Innledning
Mine damer og herrer. De av dere som var tilstede ved tidligere foredragsaftener i Katolsk Forums høstsemester, synes kanskje at kveldens emne danser litt utenfor rekken av de øvrige som ble tatt opp til behandling. Er det ikke et brudd på linjen å gå over fra Gudsproblemet til spørsmålet om Bibelens inspirasjon? Jeg vil påstå det motsatte. Dette temaet ligger i forlengelsen av ting vi tidligere har behandlet.
I første foredrag tok vi for oss bevisene for Guds eksistens, i annet behandlet vi Guds egenskaper. I det tredje tok vi Guds parti i analysen av lidelsens problem. I det fjerde forsvarte vi Gud mot moderne angrep på hans person. I kveld skal vi gå over til Guds virksomhet, og vise hvorledes han på tross av sin uendelige hellige og opphøyede majestet bygger en bro over den svimlende avgrunn som gaper mellom himmel og jord idet han på det intimste samarbeider med sin skapning i nedskrivningen av de hellige skrifter.
Bibelens betydning
Først noen ord om Bibelens betydning: Helt uansett om man godtar Bibelens bøker og epistler som inspirert eller ei, kan man ikke se bort fra den enorme betydning Den hellige Skrift har hatt og fortsatt har i menneskehetens historie. Intet verk har vel til de grader vært med på å forme vår kultur som skriftene i det gamle og nye testamentet. Det var århundrer i Europas historie hvor all bildende kunst nesten utelukkende valgte bibelske motiver. Lignelsene i Det nye Testamente hører med til verdenslitteraturens fineste kunst. Evangelienes kjærlighetsbudskap seiret over antikkens brutale undertrykkelse av samfunnets stebarn, slavene, og la grunnen for human lovgivning, sosiale trygder og alt som heter caritas. Det tyvende århundres respekt for enkeltindividet ville vært umulig uten evangeliene.
Selv det moderne avkristnede menneske som av intellektuelle grunner ikke kan betrakte Bibelen som Guds inspirerte ord, retter seg dog i stor utstrekning etter dens praktiske lære. Ja, vi opplever ikke så sjeldent at mennesker, som av samvittighetsgrunner har sett seg nødt til å forkaste kristendommen som transcendent religion, allikevel gjør dens moral til rettesnor for sine liv.
Skal vi tro opplysninger vi innhenter fra Sovjet-Russland, skal det være vanlig at man der i fabrikkene har oppslag som lyder: «Den som ikke arbeider, skal heller ikke ete». Det er ikke Karl Marx som er opphavet til denne visdomsregel. Vi finner den i Det nye Testamente, skrevet av apostelen Paulus. Det skulle være interessant å undersøke grundig hvilken enorm betydning Bibelen har hatt for oss som enkeltpersoner og for hele den kultur vi tok i arv fra våre forfedre.
I kveld vil jeg bare så vidt streife inn på dette, for å stimulere interessen for det tema jeg egentlig ville behandle, nemlig Bibelen som Guds ord, Bibelens inspirasjon. For det kan vi vel være enig om at hvis sivilisasjonen, og da er det jo også av en viss interesse å vite hvor den har sitt opphav fra, om den er av guddommelig eller menneskelig opprinnelse, eller kanskje begge deler.
Hvem garanterer for hvilke skrifter som er inspirert av Gud?
Jeg vil da straks sette opp følgende tese: Alle 74 bøker og brev som Bibelen inneholder, er inspirert av Den hellige Ånd.
Tallet 74
Noen vil steile litt når jeg nevner tallet 74. Dere er vant til å regne med at Bibelen har 66 skrifter, 27 i Det nye Testamente og 39 i Det gamle. Den katolske bibel er imidlertid litt fyldigere: Den har også 27 evangelier og epistler i Det nye Testamente, men i Det gamle Testamentet regner vi med 47 skrifter og ikke 39.
Før vi derfor går over til å behandle hva inspirasjonen er, skal vi først besvare hvor er de inspirerte skrifter og hvem er det som garanterer for at nettopp disse bøker og brev, og ingen flere, men heller ingen færre, er innåndet av Gud.
Katolsk og protestantisk oppfatning om hvem som garanterer for Bibelens inspirasjon
Ingen vil forhåpentlig ta det ille opp om jeg her peker på forskjellige oppfatninger hos protestanter og katolikker. Hvis ikke fanatisme og intoleranse besjeler våre innlegg, tror jeg det bare kan tjene til kristendommens beste om vi klarlegger våre standpunkter for hverandre.
Etter katolsk oppfatning er det av vital betydning å vite eksakt hvilken religiøs litteratur som er inngitt av Gud og hvilken som bare er av menneskelig opphav. Ikke så å forstå at religiøs litteratur som er blitt forfattet av mennesker er verdiløs. Vi kan anføre vektige bevis for det motsatte. «Kristi etterfølgelse» for eksempel - som ble skrevet av middelaldermunken Thomas av Kempis - er tross sitt menneskelige opphav gjennomstrømmet av dyp religiøs glød. Men kristenheten er flere ganger blitt stilt på avgjørende prøver når det gjaldt å finne ut hva som var inspirert og hva som var blitt forfattet uten inspirasjon.
De for eksempel de urkristne overtok Det gamle Testamentes bøker, hersket det fremdeles tvil blant jødene om hvilke av dem som var inspirerte (Karl Rahner: Über die Schriftinspiration, s. 60). Det gamle Testamentes kanon var med andre ord ennå ikke nøyaktig fastslått. Hvem skulle så gjøre det, og bære ansvar for at det var gjort riktig?
Da så kristenheten i det 4. årh. steg opp av katakombene og ønsket sikker beskjed om hvilke skrifter i Det nye Testamente som var inngitt av Gud, var problemet ennå mer konfust. For i årenes løp hadde det hopet seg opp et mylder av skrifter: En rekke brev, som ble lest opp under gudstjenesten, og en utrolig mengde av åpenbaringsbøker (som senere viste seg å være apokryfe), veiledning til kirkedannelse, dekreter, poesi, polemikk og ren oppbyggelseslitteratur sirkulerte mellom de forskjellige menigheter. I noen egner av Kirken ble de ansett som inspirerte, og andre steder ble de forkastet som uekte (Peter Schindler: Nøgle til det nye Testamentet, s. 18). Med andre ord var de første kristne stilt overfor det samme problem som idag: Hvem skal avgjøre hvilke bøker og brev i det gamle og nye testamentet som er inngitt av Gud? Mange verdier i den kristne religion står og faller med svaret. For det ville jo grense mot blasfemi hvis vi med den største ærefrykt fordypet oss i et skrift som om det var Guds ord hvis det i virkeligheten bare var menneskeverk, men ennå verre ville det være hvis vi forkastet noe som menneskeverk som i virkeligheten var inspirert av Gud. Hvis vi her ikke har en sikker autoritet som garanterer for oss, står vi nokså maktesløse overfor liberale bibelkritikere som karakteriserer en rekke avsnitt av Den hellige Skrift som ren profanlitteratur.
Mange ikke-katolikker søker et kriterium for Bibelens inspirasjon i en indre opplysning som de mener å erfare under lesningen av Guds ord. Med andre ord, Gud selv skulle altså på en overnaturlig måte opplyse hver enkelt oppriktig bibelleser om hvilke skrifter som er inspirert av Gud. Men da gjør man i virkeligheten Bibelens kanon avhengig av fantasi. For erfaringen viser jo at selv de oppriktigste bibellesere er kommet frem til forskjellige resultater når det gjelder Bibelens inspirasjon, og Gud kan da umulig motsi seg selv, og fortelle noe til den ene og det stikk motsatte til den andre.
Hvis det var Gud som opplyste hver oppriktig bibelleser om hvilke skrifter som er inspirert, hvordan skal man så forklare at våre i troen adskilte brødre har fjernet åtte av Det gamle Testamentes bøker som uinspirerte, mens Den katolske kirke fortsatt betrakter dem som inspirerte og derfor har beholdt dem i sin kanon?
Men såvidt jeg skjønner, er denne oppfatning stort sett forlatt blant moderne protestanter. Den lutherske forfatter Egon Leer-Salvesen har i sin bok «Over til Bibelen» (Land og kirke, 1959) gitt uttrykk for et synspunkt som er svært forskjellig fra denne teorien om den personlige opplysning. Han skriver (s. 80, uthevet av meg): «Moderne teologisk og historisk forskning kan ikke annet enn å imponeres over det geniale klarsyn kirkens menn viste da de skulle skille de ekte apostoliske skrifter fra alle de falske som var i omløp innenfor sekteriske kretser ...» Salvesens kriterium for hvilke skrifter i Bibelen som er inspirert ligger altså hos oldkirkens menn. Han presiserer ikke her nærmere hva han mener med dette uttrykket kirkens menn. Men takket være deres geniale klarsyn, sier han, er de riktige skrifter blitt samlet i Bibelen. Men hans tillit til oldkirkens menn kan allikevel ikke være synderlig stor på dette område.. For litt lenger ned på siden stiller han seg ytterst tvilende til hvorvidt 2 Petersbrev er «apostolisk Kristusforkynnelse i opprinnelig og ekte utgave», og nederst på siden stiller han seg solidarisk med Luthers rangordning av Bibelens hellige skrifter. Han skriver: «Martin Luther hadde et hjertelig sunt syn på det nye testamentet på dette punkt. Ingen satte Bibelen høyere enn han ... ikke desto mindre tillot han seg frimodig å rangordne de nytestamentlige skrifter».
Jeg har gått denne frimodige rangordning til Luther litt nærmere etter i sømmene, og finner at Luther i forordet til sin bibelutgave fra 1522 (WE 63 s. 156) kaller Jakobs brev en «Strohepistel» (strå-epistel). Om Johannes' Åpenbaring sier han at den er «verken apostolisk eller profetisk». Judas' brev anser han for å være overflødig, og hebreerbrevet er ifølge ham «sammensatt av mange bruddstykker som kanskje er blandet med litt tre, strå eller høy». Om Esters bok sier Luther at han «ønsket at den ikke var til de den judaiserer så svært og har noen hedensk vanart i seg». Hans respekt for predikernes bok er heller ikke synderlig høy, for den «har verken støvler eller sporer, men rider kun i sokkene». Videre hevder han at kongebøkene er mer troverdig enn krønikebøkene. Alle disse lutherske uttalelser gjelder altså bøker som fremdeles befinner seg i den protestantiske Bibel. Hvorledes kan så en norsk luthersk forfatter idag stille seg solidarisk med en slik «rangordning»? Og hva med de åtte bøkene i Det gamle Testamente som gikk for å være inspirert i den kristne kirke helt til de ble strøket fra den protestantiske Bibel etter reformasjonen - først henvist til et appendiks, og så helt fjernet? Det kan altså ikke være oldtidens teologer som etter forfatterens oppfatning er den normgivende autoritet for hvilke bibelske skrifter som er kanoniske. Men hvem er det så?
Står Gud hjelpeløs overfor vår uvitenhet på dette område, så hans brev til oss mennesker ikke alltid når frem, så kanskje endog brev som han slett ikke har skrevet får hans underskrift og blir betraktet som guddommelige. På den annen side skulle man ha rett til å mene at når Gud skriver til oss mennesker, da ligger det ham brennende på hjertet at han virkelig når adressaten.
Spørsmålet står altså fremdeles åpent: Hvem garanterer for hvor mange og hvilke gammel- og nytestamentlige skrifter som er inngitt av Gud?
Vi mener at det kan bare Gud selv, og at han opplyser oss om det gjennom den Kirken som han har stiftet og som Paulus kaller sannhetens støtte og grunnvoll (1 Tim 3,15). Vi mener at Gud formidler denne sannheten til oss gjennom Kirkens læreembete som er en fortsettelse av hyrdeembetet til apostlene. Til apostlene og deres etterfølgere sa Kristus: «Den som hører dere, hører meg». «Se, jeg vil være med dere alle dager like til verdens ende.» Apostlene skulle ikke leve til verdens ende. Deres dager var snart talte, men deres etterfølgere i hyrdeembetet - som er den katolske Kirkes biskoper - de skulle fortsatt virke like til verdens ende. Også dem gjelder Kristi løfte at han vil være med dem. Og så får vi også gå ut fra at han er med apostlenes etterfølgere når de på et kirkemøte fastsetter Bibelens kanon.
Oldkirkens store teolog, Augustinus, var av samme mening. Han sier: «Jeg ville ikke tro Evangeliet hvis ikke den katolske Kirkes autoritet beveget meg til det» (Contra Ep. Manich. V, 6).
Og kirkefaderen Kyrillus av Jerusalem skrev i år 348 i sin katekisme: «Lær av Kirken hvilke bøker som tilhører Det gamle Testamente og til Det nye Testamente» (Katekisme, IV, 33). Lignende uttalelse finner vi hos en rekke andre kirkefedre fra de første kristne århundrer. På en synode som ble holdt i Roma i år 382 under pave Damasus, ble Det gamle og Det nye Testaments kanon definitivt fastslått, og denne beslutning ble uttrykkelig godkjent av Tridentinerkonsilet i 1546.
Hva vi mener med begrepet inspirasjon
Vi har hittil beskjeftiget oss med spørsmålet om hvilke skrifter som er inspirert, og hvem som leverer en sikker garanti for at dette stemmer. Neste sak som må tas opp til behandling er inspirasjonen selv, dens vesen. Hva vil det si at et skrift er inspirert av Gud?
Ikke dikterisk inspirasjon:
Jeg skal først få korrigere noen misforståelser. Med bibelsk inspirasjon mener vi noe helt annet enn det vi vanligvis kaller dikterisk inspirasjon. Når en moderne forfatter sier «ånden kom over meg i går kveld da jeg tok til å skrive», er han sikkert selv også klar over at det her dreier seg om en helt naturlig og forklarlig foreteelse - spesielt når åndens produkt blir svært forskjellig fra det vi forbinder med den hellige Ånd. En slik helt naturlig inspirasjon kan det altså ikke være tale om hos de bibelske forfattere - i hvert fall ikke bare dette.
Heller ikke en etterfølgende godkjennelse:
Bibelens inspirasjon består heller ikke i at kristne teologer, etter å ha undersøkt et skrift fra urkirken, plutselig utbryter: «Jo, sannelig, det som står her er sannelig ekte og uforfalsket kristendom fra begynnelse til slutt». At en forfatter fra de første kristne tider skriver teologisk riktig, er jo ikke noe bevis for at hans forfatterskap er inspirert, like så lite som mine skriverier er inngitt av Gud fordi de skulle slumpe til å være teologisk riktige.
Katolsk oppfatning:
Nei, den hellige Ånds inspirasjon er noe som virker direkte på forfatteren i skrivende stund. Vi kan uttrykke det slik: Inspirasjon er Guds overnaturlige innflytelse på et menneskes fantasi, forstand og vilje, så det blir påvirket til å skrive ned bestemte ting slik Gud vil det.
Gud er med andre ord forfatter til hele Bibelen, til alle dens skrifter, til hver enkelt del av skriftene, og han har dessuten hjulpet forfatteren til å finne velegnete ord til å uttrykke Guds tanker. Følgelig kan vi ikke si at Bibelen lyver. Den taler alltid sant. Denne påstanden virker kanskje litt sjokkerende. Jeg vet at dere sitter inne med kraftige argumenter om «solen som dreier seg rundt jorden», om «verden som ble skapt på seks dager», om «haren som drøvtygger» og hele arsenalet av bibelkritikkens skarpeste skyts, og jeg skal komme inn på disse ting litt senere hvis dere bare vil gi meg litt tid. Først må jeg få lov til å behandle det rent teoretiske og så vil vi etterhvert oppdage at vanskelighetene løser seg selv.
Samarbeid mellom den guddommelige og den menneskelige forfatter:
Vi skal først ta for oss det samarbeid som finner sted mellom den guddommelige og den menneskelige forfatter under nedskrivningen av de hellige skrifter. Spørsmålet blir: På hvilken måte kan Gud formidle sine tanker gjennom skrøpelige mennesker?
På en evangeliebok fra det 10. årh. ser vi evangelisten Markus med fjærpenn i den ene hånd og en lang pergamentrull i den andre. Med store oppspilte øyne stirrer han oppover mot Gud i det høye. Hele skikkelsen er i ekstase. Den ser visjoner, lytter til budskap og skriver ned de inspirerte ord. Uten tvil ligger det noe gripende over denne forestillingen av den inspirerte seer, og det er vel slike eller lignende kunstverk fra den katolske middelalder som var skyld i at eldre protestantiske teologer gikk inn for noe de kalte «inspiratio mechanica» (den mekaniske inspirasjon). De mente at de bibelske forfattere, eller hagiografer som vi også kaller dem, ble diktert ord for ord av Gud, og på en slik måte at deres egen forstand og fri vilje ble sjaltet ut under nedskrivningene, slik at de utelukkende funksjonerte som sekretærer. Denne forestillingen er heldigvis forlatt av de fleste i dag.
I katolsk teologi sier vi at Gud er hovedårsaken til de hellige skrifter og hagiografen den instrumentale årsak. Gud benytter den bibelske forfatter som et instrument, som et verktøy for å få satt sine tanker på prent.
Men verktøy og verktøy fru Blom --! Vi er alle klar over at en sag er et dødt verktøy, som viljeløst utfører hva håndverkeren bruker det til. Men når mennesket funksjonerer som et redskap for Gud, forholder det seg annerledes. For mennesket har fornuft og fri vilje, og Gud respekterer begge disse egenskaper. Med uendelig fintfølelse benytter Gud mennesket som et redskap i sine hender, og på en slik måte at det på tross av sin instrumentale oppgave allikevel tenker og handler fritt som mennesket (qua homo sapiens).
Bibelen har altså to forfattere: Gud og menneske. Men hagiografen - altså den menneskelige forfatter - er underordnet den guddommelige som instrument. Ikke slik å forstå at Gud og mennesket deler forfatterskapet slik at vi får hver vår halvdel av Bibelen å skrive. Nei, begge parter er virkelig forfattere av hele Bibelen med alle dens deler.
Hvorledes er det mulig for Gud og menneske å være forfatter til én og samme bok, vet vi ikke. Bare Vår Herre kan svare på dette spørsmål. For det er et under.
Vi vet vel også så omtrent hvorledes Gud influerer vår forstand og vilje ved nedskrivningen av de bibelske skrifter.
Gud påvirker hagiografenes fantasi og forstand, så han tenker og resonnerer slik Gud vil. Men denne overnaturlig innvirkning fra Guds side behøver ikke nødvendigvis å skje bevisst, altså ikke slik at forfatteren i inspirasjonens øyeblikk var helt klar over at nå stod han under guddommelig ledelse.
Da f.eks. Paulus skrev ned sitt lille intime brev til Filemon, visste han sikkert ikke at han skrev under den hellige Ånds veiledning, og det samme kan vi si om de øvrige bibelske forfattere. De skrev ikke etter diktat, men fritt. De handlet ikke i religiøs ekstase, men som helt naturlige mennesker uten å være seg bevisst at de stod under det guddommelige lys' direkte veiledning. De fleste bibelske forfattere fikk heller ikke nye åpenbaringer fra Gud, men skrev om ting de allerede visste. Allikevel var det Gud som ledet deres tanker inn på disse ting, minnet dem om begivenheter og trossannheter som de kjente fra før, hjalp dem til å trekke de riktige konklusjoner og fatte en plan om hvorledes alt dette skulle skrives ned.
Deretter har han påvirket forfatternes vilje så de skrev ned det de tenkte og på en slik måte som Gud ønsket det. Guds impulser til hagiografens vilje behøver altså ikke nødvendigvis å ha foregått på en usedvanlig måte. Gud kan ha nådd sitt mål ved rent ytre og naturlige hjelpemidler. For å nevne et eksempel: Da Paulus oppholdt seg i Efesus, kom det sendemenn til menigheten i Korint som fortalte om misforholdene blant de kristne der. Det var dette som førte til at Paulus krev det første brev til korinterne, som sendemennene fikk med seg - muligens våren år 56. Gud må altså ha hjulpet Paulus - på grunn av beretningene - å forstå årsakene til det moralske forfallet blant de kristne i denne greske havnebyen, og sendemennenes bønn om hjelp må ha vært det naturlige middel Gud benyttet seg av for å stimulere hans vilje til å skrive dette brevet. Og på lignende måte er vel de allerfleste bibelske skrifter blitt til. Gud har gjennom beretninger som forfatteren tidligere hadde hørt, likeså gjennom anmodninger fra venner og kjente, gjennom lykke og ulykke, disse og hine begivenheter, interesser og tilbøyeligheter påvirket hans forstand og frie vilje slik at han skrev ned Guds egne tanker.
Instrumentets egenart
La oss nå se litt nærmere på hvorledes det menneskelige verktøy funksjonerer under inspirasjonen. Hvis en snekker griper en sag og skjærer ut en bordplate, er det han, snekkeren, som utfører alt arbeidet. For det var han som unnfanget ideen til bordplaten og bestemte hvorledes den skulle se ut, og det var han som satte planen ut i livet. All ære tilfaller altså snekkeren. Sagen han benyttet var for så vidt av underordnet betydning. Det var bare et døde verktøy som ble tvunget til å gjøre det snekkeren ville. Det var altså ikke sagen som laget bordplaten. Allikevel etterlot sagen, som verktøy, visse ubetydelige, men allikevel helt individuelle, spor etter seg i bordplaten. En snekkerkyndig person vil f.eks. kunne se på snittet om sagen var skarp eller sløv, om tennene stod jevnt eller skjevt, om sagbladet var bredt eller smalt.
Der samme gjelder - men i ennå høyere grad - for det menneskelige verktøy for nedskrivningen av de hellige skrifter. Det var Gud som bestemte hva som skulle skrives, men verktøyet han brukte, var ikke en død gjenstand, men en levende person, utstyrt med helt spesielle, individuelle egenskaper, og disse etterlot seg dype spor i de bibelske skrifter. Var forfatteren en født pessimist, ble hans skrift stemt i moll. Var han av naturen optimist, fikk det lysere toner. De enkelte kapitler bærer merke av svingninger i karakter og temperament. Pauli brev f.eks. bærer tydelig merke av å være blitt skrevet av en person med voldsomt temperament og et rikt nyansert følelsesliv. Var hagiografen i forveien dikter, lot Gud ham formulere det inspirerte budskap på det datiden forstod var vers. Var han en fin østerlandsk ordkunstner, formidlet han det religiøse budskap gjennom lignelser og allegorier. Var han i fortiden profet, tillot Gud at han byttet på fremtid og fortid som var profeters skikk og bruk. Var hans kunnskaper i profanhistorie mangelfulle, ble også de historiske begivenheter han kledde Guds frelsesbudskap inn i ukorrekte og unøyaktige. Var hans syn på den ytre verden preget av datidens naturvitenskapelige oppfatning, ble hans beretninger om skapelsesakten og uforklarlige hendinger i naturen preget av dette syn. Med andre ord: Han viklet sitt frelsesbudskap inn i en menneskelig drakt. Han har lagt opphøyede religiøse sannheter ned i et menneskelig skall, og så får det bli bibelutleggerens oppgave å skille det guddommelige fra det menneskelige. Det er han som i hvert enkelt tilfelle må finne ut av hva som er av guddommelig og hva som er av instrumental, menneskelig herkomst.
Prinsippene for bibelutlegning
I dette utsorteringsarbeidet må bibeltolkeren arbeide etter bestemte prinsipper. Fremfor alt må han ha klart for seg hva Gud i hvert enkelt tilfelle ønsker å fortelle, hvilket budskap han ønsker å formidle, og hvile «facts» han ikke har noen som helst interesse av å uttale seg korrekt og ufeilbart om. Det Gud vil fortelle oss gjennom de hellige skrifter, er utelukkende religiøse sannheter. Bibelen er altså ikke en lærebok i historie eller naturvitenskap.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg en gang selv i en svunnen fortid har bombardert mine kjære medkristne med «den drøvtyggende hare» og «det naive seksdagers skaperverk». Ja, selv etter min konversjon har jeg hatt visse vanskeligheter med den bibelske inspirasjon. Jeg spurte meg selv om ikke naturvitenskapens oppdagelser i den nyere tid hadde slått teologien sørgelig på flukt. Jeg har vært tilbøyelig til å betrakte denne stadige skilling mellom guddommelige og menneskelige elementer i Den hellige Skrift som en bedrøvelig retrett, som en stadig kjøpslåing med sannheten.
Men etter nærmere etter tanke har jeg forstått at Gud ikke bare kunne skrive Bibelen på denne måte, men at han endog måtte gjøre det slik for at menneskene skulle forstå ham.
La oss ta et eksempel fra vårt eget land og folk. La oss tenke oss at Gud på 1400-tallet ville inspirere en nordmann til å skrive en bok om hvorledes Gud reddet vårt folk ut av hedendommens mørke og i århundrenes løp førte oss lenger og lenger inn i kristendommens lys. Hvorledes ville vel så denne boken ha sett ut? Hvilken form ville han ha gitt den? Vel, Gud kunne hvis han hadde villet skåret bort hele det kniplingsverk av fantasifullt broderte legender som den frodige folkefantasien utfyller historiens tomrom med, og som Snorre Sturlason temmelig kritikkløst skrev ned i sine kongssagaer på 1200-tallet og slik formidlet videre til senere slekter.
Men hvis Gud hadde gitt boken en slik form - hvis han hadde utelatt alt dette legendariske stoff fra vår tidlige historie, ville dette sikkert ha voldt voldsom forargelse i forfatterens samtid på 1400-tallet. Det ville lydt indignert:
«Her påstår denne forfatteren at Håkon den gode bare var to år hos kong Adelstein, men vi vet jo så inderlig godt at han tilbrakte hele sin barndom og ungdom der hos den engelske konge. Og her står det sannelig at Olav den Hellige gikk i land på øya Stord i Sunnhordaland da han ville ta riket i arv, men vi har da lært fra barnsben av at han landet på øya Sæla utenfor Stad. Hvorledes kan denne religiøse forfatter våge å snu opp ned på historien? La gå at denne skribenten har mye interessant å fortelle om kristendommens innførelse her til lands, men kan vi stole på det han beretter? Når han kan ta så grundig feil i historie, hvem borger så for sannheten i hans religiøse utgreiinger?»
Med andre ord, hvis Gud hadde latt denne forfatteren i det 15. årh. skrive helt korrekt profanhistorie, og vederheftig naturvitenskap, ville han ha voldt så voldsom forargelse blant sine landsmenn at de også ville ha vraket hans religiøse budskap.
Nei, Gud ville nok ha valgt en annen fremgangsmåte. Han ville latt forfatteren innhente sine historiske opplysninger fra Snorre Sturlason, de islandske sagaer, Heimskringla, Kongespeilet, den muntlige overlevering osv., og så latt ham flette inn i dette til dels upålitelige stoffet kjente religiøse begivenheter fra våre misjonskongers tid, men på en slik måte at alle ville blitt grepet og full av undring forstått at her var det Gud som skritt for skritt, på den mirakuløs måte, ledet det norske folk fra Odin til Kristus, fra Valhalla til Guds rike.
Og kunne vel Gud ha gjort det annerledes da han en gang i Israels historie, nærmere bestemt i kongetiden, inspirerte forfatterne til å skrive om verdens skapelse, de første mennesker, syndefallet og Guds folks historie? Her har Gud latt enkle, litt primitive forfattere beholde sitt naive verdensbillede, sitt noe ukorrekte syn på de historiske begivenheter, og allikevel på en fabelaktig måte fått frem de svimlende sannheter om Guds uendelige majestet og skapermakt, og til fulle vist at det var han, Jahve, som valgte ut sitt folk Israel og holdt sin hånd over det i tunge og vanskelige tider, renset, helliget og lutret det så Frelseren kunne skyte ut som et edelt skudd av folkets stamme. Hadde Gud inspirert de gammeltestamentlige skribenter på en annen måte, ville de ha voldt forargelse blant sine samtidige, og deres religiøse budskap ville ha vært virkningsløst og forgjeves. Det ville ha druknet i protester.
Det er spesielt de gammeltestamentlige bøker som byr på mange problemer av historisk og profanvitenskapelig art.
Vil vi derfor prøve å trenge til bunns i hver enkelt boks religiøse budskap, må vi alltid ta hensyn til bokens litterære art. Er det en profetisk bok vi har for oss, vet vi straks at her er det selve profetien som er hovedsaken, alt det øvrige tjener bare som ramme for dette fremtidige budskap. Er vi i ferd med å lese en rent historisk bok? Da forsøker vi under lesningen å fortelle oss om Guds ledelse av sitt utvalgte folk. Dette budskapet vil alltid være ufeilbart. Når det dreier seg om det rent profanhistoriske, skal vi bite oss merke i om hagiografen fremlegger noe som helt pålitelig stoff som han selv har vært øyenvitne til, eller om han bare stilltiende eller uttrykkelig siterer andre som har skrevet eller berettet muntlig før hans tid og hvis sannhet han ikke uten videre borger for. Har boken et typisk lærende innhold, er det godt å vite om det dreier seg om abstrakt teori eller om praktiske anvisninger. Det er også en fordel å kjenne litt til orientalsk tanke og uttrykksmåte når en skal forstå de bibelske skrifter.
Lyver Bibelen?
Men spørsmålet står fremdeles ubesvart: Lyver Bibelen?
Vi kan saktens forstå at de hellige skrifter må ha religiøst og profant innhold om hverandre. Men når det rent verdslige innhold tross alt beretter ting som er historisk og naturvitenskapelig ukorrekt, må vi ikke da - selv med vår beste vilje - innrømme at Gud lyver? Nei, her må vi ta Vår Herre i forsvar. En setnings sannhet er jo avhengig av hva den som taler vil si.
Når f.eks. meteorologisk institutt opplyser gjennom radioen at solen steg opp kl. 6 i morges og gikk ned kl. 7, så er dette i en viss forstand ukorrekt. For solen kan verken stige opp eller gå ned. Men ingen vil vel derved hevde at meteorologisk institutt liver. Alle er vel klar over at det meteorologen vil uttale seg om, er når solen ble synlig og når mørket inntrådte. Like så lite vil vi beskylde en kjemiker for å fare med løgn når han opplyser at den kjemiske blanding han kom frem til å går sier os intet nytt. Vi er selvfølgelig klar over at døde stoffer aldri kan si noe.
Anvender vi dette på Bibelen, kan vi kort og godt si det slik at Gud vil her bare uttale seg om religiøse ting. Det er det eneste han vil si, og utenom dette ønsker han ikke å dosere noe som helst. Vi kan derfor ikke si at Gud lyver når vi finner profanvitenskapelige feil i Den hellige Skrift.
Kommer vi til klarhet i disse ting, vil bibellesningen bli spennende og interessant - en stadig jakt på Guds ufeilbare tanke som inkarnerer seg i ordenes, grammatikkens og språkenes skrøpelige hylster.