Pilegrimsferder før og nå

Ikke-kristne valfarter

Allmennmenneskelige valfarter

Når en mor dør, kan de etterlatte føle trang til å oppsøke det sted hun ble født og vokste opp. Hus, omgivelser, sanseinntrykk og mennesker formidler noe av morens vesen, hvem hun var. Nettopp der, på det stedet, blir moren mer nærværende enn andre steder.

Hedenske valfarter

I hedensk tid drog man på valfart til personifiserte naturkrefter, som hersket over spesielle områder. Man drog til elven for å oppsøke vannvetter. Man drog til kilden for å få hjelp av kildevetter. Man drog til fjells for å komme nærmere himmelgudene.

I antikken hadde folkene i Lilleasia, Egypt og Hellas tallrike helligdommer, som de valfartet til, steder hvor gudenes nærvær og kraft opplevdes som mer virksom enn på andre steder.

Muslimske valfarter

Muslimenes hellige by Mekka, hvor Muhammed ble født, besøkes årlig av hundretusener av pilegrimer, som besøker moskéen el-Haram med Kaba og den hellige sorte sten. Uten spesiell tillatelse er det ikke tillatt for kristne å oppholde seg i byen.

Jødiske valfarter

Jødene valfartet til tempelet i Jerusalem. I denne helligdommen hadde Herren lovet å være tilstede for sitt utvalgte folk - og da sterkere enn på noe annet jordisk sted. En rekke av de gammeltestamentlige salmene, som har fått innpass i våre tidebønner, ble sunget av jødiske pilegrimer på vei opp mot tempelet. Kristus, som den troende jøde han var, valfartet hvert år sammen med Maria og Josef til tempelet for å feire den jødiske påske.

I. Pilegrimsvandringer i middelalderen

Steder veien førte til

Kristne har trolig valfartet til Jerusalem helt siden pinsefesten. Historien navngir enkeltpersoner. Men det var nok først etter at keiser Konstantins mor Helena i år 325 besøkte de hellige steder, at tilstrømningen til det land som hadde vært skueplass for Jesu fødsel, liv, død og oppstandelse, økte enormt. Et halvt århundre senere - en gang mellom 381 og 384 er det en annen tøff kvinne - Egeria heter hun - som legger ut på den farefulle reisen til Det hellige land.1 Avreisen skjer høyst sannsynlig fra Frankrike. Hun kommer til Konstantinopel og legger veien derfra gjennom Lilleasia til Syria og derfra til Palestina. Hun besøker alle de hellige steder Bibelen beretter om. Hun legger så ut på en vandring gjennom Sinaiørkenen, hvor hun studerer israelittenes vandringer på vei til det land som fløt av melk og honning. Hun når så frem til Egypt hvor hun gransker nøye de stedene hvor Abrahams ætlinger trellet under Faraos åk. - Det er noe å tenke på at det altså var to uforferdede kvinner fra Europa, som ved sine eksempler og beretninger, fikk valfarten til Det hellige land til å blomstre for alvor. I denne forbindelse er det interessant å legge merke til at under hele middelalderen var det nesten like mange kvinner som la ut på langvalfarter som menn - på tross av alle farer de utsatte seg for.

Men ikke alle hadde tid og ressurser til å foreta den farefulle reisen over land og hav til Palestina. Så drog de isteden til steder hvor hellige mennesker hadde fulgt Jesu eksempel og ved sin martyrdød vitnet om troens sannhet. Fremme ved graven falt det naturlig for pilegrimene å be det døde trosvitne gå i forbønn for seg og alle som stod dem nær. De kom med sine sykdommer, sorger og bekymringer. Mange ble helbredet, andre fikk trøst og styrke til å bære sine lidelser.

Helst ville de valfarte til apostlenes graver i Roma. Her kunne de knele og be på steder hvor Peter og Paulus lå begravet, omkranset av talløse graver til andre martyrer. Også pilegrimer fra Norge tok straks etter kristendommens innføring i landet til å valfarte - både til Jerusalem og Roma. Hellig Olavs skald, Sigvat, var på vei hjem fra Roma, da han hører om kongens død på Stiklestad. Olavs banemann, Tore Hund, gikk etter slaget på pilegrimsferd til Jerusalem. Var det en botsferd? Fra denne valfarten kom han aldri tilbake. Islandske sagaer er heller ordknappe når det gjelder kristendommens innførelse på sagaøya. Men i Njåls saga leser vi om bygdehøvdinger, som noen år etter at kristendommen var vedtatt på Alltinget, drog på sydferd, et stående uttrykk for pilegrimsreise til Roma. Flose Tordsson som ledet drapet på Njålssønnene, ble dømt til sydferd av sine fiender. Kåre Sølmundssonn - en stor viking og drapsmann - drog på eget initiativ på botsferd til Romaborg og fikk absolusjon av paven selv, leser vi.2

Etter hvert skulle valfartsstedene bli tallrike. Det kunne dreie seg om en kirke med en undergjørende statue av jomfru Maria eller en annen helgen, eller et kapell hvor en tvilende prest en gang hadde opplevd at hostien han holdt i hendene, tok til å blø, eller en skoglund hvor Maria hadde vist seg for de troende, eller til et sted hvor Guds beste venner hadde lidd martyrdøden. Norge fikk også et valfartssted av europeiske dimensjoner. Til Nidaros, hvor hellig Olav lå skrinlagt i Domkirken, drog tusener av pilegrimer hvert år. I alle europeiske land tok man til å skjelne mellom korte, oftest lokale pilegrimsferder, og lange, farefulle. Til den siste kategorien hørte Jerusalem, Roma, Santiago de Compostela og Nidaros.

Motiver for å legge ut på veien

Det viktigste motivet for å legge ut på en valfart var å bli helbredet for sykdommer. I en pilegrimsfører fra 1100-tallet leser vi om pilegrimer som etter den lange vandring har nådd frem til Santiago. «Blinde skjenker han (Gud) synet, stumme gir han talens bruk, lamme går, besatte blir befridd fra onde ånder.» Pilegrimene var fast overbevist om at det var ved apostelen Jakobs forbønn at Gud gjorde alle disse undergjerninger. Gjør vi nå et hopp nordover til Nidaros, hører vi lignende ord fra Snorre, der han skildrer det som hendte ved hellig Olavs skrin i Nidaros. Vi leser: «Til den hellige Olav kom det så mange mennesker at det var som en hær, halte eller blinde eller folk som var syke på andre måter, og de gikk friske derfra.»3 Passio Olavi kan berette mer utfyllende om slike helbredelser.

Andre pilegrimer drog til de store valfartssteder for å gjøre bot for sine synder.4 Boten kunne være pålagt av prest, eller biskop etter et skriftemål. Angrende mordere og andre urostiftere kunne brukte år av sitt liv på å valfarte til Roma Nidaros og Santiago. De gikk barføtt og tigget seg frem på veien. Sikkert en mer human straff enn å sitte i fengsel på livstid, eller havne i den elektriske stol. I Kirke og klosterliv skildrer Sigrid Undset botferdige pilegrimer på vei til Nidaros: «Ugjerningsmenn fra England, Frankrike og Spania kommer - de har gått botsgang fra valfartssted til valfartssted, smidd i lenker, med mordersverdet hengende på seg. Ved Olavs grav springer lenkene og sverdet faller på gulvet.» 5 Slike botsferder kunne man også velge frivillig. Middelaldermennesket syndet vel like mye som vi gjør i dag. Men syndsbevisstheten var forskjellig. Vi legger et unnskyldende teppe over det meste. Middelaldermennesket syndet, angret, skriftet, gjorde bot, ja, drog gjerne på botsferd hvis anledningen bød seg.

Andre drog til hellige steder for å oppfylle et løfte. Columbus lovet Gud under en forrykende sjøstorm å dra på pilegrimsreise til en Maria-helligdom som takk for hjelp i havsnød, og dette løftet holdt han. Noen lengtet etter å dra til de store valfartssteder, men var forhindret i å dra selv, fordi de var for syke, gamle eller pliktbundne til hjemstedet. Så bad vedkommende en annen gå i sitt sted og utstyrte stedfortrederen med klær og penger. For den syke som søkte helbred og den botferdige som tryglet om Guds miskunn, var valfartsmålet det viktigste, ikke vandringen som sådan. Det var ved målet - i helligdommen - at helbredelser skulle skje og det botferdige sinn falle til ro.

Oppbruddet

Pilegrim var man fra det øyeblikk man hadde bestemt seg for å legge ut på vandringen. Før oppbruddet var det mye som måtte gjøres og forberedes. Fordi langvalfarter var så farefulle, måtte testamentet skrives og ansvar for gårdsdriften overføres til ektefelle eller barn. Man søkte etter beste evne kunnskaper om den ruten man ville gå. De ubemidlede måtte låne penger av slekt og venner. Sko og klær måtte kjøpes. Uunnværlig var den lange kappen som beskyttet mot vind og regn under vandringen og som overbredsel om natten. Den vidbremmede hatten beskyttet ansiktet mot solen og forhindret regnet i å sile ned i nakken. Staven ga støtte når man vandret i fjellet eller vadet over strie elver. Dessuten var den et hendig våpen mot ville dyr og landeveisrøvere. Oppakningen bar man i en skulderveske. Her gjaldt den gylne regel: å ta med så lite som mulig og så mye som nødvendig. Penger og viktige skriv oppbevarte man i en pung eller gjemte dem i beltet eller i skosålene. Til viktige dokumenter hørte et anbefalingsbrev fra sognepresten, reisepass, senere også en helseattest.

Også i åndelig forstand måtte man beskikke sitt hus: Gammelt fiendskap måtte slettes, gjeld betales. Like før avreisen avla man et grundig skriftemål, tok del i en pilegrimsmesse, 6 for så til slutt å motta Kirkens velsignelse over veske, stav og pilegrimen selv. De som drog på valfart nedover i Europa, var unge, voksne, gamle, syke, friske, kvinner og menn. Minst 40 prosent av pilegrimene var kvinner.

Veien som sådan

I en tysk pilegrimsbok står følgende: «Pilegrimsferden er arbeid.» Vi kan i dag knapt forestille oss det blodslit pilegrimer til fots måtte utholde, og hvilke farer de utsatte seg for på en langvalfart. Sult, tørste, hete, kulde, tretthet, sykdom, død har alltid vært menneskenes følgesvenner. Slike lidelser økte enormt under en langvalfart. Pilegrimen måtte kjempe seg frem i alt slags vær - i storm og øsende regn, i snø og hagl. Dyvåte og skjelvende av frost måtte de overnatte utendørs eller i iskalde herberger uten noen form for komfort. På ferden måtte pilegrimene dele sine lidelser med samfunnets mer og mindre utstøtte: som landstrykere, spillemenn, gjøglere, sigøynere. Disse hevnet seg lett på pilegrimene over urett de selv hadde lidd i samfunnet. Her var det duket for mange konflikter. Farer lurte under hele ferden. I tett tåke kunne vandreren gå seg vill i fjellovergangene og styrte utfor stupet. Under flom og snøsmelting kunne det være livsfarlig å krysse elver. På ubebodde strekninger - særlig i de store skogene - kunne røvere ligge i bakhold for så å angripe den intetanende vandrer. Vi har tallrike beretninger om pilegrimer som er blitt berøvet penger og klær, så de måtte tigge seg frem til målet, om andre som ble skamslått, kvinner som ble voldtatt, hele følger av pilegrimer som ble tatt til fange med krav om løsepenger. Farligst var nok ferden til Jerusalem, særlig seilasen over Middelhavet fra Venezia til den palestinske havnebyen Akkon. Skipene kunne bli kapret av muslimske sjørøvere under overfarten og alle om bord solgt som slaver.

Også i byer og tettsteder lurte farer: Det kunne være herbergsverter, som bedrog sine gjester, forretningsmenn som brukte falsk mål eller solgte fordervet mat. Det kunne oppstå konflikter med de fastboende på grunn av det fremmede språket, uvitenhet om landsens lov og skikk, fordommer, en gryende rasisme. Også indre farer lurte når pilegrimen etter en urett lot seg friste til å ta loven i egen hånd eller når samfunnets udydige terner stilte seg opp ved veikanten og tilbød sine tjenester til ensomme menn på vandring mot målet.

Allikevel er ensidig svartmaling neppe på sin plass. Særlig for de unge fikk eventyrlysten rikelig næring, ikke minst når ytre farer truet. De vitelystne fikk stillet sin nysgjerrighet ved å studere fremmede folkeslag, deres språk, landbruk, håndverk, kunst. Pilegrimene utgjorde dessuten et grensesprengende broderskap, hvor vennskap og solidaritet var nødvendig for å overleve. Mange vil den gang - som nå - ha opplevd fellesskapet som noe nytt og berikende. Sjelelig styrke, trøst og glede ga også andakter og kirkebesøk underveis. Dessuten må vi være klar over at det kristne middelaldermennesket hadde et annet forhold til lidelser enn vi i dag. Det var gått i blodet på dem at botsgjerninger - det å lide med Kristus - kom både dem selv og hele Kirken til gode7. Slike tanker som for oss er blitt tørr teologi - dessverre - var for middelaldermennesket en inngrodd kristen praksis. Slik kunne en pilegrim finne glede selv i de verste lidelser.

Målet

Som tidligere nevnt: Målet er det viktigste ved middelalderens pilegrimsferder. La oss nå bruke fantasien: Siste etappe på ferden står for tur. Slitne og lykkelige er valfarerne nådd frem til mons gaudii, gledesberget.8 Herfra har de for første gang utsyn over lengslenes mål, helligdommen de har slitt seg frem mot. Ydmykt bøyer de kne, forretter en bønn, synger en sang. De finner en bekk hvor de kan vaske av seg ukegammel svette og lort. Iler så av sted til katedralen. Når frem dit om kvelden, går inn i kirkerommet, som er fullpakket av mennesker og tilbringer hele natten der i bønn og lovprisning. Snart er luften stinn av lukter fra syke kropper. Noen besvimer på grunn av den oksygenfattige luften og må bæres ut. Særlig syke, sorgtunge og botferdige søker nå å kravle seg frem til sarkofagen, hvor den helliges jordiske levninger ligger skjult. Det gjelder å komme det hellige sted så nært som mulig. Slik nødlidende i bibelsk tid trengte seg frem til Jesus for å få nærkontakt, berøre hans kappe, ta på ham, slik søker de samme mennesker i ettertid å nærme seg Jesus via hans tjener - hvis jordiske rester er tilstede i dette skrin, og hvis sjel står Jesus så inderlig nær i himmelborgen. Noen våker natt etter natt i kirkerommet.- Det skjer et under. Den helbredede, som kanskje er blitt båret frem til valfartsstedet, eller sittet repet fast til en hesterygg, jubler og strekker hendene mot himmelen, løper så rundt skrinet på ben som før var lamme. Det går et brus av undring gjennom folkemassene. Hvis det er i Santiago underet skjer, vil først én, så alle juble: «Stor er den hellige Jakob, ære og lov tilkommer Jesus Kristus». Våkenatten tilbringes i bønn og lovprisning. De som blir helbredet, beretter om de sykdommer de har lidd under. Andre forteller om helgenens liv og undergjørende kraft. Neste morgen tar de del i messen, hvor kilden til all helbredelse og trøst blir nærværende på alteret for så å gi seg selv som føde for den vandrende pilegrim.

I en tid hvor religiøs tvil var et ukjent fenomen, da filosofer, libertinere og populærvitenskapen ennå ikke hadde innfiltrert massene med fornektelse av åndelige realiteter, skjedde langt flere undre enn i dag. Oppbevarte protokoller om mirakler på valfartsstedene beskriver tallrike helbredelser, og en mengde votivgaver, som ble plassert i umiddelbar nærhet av de helliges relikvier, beretter samme historie: Halte og lamme etterlot seg krykker.

De som ble helbredet på andre organer, formet et billede av voks, som skulle forestille den del av kroppen som tidligere hadde vært syk, men nå blitt frisk. Det hengte de opp på kirkeveggen i umiddelbar nærhet av de hellige relikvier. Etter morgenmessen drog pilegrimene ut på byen, leiet seg herberge, tok en vandring i byens gater, kjøpte et pilegrimsmerke av metall, som bevis for de der hjemme at målet var nådd. Så var det å slentre i bygatene, gjøre innkjøp og ha det litt moro. Tilbudene var mange og uskyldige.

Hjemreisen

Hadde de endelig klart å rive seg løs fra helligdommen og de vakre omgivelsene, tok de fatt på hjemreisen. På mons gaudii vendte de seg atter en gang mot det hellige sted, falt på kne, og takket Gud for alt de hadde fått oppleve. Ofte tok pilegrimene en annen vei tilbake enn den de kom. Alt gikk nå lettere, for de var bedre trenet enn da de kom, og gledesrusen over det de hadde opplevd ga bena vinger. På hjemstedet ble de tatt imot med stor glede av slekt og venner.

Realisme

Vi har i dag en tilbøyelighet til å romantisere pilegrimsferdene i middelalderen. Romantikk er det ord som passer minst. Realisme er et bedre uttrykk. For de fleste pilegrimer var selve veien et beintøft og farefullt slit, som kulminerte i ekstatisk religiøs glede ved veis ende, når målet var nådd. Hos de millioner av mennesker som grep til pilegrimsstaven, var det få som gikk svanger med høytflyvende tanker. Det dreide seg heller stort sett om millioner av enkle, fattige mennesker som med en høyst realistisk tro våget alt og fikk sin belønning. Når Sigrid Undset i sin bok Kirke og Klosterliv beskriver pilegrimsferdene som datidens «turistreiser» og hevder at flertallet av pilegrimene var «folk som reiste for å reise», er jeg for en gangs skyld dypt uenig med henne. 9 - Jo, vi har beretninger fra sagaen om Sigurd Jorsalfars ferd til Det hellige Land. Kongen og hans stormenn drar med seksti skip langs vestkysten av Europa og inn i Middelhavet. Tolv slag kjemper de mot de hedenske blåmennene, som de muslimske sarasenerne ble kalt. Skaldene roser kongens mot i svulstige vendinger. Kong Balduin av Jerusalem gir norskekongen en fyrstelig mottagelse. Skulle det klebe et snev av fromhet ved norskekongens pilegrimsferd, så tier i hvert fall sagaen om det. Vel hjemme i Norge ryker kong Sigurd og broren Øytstein sammen i en durabel mannjevning. Her skryter Sigurd fælt av alle de blåmenn han har slaktet på ferden og alt det gods han har ranet . Nei, dette var så visst ingen valfart etter Guds ønske. - Slike og lignende paradeferder taler middelalderens pilegrimslitteratur lite om - heldigvis. Nei, europeisk valfartslitteratur beretter heller om fattige bønder, underernærte leilendinger, byenes fattige håndverkere som måtte låne penger av slekt og venner eller tigge seg frem på den vågale ferd, som mange aldri vendte tilbake fra.

Forfatterinnen Ragnhild Magerøy har skrevet en trilogi om en norsk valfart til Det hellige land i år 1230. Første bok heter De som dro sudr; andre Den lange vandringen; siste Jorsal. Det får så være at forfatterinnen bommer noen ganger om teologi og kirkerett. Og allikevel, bøkene er etter midt skjønn knakende gode. Magerøy sitter inne med store historiske kunnskaper. Hun aner intuitivt noe om det kristne paradoks at mennesket er hellig og syndig på en og samme tid. Hennes pilegrimer blir skildret med krass realisme. Dyp fromhet og menneskelig svakhet går hånd i. To utenomekteskapelige barn blir avlet på ferden. De lever jo så tett sammen. Forfatterinnen skildrer med innforlevelse den fromme synder som angrer, skrifter, gjør bot, som sender sine oppriktige bønner til Allfaderen og dag for dag med brennende lengsel sliter seg frem mot målet, Jerusalem, hvor Gud døde for manneheimen og sprengte dødens grenser ved sin oppstandelse.

Middelalderkirkens holdning til valfarter

Den katolske kirkes holdning til pilegrimsferder har gjennomgående vært positiv hva sak angår. Det var jo en vanlig pastoral praksis at de som skriftet grove synder, fikk som bot å dra på langvalfart. Kirken har dessuten i intimt samarbeid med de verdslige myndigheter offentliggjort en rekke lover som skulle sikre pilegrimene trygg ferd på veier, over elver og hav, i herberger og på markedsplasser. Strengt ble de straffet som forbrøt seg mot pilegrimer. Av Kirken ble de truet med ekskommunikasjon, av de verdslige myndigheter med galgen. Så hva valfarten som sådan gjelder, var Kirken positiv, og allikevel - det manglet ikke på advarsler. Det var misbruket Kirken ville til livs, den overfladiske holdning, faren for at pilegrimsferder skulle utarte til rent ytre handlinger uten indre fromhet.

Gregor av Nyssa skrev allerede på slutten av trehundre-tallet: «Hvis du er full av slette tanker, forblir du fjern fra Kristus også om du valfarter til Golgata, Oljeberget eller oppstandelsens sted» . Kjent er også kirkefaderen Augustinus ord: «Til Kristus kommer man ved å elske ham, ikke ved å seile», underforstått seile over Middelhavet til Det hellige land. På slutten av 1400-tallet skriver munken Thomas av Kempen, forfatteren av Kristi etterfølgelse: «Den som drar på mange pilegrimsferder, blir sjelden helliggjort av det.» Her møter vi en advarende kritikk som ligger snublende nær den vi på femtenhundre-tallet gjenfinner hos den katolske humanist Erasmus av Rotterdam og reformatorene. Tross denne beske kritikk og alle sunne advarsler mot utvorteshet, vet valfartskildene å berette om pilegrimsferder som satte dype spor i sinnet til tusener av fromme pilegrimer. Så det var nok det normale, og det gjaldt like opp til senmiddelalderen på 14- og 1500-tallet.

Det var først nå- ved utgangen av middelalderen - at både kirke og stat rettet den skarpeste kritikken mot pilegrimsferder. 1500-tallet, reformasjonens århundre, var mørklagt av kriger, tyrkerfaren, pest, kirkelig forfall, et avlatsvesen i forfall, overtro, heksefrykt, relikviekult, utvortes gjerningsfromhet. Men heller ikke her er ensidig svartmaling på sin plass. Forfallet må ikke generaliseres. Folk med et naivt svart-hvitt billede vil bli forbauset over å oppdage at nettopp på 1500-tallet ble det grunnlagt en rekke kirkelige, karitative institusjoner, og at en folkelig fromhetslitteratur og spiritualitet så dagens lys selv i dette mørke århundre. Samtidig må det ikke skyves under en stol at forfallet var til å ta og føle på. Dette satte som ventelig var også sitt preg på valfartsvesenet. Kritikken ble etter hvert massiv. Det ble sagt om menn som drog på valfart at de forsømte sitt arbeid, sviktet sine plikter som ektemenn og i oppdragelsen av barna; at kvinner som ble alene hjemme ble lette offer for døgenikter og omstreifere. Det ble mumlet om at kvinner som drog på valfart, utsatte seg for voldtekt; at barn som la ut på pilegrimsferder risikerte å havne i fangenskap og trelldom. Så det ble en gjengs oppfatning at farene man utsatte seg for, ikke stod i rimelig forhold til den åndelige gevinst valfartene kunne gi. Nei, «pilegrimsreiser», sa godtfolk, «det var noe for tyver og arbeidsskye individer». Slik var stemningen både i den katolske kirke og hos reformatorene ved utgangen av middelalderen. Det ble etter hvert forbudt både av den katolske kirke og de verdslige myndigheter å dra på langvalfart. Det ble nedlagt forbud mot kvinnevalfarter og til slutt mot valfarter i det hele tatt. Reformatorenes negative holdning kjenner vi. Men - som det ofte er blitt sagt - det var ikke valfarten som sådan Luther ville til livs, men misbruket.

Nå er det nå en gang så at pilegrimstanken ikke ble unnfanget av kirkelige myndigheter. Valfarten er fra begynnelsen av en folkelig bevegelse. Den har sine røtter i legfolkets religiøse instinkt, trangen til å møte det hellige i nære og fjerne strøk av verden. Kirken har søkt å fremme, beskytte, disiplinere denne folkelige bevegelse, men har aldri lykkes helt og slettes ikke klart å stanse den. Pilegrimsferdene fortsatte i mindre målestokk fra senmiddelalderen og like opp til vår tid, og har i katolske strøk av verden opplevd en veldig renessanse siden siste verdenskrig.

II. Pilegrimsferder i dag

Det gjelder også for Norges vedkommende. I de siste tiår har det skyllet en bølge av pilegrimsbegeistring over landet. Den har to grener som spriker noe fra hverandre. En gren av mer almenreligiøs natur blir fremmet av religionshistoriker Eivind Luthen og hans pilegrimskontor i Oslo. Eivind Luthen og hans medarbeidere i "Pilegrimsfellesskapet St. Jakob" henvender seg ikke bare - eller først og fremst - til bekjennende kristne. De peiler seg inn på den almenreligiøsitet som fortsatt står sterk i vårt - ellers langt på vei - avkristnede land. De er åpne for alle kristne verdier, de fremmer sansen for myldret av middelalderens symboler, billeder, skulpturer, katedraler, helgener, engler. De oppmuntrer til pilegrimsferder, hvor samhørighet dyrkes på tvers av landegrenser og religiøse overbevisninger, hvor folk fører dialog med hverandre om livets dypere verdier. Caminoen, VEIEN - uansett hvor den går - skal tolkes «som en reaksjon på et materialistisk samfunn der de åndelige verdier taper på mange fronter», hvor miljøvern forsømmes, og teknologien guddommeliggjøres. Målet for vandringene, heter det i de kretser, «er ikke Olavsskrinet i Nidaros - Snarere er det selve VEIEN som vektlegges». Det dreier seg altså om en almenreligiøs ideologi, om det å være underveis som menneske, et fysisk uttrykk for en åndelig prosess. Caminoen, veien - hvor den nå befinner seg - kan tolkes med dikteren Karin Bojes ord: «Det er vägen som är mödan värdt».

Den norske kirke har kastet seg på den almenreligiøse valfartsbølgen og - for eget vedkommende - gitt den et uttrykkelig kristent innhold. Det er helt utrolig hvor mye lødig pilegrimslitteratur som har sett dagens lys i Den norske kirke de seneste år. Jeg vil særlig anbefale Kilden og veiene (Liturgisk senter - Erkebispegården, Trondheim) og Pilegrimshåndboka utgitt av "Arbeidsgruppa pilegrimsvandring i vår tid".

Veien

Det som har skjedd i nyere tid er at VEIEN, CAMINOEN, har fått større betydning i åndelig forstand enn den hadde i den tusenårsperioden vi kaller middelalderen. Og det skal vi ikke undre oss over. For i dag er verken korte eller lange valfarter forbundet med overmenneskelig slit. Vi legger i vei, godt utstyrt med regntøy, varme klær og kredittkortet i lomma. Alt etter form og alder velger vi selv hvor langt vi vil gå. Vi behøver ikke å skjelve av redsel for å møte landeveisrøvere, ville dyr og voldtektsmenn. Vi tar med oss telt eller overnatter på hoteller, billige ja, men komfortable med dusj og andre fasiliteter. Dette gjelder veien til Nidaros, men også Caminoen som fører til Santiago. Her ligger refugiene, pilegrimsherbergene, med én mils mellomrom som perler på en snor. Man betaler en slant eller ingenting, finner en sengeplass, trasker over til baren, hvor man kan slukke tørsten, for så litt senere på ettermiddagen å flytte over til et annet rom, el commedor, restauranten med billig, men god mat og vin. Nei, VEIEN byr ikke i dag på de farefulle strabaser som middelalderens pilegrimer opplevde. Til gjengjeld er VEIENS religiøse betydning blitt sterkt opptrappet. VEIEN er blitt spiritualisert, åndeliggjort.

I moderne valfartslitteratur blir det fremhevet - ofte med dikterisk tyngde - at den ytre pilegrimsferden er et billede på sjelens indre pilegrimsvandring mot det himmelske mål.

Vi blir født i denne verden med en iboende pilegrim i oss. Gud ga oss det urolige hjerte som fødselsgave, en iboende, åndelig lengsel i oss. Vi ble skapt i Guds billede, og billedet roper uavlatelig etter kunstneren som skapte oss. Den enkeltes åndelige pilegrimsvandring er enestående og forskjellig fra individ til individ. De talenter jeg fikk, og den situasjon Gud kastet meg inn i, er startstreken for min helt personlige pilegrimsvandring. Det gjelder å lytte til Herrens røst i vårt urolige hjerte, karre oss gjennom verdens krattskog, unngå farlige sideveier, som leder oss vill, se Guds speilbillede, finne hans spor i naturens skjønnhet, storhet, vishet, ta vare på moder jord, kjempe mot forsøpling av Guds rene skaperverk.Vi skal søke å finne likesinnede venner under vår vandring. Vi er jo brødre og søstre på vei mot det samme mål. Vi skal våge oppbruddet fra denne verdens bedragerske illusjoner, ta vandringsstaven i hånd, legge alle bekymringer, det stressede sinn, jaget etter mammon, velstand og prestisje bak oss. «You cant take it with you.» eller annerledes uttrykt «Likskjorta har ingen lommer.» Eller som Job uttrykker det: «naken kom jeg fra mors liv, naken vender jeg tilbake.» Jesus sier: «Hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.»

Slike og lignende tanker myldrer det av i moderne valfartslitteratur. VEIEN har som symbolkraft fått en stigende betydning i vår tid. Det mangler da heller ikke på anvisninger til litterære forbilleder. Vi henvises til Dante som i sin Divina Commedia gjør en åndelig pilegrimsreise gjennom inferno, purgatorium for endelig å nå frem til visio beatifica på toppen av det himnmelske fjell. Hans venninne Beatrice - som er den legemliggjorte kjærlighet - leder ham uten hans vitende skritt for skritt på oppstigningens vei.

Den moderne pilegrim blir videre oppmuntret til å lese Pilgrims Vandring av den engelske puritaner John Bunyan. Vi befinner oss på midten av 1600-tallet. Etter å ha sittet i fengsel i 12 år, fordi han som Hans Nielsen Hauge våget å forkynne evangeliet for folk uten å være ordinert til prest, altså som legmann, skriver han den boken som - blir det sagt - nest etter Bibelen skal være lest av flest mennesker. Han foretar en åndelig pilegrimsreise gjennom livet. Med utrolig psykologisk skarpsinn skildrer han alle de indre og ytre farer og fristelser pilegrimen må unngå for ikke å avvike fra den smale vei, som fører gjennom den trange port. Personlig følte jeg meg litt shaky etter lesningen. Jeg vil kun anbefale den til mennesker med robust psyke. Er det da kun en promille som når frem til målet? Leser vi ikke i Den hellige skrift at «Gud vil at alle mennesker skal bli salige.» Og hva Gud vil, det får vi da tro at han makter. Det måtte da være at vi kjempet imot og gjorde oss døve for det Newman i sin pilegrimssalme kaller det «milde ljos», som «leider oss gjennom skoddeeim» og «myrke natt», så vi til sist får oppleve at «ein morgon renn» og blir saliggjort i synet av «engleåsyn blid.»

De som ønsker å dra på pilegrimsferd blir også henvist til En russisk pilegrims beretninger, skrevet av en ukjent forfatter. Dette er fascinerende lesning. Den russiske livslange pilegrimen med slaverens messianske lengsel dypt rotfestet i sitt urolige hjerte vandrer på slutten av 1800-tallet fra helligdom til helligdom i tsarens vidstrakte rike. Han møter mennesker på veien, likesinnede som også streber etter sannhet og fromhet, veien til Gud. De samtaler med hverandre, lytter til hverandre, lærer av hverandre. Han møter staretsen på veien, munken som leder ham inn i Jesusbønnen «Herre Jesus Kristus miskunn deg over meg». En bønn som inneholder hele Evangeliet. En bønn med røtter i ørkenfedrenes fromhetsliv, en bønn som ble rendyrket av munkene i klostersamfunnet på Athos og senere fant veien til Russland. Jo, sannelig, lykkelig er den pilegrimen som på vandring mot Nidaros, får innøvd denne gjentatte bønnen, så den blir en del av hjertets rytme og kroppens åndedrag. Også i denne boken er det VEIEN som er viktigst, VEIEN som et billede på sjelens vandring mot Gud.

Etter alle disse høytflyvende tanker føler jeg meg fristet til å helle litt malurt i det spirituelle beger. Spørsmålet våkner om ikke denne opptrapping av VEIEN som symbol på sjelens indre vandring, lett kan føre til en viss neglisjering av den ytre, fysiske VEIEN vi vandrer på. Hvilken symbolverdi har VEIEN hvis symbolet som sådant med alle dets praktiske utfordringer skranter. Det var i jubileumsåret 1997 at veien fra Oslo til Nidaros stod fullt oppmerket. To år senere fulgte jeg pilegrimsveien fra Hjerkinn til Trondheim. Utallige ganger måtte jeg famlende søke etter merkesteinene, og to ganger gikk jeg meg helt vill. Det hadde grodd mose og gress over merkesteinene, som to år tidligere, under jubileet, hadde vært klart synlige. Verst var det faktisk i Bymarka, nærmeste nabo til Nidarosdomen. Den norske kirke kan ikke direkte klandres for dette. Det var Direktoratet for naturforvaltning og riksantikvaren som fikk i oppdrag å stake ut pilegrimsveien. Men vedlikeholdet ble pålagt kommunene, som veien løper gjennom. Noen av dem skjøtter sin oppgave vel, andre svært dårlig. Spørsmålet er om ikke valfartsinteresserte kristne fra alle konfesjoner - gjerne i samarbeid med Pilegrimsfellesskapet St. Jakob - kunne opptre som en massiv pressgruppe overfor kommunene.

Etter en pilegrimsvandring til Santiago i år 2000, fikk jeg en drøm: Enn om pilegrimsleden til Nidaros fikk tilnærmelsesvis like mange overnattingssteder som den tusenårgamle veien til den spanske valfartsbyen! Her bør uttrykkelig nevnes at Pilegrimsfelleskapet St. Jakob ved Eivind Luthen og Helge Robberstad har lagt seg beundringsverdig i selen for å bøte på den fatale mangel på husly langs ruten gjennom Gudbrandsdalen til Nidaros. De har utgitt et lite hefte med opplysninger om billige overnattingssteder på veien. Jeg ser at av et rikt tilbud på 90 hoteller, hytter, campingsteder er det bare to overnattingssteder med klart kristent fortegn.

Jeg undrer meg atter en gang om vi ikke i vår kristne leir har spiritualisert og overspiritualisert VEIEN til slike høyder at vi har forsømt VEIENS rent fysiske dimensjon. Vi mennesker er nå en gang ikke bare ånd og sjel. Vi har også en kropp som trenger åtte timers søvn i døgnet. Et hastig overslag over overnattingspriser i henhold til omtalte hefte viser at en pilegrimsvandring fra Oslo til Trondheim med overnatting, mat og løpende utgifter ville beløpe seg på ca. 10- 12000 kroner, og det er for mye for en ungdom i skolepliktig alder, for studenter og minstepensjonister som meg. Spørsmålet melder seg om ikke norske pilegrimsengasjerte kan tre støttende og utfyllende til det arbeid som Øivind Luthen og hans medarbeidere har utført. Kunne vi ikke ta initiativet til å stille kirkelige bygninger til disposisjon for overnatting, gjerne - som ved refugiene i Spania - betjent av frivillige. Pilegrimsveien går jo gjennom en rekke sogn hvor det står kirker med tilliggende menighetslokaler og bedehus. Her kunne det legges ut skumgummimadrasser tett i tett, så det kunne bli gitt plass for ekte pilegrimer, som nøyer seg med det enkle og spartanske. Som takk for tjenesten legger pilegrimen igjen en tier eller en femtilapp - alt etter lommebokens størrelse. Det kunne også settes opp lavoer, tolvmannstelt, primitive hytter.

I middelalderen ble det fra kirkelig hold innskjerpet at det var Kristus selv man viste gjestfrihet når man åpnet døren for en pelegrinus, en fremmed vandringsmann.

Målet

Jeg har hittil brukt uforholdsmessig lang tid på å skildre VEIEN. Men hva så med MÅLET?

En vei uten mål er en torso, et endeløst mareritt, en begrepsmessig selvmotsigelse. Det ligger i jødisk/kristen menneske- og verdensoppfatning at kosmos og mennesket som mikrokosmos utvikler seg mot et endelig mål. Vi tar avstand fra den hinduistiske tanke om universets evige, gjentatte, målløse kretsløp. Vi går målbevisst og målrettet - også når vi valfarter. For middelalderens pilegrimer var MÅLET alfa og omega.

For dagens pilegrimer vil VEIENS symbolske og spirituelle betydning frata MÅLET noe av dets glans. Når det er sagt, bør det straks føyes tid at MÅLET er av stor, for ikke å si største betydning for pilegrimer også i vår postmoderne tid.

Nå vil protestanter og katolikker lett ryke litt broderlig i tottene på hverandre når det gjelder Nidaros som MÅL. I middelalderen sto hellig Olavs skrin lett synlig bak høyalteret. Syke, lamme, blinde, døve, sorgfulle, og botferdige illgjerningsmenn søkte frem til helligdommen for å be Norges evige konge gå i forbønn for seg. Så tok man del i messen hvor Hvitekrist, kongenes konge, gjorde sitt Golgataoffer ublodig nærværende på alteret og bød seg frem som mat og drikke i den hellige kommunion. Det er og forblir en kirkelig og nasjonal skam at danske menn på 1500-tallet på danskekongens befaling - og i nattens mulm og mørke - kastet de hellige relikvier i en ukjent grav, som så ble skuflet igjen for at ingen i all fremtid skulle vite hvor han lå. Som det het på den tid: «Denne hedenske skikk hadde å opphøre.» Slik skulle hellig Olav unndras all offentlig venerasjon. Ikke en gang en beskjeden inskripsjon røper hvor han ligger gravlagt. Hadde kjeltringer i vår tid røvet liket til hans navnebror, vår nylig avdøde folkekonge Olav V, ville et ramaskrik ha runget i det norske folk. Politi og almue ville gått mann av huse, og ikke falt til ro før graven ble funnet og liket fått tilbake sin hedersplass i Slottskirken. Hvorfor gjør vi ikke noe for å gjenfinne St. Olavs uråtnede legeme i Domen?

En over firehundreår gammel trondhjemsk tradisjon vet endog å berette hvor i høykoret han ligger begravet. La gjerne hans legeme få hvile i fred. Men la oss få vite hvor han ligger. Faren for at en katolsk pilegrimsbølge da ville skylle inn over katedralen, bygger på fri fantasi. - I all pilegrimslitteratur blir valfartens jordiske mål forstått som et symbol på visio beatifica, den salige gudsbeskuelse i himmelborgen. Men også her er det viktig at symbolikken ikke skjer på bekostning av symbolet. Det må ikke så til de grader fokuseres på det åndelige målet at symbolet - altså Olavstradisjonen - glemmes og helgenkongens grav skjendes.

Men la nå dette tema fare. Nidarosdomen er hellig Olavs gravkirke. Det står fast. Derfor er katedralen et verdig pilegrimsmål. Og så får vi ikke glemme at Nidarosdomen er en Kristkirke, hvor ordet forkynnes, sakramentet forvaltes, utallige bønner steg og stiger opp til Gud. Alle disse sakrale handlinger gjør Kristus nærværende i Domen. Han helliger den, gjør den til sin helligdom, altså et verdig MÅL for pilegrimer.

Hvem er det nå som drar på valfarter i dagens Europa?

Kjell A. Skartseterhagen, pilegrimsprest i Trondheim, er i ferd med et prosjekt hvor han, med bakgrunn i 512 klipp fra avisenes artikler og reportasjer de seneste tiår, søker å kartlegge motivene til dem som legger ut på vandring til St. Olavs by. Noen - har han funnet ut - griper pilegrimsstaven, fordi de interesserer seg for natur og miljø, andre for kultur og historie. Atter andre er på søken etter noe utenfor dem selv. En fjerde gruppe har rent kristne og kirkelige motiver. Lignende opplysninger har vi fått fra dem som legger ut på vandring til Santiago. Får jeg litt ubeskjedent legge frem noe jeg selv skrev like etter at jeg kom hjem fra valfarten til Santiago, og som peker i samme retning.

«Hva er det nå egentlig som binder oss pilegrimer sammen med varme bånd? Sannheten er jo den at bare ca. en tredjedel av oss valfarter på god gammel katolsk vis. Jeg var vel en av de få som startet pilegrimsferden i Roncevalles - ved foten av Pyreneerne - med et skriftemål; mottok botens sakrament før jeg la ut på min botsferd. (Hvor mye den spanske prest forstod av min fransk-trønderske syndsbekjennelse er en annen sak). Bare et mindretall av pilegrimene oppsøker kirker på veien i den uttrykkelige hensikt å be, og få er de som trekker rosenkransen frem av lommen og mediterer når trette lemmer krever en hvil.

Men hva er det da som binder den vandrende skare sammen i varmt vennskap? Vi er jo så forskjellige!

Der er en tysk, luthersk prest, som sammen med sin venn leser et stykke fra Bibelen hver morgen ved soloppgang. Greit! Her knyttes økumeniske bånd.
Men hvorfor lytter vi så velvillig til den snakkesalige hollenderen med en kunstig hofteskål? I god New Age-stil vil han overføre energier fra den sunne hoften til den kunstige. To ganger daglig faller han pladask på hardtrampet vei og slår seg noe ganske forferdelig. Men frem skal han, og frem kom han.
Hvorfor klapper vi den gæerne skotten så vennlig på skulderen når han beretter at han nedstammer fra presteskapet hos de førkristne druidene? Nå er han på vei til Santiago for i tegn og symboler å finne spor etter sine stolte aner.
Hvorfor deler vi så inderlig smerten med den belgiske kvinnen med den traurige kjærlighetsaffæren bak seg? Da kjæresten kastet loss, kunne hun ha valgt å gå i hi og suge selvmedlidende på labben resten av livet. I steden valgte hun oppbruddet, la fortidens frustrasjoner bak seg, ga seg i vei på caminoen, vandret mot noe bedre, et mål hun ennå ikke kjente.
Hvorfor føler vi oss så til de grader på bølgelengde med tyskeren som brøt opp fra sin travle, hektiske, godt betalte, men nervesagende managerjob, og som nå vandrer på caminoen for å søke ekte verdier: medmenneskelighet; den enkle livsførsel; indre fred; opplevelse av naturens skjønnhet; kanskje en gud som står over ham?
Når vi så om ettermiddagen når frem til et av de etterlengtede, råbillige refugiene (pilegrimsherberger), hvor seng med centimeters avstand står ved siden av seng - så langt øyet rekker, hva er det da som skaper den vennlige atmosfæren, som får oss til å plastre hverandres gnagsår og bannlyse enhver bjeffing, ja, selv den minste kritikk over kaldtvann i dusjen, stram svettelukt, snorking i nabosengen?

Hvorfor, hvorfor? Svaret synes å ligge hos caminoen, VEIEN. Den gjør noe med oss - enten vi er troende katolikker, helgenskeptiske protestanter, søkende esoterikere, sportsglade agnostikere, flyktninger fra den golde materialismen - Den tusenårgamle caminoen, beåndet gjennom tidene med de troendes bønner, dandert med urgamle kirker, klostre, veikors og minnesmerker gjør noe med pilegrimen - uansett hvor han/hun hører hjemme nasjonalt, religiøst, ideologisk.

Den brautende norsknorske nordmann, med gullbelagt selvbillede, jeg møtte i Burgos, var forandret til en ydmyk, tjenestevillig person da jeg traff ham igjen i Santiago».

Dette er informasjoner, ja, fakta som bør gjøre alle oss ydmyke som arbeider for valfartstanken - uansett hvilken konfesjon vi tilhører eller ideologi vi står for. Min erfaring er at motivene bevisst eller ubevisst flyter inn i hverandre. Ofte skjuler vi for omgivelsene et underliggende religiøst motiv. Det skjer av det jeg vil kalle norsk, åndelig kyskhet. Nordmenn er jo et folkeferd som ikke tør snakke om Gud uten å rødme. Det er først etter tredje vinglasset at Kari og Ola nordmann blir religiøse. I Konstitusjonen om Kirken, som ble forfattet på det annet Vatikankonsil på midten av sekstiårene, taler konsilfedrene vakkert om dem «som gjennom skygger og billeder søker den ukjente Gud.» Det er vel dette som karakteriserer tusener av mennesker i vårt - langt på vei - avkristnede land. De søker den ukjente Gud - som de ennå ikke har funnet - De søker Ham i skygger og billeder. De er det vi kaller «anonyme kristne», som Kristus bor i uten at de selv er klar over det. Erik Bye skriver:

Vi skaptes til å søke, vi fødtes til å gå
mot mål som vi kan ane, men aldri helt forstår

Som kristne er det rimelig at vi streber etter å gi valfarten et kristent innhold. Samtidig må vi på VEIEN og ved MÅLET være inkluderende overfor den store pilegrimsskare som ennå ikke har nådd frem til troen på en personlig gud, men som i sin søken etter sannhet omfavner Ham som er VEIEN, SANNHETEN og LIVET.

Buen Camino, god valfart!

Noter

1: Egerias reise til Det hellige land, Thorleif Dahls Kulturbibliotek, Aschehoug, Oslo, 1991
2: Njaals Saga, Kristiania 1922, s. .352, 373, 380, 381, 382
3: Snorres Kongesagaer, kp. 245
4: Som en parallell kan nevnes at belgiske myndigheter i dag tilbyr unge lovbrytere frifinnelse fra vanlig straff på den betingelse at de gjør en valfart til Santiago - til fots.
5: Kirke og Klosterliv, J. W. Cappelens Forlag, 1963, S. 109.
6: De som i dag vil valfarte til Santiago, kan ta del i en pilegrimsmesse i Roncevalles ved foten av Pyreneene på spansk side. Her får man også pilegrimspasset, som gir adgang til plass i billige refugier (pilegrimsherberger)
7: Kol. 1, 24
8: Pilegrimer til Nidaros nådde siste dagen frem til Feginsbrekka (gledesbakken). Herfra hadde de utsikt over byen med Kristkirkens tårn ragende høyt over de små tømmerhusene.
9: Sigrid Undset s. 109