Mgr. Torbjøn Olsen: – Flere burde lært av deg noe om hva det vil si å være prest
JUBILEUMSMESSE: Fredag 17. juni feiret biskop Bernt I. Eidsvig sitt 40-årsjubileum som prest. Mgr. Torbjørn Olsen preket under messen i St. Olav domkirke, Oslo. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Tekster: 2 Kor 5,14-20 – Joh 15,9-17
Kjære biskop Bernt,
kjære venn siden 1972/73, kjære kollega og medbror siden 1982 eller 1991
– alt ettersom man vektlegger det psykologiske og sosiologiske eller det dogmatiske og kirkerettslige.
Kjære dere alle!
Det var en stor glede for meg å være til stede i St. Olav domkirke da biskop Gran 20. juni, for 40 år siden, viet Bernt til prest. Og det er en stor glede å delta her idag, fredag 17. juni, når dette markeres med en jubileumsmesse. Det var i tillegg en stor ære å bli bedt om å preke ved denne messe!
Nå kan man spørre om det er så viktig for en biskop å markere dagen for hans prestevielse? Han har jo også en dag for bispevielsen
Under det lutherske teologistudium som Bernt og jeg gjennomgikk på 1970-tallet, ble det – og videre ihvertfall inntil «Porvoo-avtalen» i 1996 kastet om på eller forsøkte å kaste om på forståelsen av bispeembetet – vektlagt at det var preste- og prekeembetet som var viktig. Bispeembetet var kun å forstå som en slags administrativ overbygning, i hvert fall i den teologiske teori.
Det annet vatikankonsil fremhevet i stedet viktighet av Guds folk og av bispeembetet, slik at prestene på en måte blir biskopens forlengede arm og i beste fall underordnede medbrødre. Slik hentet konsilet frem ting fra oldkirken, like tilbake til den hellige Ignatius av Antiokia, som gjennom mange århundrer var kommet noe i bakgrunnen.
PREST I 40 ÅR: Biskop John Willem Gran ordinerte biskop Bernt til prest i St. Olav domkirke 20. juni 1982. Les biskop Bernt minner fra prestevielsen. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Men saken er mer komplisert. Prestevielsesritualet reflekterer en annen dimensjon som nok svarer bedre til den hellige Thomas Aquinas’ tenkning, nemlig at presteembetet er det fundamentale. Det ble forsterket av Tridentinerkonsilet som i sin vektlegging av paveembetet og presteembetet, fant mindre prinsipiell plass for biskopene. For så vidt var våre gamle lutherske lærere i godt selskap, kanskje uten å tenke på det.
Jeg skal ikke prøve meg på å si hvem som hadde mest rett, de som vektla bispeembetet, eller de som vektla presteembetet. Kanskje hadde de alle rett på sin måte?
Thomas var seg nok bevisst Paulus’ ord i første lesning, om «Gud som i Kristus forsonet verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger»[1]. Denne forsoningens tjeneste nådde sitt høydepunkt da Jesus Kristus frivillig gikk i døden for menneskenes frelse. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine»[2], for å sitere Jesu egne ord i dagens Evangelium. I Johannes-evangeliet og i Hebreerbrevet sies det rett ut eller mellom linjene at Jesus er den store yppersteprest, pontifex, han som ved sin død bygget bro mellom menneskene og Gud.
Det er denne tjeneste som lever videre i Kirken gjennom prestetjenesten. Paulus sa noe mer: Gud «ga oss forsoningens tjeneste»[3].
«Jeg har hørt mange prekener som har kommet til kort hva angår det å komme med hørbare, forståelige, engasjerende og overbevisende ord. Men jeg forbinder ikke dine prekener, foredrag, taler eller intervjuer med noe som skulle høre hjemme i den kategori!»
Det var denne tjeneste som ble lagt på deg, Bernt. her i St. Olav domkirke for 40 år siden. Tjenesten har primært utfoldet seg hver gang du har feiret Eukaristien, det være seg i St. Paul menighet i Bergen, i korherrestiftet i Klosterneuburg eller i St. Leopold menighet samme sted, i hele Oslo katolske bispedømme, ved St. Olav-alteret i Roma, eller hvor det nå måtte være i verden. Denne «Kristi tjeneste» har utfoldet seg i brødet og vinen, som har blitt til Kristi fullkomne offer når det med dine hender er blitt løftet opp over alteret. Og den har utfoldet seg ved at du selv har gått inn i Kristi yppersteprestlige gjerning når du på denne måte ved alteret har opptrådt in persona Christi.
En prestetjeneste som begrenser seg til det rituelle, seremonielle eller sakramentale, er dog neppe ideell, uansett hvor «gyldig» den måtte være.
Budskapet som formidles gjennom de liturgiske handlinger, må også formidles ved hørbare, forståelige, engasjerende og helst også overbevisende ord. For igjen å vende tilbake til Paulus: Kristus «betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: «La dere forsone med Gud!»[4] Jeg har hørt mange prekener som har kommet til kort hva angår det å komme med hørbare, forståelige, engasjerende og overbevisende ord. Men jeg forbinder ikke dine prekener, foredrag, taler eller intervjuer med noe som skulle høre hjemme i den kategori! Du har tvert om målbåret budskapet som hører sammen med det sakramentale, med et innhold og en form som når manges hoder og hjerter, også hos meg. Slik har du med utgangspunkt i ditt prestelige embete vært med på å formidle Evangeliet, eller «budskapet om forsoningen» på en måte som har blitt til velsignelse i fire tiår.
Jesus sa også: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner.»[5] Også i dette ligger det under noe om prestetjenesten som skulle utføres etter Jesu tid. Den som klarer å gi folk opplevelse av vennskap, gjør mer for å fremme Evangeliets sak enn mang en teoretisk preken. Er det noe du, Bernt, har vært god på i disse år, så har det vært å gi opplevelsen av vennskap. Vi har merket det på prestemøtene, hvordan du trives blant de øvrige prester. Det samme har vært tilfelle på pastoralrådsmøtene. Folk blir stolt av å kjenne deg. Mindre har det ikke vært tilfelle i møter med mange enkeltpersoner, til langt utenfor de katolske rekker. God mat og god drikke i verdige omgivelser har skapt alt fra respekt for vår kristne og katolske religion, til tiltrekningskraft som noen ganger har ledet helt inn i Kirken, i troens fulle fellesskap.
Du har gjentatt gang på gang at skal vi fremme prestekallene, må vi be, og vi må fremstå som lykkelige prester som finner tjenesten meningsfull. I dette har du gått foran, og fremmet kallene til prestetjenesten, og til troens liv for så mange andre.
Flere burde lært av deg noe om hva det vil si å være prest.
I disse førti år har du ikke bare utført prestetjeneste. Forhåpentlig har årene også gjort noe med deg.
Én av våre medstudenter i luthersk teologi på 1970-tallet, Kjell Arild Pollestad, har portrettert deg som ung i en av sine dagbøker, som ble publisert i 2002. Der noterte han 24. april 1974:
Bernt er en medstudent jeg setter pris på. Til tross for sine tyve år er han en meget gammel mann, som utvilsomt kommer til å bli yngre med årene. … Han må ha vært i Unge Høyre siden han var fem og i Riksmålsforbundet siden han lærte å snakke, for han drikker jevnlig te med fruene Øverland og Wigert, som han imiterer til fullkommenhet. … Under og bak alt dette ser jeg en generøs og rettlinjet ung mann som ikke vil la seg kompromittere eller oppsluke av tidsånden, men bevare sin frihet og uavhengighet.[6]
Her var det mye imponerende! Men er du blitt yngre med årene som prest? Kanskje ikke hva angår fysisk helse? Men jeg tror det faktisk hva angår hjerte og sinn!
I studietiden sa du en gang til meg at det for deg som prest ville være naturlig å iføre deg sutan når du skulle forberede prekener. Jeg er ikke sikker på at fremdeles holder på med det!?
Men det betyr på ingen måte at du har begynt å forakte det skjønne og verdige. Vi merker det i dine teoretiske og praktiske holdninger til liturgiske klær. Det har kostet oss mye. Du har visst det, og du har ikke skjemmet deg over det. Jeg tilføyer gjerne at du – bevisst eller ubevisst – har tatt opp i deg Det annet vatikankonsils utsagn: «Det er med all rett en regner de skjønne kunster for en av menneskeåndens eldste frukter.»[7] Eller er det endog Fjodor Dostojevskis ord, lagt i munnen på fyrst Mysjkin i romanen «Idioten» fra 1868, som du har gjort til dine? «Skjønnheten skal frelse verden!»[8]
BISKOPEN OG HANS PRESTER: Mange prester og ordensfolk feiret jubileumsmessen sammen med biskop Bernt fredag 17. juni. Det samme gjaldt ansatte i bispedømmets administrasjon og i menighetene. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
De førti år har nok gjort noe med deg. Men du har også brukt dem til å gjøre noe med oss, noe som dypest sett har vært en del av den prestelige tjeneste, forsoningens tjeneste. Bispeembetet har forsterket noe som langt tidligere var en realitet.
I Fjerde Mosebok heter det om levittene: «Når de har fylt femti år, skal de trekke seg tilbake fra tjenesten og ikke arbeide lenger.»[9] Det har vært til velsignelse såvel for deg som for oss alle at du ikke er «biblisist» og trakk deg tilbake fra din prestelige tjeneste for 18 år siden, men i ettertid nesten har fordoblet tjenestetiden!
Takk for innsatsen! Gratulerer med jubileet! Og fortsatt lykke til i forsoningens tjeneste, med kjærlighet og vennskap som viktige ingredienser!
Amen.
Mgr. Torbjørn Olsen
St. Olav domkirke, Oslo, 17. juni 2022
Les mer
- Biskoppelig 40-årsjubileum: Ble prest med et brak
- Biskop Grans innledningsord ved biskop Eidsvigs prestevielse
Fotnoter
[1] 2 Kor 5,19.
[2] Joh 15,13.
[3] 2 Kor 5,18.
[4] V. 19f.
[5] Joh 15,15.
[6] Kjell Arild Pollestad, Gleden er gratis, Oslo 2002, s. 70f.
[7] Annet vatikankonsil, konstitusjonen om den hellige liturgi, Sacrosanctum Concilium, 122.
[8] Jf. Fjodor Dostojevski, Idioten, del III, avsn. 5, norsk oversettelse: Libri Arte 1995, bd, II, s. 58-59.
[9] 4 Mos 8,25.