Av msgr. Torbjørn Olsen. Artikkelen er en del av et pilegrimsbrev skrevet i forbindelse med St. Eystein menighets pilegrimsreise til Lourdes, Barcelona, Avignon, La Salette, Andorra og Montserrat høsten 2004.
Oppe i De franske alper, sør-øst for Grenoble, befinner det seg en liten landsby som heter Corps, hvor bl.a. keiser Napoleon overnattet i 1815. Noen kilometer lenger inn i fjellene, nord-øst for Corps, ligger det bittelille stedet La Salette.
Lørdag 19. september 1846 befant to barn fra Corps seg høyere opp i fjellet. Det var den 11 år gamle Maximin Giraud og den 15 år gamle Mélanie Calvat. De passet på kyrne til to forpaktere. Henimot middagstid drev de kyrne ut av skogen og opp i en skråning med mye gress, der det også var en bekk hvor dyrene kunne slukke tørsten. Plutselig fikk de to barna se en meget vakker og omstrålet dame like ved. Hun satt på en steinblokk. Klærne var hvite og full av perler. Over skuldrene hadde hun et sjal med roser, og om halsen bar hun et kjede med krusifiks. Barna trodde det måtte være en ukjent nabokvinne som befant seg oppi fjellet. Hun talte til dem, og de merket seg hva hun sa. Budskapet var at hennes folk måtte vende om fra sin syndige atferd og gjøre bot. Ellers ville hun la sin sønn legge sin arm på dem. Det ville gå dem ille, bl.a. ved potetproblemer alt før jul. Hun nevnte uttrykkelig ting som vanhelligelse av søndagen, skulking av gudstjenesten og forakt for religionen. Men til omvendelse var det knyttet godt håp for fremtiden. Og så var damen vekk.
Barna selv fortalte overalt hva de hadde opplevd, mens de tro nedover dalen. Da de kom hjem, ble det straks klart for bestemoren at det var Vår Frue de hadde sett. Da delte meningene seg. Mens sognepresten trodde på barna og fortalte om hendelsen i messen, mente derimot borgermesteren at de for med løgn. De ble straks skilt fra hverandre. Erkebiskopen av Grenoble forbød alt i oktober samme år prestene å nevne hendelsen fra prekestolene. Men han kunne ikke forhindre at mennesker i store mengder dro innover i fjellet til stedet der den merkelige hendelse hadde inntruffet (60.000 innen et år var gått). Potetmangel var et faktum før jul. En kilde begynte permanent å avgi vann. Det ble berettet om mange omvendelser og helbredelser der. Erkebiskopen måtte nedsette en kommisjon for å undersøke troverdigheten i barnas påstand og den folkelige tolkning av dette. Den 19. september 1851 konkluderte han med at stedet hadde de kjennetegn som følger en ekte Maria-åpenbaring. Dette ble senere stadfestet av pave Pius IX.
La Salette vokste til i dag å være Frankrikes nest viktigste valfartssted. En stor kirke ble bygd inne i fjellet, ordentlig vei ført frem og et større bygningskompleks satt opp i tilknytning til helligdommen. Stedet besøkes i dag av flere hundre tusen mennesker hver år. Fordi det befinner seg høyt oppe i fjellene, er det mye vanskeligere tilgjengelig enn f.eks. Lourdes. Av naturlige grunner er de besøkene også mye mer ungdommelige og friske enn de som kommer til Lourdes. Bygningskomplekset rommer herberge, der det er mulig å bo noen dager. En pilegrimsreise som fører til La Salette kan få preg av leiropphold ved målet. Og fordi man befinner seg høyt opp Alpene, er ikke bare omgivelsene vakre, men innbyr også til fjellturer for dem som ønsker det.
Et prestefellesskap ble opprettet i tilknytning til helligdommen - for der å ta seg av gudstjenesten og drive sjelesorg blant pilegrimene. Av dette oppstod i 1852 en klosterorden (Misjonærene av Vår Frue av "La Salette", eller kort og godt "salettinerne"), og den har hatt betydning for Norge. Prefekt Bernard Bernard (1821-95), som var Nordpolmisjonens annen prefekt (fra 1862) og som ledet Den katolske kirke i Norge fra 1869 til 1887, sluttet seg i 1880 til denne orden og bodde siden en tid i La Salette. Ni av ordenens franske prester virket i Norge på slutten av 1800-tallet. Og pater Jean Berthier (1840-1908), som stammet fra Grenoble-taktene og opprettet kongregasjonen Misjonærene av Den hellige familie (MSF), var selv salettiner og ble i La Salette ansporet til å stifte MSF. MSF-misjonærer har siden 1932 hatt hovedansvaret for Den katolske kirke i Nord-Norge.
Etter katolsk oppfatning har ingen plikt til å "tro" på hendelsene i La Salette. Det må være opp til den enkelte, og man er verken "dårligere" eller "bedre" troende om man tror på dem eller ei. Men samtidig er det klart at La Salette for svært mange er blitt til oppvåkning, håp, tro, helbredelse og forsoning i over 150 år. De to barn minner oss om at Gud ikke nødvendigvis betjener seg av store teologer når han skal si noe til menneskene, og heller ikke er han avhengig av store katedraler. Hans egne skapte grønne enger omgitt av en storslått natur var her rammen.