I den nye katekeseserien vi begynte for kort tid tilbake, søker vi å forstå hvilken opprinnelig hensikt Herren hadde med Kirken. Slik kan vi bedre forstå vår egen plass, vårt kristne liv, i det store kirkelige fellesskap.
Hittil har vi forstått at det kirkelige fellesskap er inspirert og opprettholdt av Den Hellige Ånd og bevart og fremmet av den apostoliske tjeneste. Og dette fellesskapet, som vi kaller «Kirken», omfatter ikke bare alle troende i en viss historisk periode – det omfavner alle tider og alle generasjoner. Slik har vi en dobbel universalitet: en synkron universalitet – vi er forenet med troende i alle verdens hjørner – og også en såkalt diakron universalitet, som betyr: Alle tider tilhører oss, og alle troende før oss og etter oss danner ett stort fellesskap med oss.
Den Hellige Ånd viser seg for oss som garantist for mysteriets aktive tilstedeværelse i historien, som ham som sikrer dets virkeliggjørelse gjennom århundrene. Takket være Talsmannen vil det alltid være mulig for kommende generasjoner å oppleve det samme møte med Den Oppstandne som man erfarte i det apostoliske fellesskapet i urkirken, siden den formidles og aktualiseres gjennom tro, gudstjeneste og fellesskap blant Guds Folk – på pilegrimsferd gjennom tidene.
Slik er det at vi i dag, i påsketiden, lever møtet med Den Oppstandne ikke bare som noe som skjedde før, men som skjer her og nå i fellesskapet i tro, liturgi og kirkeliv. Kirkens apostoliske tradisjon består av denne overleveringen av frelsens goder, som ved Åndens kraft gjør det kristne fellesskap til den permanente virkeliggjørelse av det opprinnelige fellesskap. Tradisjonen kalles «apostolisk» fordi den har sitt opphav i apostlenes vitnesbyrd og det første disippelfellesskapet. Den ble overlevert, under veiledning av Den Hellige Ånd, gjennom Det nye testamentets skrifter og det sakramentale liv, gjennom troens liv. Kirken refererer fremdeles til den – til denne tradisjonen, som er den fulle, alltid aktuelle virkeliggjørelse av Jesu gave – som hennes fundament og lov, gjennom den uavbrutte apostoliske suksesjon.
I sitt offentlige virke begrenset Jesus sitt virkeområde til Israel alene, men gjorde det allerede klart at gaven ikke bare var bestemt for israelsfolket, men for hele verden og alle tider.
Den Oppstandne overlot så eksplisitt til apostlene oppgaven å gjøre alle folkeslag til disipler (jfr. Luk 6,13), og han forsikrer dem om sitt nærvær helt til verdens ende (jfr. Matt 28,19f).
Frelsens universalitet krever videre at minnet om Kristi påske feires uavbrutt gjennom historien, inntil Kristus kommer igjen i herlighet (jfr. 1 Kor 11,26). Hvem skal virkeliggjøre Herren Jesu Kristi frelsende nærvær gjennom apostlenes tjeneste – apostlene som skal være overhoder for det eskatologiske Israel (jfr. Matt 19,28) – og gjennom livet til den nye pakts folk? Svaret er klart: Den Hellige Ånd. I kontinuitet med Lukasevangeliet gir Apostlenes gjerninger oss en levende beskrivelse av hvordan Ånden, Kristi utsendinger og det fellesskap disse har grunnlagt, er realiteter som utgjør en helhet og griper inn i hverandre.
Takket være Talsmannen kan apostlene og deres etterfølgere til enhver tid virkeliggjøre det oppdrag de fikk fra den Oppstandne: «Dere er vitner om dette. Jeg sender over dere det som min Far har lovt» (Luk 24,48f). «Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender» (Apg 1,8). Dette løftet, som til å begynne med hørtes utrolig ut, fikk sin oppfyllelse allerede mens apostlene levde: «Vi er vitner om alt dette, vi og Den Hellige Ånd som Gud gav dem som lyder ham» (Apg 5,32).
Det er altså Ånden selv som gjennom apostlenes håndspåleggelse og bønn konsekrerer og sender ut nye forkynnere av evangeliet (for eksempel beskrevet i Apg 13,3f og 1 Tim 4,14). Det er interessant å legge merke til at det noen steder i Bibelen heter at Paulus innsatte eldste i menighetene (jfr. Apg 14,23), mens det andre steder heter at det er Ånden som innsetter tilsynsmenn for hjorden (jfr. Apg 20,28).
Åndens og Paulus’ gjerninger er altså tett sammenvevd. Ånden er nærværende for og veileder Kirken når hun tar høytidelige avgjørelser. Dette Åndens veiledende nærvær er spesielt sterkt ved apostelmøtet i Jerusalem, som ble avsluttet med følgende rungende forsikring: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet ... » (Apg 15,28). Kirken vokser og lever «i ærefrykt for Herren, ... styrket av Den Hellige Ånd» (Apg 9,31). Denne vedvarende virkeliggjørelsen av Herren Jesu Kristi aktive nærvær blant sitt folk, bevirkes av Den Hellige Ånd og kommer til uttrykk i Kirken gjennom den apostoliske tjeneste og det kristne søskenfellesskap. Det er dette som menes med det teologiske begrepet tradisjon: Det dreier seg ikke bare om en materiell overlevering av det som i begynnelsen ble gitt apostlene, men om den korsfestede og oppstandne Herre Jesus Kristi virksomme nærvær, han som ved Ånden ledsager og rettleder det fellesskap han har samlet.
Tradisjonen er de troendes fellesskap rundt sine rettmessige overhyrder gjennom historien, et fellesskap næret av Den Hellige Ånd, idet han sikrer forbindelsen mellom den apostoliske troserfaring, som ble levd av det første disippelfellesskap, og den nåværende Kirkes erfaring av Kristus.
Med andre ord: Tradisjonen er den organiske kontinuitet i Kirken, som er Gud Faders hellige tempel, bygget på apostlenes grunnvoll og holdt sammen av hjørnesteinen, Kristus, ved Åndens livgivende gjerninger: «Altså er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og tilhører Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. Han holder hele bygningen sammen, så den i Herren vokser til et hellig tempel, og gjennom ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden» (Ef 2,19-22).
Takket være tradisjonen, som sikres av apostlenes og deres etterfølgeres tjeneste, når livets vann, som flommet fra Kristi side, og hans frelsende blod frem til mennesker til alle tider. Tradisjonen er altså det bestandige nærvær av Frelseren som kommer oss i møte for å forløse og helliggjøre oss gjennom Ånden, gjennom sin Kirkes tjeneste, til Faderens ære.
Som konklusjon og oppsummering kan vi derfor si at tradisjonen ikke er en overføring av ting eller ord, en samling av noe dødt. Tradisjonen er den levende elv som forbinder oss med kildene, den levende flod hvor kildene alltid er nærværende – den store flod som fører oss til evighetens havn. Og siden det forholder seg slik, blir de Herrens ord vi i begynnelsen hørte fra tekstleserens munn, ustanselig virkeliggjort i denne levende flod: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20).