Biskop Grans innledningsord ved biskop Eidsvigs prestevielse
Bilde
Publisert 17. juni 2022
|
Oppdatert 17. juni 2022
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Fra St. Olav kirkeblad, 1982:
FORVENTNINGSFULLE:Biskop John Willem Gran og ordinand Bernt Ivar Eidsvig utenfor St. Olav domkirke, Oslo, før prestevielsen 22. juni 1982. Foto: arkiv
St. Olavs Domkirke var fullsatt søndag 20. juni da Bernt Eidsvig ble presteviet. Biskop Gran innledet høytideligheten med disse ordene:
Bilde
Velkommen alle som en til denne dessverre så altfor sjeldne begivenhet på våre breddegrader: ordinasjonen av en ung nordmann til den alminnelige prestetjeneste i Den katolske kirke.
Av norske sekularprester er det i dag bare tre tilbake i virksomhet, hvorav to forlengst er i pensjonsalderen. Det er derfor med forhåpning og begrunnet optimisme at vi nu vil innlemme dagens ordinand i denne gruppe som siden Kirkens gjenopptatte virke i Norge i moderne tid har talt ikke mindre enn 18 norskfødte sekularprester.
Langt de fleste av dem har vært konvertitter, så også dagens ordinand. Bernt Eidsvig er 28 år gammel. Han eslet seg lenge til å bli prest i Den norske kirke, ja så lenge at han har bak seg teologisk embedseksamen ved Universitetet i Oslo. Tatt ublidt hånd om av de sovjetiske myndigheter, fikk han en lengere pause til eftertanke enn vel teologistudenter flest. Veien til Den katolske kirke tok sin første stiartede form her. Siden ble veien bredere og lettere å få øye på til han bestemte seg for det store merkelige og helt sikkert uvisse steg over til det man ved dette veiskillet gjerne opplever som Moderkirken.
Følelsen, den store og påtrengende, om fortsatt å ha kall til prestegjerningen, kom tilbake med ny styrke. Dette innebar et nytt studium, denne gang i England, så det efterhvert er blitt mange år på skolebenken. De siste par eksamener er ennu ikke tatt — det skjer i september — allikevel holder vi ordinasjonen nu. Jeg føler meg trygg på at øyeblikket ikke bare er forsvarlig, men også velvalgt.
Ordinanden vil fra oktober tiltre sin første egentlige gjerning i OKB som prest ved St. Paul kirke i Bergen, der så mange unge norske prester i årenes løp har trådt sine kapellansko. Den første var pastor Holfeldt Houen i 1870-årene. Det er en glede at så mange av diakon Eidsvigs pårørende, venner og kolleger (tidligere som fremtidige) har funnet veien hit i dag. Først og fremst gleder vi oss over at hans far og mor har villet delta. Av gjester fra utlandet vil jeg nevne Monsignore Edward Dunderdale.
Det økumeniske innslag er markant oglover godt for pastor Eidsvigs fremtidige virke.
Jeg vil foreta vigslingen, godt assistert av den skare kolleger som er samlet her i koret med generalvikar Johan Castricum i spissen.
I prekenen før selve ordinasjonen, viste biskopen til Kristi ord til apostlene:
«Det er ikke dere som har valgt meg, det er jeg som har valgt dere» (Joh. 15.16). Dette gjelder på en særlig måte disse menn som han har kalt til å være sine intime medarbeidere for menneskehetens hjelp og frelse. For de skal stå til hans forføyelse i kraft av det adelsmerke de blir forlenet med i ordinasjonen. Ikke for seg selv får de det, men for andre. Vi kjenner Kristi siste ord, hans programerklæring til dem han efterlot for å føre hans frelsesgjerning videre: «Dra ut og gjør alle folkeslag til mine disipler, ved å døpe dem til Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn, og ved å lære dem å overholde alt det jeg har befalt dere. Og selv er jeg med dere alle dager, frem til verdens ende». (Mt.28, 19 — 20).
Hvilket vil si: Jeg går, dere blir. Vær min forlengede arm! Denne arm er siden av apostlene selv blitt forlenget ned gjennom århundrene, og det i kraft av Jesu garanti om å stå hos «alle dager, frem til verdens ende». I århundrene som fulgte disse ord, har Kirken trofast og omhyggelig overlevert denne sendelse fra generasjon til generasjon. Det er fremdeles — som i den ur-kirkelige tid — Kristus som foretar utvelgelsen, men med Kirken som instrument.
For Kirken er Kristus: Kristi mystiske Legeme. «Den som hører dere, hører meg» er ingenlunde tomme ord, like så litet som hine andre: «Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh.20,23). Slik kaller Kirken noen av sine sønner til prestetjenesten. Ingen kan formaste seg til å gjøre rettmessig krav på denne sendelse, og bli delaktig i ordinasjonens åndelige kraft og myndighet. Kristus kaller, Kristus velger, Kristus ordinerer, alt med Kirken som formidler.
Det kan synes som om betingelsene Kirken setter for ordinasjon er hårde. Vi hører titt dét. Et liv i gjerning for andre uten egen familie. En fremtid med små og usikre karrieremuligheter, lave lønnstrinn alle ens dager. Isolasjon ofte. Dette å bli sett på av det store flertall i dette land som en fremmed fugl på tross av at man er like norsk som de. Tidebønnenes tilsynelatende uendelige rekker. Alt dette og mere enda kan virke skremmende sett med denne verdens forvendte blikk. Men så husker vi stemmen som sa: «Ta mitt åk på dere, og gå i lære hos meg... mitt åk er godt å bære, og min byrde tynger ikke» (Mt. 11,29 — 30).
Alt dette som følger med prestegjerningen blir lett å bære når det aksepteres helhjertet og i dyp tillit. Da blir åket lett: ikke fordi vi gjør oss det lett, men fordi Han gjør det lett for oss, sitt løfte tro.
Kjære ordinand, kraften, nåden, gløden til å leve opp til denne store og mysteriøse utfordring vil du få i det sakrament vi nu gjør de siste forberedelser til. Tro dette, og det vil gå deg godt i din gjerning fordi Han vil virke i deg og gjennom deg med sin ånd og gjøre deg tillitsfull og glad.
Gjerne gir jeg deg mitt eget motto med på veien: «IPSE FACUET» – HAN SKAL GJØRE DET».
