Mer om situasjonen frem til i dag
Veksten i de to Oslo-menighetene har vært sterk i flere tiår, men de kraftigste byksene kom fra ca 2005 med arbeidsinnvandrerne særlig fra de østlige EU-landene, fremfor alt fra Polen og Litauen.
| 1986 | 1990 | 1995 | 2000 | 2004 | 2008 | 2010 | 01.02.2013 | |
| St Olav | 2 873 | 3 930 | 5 536 | 7 971 | 7 380 | 8 444 | 9 922 | 13 114 |
| St Hallvard | 3 055 | 4 903 | 6 358 | 7 256 | 7 412 | 10 803 | 12 648 | 20 797 |
De fem menigheter i Oslo og Akershus pr februar 2013
Merk at disse er de «registrerte» katolikker – det har hele tiden vært klart at det bodde/bor et meget høyt antall katolikker i Oslo utover dem man kjenner navnet til.
Men Oslo Katolske Bispedømme har vært klar over det voksende behovet for nye menigheter i flere tiår. På 1970-tallet engasjerte Johs. Bruce, daværende redaktør for Broen, seg for at man skulle sikre seg en tomt på Ski. Hadde dette latt seg virkeliggjøre, ville denne menigheten hatt et tilfang som i dag ville vært på over 2500 katolikker.
Noe senere fikk man (daværende rettsvikar msgr. Olav I. Wæring) en føler om kirkebygningen til en da krympende innvandrermenighet på Frogner. Det naturlige tilfangsområdet har i dag noen tusen katolikker.
For fullstendighetens skyld kan det også nevnes at man fra ca 1990 hadde tanker om Trefoldighetskirken, og deretter mer konkret om Jakobs kirke. Dette ville ikke ha være meget av geografisk knoppskyting siden dette er sentrumskirker i Oslo, men en overtakelse av en av dem ville ha avhjulpet trengselsproblemene i St Olav betraktelig og gitt rom for mer vekst.
Syv menigheter – to av en rekke alternative grenser markert (Nittedal enten til Groruddalen eller til Lillestrøm)
Rundt årtusenskiftet begynte man (daværende kansellist Ulrik Sverdrup-Thygeson) å studere muligheter i Groruddalen og sørøst i Oslo. (St Olav menighet hadde omtrent samtidig begynt messefeiring på Romsås - i den lutherske menighets kirke der). En stor og velegnet tomt på Haugenstua så lovende ut. Men det skulle ikke bli slik. Noen år senere pekte Oslo kommune på fem mulige tomter i Groruddalen. De mest lovende var på et felt nær Grorud prestegård og den annen ved Rødtvet T-banestasjon. Den norske kirkes bygninger kunne bli mulig å håpe på. Og man fikk anledning til å feire messer i Bredtvet kirke (i St Hallvard menighets regi).
I de sørlige bydeler var St. Hallvard menighet begynt å feire katolske messer i Holmlia lutherske sognekirke. Bispedømmet studerte befolkningsutviklingen ,og begynte ved årtusenskiftet å se etter noe eget. En stund var en tomt ved Hauketo jernbanestasjon, nær Ljanselva, en mulighet. Men den planen ble forlatt da kansellisten kunne fastslå at mulighetene på Mortensrud litt lenger øst var vesentlig gunstigere og raskere gjennomførbare.
Imens var et «Holmlia-område» blitt utskilt statistisk, for å kunne holde øye med den katolske befolkningsveksten. Den har vært formidabel. Nesodden kommune, som en periode beveget seg i retning av å bli et såkalt kapelldistrikt (quasi-paroecia), har også vokst, og har hatt et katolsk messested i mange år.