Første del av et foredrag om katolsk motstand mot reformasjonen i Norge, holdt i St. Dominikus/katolsk forum i 2010. Forfatter er Henning Laugerud, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen. Opprinnelig trykket i St. Olav katolske kirkeblad, nummer 2/2011.
Denne lille artikkelen er ikke en historie om reformasjonen i Norge. Men en fortelling om den motstand vi kan se konturene av, og de kvinner og menn vi faktisk kjenner til som var villige til – i siste innstans – å ofre alt for sin tro. Sannsynligvis var det langt flere som vi ennå ikke kjenner til – delvis fordi de for alltid er tapt i historiens mørke, men også fordi ingen har lett etter dem.
Kildesituasjonen når det gjelder 1500-tallet er ikke bare god, mangt har gått tapt i branner og dårlige arkivforhold, noe har blitt ødelagt, og papir kunne gjenbrukes, den gang som nå. Men vi vet også en hel del, og det er fremdeles mer å finne dersom vi ønsker å lete.
Mitt perspektiv her er naturligvis preget av dette utgangspunktet – og er også en slags oppfordring og anbefaling om å erindre og ære dem som stod opp for sin tro – vår tro – i en tid hvor det kostet å være katolikk i Norge.
I 1555, 18 år etter reformasjonens innføring, ble det første kjetterbål vi kjenner fra Norges historie tent. Da havnet to Vestfold-bønder på bålet fordi de hadde oppfordret folket til å holde fast ved den katolske tro, faste på fredagene og holde lørdagen hellig for å ære Jomfru Maria. De fikk straks stor tilslutning fra ”den simple allmue” som var mer enn villige til å holde fast ved sin gamle tro. Som det heter i Kong Christian den tredies historie fra 1777:
Men effter kongen fich derom at vide loed hand dennem angribe [:arrestere] og forfare flittige om deris leylighed; og efterdi det befants tvinde gamle ulerde bønder og Almues Mænd og all deris Idræt strifvede derhen, at stiffte og igien oprette Helgenis paakaldelse, og Hans Naade wilde slet og aldelis haffve saadant afschaffit, loed Han Retten gaa derofver, og de blefve hendømbt til baal og brand.
Katolisisme ble på denne måten sidestilt med trolldom i straffegrad. Dette ble ikke den siste straffeforfølgelsen for katolske ”avvik” i Norge etter reformasjonen.
Reformasjonen i Norge – kort fortalt
Det var lenge vanlig å hevde at reformasjonen i Norge stort sett ble gjennomført uten vesentlig motstand, og at folks tenkemåte ganske raskt ble omformet. Dette er en forestilling som har lite eller ingenting å gjøre med de historiske realiteter. Ingen seriøs historiker i dag ville våge å forfekte et slikt syn uten å problematisere det. Kirkehistorikeren Oskar Garstein har hevdet at hvis vi skal ta tidspunktet for avviklingen av den obligatoriske undervisningen i den lutherske katekisme som en indikasjon på hvor lenge folkets ”hjerter og sinn” var preget av katolisismen, kan den lutherske lære tidligst sies å ha fått fotfeste omkring 1640. Selv lenge etter dette er det ikke vanskelig å finne spor etter katolsk tro i folketradisjonens sanger, stev, eventyr eller i den mer folkelige religiøse tro og praksis mange steder i Norge.
Reformasjonen ble innført i Norge i 1536/37 ved noe som strengt tatt var et statskupp og som et pålegg fra den danske kongen. I utgangspunktet var ikke reformasjonen annet enn et vedtak gjort av kong Christian III og Herredagen i København om en ny kirkelig orden og en ny lære som skulle gjøres gjeldende i både Danmark og Norge. Året etter måtte den siste erkebiskop, Olav Engelbrektson, forlate Norge. Reformasjonen var således slett ikke båret frem av noe folkelig engasjement eller krav om reformer. Derfor hadde også kongen anbefalt at man skulle gå varsomt frem ved reformasjonens innføring, slik at man ikke hisset opp allmuen. I det øyeblikket man begynte å føle seg sterkere, satte tvangstiltakene inn for fullt. Etter hvert ble det vanlig å true med straff for å holde åpenlyst på katolske skikker, og det lå i forbudslinjen at straffetruslene måtte følges opp når de katolske ytringer ble oppfattet som misjonerende, som i tilfellet med de to vestfoldbøndene.
Den katolske kirke i Norge omkring reformasjonen
Det har blitt hevdet at den katolske kirke i Norge i senmiddelalderen var preget av forfall. Men ser vi på det religiøse liv i senmiddelalderen, er det ingenting som tyder på et ”forfall” hverken institusjonelt eller religiøst. Nedlagte klostre ble gjenåpnet på slutten av 1400-tallet, som for eksempel Munkeby kloster i Levanger i Nord-Trøndelag, og kirkene ble mange steder rustet opp med blant annet ny og påkostet utsmykning. Noe av det mest praktfulle kirkeinteriør vi har fra middelalderen, er de mange alterskapene fra 1400- og 1500-tallet. Dette var arbeider utført av de fremste håndverkere og kunstnere fra Nord-Tyskland.
Langt på vei kan det se ut som om Den katolske kirke i Norge hadde et ”oppsving” frem mot tiden omkring reformasjonen. Politisk var Kirken den siste institusjon med tyngde igjen i Norge, og erkebiskopen var den eneste som var igjen av det norske Riksrådet. Den romersk-katolske kirke ved erkebispedømmet i Nidaros var altså den eneste selvstendige politiske institusjon som fremdeles eksisterte i Norge ved utgangen av middelalderen.
Den norske kirkeinstitusjonen gjorde en heroisk motstand under erkebiskop Olav Engelbrektsson (ca. 1480-1538), som var erkebiskop fra 1523-1536/37. Han var Norges førende politiker og den selvskrevne leder. Erkebiskopen forberedte seg på krig og anla blant annet en ny festning i Trondhjemsfjorden, Steinviksholm, som skulle være hans militære hovedkvarter. Imidlertid var Norge militært isolert og erkebiskop Olav måtte gi tapt for en militær overmakt, da hjelp fra keiser Karl V uteble. Keiseren sendte imidlertid noen fartøyer for å hente ham ut fra Norge, og Olav Engelbrektsson dro til De spanske nederlandene, Brabant, i 1537. Her etablerte han seg i byen Lier, som ligger i dagens Belgia. Planen var å lede motstandsarbeidet derfra, men han døde allerede året etter av sykdom. Dermed mistet Kirken sin leder, noe som åpenbart førte til at den organiserte motstand ble lammet på et kritisk tidspunkt.
Biskop Mogens på Hamar var den siste som gav opp. Han hadde rustet seg til kamp, men hadde så beskjedne militære ressurser til rådighet at da lederen av den danske hæren, riksråden Truid Ulfstand ankom bispegården i Hamar, skal han bare ha ledd av biskopens folk. Den danske hærstyrken bestod av ca. 1500 godt utstyrte profesjonelle lanseknekter, men biskop Mogens sannsynligvis hadde under 100 våpenføre menn, dårlig utstyrt og lite trent, sannsynligvis mest tjenestefolk og bønder. Biskopen forstod at dette bare ville bli et nytteløst blodbad og overgav seg. Han ble ført som statsfange til Sjælland, hvor han døde i fangenskap i 1542, uten noen sinne å ha oppgitt sin tro. Biskop Hoskuld i Stavanger ble fanget høsten 1537, og døde i fangenskap i Bergen kort tid efterpå. Det var bare biskopen i Oslo, den danske Hans Rev, som opptrådte opportunistisk og gikk over til den nye lutherske lære.
Kirkens fremste ledere gav seg altså ikke over, noen ofret livet, men kunne lite gjøre mot den danske militære overmakt. Politisk og militært var den norske kirkeorganisasjonen slått, men folkets motstand brøt ikke sammen av den grunn.
Folkelig protest og Maria-åpenbaringer
Selv om den organiserte politiske motstand snublet i starten – da Olav Engelbrektson døde i Brabant allerede i 1538 – var det en bred folkelig motstand mot den nye religiøse orden og lære. Reformasjonen i Norge hadde ingen folkelig oppslutning og heller ikke noe folkelig utgangspunkt.
Det ser ut til at den sterkeste folkelige opposisjonen til å begynne med var konsentrert omkring Maria-fromhet. Det var til Vår Frue Marias ære at folket både på Vestlandet og Østlandet ville holde lørdagen hellig. Dette var til stor forargelse for de nye prestene, som forsøkte å få bukt med skikken og beklaget seg til biskopene og lensherrene på Akershus og Bergenshus i 1540- og 50-årene.
Årsaken til at nettopp Jomfru Maria stod i sentrum for en katolsk opposisjon, hadde blant annet sin bakgrunn i Den hellige jomfrus store folkelige appell og popularitet. Maria var det fremste symbolet i den katolske kirkens egne reformbestrebelser og i kampen mot den protestantiske reformasjon. Den hellige jomfru var og er i katolsk tradisjon menneskenes store trøster og fremste forbeder ved Guds himmelske trone. Hun er også et symbol på Kirken samtidig som hun er Kirkens mor; mater ecclesiae. Vi finner en rekke beretninger om Maria-visjoner i de deler av Europa hvor katolikker ble forfulgt, så også i Norge.
Allerede i innledningen nevnte jeg at det i 1550-årene var en folkelig bevegelse for å forsvare den gamle helgenkultus, med lørdagshelg og faste, i Oslo bispedømme. Lederne for denne bevegelsen var to gamle bønder fra Sandar i Vestfold. De to presenterte seg som Marias sendebud, St. Olav og St. Nikolaus. De formante folket til å ære Gud og Maria og holde lørdagen hellig til ære for henne. De to fikk ifølge kildene stor oppslutning fra ”dend eenfoldig og simpel almue, som var gandsche willig og tilbøyelig at henfalde udi deris gamle og fordum lerdom igien." Begge to ble arrestert og fengslet etter ordre fra lensherren på Akershus, Jesper Friis, og senere brent som kjettere.
Vi kjenner også navnet på andre som ble kalt til å vitne for sin tro. I 1570-årene så man igjen en sterk oppblomstring av Maria-fromheten i Oslo bispedømme, denne gang i Østfold. En kvinne fra ”allmuen”, dvs. fra bondestanden – Ingeborg Kjellsdatter i Skiptveit – hadde omkring 1570 en Maria-visjon. Ifølge henne selv hadde hun hørt en røst kalle på seg og for hennes øyne hadde himmelen åpnet seg. Hun så da en kvinne – Jomfru Maria – sitte på en himmelsk trone. Den hellige jomfru hadde så talt til henne. Budskapet fra Guds Mor var også denne gang å holde fast ved helgenkulten og den gamle tro. Også Ingeborg Kjellsdatters budskap vant stor folkelig tilslutning. I følge Niels Stubs opptegnelser fra Oslo Lagting står det at Ingeborg førte denne ”vrange og falske vildfarelse” til allmuen ”der ute”. Slottsfuten på Akershus grep resolutt inn og fikk henne arrestert og stevnet for lagtinget. I dommen fra 1573 kan vi lese: ”… at Ingeborg skal tage openbarlig skrift oc afflösning for predickstolen j Sketuiid (Skiptveit) sogen oc bekende hennes wildfarelse och myste syt hud (: miste sin hud, dvs. piskes offentlig) for hennes wrange oc falske wdförelse eblant almugen”. Etter denne behandlingen forsvinner hun i kildene, og det er grunn til å tro at hun ikke overlevet denne svært harde korporlige avstraffelse.
Ved disse rettergangene fikk Den katolske kirke sine martyrer også i Norge. Dette viser med all tydelighet at uviljen mot lutherdommen ikke hadde sin årsak i en generell likegyldighet til religionen, eller ”åndelig forfall og umodenhet”, slik enkelte historikere tidligere har hevdet. Snarere bunnet det i en bevisst religiøs motstand forankret i den 500 år lange katolske tradisjonen i Norge. Den nye evangelisk-lutherske lære ble følt som fremmed og ”ukristelig” av mange. Folkets motstand bygget på en positiv tro og ikke religiøs likegyldighet.
Prestedrap
Den folkelige motstanden kunne også ta andre former. Mange steder skal bøndene ha vært villige til å betale myndighetene for å slippe å få tilsendt lutherske prester. Flere steder ble de nye prestene jaget bort eller tvunget til å feire messe på ”gammelmåten”, det vil si i henhold til katolsk liturgi. Det er også en rekke eksempler på at bøndene rett og slett slo i hjel de nye prestene. Slike prestedrap har åpenbart forekommet mange steder i landet de første tiårene etter reformasjonen.
Ifølge tradisjonen skal den første lutherske presten i Jølster i Sunnfjord, en herr Christopher Johannesen ha blitt slått i hjel av bøndene. Årsaken til dette var at han, i sin reformistiske nidkjærhet, samlet sammen og brant alle helgenbilder han kom over i prestegjeldet. Slik beseglet herr Christopher sin skjebne en dag i 1538.
Prestedrap er et motiv som går igjen i en rekke sagntradisjoner fra mange norske bygder. Flere av disse drapene er også belagt i samtidige kilder. En rekke av prestedrapene kan knyttes til motsetninger mellom prest og allmue, med rot i religiøse motsetninger etter reformasjonen. I mange av de historier som fortelles om prestedrap, angis det ofte som årsak til et drap at presten hadde fjernet helgenbilder eller forsøkt å avskaffe gamle katolske skikker og tradisjoner.
Prestedrapene kan også ha mer indirekte sammenheng med de endringene reformasjonen førte med seg. Kirkehistorikeren Oluf Kolsrud hevder at:
[…] det (kan) med vissa segjast at prestedråpi på reformasjonstidi er ei fylgja av det uppløysingstilstandet som rådde etter at den gamle kyrkja var falli.
Disse hendelsene fra de første tiårene av reformasjonstiden viser at folket hegnet om det de så på som sin tro og sin kirke, og at de hadde en genuin tro på Den katolske kirkes lære. Derfor hadde man også vanskeligheter med å finne seg til rette med den nye evangeliske tro. Kolsrud sier om dette at: ”Det motstand som gjorde seg gjeldande imot visse kyrkjelege ordningar, skreiv seg ikkje berre frå opprørshug imot økonomiske byrder, men hadde si rot i det, at hugen åt folket var fest ved den katolske kyrkja med sterke band.”
Prosten i Audnedal, Peder Clausson Friis, er en interessant kilde som bekrefter dette inntrykket. Så sent som i 1606 skriver han om årsaken til allmuens motstand mot prest og kirke og dens årsak:
[…] den had, som de havde til denne sande evangeliske lærdom, der den begyntis her i riget at predikis, hvilken de megit nødige vedtoge. Ok de i somme læn bøde øvrigheden mange penge, at de maate være foruden prester i nogre aar. Sommesteds sloge de oksaa presterne ihjel, ok sommesteds fordreve dem, den ene epter den anden, ok den gamle surdei sidder endnu i dette slaugs folk, saa at mange endnu af dennom bede Gud der om, at den gamle tro ok pavelærdom maatte komme igjen.
Men striden for den katolske tro opphørte ikke ved inngangen til 1600-tallet. Og flere var det som utover 1600-tallet arbeidet for å re-katolisere Norge. Det skal vi se nærmere på i neste del av denne artikkelen.
Foto: Alterskapet i Mariakirken, Bergen, fra slutten av 1400-tallet. Nina Aldin Thune.