En pilegrimsappell av Harald Olsen i Fjære kirke 2. pinsedag 2004
Også trykket i Arendal katolske menighetsbrev nr. 4-2004
Den kristne pilegrimsvandringen har lange tradisjoner. Den er nærmere 1700 år gammel. Den startet etter at keiser Konstantins mor, keiserinne Helena, tidlig på 300-tallet dro til det hellige land, og etter sigende fant Jesu kors, fikk startet byggingen av Gravkirken i Jerusalem og andre kirker og minnesmerker på de steder der de viktigste bibelske begivenheter hadde funnet sted. Da begynte pilegrimene å strømme til. For å besøke de hellige steder, men også for å oppsøke de menn og kvinner som nå hadde begynt å søke ut i ørkenen i Egypt, Palestina og Syria, for å finne stillhet og ro til bønn og meditasjon - de såkalte ørkenfedrene og ørkenmødrene - forløperne til det senere klostervesenet. Også disse ble oppsøkt av pilegrimene - for åndelig veiledning og forbønn.
Etterhvert ble også andre steder i kristenheten valfartsmål, steder som hadde betydd noe spesielt i hellige kvinners og menns liv, og der de lå gravlagt: Roma, Santiago de Compostela, Iona, Lindisfarne, Nidaros.
Fra hele kristenheten kom pilegrimene, også fra de ytterste utposter - som Norge. De første pilegrimer vi kjenner til fra Agder er nok de som la ut på valfart til det hellige land i 1152. Et følge på 15 store skip, med flere framstående norske høvdinger, og under ledelse av bl.a. Ragnvald Kale Orknøyjarl (1109-1158), opprinnelig fra Agder, muligens fra Bringsværd i Fjære. Vi må kunne anta at det også var med skip fra Agder på denne valfarten.
Det var nok ikke bare fromhet som drev disse langveisfarende nordmennene. Til tider hadde ferden også karakter av korstog, og det gikk særlig hardt ut over de muslimske maurerne i Spania. Men nordmennene fikk bade i Jordan, og vi må anta at møtet med de hellige steder har gjort varig inntrykk.
Og siden de la hjemveien om Miklagard eller Konstantinopel, skjedde kanskje det samme med dem som hadde skjedd med den russiske fyrst Vladimirs utsendinger dit halvannet hundreår før. Da de overvar en gudstjeneste i den mektige Sofia-katedralen opplevde de en skjønnhet så overveldende at de ikke visste om de var i himmelen eller på jorden - som de selv uttrykte det. Og deres vitnesbyrd var så sterkt da de kom hjem at fyrst Vladimir på deres ord antok den kristne tro, for seg selv og hele sitt folk.
Om det er slike inntrykk og konsekvenser av pilegrimsferden som har vært medvirkende til at Ragnvald Kale Orknøyjarl senere ble helgenkåret, kan vi bare spekulere på. Men det ble han altså, i 1192, 34 år etter sin død. Helgenkåret av Orknøy-biskopen, men med pave Celestin III"s godkjenning. Han ble helgenfeiret på Orknøyene, Shetland, Island og det nordlige Skottland - som Saint Ronald.
Kanskje er det på tide at vi også her, i Ragnvald Kales hjemland, begynner å feire Sørlandets egen helgen.
Siden har pilegrimer gjennom hundreårene fortsatt kommet hjem med sterke inntrykk og åndelige erfaringer. Erfaringer fra selve vandringen - som alltid har hatt både en ytre og en indre side. Langs en ytre vei - en "via externa" - ofte med slit og strev, og i noen tilfeller som en selvvalgt eller pålagt botshandling, men også med sterke naturopplevelser og fellesskapserfaringer. Og samtidig langs en indre vei - en "via interna" - innover i pilegrimene selv, til et dypere indre liv. En indre vandring som har en bestemt retning - en "peregrinatio pro Christo" som de sa det i middelalderen, en pilegrimsvandring mot Kristus og i hans fotspor.
Det er denne mentale innstilling på oppbrudd og vandring, i Kristi etterfølgelse, som gir mot og styrke og kjærlighet til å være underveis - til å være til stede, i eget og andres liv.
Slik er pilegrimsidealet også et ideal for kirken: en kirke med korte teltplugger, som alltid er der Kristus og menneskene befinner seg - for å tjene dem der.
Og pilegrimene kom hjem med sterke inntrykk fra de hellige steder. Disse stedene der det hellige på en spesiell måte har manifestert seg, i naturen eller i spesielle menneskers liv. Disse stedene som ble berøringspunkt mellom den herværende og den hinsidige verden, mellom det fysiske og det åndelige landskap.
Steder med en spesiell identitet, med en påvirkningskraft på det menneskelige sinn som gjorde det mottakelig for de åndelige dimensjoner i tilværelsen, og som derfor gjorde de hellige steder til viktige orienteringspunkt og forankringspunkt i menneskenes liv.
Og mange av disse spesielle stedene var kilder, som våre mange Olavskilder. Det er ikke tilfeldig, for kilden er et av de sterkeste symbolene vi finner i Skriften. Bildet på Guds nærvær, som livets opphav og opprettholder, konkret nærværende i sitt skaperverk, og i oss - som Guds barn. De ytre rennende kildene skal minne oss om vår egen indre kilde, om Guds nærvær i oss. Alle fysiske kilder og brønner står i forbindelse med grunnvannet. Kildene er mange, men vannet er ett og det samme. Grunnvannet er bildet på Guds hellige nærvær i verden, på det som fyller og forener alle menneskers indre kilder. Derfor er det å finne sin indre kilde det samme som å finne seg selv, gjenfinne sin sjel, og finne tilbake til sin gudgitte identitet. Derfor skal vi søke kildene, både de ytre og de indre.
Dette er litt av den rike åndelige arv som ligger i pilegrimsvandringen og pilegrimstradisjonene. Det er på tide å ta denne arven, dette åndelige edelmetall, i bruk igjen, fullt ut.
Øyrikene i vest har gjennom mange hundreår hatt en rik og levende pilegrimstradisjon. Til starten av en vandring var det knyttet mange ritualer og symbolhandlinger, forbønn og velsignelser. La meg derfor avslutte med en gammel keltisk velsignelse ved reisestart:
Måtte veien stige opp for å møte deg,
måtte vinden alltid være deg i ryggen,
måtte solen skinne varmt på ditt ansikt.
Regnet faller mykt på dine åkrer,
og til vi møtes igjen,
måtte Gud holde deg i sin hånd.
God vandring!