Klostertanker: Kirken og tidsånden

Publisert 19. oktober 2018 | Oppdatert 19. oktober 2018

 

Tidsånden villeder oss 

AD UNDAS PÅ FØRSTE KLASSE: «Kanskje har vi hendene for fulle til at det kan skje noe under i de tomme. Kanskje ligner vi på de menneskene dikteren Emil Boyson i en av sine mange pessimistiske stunder kalte 'omvandrende fordøyelsesorganer'», skriver artikkelforfatter p. Kjell Arild Pollestad. Maurizio Cattelans «America», Guggenheim Museum. Foto: Scanpix, 

 

Katolsk.no bringer her p. Kjell Arild Pollestads bidrag til spalten Klostertanker i sin helhet. En redigert utgave ble trykket i St. Olav kirkeblad nr. 3, 2018.     

 

 

Vi kan til en viss grad velge hvilket vindu vi vil se verden gjennom. Selv gikk jeg for førti år siden i kloster, til et liv som får sin puls og daglige rytme gjennom de såkalte tidebønnene, der de fleste tekstene er Davids tre tusen år gamle salmer i Bibelen 

  
KLOSTERTANKER
Pater Kjell Arild Pollestad OP

 

 

I klosterkirken synger vi dem som vekselsang, i lønnkammeret kan vi velge om vi vil synge eller mumle dem. Gjennom alle tider og på alle steder har ordene vært de samme, om enn på ulike språk, men vi som har tatt dem i vår munn, har vært høyst forskjellige, enten vi har sunget eller mumlet. Vi har alle vært barn av vår egen tid, og så lenge vi lever, finnes det ingen farbar vei ut av vår egen tid. Vi er i verden, som Johannes sier. De fleste nøyer seg også med å være barn av sin tid, og søker ikke noe høyere utsiktspunkt eller noen dypere erkjennelse. Men de av oss som gjør det, kan lett falle som bytte, både for illusjoner og hovmod. Vi kan komme til å innbille oss at vi ikke lenger er barn av vår tid, at vi står på et høyere stadium enn det store flertallet som går gjennom livet uten å stille de store spørsmål og søke de store svar, og da fødes lett den hovmodige tanken at vi er bedre enn dem. «Takk, Gud, at jeg ikke er som alle andre,» ba den skriftlærde i templet.

Sannheten, som til og med de første munkene i den egyptiske ørken fikk erfare, ved innsyn i egne hjerter, er at vi alle er barn av vår tid, og bærer med oss dens lengsler og forhåpninger, dens begrensninger, dens blindhet og grusomhet, dens fordommer, lyster og laster. På sjelens roteloft ligger det lagret, alt sammen. Tolleren ble bønnhørt fordi han var ydmyk nok til å innrømme det: «Gud, vær meg synder nådig!» Ingen selverkjennelse kan kalles kristen om den ikke begynner der. Men med dette som gitt utgangspunkt, burde alle oppfordres til å drive med åndelig søken og streben. Vi er fortsatt barn av vår tid, med de begrensninger det innebærer, men vi kan i beste fall oppnå ikke bare å være barn av vår tid. Vi kan samle krefter og ammunisjon til motstand mot «tidsånden». Som kristne er vi forpliktet til å gjøre det, for selv om vi er i verden, skal vi ikke være av verden, for igjen å si det med Johannes.

 

«Menneskeheten har i det store og hele gitt etter for tidsånden, tilpasset seg den til enhver tid foreliggende verden, men de fleste av historiens helter, i hvert fall i Kirken, er de som har gjort opprør mot den.» 

 

Å være «barn av sin tid» er å rette seg etter tidsånden, enten det er i de mildere former, som å følge moten, eller i de farligere, som å være blind for dens løgner og grusomheter. Det vi kaller tidsånden, er en veldig makt, som det ikke sjelden krever både mot og kamp å motstå. Menneskeheten har i det store og hele gitt etter for tidsånden, tilpasset seg den til enhver tid foreliggende verden, men de fleste av historiens helter, i hvert fall i Kirken, er de som har gjort opprør mot den. Historien synes ofte å bekrefte filosofen Kierkegaards berømte setning om at den ene alltid har rett mot de ti tusen. Tidsånden preger flertallet, sannheten er oftest hos mindretallet. Gjennom hele Det gamle testamente kan vi følge tidsåndens herjinger blant Israels barn. Den lokker dem hele tiden på avveier i forholdet til den Gud som førte dem ut av fangenskapet og gjennom prøvelsenes ørken. I profeten Elias tid tilsa tidsånden at man skulle dyrke Baal-gudene. Ja, i det hele tatt kan vi nok uten overdrivelse si at profetene var Guds talsmenn mot tidsånden. Men ikke sjelden ble de en enslig røst i ødemarken mot tidsåndens overveldende makt og innflytelse. Og slik har det vært siden også.

Etter «Krystallnatten», da hundrevis av synagoger ble brent i Tyskland, var det én prest i Berlin, pastor Lichtenberg, som hadde mot til å si at også synagogen var Guds hus. Det skulle koste ham livet å si noe så selvfølgelig, for det stred mot tidsånden. Vi gir med rette Hitler skylden for jødeutryddelsen, men han ville stått maktesløs om han ikke hadde hatt tidsånden på sin side, denne ansiktsløse kraften som blinder det moralske gangsynet og sørger for en slags «rasjonalitet» selv til de verste forbrytelser.

Og det er det uhyggeligste ved tidsånden: Den fremstår alltid som rasjonell, den er i pakt med det tiden oppfatter som sunn fornuft, den har utviklingen og «fremskrittet» på sin side, og får motstanderne til å virke bakstreverske, som et pust fra fortiden. Den tar gjerne monopol på «moderniteten», og presenterer seg selv som «vår egen opplyste tid». Den ga giftbegeret til Sokrates og hengte Jesus på korset. Den er til alle tider flertallets røst, men ser vi historisk på det, har ingen tatt oftere feil enn flertallet. Den romerske historikeren Livius levde på keiser Augustus tid. Han skrev Romerrikets historie frem til sin egen samtid. I forordet til det veldige verket sier han: «Vi lever i en tid da menneskene har fått avsmak for sine egne laster. Det er bare én ting de har enda større avsmak for, og det er botemidlene mot de samme lastene.» Slik er det fremdeles: Vi har en miljøkrise som truer vår fremtid på uhyggelig kort sikt, men tidsånden er slik at flertallet umulig kan gå med på de forsakelser vi måtte pålegge oss for å snu utviklingen. Flertallet i de rike deler av verden later til å foretrekke å gå ad undas på første klasse, fremfor å snu i tide. Politikerne står egentlig maktesløse, for går de mot tidsånden, blir de ikke gjenvalgt. Vi kjenner ikke noe bedre styresett enn demokratiet, men vi ser samtidig at det også kan være tidsåndens diktatur.

 

«Det var ikke bare staten og lovverket som ble luthersk, men hele tidsånden. Kongen jaget biskopene og gjorde stat og kirke til ett i sitt enevelde. Det nye presteskapet var statens embetsmenn.»

 

Skal vi se nærmere på kirkens forhold til tidsånden, bør vi nok unne oss en liten historisk skisse, for det er bare fortiden som kan lære oss å skjønne nåtiden, og ane noe om fremtiden. Den kirken som apostlene på forbausende kort tid fikk plantet rundt i Romerriket, levde i erklært motsetning til tidsånden. Kirken oppstod i et liberalt samfunn, like «pluralistisk» som vårt eget. Romerne var tolerante i religiøse spørsmål; folk kunne tro og mene hva de ville så lenge de rettet seg etter statens lover og æret keiseren som en gud. Hva de kristne mente om dette samfunnet, kan vi lese i Det nye testamentet. Det er en eneste lang forkastelse av hele tidsånden. I Kirkens tre første århundrer pådro de kristne seg til tider omgivelsenes og samfunnets hat i en slik grad at det oppstod forfølgelser. Mange ble drept, ikke for sin tro, for den brydde ikke statsapparatet seg om, men for sin motstand mot tidsånden. De ble martyrer, blodvitner. Kirkens såkorn er martyrenes blod, sa kirkefedrene.

 

Les mer i St. Olav kirkeblad

 

Så kom keiser Konstantin på 300-tallet. Han favoriserte de kristne, og snart gikk Kirken over fra å være en mer eller mindre tolerert sekt, til å bli statens favoriserte religion. Galileeren beseiret keiseren. Kristendom ble god tone ved hoffet, og veien til innflytelse i samfunnet kunne plutselig gå gjennom døpefonten. Forandringen førte raskt til en annen ånd i menighetene, og det i en slik grad at noen gjorde opprør og flyktet ut i ødemarken for å leve et åndelig martyrium i bot og bønn. Det var de første munker og nonner.

Klostervesenet begynte som en opprørsbevegelse, som Kirkens biskoper var kloke nok til å integrere i kirkefellesskapet som en egen kristen livsform. Men med statsmakten i ryggen ble grunnlaget lagt for den europeiske kristenheten som stod noenlunde trygt helt til opplysningstiden, og som vi nå ser de siste rester av. I noen middelalderske århundrer var Kirkens makt og innflytelse så sterk at den så å si var ensbetydende med tidsånden. Den var ramme og referanse for det meste som skjedde, den hadde siste ord i de fleste saker. Og i likhet med alle kjente «tidsånder» hadde den flertallet på sin side.

Det var denne tidsånden Luther gjorde opprør mot med sine teser i 1517. Han var langt fra den første reformator i Kirken, men han var den som fikk størst betydning for oss. Det var ikke bare staten og lovverket som ble luthersk, men hele tidsånden. Kongen jaget biskopene og gjorde stat og kirke til ett i sitt enevelde. Det nye presteskapet var statens embetsmenn. Dermed ble også tidsånden hos oss preget av det særegne nordiske statskirkesystemet, som har vært en fortidslevning siden religionsfriheten ble innført på midten av 1800-tallet, men som først nå i prinsippet er avviklet. Men bare i prinsippet. Det meste av det som fortsatt finnes av kirkeliv her hos oss, slumrer under «folkekirketeppet».

 

«Det har vært mye blomstrende kirkeliv, mange hellige kvinner og menn, også i de følgende århundrer, men likevel kan vi ikke unngå å konstatere at Kirken later til å blomstre mest når den er i opposisjon, når den gjør motstand mot makten, når den skjenner på tidsånden.» 

 

Når vi ser på resultatet av den kirkelige dominansen i Europa gjennom århundrer, enten det har vært på luthersk eller katolsk mark, er virkeligheten ganske nedslående. Europeere flest lever i dag helt løsrevet fra sine kristne røtter, og selv på ellers velutdannet hold er det ingen skam å være bunnløst uvitende om hva kristendommen handler om.

Men om vi nå stanser litt på 300-tallet og ser på hva Kirken hadde oppnådd på 300 år, er det nesten ikke til å tro: Menigheter grunnlagt i de fleste byer i det veldige Romerriket, martyrer i tusentall, Det nye testamentets skrifter samlet og spredt, biskoper og teologer med intellektuell kapasitet og åndelig ballast til å utfordre samtiden, og dermed tidsånden, samtidig som de la et grunnlag for den kristne dogmatikk som fremdeles står ved lag. Kamp og strid var det mye av, da som nå, men likevel er det, sett under ett, nesten som et mirakel:

Det har vært mye blomstrende kirkeliv, mange hellige kvinner og menn, også i de følgende århundrer, men likevel kan vi ikke unngå å konstatere at Kirken later til å blomstre mest når den er i opposisjon, når den gjør motstand mot makten, når den skjenner på tidsånden. Vi har eksempler fra nyere europeisk historie som på hver sin måte bekrefter dette: Grekerne under tyrkernes åk, irene under engelskmennenes brutale styre eller polakkene under kommunismen. Det kan innvendes at mye nasjonalisme var blandet i den religiøse gløden, men det å hjelpe en undertrykt nasjon til å holde fast ved språk, verdighet og egne tradisjoner er samtidig å stå vakt om inkarnasjonens mysterium. Vi må heller ikke glemme at frihet og frelse er nært beslektede ord. Om ordet «folkekirke» har noen mening, hvilket fra et nytestamentlig synspunkt er høyst tvilsomt, må det være i tilfeller som disse.

 

«Vi er blitt så søkkrike at vi på mange måter er blitt fritatt fra selve livets kår. Dermed har vi mistet mye av vårt åndelige gangsyn.»

  

Så til vår egen tidsånd, som den fortoner seg fra klostervinduet og eremitasjen: Vi får alle stadig høre at vi bor i verdens beste land. Sett fra «velferdskuvøsen» kan dette være riktig, for vi velter oss jo i velferd, men sett fra et vindu innrammet i Davids salmer og Bibelens ord, er det et absurd utsagn. Fra et åndelig synspunkt kan det godt tenkes at vi lever i et livsfarlig land. Kanskje har vi hendene for fulle til at det kan skje noe under i de tomme. Kanskje ligner vi på de menneskene dikteren Emil Boyson i en av sine mange pessimistiske stunder kalte «omvandrende fordøyelsesorganer». Vi er blitt så søkkrike at vi på mange måter er blitt fritatt fra selve livets kår. Dermed har vi mistet mye av vårt åndelige gangsyn. Vi ser ikke at vi er kameler på vei til et nåløye. Vi skjønner ikke hvor farlig det er å være så rike at vi ikke trenger det egentlige.

Tidsånden villeder oss. Den vil for eksempel, for å nevne noe av det mest kuriøse, ha oss til å tro at de to kjønn er like. I Sverige kom det for flere år siden ut en barnebok der helten var uten kjønn. Politisk superkorrekte svensker skriver ikke lenger han og hun, men hen. Og skrives det i «akademia» om en brannmann, omtales han gjerne som «hun». Sett fra naturens synspunkt, hvilket burde være hovedsynspunktet i disse økologiske tider, er det ulikheten som er poenget i forholdet mellom de to kjønn. Det er den det bokstavelig talt blir barn av! Men i feminismens tankesmie er naturen like uvelkommen som Gud. Den alltid årvåkne forfatteren Kaj Skagen, som har kjempet for kirkeklokkene i Bergen enda han visstnok ikke tror på Gud, trakk for noen år siden frem et uhyggelig dokument, utgitt med støtte av «Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet».

Det var en «håndbok» for barnehagene, med et opplegg for å «utvide barns kjønnsidentitet», slik at også de aller minste skulle bli innforstått med «seksuelt mangfold». Målet var å forandre både de ansattes og barnas bevissthet på et «dypt nivå». De skulle gjøres «kjønnssensitive» under ledelse av en «ekstern profesjonell samtalepartner», de voksne skulle ligge på yoga-matter og «granske seg selv» mens de lyttet til «stillferdig musikk» og veilederen langsomt leste opp spørsmål for at de skulle finne ut om de i barndommen hadde vært utsatt for «kjønnstypiske læringsstrategier». Etterpå skulle de filmes i samvær med barna av et overvåkende videokamera – for senere analyse. I en «leke-situasjon» med en dukke skulle barna hemmelig intervjues for å avsløre om de hadde «kjønnsstereotypiske holdninger». De bekymrede pedagogene hadde konstatert at guttene allerede i toårsalderen var «mer aktive, konkurranseorienterte og på hugget,» mens jentene «spiller en mer underdanig og passiv rolle.» For disse «fagfolkene» var det selvsagt helt uakseptabelt at kjønnene oppførte seg ut fra sin natur, siden kjønnsforskjellen i deres tabeller bare var en sosial fordom.

 

«Slike forsøk på manipulering av personligheten hos forsvarsløse barn burde kalles med sitt rette navn: de er overgrep, og burde straffes.» 

 

Dermed kunne «prosjektgruppa» slippes løs på de stakkars små: Guttene ble isolert på et «separat og rolig område», der de «fokuserte på å utforske følelser gjennom dans, musikk og tegning» og ble utsatt for «fysisk kontakt og massasje». De fikk høre historier der heltene var redde, de lekte med å passe småbarn og stryke klær, og de ble kledd i jenteklær for å få anledning til å «utforske karakterer og identiteter til det andre kjønnet.» Jentene ble tatt med utendørs, der man lot dem spille fotball, klatre i tau og overvinne fysiske hindringer. For jentene førte dette til «signifikant framgang», med større selvbevissthet, mens guttene oftere spontant lekte at de strøk klær. Som et middel mot «tillært homofobi» foreslo håndboken å la dem fremføre kjente fortellinger, men med ombyttede roller. Eventyret om Rødhette burde dramatiseres med en gutt som Rødhette, og andre eventyr burde ende med at en prins fikk en annen prins i et «likekjønnet ekteskap».

Man forutså at en gutt kanskje nektet å være Rødhette og gjorde «litt motstand til å begynne med, slik at det kunne bli nødvendig med litt mildt press og støtte for å få barn inn i de ombyttede rollene.» Det anbefaltes også å snakke med foreldrene om «kjønnsstereotyper», men derimot burde man ikke spørre dem om hva de mente om kjønnseksperimentene med barna deres. Det er ikke til å tro at den slags tukling med barns identitet ble anbefalt og støttet av et norsk departement, med statsråd Audun Lysbakken i spissen! Slike forsøk på manipulering av personligheten hos forsvarsløse barn burde kalles med sitt rette navn: de er overgrep, og burde straffes. Retten til å ha sitt eget kjønn og utfolde seg i samsvar med det, burde tilføyes som en egen paragraf i menneskerettighetene etter at en slik barnemishandling i statlig regi er avslørt. «Mildt press og støtte» er kamuflerende ny-språk for makt, og det kan «være nødvendig» å bruke makt mot gutter som nekter å opptre som Rødhette. Man skyr åpenbart intet middel for å fremme «likestillingen». For å lykkes, må barna være minst mulig i foreldrenes varetekt. Derfor snakkes det nå også stadig høyere om «heldagsskolen». 

 

«... de nektes å bli født i «verdens beste land», der folk flest er mer opptatt av hvordan minken har det i buret sitt, enn av det vi ikke engang har lov å nevne, nemlig vår egen tids grusomhet, vår uhyggelig «rasjonelle» tidsånd, som er kommet så langt bort fra det egentlige at vi ikke nøler med å frata andre livets rett for å sette i scene vår egen ‘frigjøring’.»

 

Hjemmet er selvsagt det sterkeste hinder for ideologisk ensretting, og dermed er det politikk i pakt med tidsånden å holde barna lengst mulig unna foreldrenes uheldige innflytelse. De kan til og med påvirke dem religiøst. Religionsfriheten får i det hele tatt stadig trangere kår. To politiske partier vil nå forby omskjæring av gutter. Dermed vil jøder og muslimer måtte nektes å praktisere sin religion i Norge. Derimot er det stadig færre i alle partier som har motforestillinger mot at en fjerdedel av årskullet årlig avlives som en følge av abortlovgivningen. Halvparten av disse er gutter, og de fleste av dem ville nok vært mer enn villige til å gi avkall på forhuden for å få beholde livet. Men de nektes å bli født i «verdens beste land», der folk flest er mer opptatt av hvordan minken har det i buret sitt, enn av det vi ikke engang har lov å nevne, nemlig vår egen tids grusomhet, vår uhyggelig «rasjonelle» tidsånd, som er kommet så langt bort fra det egentlige at vi ikke nøler med å frata andre livets rett for å sette i scene vår egen «frigjøring».

 

Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen

 

Les mer 

 

Mer om:
Innenriks