Publisert 16. oktober 2023
|
Oppdatert 13. april 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Vies til prest av biskop Bernt I. Eidsvig lørdag 15. april kl. 13.00 i St. Olav domkirke
Bilde
DIAKONVIELSEN: Trym Hellevig (nr. 2 f.h) ble viet til diakon av biskop Nicholas Hudson 6. juli 2022. Det skjedde i i Villa Pallazola, Det engelske kollegiets sommerresidens utenfor Roma. Pallazola er et tidligere cistercienserkloster fra 1300-tallet. Foto: privat
Vokste du opp i en ikke-troende familie? Gikk dere aldri i kirken – ikke engang til jul? Lærte du først å be da du var 29 år gammel? Da kan du fortsatt bli prest. Det er Trym Hellevig (40) et levende bevis på. Lørdag 15. april blir han vigslet til katolsk prest, 11 år etter at han våknet opp og skjønte at «det må finnes noe mer».
Tekst: Ragnhild Helena Aadland Høen
– Vi gikk aldri i kirken. Ikke engang til jul. Og vi ba aldri. Jeg lærte faktisk ikke å be før sognepresten i Bergen, dom Alois Brodersen, lærte meg å be da jeg var 29 år gammel, forteller diakon Trym Hellevig (40).
Gud kaller på folk på de mest forunderlige måter. For Tryms del startet det med en oppvåkning fra det helt sekulære livet han levde. Etter endt studietid i Australia, hadde han begynte å jobbe med markedsføring i hjembyen Bergen.
– Jeg hadde gjort alt «rett» etter den sekulære oppskriften: Jeg hadde studert utenlands, jeg hadde reist mye i fire verdensdeler og jeg hadde fått en god jobb. Likevel følte jeg at det var noe som manglet. Jeg hørte ikke til i noe større. Jeg forstod at det var ett eller annet på det åndelige planet som jeg manglet, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gå frem for å finne det, forteller Trym.
Han var medlem i Den norske kirke, og forsøkte først å gå til gudstjenester der.
– Jeg ønsket å tro på Gud. Jeg ønsket å finne noe som gav større mening. Jeg visste ikke så mye om kristendommen, egentlig. I grunnskolen hadde jeg hatt kristendomsundervisning, men det var ikke akkurat noe imponerende. Jeg fant heller ikke noe som var tiltrekkende i Den norske kirke. Dermed begynte jeg å spørre meg hvorfor jeg egentlig var protestant, sier Trym.
Han visste at en grandtante var katolikk. Utover det hadde han ikke noe kjennskap til Den katolske kirke.
Ordinand Trym Hellevig feirer sin første Hellige messe (primiss) søndag 16. april kl. 11.00 i St. Olav domkirke, Oslo. Følg den direkte på katolsk.no
Bilde
HER SKJER DET: Lørdag 15. april ordineres Trym til prest av biskop Bernt I. Eidsvig i St. Olav domkirke. – Jeg gleder meg til å gjøre det som er Guds vilje. Gud vil at jeg skal være lykkelig, og det er dette som gjør meg lykkelig, sier han. Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen
Telefonen til St. Paul
– Men jeg hadde fått med meg at det går an å oppsøke en katolsk menighet, så jeg ringte til St. Paul menighet og fortalte at jeg ønsket å lære mer om den katolske tro. De sa at de hadde troskurs hver tirsdag. Jeg var ledig tirsdager, og tenkte at det ikke kunne skade, sier han.
Da Trym Hellevig begynte på troskurset, tenkte han ikke i utgangspunktet at han kom til å bli overbevist gjennom kurset.
– Men det var noe som trakk meg dit. Jeg ville lære mer om Gud, og jeg fant ut det var veldig interessant. Dom Alois er flink til å undervise, og får blant annet kirkehistorien til å bli levende, forteller Trym.
Parallelt med undervisningen begynte han å gå i messen og bli kjent med liturgien og menigheten.
– Jeg fant et enormt fellesskap i Kirken. Det var en enhet der som var veldig tiltrekkende, blant over 100 nasjonaliteter. Det syntes jeg var sterkt. Jeg ante at det var en sannhet der, sier Trym.
Han fortsatte å gå på troskurset hver uke i et helt år.
– Omvendelsen min var først intellektuell. Den åndelige omvendelsen skjedde gradvis gjennom året, forteller Trym.
I desember 2012 ble han tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap – en tirsdag kveld i en helt vanlig hverdagsmesse, med få folk til stede.
– Å velge å bli tatt opp i Kirkens fulle felleskap var ikke en vanskelig avgjørelse. Men det hadde ikke vært mulig uten undervisningen jeg fikk, og uten at det åndelige livet allerede hadde begynt å formes i meg. Jeg lærte å be, og jeg fant ut at bønn er virksomt og betydde mye i livet mitt. Jeg fant en glede i livet som jeg ikke hadde før. De tingene som jeg hadde trodd at skulle gjøre meg lykkelig, gjorde ikke det. Lykken var i Gud, forteller Trym.
Etter konversjonen var han aktiv i menigheten, men fortsatte i sitt vanlige arbeid som før.
– Jeg fant mer glede i det daglige hverdagslivet. Jeg fant mening i de små tingene, og fant at troen på Gud gir en dypere mening i livet, sier Trym.
Etterhvert ble han kjent med folk i menigheten, og han ble spurt om å hjelpe til med ulike oppgaver.
– Spesielt Mor Teresa-søstrene ble svært viktige for meg. De tok meg med i sitt apostolat. Jeg ble med dem til messer og samtaler i fengselet, og jeg var med på å gi mat til de hjemløse, forteller Trym. På morgenen før jobb var han ofte med på sakramenttilbedelse i Mor Teresa-søstrenes lille kapell.
– Søstrene har hatt en veldig stor innvirkning på meg.
Bilde
PREKESTOLEN: I 2021 hadde Trym menighetspraksis i St. Svithun menighet, Stavanger. Et besøk på Prekestolen er nærmest påkrevet, spesielt for en prestestudent. Her er han vel oppe på toppen. Foto: privat
En voksende, indre uro
– Hva gjorde at du skjønte at Gud ville at du skulle bli prest?
– Det kom gradvis. Det begynte i 2014. Før det følte jeg at prestekallet var så fjernt at det iallfall ikke gjaldt meg med min bakgrunn: ingen kristen oppvekst og i ordinært arbeid, sier Trym.
Første gang tanken på prestekallet kom, var på menighetens pilegrimstur til Rouen i 2014 – i anledning tusenårsjubileet for Hellig Olavs dåp og omvendelse.
– Vi besøkte Lisieux, der jeg fikk en connection med Den hellige Therese. Hun var den første helgenen som ble betydningsfull for meg. Jeg lærte om henne og besøkte stedene hun hadde levd. Der begynte jeg seriøst å vurdere om jeg hadde et prestekall. I samtaler med prester hadde også temaet om prestekall kommet opp. Det fikk meg til å lure. Kallet kom gradvis etter det. Det var en følelse av noe som vokste. En indre dragning, forteller Trym.
Da han kom hjem etter pilegrimsturen, vokste en indre uro i ham.
– Det var en uro jeg måtte finne ut av. Men det var vanskelig, for jeg kunne ikke få det ut i ord. Det var en frustrerende tid. Noe gnaget inni meg.
«Det var overveldende å vite at jeg måtte slutte i jobben, selge leiligheten og bryte opp fra hjembyen min. Men hvis det var det Gud ønsket, så var jeg villig til det.»
Det avgjørende øyeblikket kom i mars 2015 da han dro på sin første retrett. Noen i menigheten hadde anbefalt ham å dra på en stille retrett i Tautra Mariakloster i Trøndelag, så han tok en uke fri fra jobben og reiste av gårde. Han ble umiddelbart forelsket i stedet. Roen. Stillheten. Den vakre naturen. Tid i bønn.
– Jeg hadde ikke planlagt noe spesielt. Jeg skulle bare bruke tid på å være med Gud i stillhet og bønn, men jeg kom i snakk med en prest som gav meg et godt råd om prestekallet. Han sa: «La det ligge, siden det ikke er så lenge siden du har konvertert. Vent et år. Hvis kallet er av Gud, vil det fortsatt være der. Hvis det ikke er av Gud, vil det forsvinne.» Det var et veldig godt råd. Den siste dagen under retretten ble uroen min borte, den som jeg hadde følt på i et halvt år. Da hadde jeg en sikkerhet inni meg om at jeg hadde prestekall, men også en sikkerhet om at det var greit å vente og ta tiden til hjelp, sier Trym.
Så da gjorde han det. Han ventet et år.
– Det var overveldende å vite at jeg måtte slutte i jobben, selge leiligheten og bryte opp fra hjembyen min. Men hvis det var det Gud ønsket, så var jeg villig til det, forteller erkebergenseren.
Rett før sommeren 2016 søkte han råd hos sognepresten. Deretter snakket han med både rektor og seminaristene (prestestudentene) ved St. Eystein presteseminar. Slik gikk det til at Trym Hellevig ble opptatt som seminarist høsten 2017. Han sa opp jobben, solgte leiligheten og flyttet til Roma, til the Venerable English College. Fortøyningene var kuttet.
– Det var en rar følelse. Men jeg stolte på Gud, og overlot det til ham, sier Trym.
Presteseminaret ble en fin opplevelse: Vennskapene som utviklet seg. Tidebønnene sammen. Å bo i et fellesskap med andre presteseminarister som hadde alle mulige ulike bakgrunner.
– Det var veldig fascinerende. Du lærer mye om deg selv i løpet av de fem årene. Du får også en større forståelse av hva det innebærer å være prest. Gradvis ble prestekallet ytterligere styrket, ikke minst gjennom periodene i menighetspraksis som jeg hadde i Porsgrunn, Gorizia i Italia, Trondheim og Stavanger, forteller Trym.
Diakon Trym assisterer biskop Bernt under oljevigselsmessen 2023
Et liv i tjeneste for Guds folk
Det siste året har han vært diakon i Stavanger. Etter lørdagens prestevielse blir han kapellan i St. Svithun menighet i Stavanger.
– Hvordan føles det?
– Det føles bare veldig uvirkelig. Jeg er spent. Og nervøs. Men jeg gruer meg ikke. Jeg gleder meg.
Han synes tiden i presteseminaret har gått fort.
– Når du er i seminaret går tiden sakte, men etterpå føles det som at det gikk veldig fort!
– Og nå er du ved målet. Nei, ved starten!
– Ja, det er starten. Det er nå det begynner; et liv i tjeneste for Guds folk. Å bli prest er ikke noe som man gjør for sin egen del, men for å tjene andre.
– Hva gleder du deg til?
– Det er så mye! Aller først: Å feire min første messe, og å feire messer generelt. Jeg gleder meg til at det pastorale fra diakonitjenesten fortsetter. Jeg ser også frem til å kunne tjene de troende gjennom blant annet skriftemålet og sykesalvingens sakrament. Jeg gleder meg til å gjøre det som er Guds vilje. Gud vil at jeg skal være lykkelig, og det er dette som gjør meg lykkelig.
– Hva er det fineste med å være prest?
– Den effekten du kan ha i andre menneskers liv. Du kan forvandle menneskers liv på enorme måter. Det er veldig vakkert. Og 99 prosent av gangene vet du ikke en gang hvilken effekt du har hatt på andre menneskers liv! Det er det bare Gud som vet.
– Føler du et spesielt kall til å nå ut til nordmenn som er slik du var?
– Ja. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det i praksis. Det er en annen sak. Men jeg ønsker at mennesker som ikke tror, skal komme til tro på Gud! For min del var det det som gjorde at jeg fant mening, og som gjorde meg lykkelig. Det beste jeg kan gjøre for dem, er å være et vitne. Ikke påtvinge troen, men vitne gjennom det jeg gjør og sier – og gjennom den personen jeg er.
«Det er en veldig god idé å studere filosofi først! Hvis ikke, kan du lett få et fundamentalistisk syn på teologi. Filosofi er grunnmuren. Der lærer du å reflektere over de viktige spørsmålene.»
Den uuttømmelige kilden
– Hva likte du best med prestestudiet?
– Bibelfagene. Vi studerte ved Det pavelige universitetet Gregoriana, som er kjent for å være i verdensklasse i bibelfagene. Du lærer å gjøre eksegese og får dypt innsyn i de ulike bøkene. Det er utrolig interessant og en god hjelp i det åndelige liv. Jeg ber mye med lectio divina. (Lectio divina betyr «guddommelig lesning», og vil si at du leser bibelutdrag langsomt og bedende, lyttende.) Hver gang jeg leser i Bibelen, lærer jeg noe nytt. Det er en uuttømmelig kilde. Den går virkelig aldri tom. Det er vakkert!
– Men før dere begynner med bibelfagene, studerer dere filosofi. En del protestanter vil synes det er nesten anstøtelig at katolske prestestudenter begynner med to års filosofistudier.
– Det er en veldig god idé å studere filosofi først! Hvis ikke, kan du lett få et fundamentalistisk syn på teologi. Filosofi er grunnmuren. Der lærer du å reflektere over de viktige spørsmålene. Hvordan kan du forklare hvem Gud er, hvis du ikke har studert filosofi? I filosofien lærer du om spørsmål som er blitt stilt siden antikken – spørsmål som du får hele tiden, og som du må lære deg å takle. Hvem er Gud? Hvis du får et filosofisk spørsmål, er det svært liten sannsynlighet for at det er et originalt spørsmål. Spørsmålet er allerede blitt behandlet av filosofer. For eksempel spørsmålet om hvorfor det finnesondskap. Filosofi hjelper deg å svare på det spørsmålet. Det er mye fra apologetikken (trosforsvar) som hører hjemme i filosofien. Det hjelper godt å vite hva St. Thomas Aquinas tenkte, men det er også til hjelp å kjenne til moderne filosofer, som ikke tror på Gud, og som har formet de tankestrømningene som preger folk i dag. Det som vi tenker i dag, er jo ikke noe vi trakk opp av hatten i fjor. Det ble ikke til ut av ingenting.
Bilde
FESTMESSE I ROMA 2021:Trym (midt i rekke to) ministrerte sammen med andre seminarister fra Det engelske kollegiet under den pontifikale festmessen for Olav den Helliges omvendelse, som feires på minnedagen 16. oktober i barokkirken San Carlo al Corso, midt i Roma. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Ordinand Trym Hellevig feirer sin første Hellige messe (primiss) søndag 16. april kl. 11.00 i St. Olav domkirke, Oslo. Følg den direkte på katolsk.no
Kirkens største utfordring
– Hva tenker du er Kirkens største utfordring i vår tid?
– Sekularismen er en stor utfordring. Det store flertallet har ingen tro i det hele tatt. De tenker at mennesket styrer sin egen skjebne, og at det er mennesker, ikke Gud, som definerer hva som er meningen. Det er en stor utfordring, og det er ikke noe enkelt svar på hvordan vi skal møte den. Innenfor Kirken er det også et stort problem at ungdom faller bort fra troen og Kirken. Hvordan skal vi gjøre Kirken attraktiv for den aldersgruppen?
– Først og fremst mangler de vel en opplæring i troen? Hvordan skal de kunne tro på en Gud de ikke har hørt om? Tidligere skjedde denne overleveringen av troen i hjemmet. Nå når vi mødrene ikke lenger er i hjemmet og oppfostrer våre egne barn, så blir trosopplæringen overlatt til skolen, og det faller mye mer på menigheten …
– Ja, det faller mye på menigheten, og menigheten gjør jo selvsagt alt de kan for å gi en god opplæring i troen. Men menighetene har dem tross alt bare 3 – 4 timer i måneden for katekese. Det er en stor hjelp hvis de har lært de grunnleggende tingene av mor og far. Det er oppveksten hjemme som er virkelig viktig. Foreldrenes rolle og deres oppdrag i å lære barna sine om Gud er en rolle Kirken ikke kan erstatte. Vi trenger at begge faktorene er på plass; trosopplæringen i menighetene og trosopplæringen i hjemmet må utfylle hverandre.
– Hva gir deg håp i vår tid?
– Ungdommene i menighetene gir meg mye håp. Vi har mange unge som er veldig aktiv og engasjerte i menighetene. De er fantastiske mennesker, som gir meg mye håp for Kirkens framtid. Det er disse som kommer til å definere hvordan Kirken ser ut i fremtiden.
«Å være prest er ikke en 8-16-jobb, hvor du er ferdig som prest når du går hjem fra kontoret. Å være prest innebærer å være en far.»
Å legge livet i Guds hender
– Hvordan ønsker du å bli som prest?
– Jeg har ikke mål om å være en spesiell type prest. Jeg ønsker å være autentisk, å være en som kommer mennesker i møte. Kallet mitt som prest er å være i tjeneste for Guds folk. Jeg vil være en prest som folk føler at de kan komme til og snakke med. Jeg ønsker å være der for andre mennesker og lytte til dem.
– Hvordan føles det å legge hele sitt liv i Guds hender, fullt og helt?
– Det gir en frihet! Når du overlater livet ditt til Gud, gir det deg ikke mindre handlingsrom. Det åpner opp rom. Det gjør deg til en friere person. Slik er det ikke bare for prester, men også for eksempel i familielivet. Når du legger livet ditt i Guds hender, hjelper det deg til å elske andre mennesker på den måten som Gud elsker dem.
FORLOVET: 2. juli 2021 mottok Trym kandidaturet av biskop Paul Tighe i Villa Pallazola. Da skrev han på Facebook: «Kandidatur er som en forlovelse, hvor Kirken svarer ‘ja’ og bekrefter vårt kall og at vi er i prosessen til å bli ordinert som prester. Så denne dagen ser jeg på som min forlovelsesfest! Det er ganske heftig.»
–
Bilde
Vær modige!
– Som prest avgir du løfter om lydighet og sølibat. Ikke blir du rik på penger heller. Det er ekstremt motkulturelt, i et samfunn der autonomi, sex og penger blir sett på som de største gledene?
– Både å konvertere og å følge prestekallet er motkulturelt. Hverken arbeidskollegaene eller familien min skjønte noe. Det var så fremmed for dem. De har vanskelig for å forstå hvorfor man skulle gi løfter om lydighet og sølibat. Men disse løftene gir jo større frihet til å tjene Kirken. Du kan ikke definere sølibatet i forhold til det som du gir opp – du må gi det en positiv definisjon. Sølibatet er noe veldig positivt, for du sier ja til noe større. Du gir hele deg til Kirken. Å være prest er ikke en 8-16-jobb, hvor du er ferdig som prest når du går hjem fra kontoret. Å være prest innebærer å være en far. Hvis du som mor har et barn som må på sykehus midt på natten, kan du ikke si «Jeg er ikke på jobb nå». Slik er det å være prest også hvis det ringer noen og trenger sykesalvingens sakrament midt på natten. En prest er far til veldig mange. Sølibatet gjør at du kan være så tilgjengelig for menigheten som de trenger.
– Hva vil du si til dem som lurer på om de har prestekall?
– Jeg vil oppfordre dem til å prøve kallet; at de åpner seg for å lytte til hva som er Guds vilje med deres liv. Jeg har hørt om folk som har hatt prestekall, men som ikke har gjort noe med det. De har angret senere. Derfor tenker jeg at det er bedre å prøve kallet. Kanskje finner du ut at det likevel ikke var Guds kall, men da slipper du iallfall å angre resten av livet på at du ikke foretok deg noe. Jeg tror ikke Gud kaller for få prester, men det er nok for få som svarer ja til hans kall. Vi mennesker er ofte tilbakeholdne med å gå den veien Gud har lagt for oss. Så vær modige! Kirken trenger prester og ordensfolk!
