke at vi har frihet til selv å faste, dersom det skjer med måtehold.
Finnes det tilnærminger til det å faste som dere vil beskrive som misforståtte og naive?
Magdalene Thomassen: I utgangspunktet synes jeg ikke noen har rett til å bedømme andres fastepraksis som misforstått eller naiv. En annen sak er at vi i dag ser mange eksempler på bruk av faste som ikke nødvendigvis har noe med en religiøs søken å gjøre, og som heller ikke har alle de sidene ved seg som den kristne tradisjonens trefoldige "faste, bønn og almisser" peker på. Det kan for eksempel være faste for å oppnå spesielle opplevelser, eller for helse og skjønnhet, eller hva det måtte være. Det trenger jo ikke å være noe forkastelig i dette, men det har ikke noe med den kristne fasten å gjøre. I kristen tradisjon har det forresten vært perioder hvor fasten har inngått i en type "selvpinende" botspraksis som iallefall med dagens øyne kan virke noe ekstrem - men det er vel ikke akkurat tendensen i vår tid... De aller fleste religioner har en fastetradisjon, og jeg tror det er viktig for den religiøse fastens betydning og innhold nettopp at den er del av en overlevert erfaring - at den ikke bare er min egen lille individuelle affære, men står innenfor en større sammenheng.
Er det noen fallgruver forbundet med den kristne fasten?
Ellert Dahl o.p.: Å tukte legemet på bekostning av helsen er en fallgruve. Vi har en forpliktelse til å holde oss friske, og vi hjelper ingen med selvpining. Vi bør faste etter evne, og kriteriet for at fasten nytter, ligger i den sjelelige styrke og frihet vi vinner. Kroppens krav kan trenge seg urettmessig, men umerkelig, innover sjelens enemerker. I et visst øyeblikk trenger vi å sette grense. Faren er vel imidlertid ikke at vi er for strenge med oss selv, men heller at vi ikke tar fastebudet riktig på alvor. Kirken pålegger en nokså beskjeden askese, så vi må i det minste kunne holde fast ved denne.
Ellers må ikke fasten bli et mål i seg selv, for da tjener den til selvforherligelse. Vi faster for Kristi skyld og til beste for andre mennesker, ikke for å kunne føle oss flinke og nyte andres beundring. Etter Jesu egne ord er det liten hjelp i en faste som ikke ledsages av barmhjertighet.
