Dagens koronapandemi er ille, men det har vært verre, skriver Nils Heyerdahl.
Bilde
SVARTEDAUDEN:Hos Th. Kittelsen er epidemien personifisert som den gamle kona Pesta, som hjemsøker hver krik og krok i landet. Her på høyfjellet, på vei mot nye ofre.
Epidemiene har fulgt menneskene i uminnelige tider. Verst i vår verdensdel var kanskje Svartedauden. Mange trodde livet på jorden gikk mot slutten. Men de tok feil – igjen.
Tekst: Nils Heyerdahl
Det er ille. Men det har vært adskillig verre. Epidemier har kommet og gått. Det er imidlertid en vesentlig forskjell mellom dagens og fortidens muligheter til å takle krisen. Vi vet hva epidemien kommer av, vi utvikler vaksiner, vi hjelper de syke med respiratorer, vi har et velfungerende helsevesen, vi blir fortløpende informert om hva som foregår og hvordan vi skal forholde oss for å begrense smitten. Slik var det selvfølgelig ikke under den epidemien som skildres i 1. Samuels bok, kapitel 6. Slik var det heller ikke da 200 000 døde av pest i Konstantinopel i 746 – 49. Eksemplene er mange. Store medisinske leksikon regner opp over 40. Den verste og den som det antagelig har vært skrevet mest om, er epidemien som rammet Europa mel-lom 1347 og 1350. Den har et dystert egennavn på norsk: Svartedauden.
Store virkninger
De få årene den herjet i vår verdensdel, tok den antagelig li-vet av en tredjedel av befolkningen og den fikk utallige etter-virkninger: sosialt, økonomisk, politisk og kulturelt. I Norge er den bl.a. skildret av Yngvar Ustvedt i boken Svartedauen. En litterær-historisk beretning om massedød og overlevelse (1985). Den katolske sosialantropologen Jan Brøgger sr skriver om den og en rekke andre farsotter i Epidemier. En natur- og kultur-historie (2002). Hundre år tidligere hadde Theodor Kittelsen skildret den med mesterlig uhygge i dikt, prosalyriske småstykker og fremfor alt med suggererende tegninger, i boken Svartedauen (1900).
Men mest inntrykk gjør samtidens egne beretninger, og dem er det mange av. Den italienske dikteren Francesco Petrarca fant knapt ord da han i et brev til sin bror skulle skildre den forferdelige epidemien som nådeløst hadde slått til rundt ham: «Hvor skal jeg vende meg hen? På alle kanter hersker sorg. Overalt rår angst hen? På alle kanter hersker sorg. Overalt rår angst og frykt.»
Italia først rammet
Bilde
Den mest kjente litterære frukt av den sto-re epidemien som hjemsøkte Europa, er Decameronen, av Giovanni Boccaccio. I bokens innledning skildrer han hvordan sotten herjet i hjembyen Firenze, der man hadde gjort alt som sto i menneskelig makt for å opprettholde rensligheten. Ingen syke fikk komme inn i byen. Men ingenting hjalp.
Også den gang ble Italia særlig rammet. Sykdommen kom med skip fra Asia til Messina på Sicilia og spredte seg derfra nordover. Til Bergen kom den i september 1349 som blindpassasjer på en engelsk båt, og spredte seg videre derfra. Hele bygder ble lagt øde. Folketallet sank her, som i resten av Europa. Det antas at først rundt år 1600 var man tilbake til det nivået som var før pestens herjinger, og at epidemien tok livet av en 20-talls millioner i et Europa som kan ha hatt rundt 75 millioner innbyggere. Men tallene er usikre.
Den gangen var det ikke et virus, men en bakterie som spredte sykdommen. Den ble overført ved loppestikk, og loppene ble spredt av sine vertsdyr, svartrottene, forløperen for dem vi har i dag, og som bærer det for oss lite flatterende navnet rattus norvegicus. Sykdommen er nøkternt beskrevet av pave Clemens VIs livlege, Guy de Chauliac, som forteller at den hadde to for-mer. Byllepesten hadde en dødelighet som lå litt over 50 prosent av de smittede. Den andre formen, lungepesten, fikk man ved å innånde bakterier som var spredt av hostende og nysende byllepest-rammede. Og den formen var 100 prosent dødelig.
Forsøk på forklaringer
Det er ingen grunn til å hovere over de merkeligste forklaringer på sykdommen som ble foreslått den gang. Man hadde ikke kunnskap om mikroorganismer, man hadde ikke mikroskoper. Sykdommen hadde usynlige årsaker. Man prøvde å finne forklaringer, som nødvendigvis måtte bli spekulative. Det medisinske fakultet i Paris grep til astrologien: en uheldig konstellasjon 20. mars 1345 hadde startet elendigheten! Legene blir mer nøkterne når de så skildrer det videre forløpet: det oppsto en form for urenhet i luften, en miasme. Jan Brøgger bemerker at denne miasme-forestillingen overlevde mange århundrer og fikk betydning for byggingen av Ullevål sykehus i Oslo: det ble forordnet god avstand mellom bygningene, så smitte gjennom luften skulle forhindres.
En dødelig trussel man ikke kjenner opphavet til, fører naturligvis til angst. Den kan lett bli til sinne og jakt på syndebukker. At en statsleder i dag snakker om «Kina-viruset» er vel en lettere form for en slik reaksjon: Det er deres skyld, ikke vår! På 1300-tallet gikk det ut over jødene, som ble beskyldt for å ha forgiftet brønnene og spredt sykdommen.
Over hele Europa ble jøder angrepet, men det fantes også eksempler på at mer opplyste personer prøvde å hindre forfølgelsen og tok jødene i forsvar. Den nevnte pave Clemens VI, som den gang residerte i Avignon, var en av dem. I 1348 utstedte han en bulle som advarte mot konspirasjonsryktene og fremholdt at jøder like ofte ble rammet av pesten som de kristne.
«Det fantes ikke effektive informasjonskanaler til å informere og gi råd til befolkningen. Angsten førte til at mange ble desperate og tydde til ekstreme handlinger.»
Rasjonelle midler
Noen av botemidlene som ble forsøkt, var rasjonelle nok: man antok at renslighet var viktig for å hindre spredning. Og i havnebyen Venezia innførte man for første gang i historien karantene: reisende fra østlige land ble isolert i 40 døgn før de fikk slippe inn i byen. Slik ble et nytt ord skapt: «Karantene» er avledet av det franske ordet for førti, «quarante».
Om middelalderen var langt dårligere rustet for en slik krise enn vi er i dag, hadde de til gjengjeld noe som det finnes mindre av i et moderne, vestlig velferdssamfunn som vårt: en realistisk bevissthet om at livet er skjørt, og at det skal lite til før alt endres i våre korte liv.
Det fantes ikke effektive informasjonskanaler til å informere og gi råd til befolkningen. Angsten førte til at mange ble desperate og tydde til ekstreme handlinger. Flagellanter pisket seg, prosesjoner beveget seg syngende og selvpinende gjennom bygatene. Frykt og sorg bredte seg. Det var apokalyptiske tider: Den katastrofen folk så rundt seg, bekreftet for mange at det gikk mot slutten med livet på jorden, at de siste tider var kommet. Det er ingen fremtid å håpe på. Verden er gammel og skal dø. Enden er nær!
Bilde
PESTENS ARV:Basilica di Santa Maria del Fiore i Firenze er ett av mangerenessanse-byggverk, som ennå forskjønner Europa. Pave Eugenius IV vigslet katedralen 25. mars 1436. Foto: Wikimedia, Petar Milošević
Håp og katedralbygging
Men heller ikke denne gang slo det til. Sykdomskurven flatet ut. De overlevende samlet seg etterhvert om å gjenoppbygge samfunn som var gått mer eller mindre i oppløsning. Og litt etter litt vender livsmotet og fremtidstroen tilbake. At nye kirker og katedraler blir bygget, er et godt tegn: De som begynte arbeidet, visste at de selv ikke ville få se verket fullført. Det kunne ta generasjoner. Men de bygget for fremtiden. En ny innstilling griper om seg: troen på at det kan vokse nye skudd på en gammel stamme, at gjenfødelse er mulig. Fra Italia sprer en ny bevegelse seg, med lysere farger og visjoner, med utfoldelse av nye impulser i kunst og samfunnsliv. Renessansen, en ny epoke i Europas historie, er i emning.
Igjen kunne man synge sanger som uttrykte livsglede. Slik som Tempus transit, fra Carmina Burana-samlingen av middelaldertekster. Kanskje ble den sangen sunget da det hele var over, i spontan glede over tegnene på at en ny vår er i anmarsj, en prima vera som bringer nytt liv:
