Kirkens apostoliske tradisjon

Gjennom denne katekeserekken ønsker vi å forstå litt mer av hva Kirken er. Forrige gang mediterte vi over temaet den apostoliske tradisjon. Vi så at tradisjonen ikke er en samling av ting eller ord, som en eske med døde ting, men tvert imot det nye livs flod som strømmer fra sine kilder, fra Kristus og frem til oss, og gjør oss til deltagere i Guds historie med menneskeheten.

Bilde

Tradisjonen er et så viktig tema og har så stor betydning for Kirkens liv, at jeg gjerne vil reflektere over den også i dag.

Det annet vatikankonsil understreket i dette henseende at tradisjonen fremfor alt er apostolisk i sin opprinnelse: «Det som Gud har åpenbart til alle folkeslags frelse, det sørget Han i sin store godhet også for å la bestå, uavbrutt og fullstendig, og bli overlevert til alle slektsledd. Derfor ga Herren Kristus, som fullender i seg Guds den Allerhøyestes hele åpenbaring (kfr. 2. Kor. 1, 20: 3, 16-4,6), sin befaling til apostlene om at de skulle forkynne for all verden, som kilden til all frelsesbringende sannhet og moralsk rettledning, det evangelium, tidligere lovet ved profetene, som han selv hadde oppfylt og kunngjort med sin egen munn, og han meddelte dem guddommelige gaver» (Den dogmatiske konstitusjon Dei Verbum, 7).

Konsilet bemerket videre at dette trofast ble utført «av apostlene som i sin muntlige forkynnelse, ved sitt eksempel og sine forordninger, overleverte det de selv hadde mottatt gjennom sitt liv med Kristus, gjennom hans ord og gjerninger, eller også lært ved Den Hellige Ånds inspirasjon» (ibid.).

Sammen med apostlene, tilføyer konsilet, arbeidet også «andre menn med apostolisk oppdrag, som skrev ned frelsens budskap under den samme Hellige Ånds inspirasjon» (ibid.).

Som overhoder for det eskatologiske Israel, og som tolv i tallet, lik antall stammer i det utvalgte folk, fortsatte apostlene den «innsamling» som var påbegynt av Herren, fremfor alt gjennom trofast å viderebringe den gave de hadde mottatt: de gode nyhetene om at Guds rike, i Jesus Kristus, har kommet til menneskene.

Antallet uttrykker ikke bare kontinuitet til de hellige røtter, israelsfolkets tolv stammer, men også deres tjenestes universelle bestemmelse: Å bringe frelsen helt til jordens ender. Dette kan forstås ut fra den symbolverdi tall har i den semittiske verden: Tolv er en multiplikasjon av tre, et fullkomment tall, og fire, et tall som viser til de fire himmelretningene og dermed til hele verden.

Det kristne fellesskap, som oppsto ved forkynnelsen av evangeliet, erkjenner at det er kalt av de som først opplevde Herren og var utsendt av ham. Det vet at det kan regne med veiledning fra de tolv, så vel som fra dem som gradvis ble assosiert med disse som deres etterfølgere i Ordets og fellesskapets tjeneste. Som en konsekvens av dette, ser fellesskapet det som en forpliktelse å viderebringe «det glade budskap» om Herrens faktiske nærvær og påskens mysterium, ved Den Hellige Ånd.

Dette er tydelig understreket og belyst i visse deler av Paulus’ brev: «… først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot» (1 Kor 15,3). Og dette er viktig. Det er en kjensgjerning at Den hellige Paulus, som ble kalt direkte og personlig av Kristus, var en ekte apostel. Allikevel var troskap mot det han hadde mottatt, fundamentalt viktig også for ham. Han ønsket ikke å «finne opp» en ny, «paulinsk» kristendom. Derfor insisterte han på at han først og fremst overga det han selv hadde mottatt. Han ga videre den opprinnelige gaven som kommer fra Herren, og den frelsende sannhet.

Deretter, mot slutten av sitt liv, skriver han til Timoteus: «Ta vare på den gode skatten som er betrodd deg! Den Hellige Ånd, som bor i oss, skal hjelpe deg til det» (2 Tim 1,14).

Vi kan se den samme tematikken også i det følgende gamle vitnesbyrd om den kristne tro, skrevet av Tertullian rundt år 200: «[Apostlene] bekjente fra begynnelsen troen på Jesus Kristus og etablerte kirker i Judea og like etter rundt om i verden. De forkynte den samme lære og den samme ene tro til folkeslagene, og slik grunnla de kirker i hver by. Fra disse tok så de andre kirkene avleggere av deres tro og frø av deres lære, og de overtar dem kontinuerlig den dag i dag så de kan fortsette å være virkelige kirker. På denne måten har også disse kirkene tatt vare på sitt apostoliske opphav, som avleggere av apostlenes kirker» (De praescriptione haereticorum, 20: PL 2, 32).

Det annet vatikankonsil kommenterer: « ... det som er blitt overlevert av apostlene, innbefatter alt det som leder Guds folk til et liv i hellighet og som øker dets tro. Alt hva Kirken selv er, alt hva den tror, fører den således videre i sin lære, sitt liv og sin kultus og overleverer det til alle slektsledd» (Dei Verbum, 8).

Dette blir understreket av Den hellige pave Klemens mot slutten av det første århundre. Han skriver: «Apostlene mottok fra Herren Jesus Kristus det evangeliet de forkynte for oss. Jesus Kristus ble utsendt av Gud. Kristus kommer altså fra Gud, og apostlene fra Kristus. Begge deler skjedde i god orden etter Guds vilje. (...) Også apostlene våre visste ved vår Herre Jesus Kristus at det ville bli strid om bispeembetet. Siden de hadde fått full kunnskap om dette på forhånd, innsatte de derfor nå de som er nevnt ovenfor. Deretter ga de en forordning om at hvis disse skulle dø, skulle andre prøvede menn overta deres tjeneste» (Ad Corinthios, 42. 44: PG 1, 292. 296)[1]. 

Denne rekken av apostolisk tjeneste fortsetter frem til i dag og helt til verdens ende. Det mandat Jesus ga apostlene, ble av dem gitt videre til deres etterfølgere. Apostlenes personlige kontakt med Kristus er en unik og ugjentakelig opplevelse, men de brakte videre det høytidelige mandat de mottok av Mesteren: å gå ut i verden. Apostel kommer nettopp fra gresk apostellein, som betyr å sende.

Den apostoliske sendelse innebærer – som avsnittet Matt 28,19f viser oss – en form for pastoral («gjør alle folkeslag til disipler ...»), liturgisk («døp dem») og profetisk («lær dem å holde alt det jeg har befalt dere») tjeneste, garantert ved Herrens nærvær helt til tidenes ende («se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende»).

Også vi har derfor en sann, personlig erfaring av Den Oppstandnes nærvær, dog på en annen måte enn apostlene.

Slik, gjennom den apostoliske tjeneste, er det Kristus selv som kommer til alle som er kalt til tro. Avstanden mellom århundrene har blitt overvunnet, og Den Oppstandne kommer oss aktivt og levende i møte, i Kirken og verden av i dag.

Dette er vår store glede. I tradisjonens levende flod er ikke Kristus 2000 år borte fra oss, han er virkelig til stede blant oss og gir oss sannheten, han gir oss lyset så vi kan leve og finne veien inn i fremtiden.