Av Kjell Arild Pollestad op, hentet fra Bønnebok for Den katolske kirke, St. Olav Forlag, 1990
I natt ligger kirken i mørke. Dette mørket minner oss om opphavet, da jorden var øde og tom, og Guds Ånd svevet over vannene. Men jorden, brødre og søstre, er ikke bare den sorte muld, som vi tråkker på, planter i og høster av. Vi er selv av jorden, for av jord skapte Herren Adam - Mennesket. Da fastetiden ble innledet, og askekorset ble tegnet på våre panner, lød den gamle visdom: "Kom ihu, menneske, at du er av støv, og til støv skal du vende tilbake." Og når vi en dag skal senkes i vår grav, da skal den samme visdom lyde: "Av jord er du kommet, til jord skal du bli." Glem aldri, menneske, at jorden er ditt element, og at jordens mørke også ruger i ditt hjerte. I nattens mørke tenner vi ilden, det tegn på Guds nærvær som Moses skimtet i den brennende busk, dengang den Allmektige røbet sitt hellige navn: Jeg er den som er.
Da Moses førte folket ut av fangenskapet i Egypten, gikk Herren foran som en røyksøyle om dagen, og som en ildsøyle om natten. Hans kjærlighet kan lignes med en fortærende ild, rensende og varmende, trofast brennende i jordens mørke natt, som et evig og uforanderlig nærvær.
Av ilden tenner vi lyset, påskens lys, som ved sin klarhet er bilde på Kristus, han som er lys av lys, sann Gud av den sanne Gud. Hans lys er det som gjør guddommens ild synlig i verdens mørke; det stråler over jorden slik det i denne hellige natt fyller kirkens rom, for å opplyse hvert menenske, og føre det fra døden til livet, fra dødsriket til Paradiset. For Kristus er oppstanden fra de døde; i hans lys skal også vi se lyset.
Kjære brødre og søstre. Veien til lyset går gjennom vannet. Likesom det gamle Israels folk ble ført gjennom havet på vei til det lovede land, slik føres også vi til lyset gjennom dåpens vann. Vi blir begravet med Kristus i dåpen til døden for å gjenoppstå til det nye liv gjennom dåpens vann.- Vi blir begravet med Kristus i dåpen til døden for å gjenoppstå til det nye liv sammen med ham. Derfor nedkaller vi Guds Ånd over dåpens vann, den lue fra Guds kjærlighets ild som gjør vannet til et gjenfødelsens bad. Ved vannet står oljen. Likesom det gamle Israels folk måtte vandre i førti år i ørkenen før de nådde frem til løftets land, slik lar heller ikke Kristus sine venner bli spart for ørkenens farer og fristelser. Livet i Kristus er en kamp for å bevare troen, håpet og kjærligheten. Men han salver oss med frelsens olje, for å gi oss styrke i striden og mot i prøvelsen. Og dersom vi faller, støter han oss ikke bort. Han tar imot vår anger og bot, reiser oss opp, og gir oss nye krefter. Han dekker bord for oss for våre fienders øyne.
Midt i livets ørken står alteret med brød og vin. Likesom det gamle Israels folk ble næret med manna i ørkenen, slik nærer den oppstandne Kristus sin brud, Kirken, med himmelsk føde: Ta og et. Dette er mitt legeme. Ta og drikk. Dette er mitt blod.
Høyt elskede brødre og søstre. La oss løfte våre hjerter i denne hellige natt, hvor jorden bestenkes av dåpens livgivende vann, styrkes av frelsens olje, næres av livets brød og beruses av den nye vin. La oss legge av alt som tynger, forene oss i innbyrdes kjærlighet, og ta imot dette store mysterium med takk og tro. For Kristus, verdens lys, er sannelig oppstanden, og når våre egne lys en dag brenner ned, vil han lyse oss vei gjennom dødens mørke. Til den gamle visdom: "Av jord er du kommet, til jord skal du bli," kan vi i lyset fra Kristi tomme grav tilføye: "Av jorden skal du igjen oppstå."