I lys av de seneste årenes kirkelige hendelsene i Norge spør mange seg i dag hva som er sann kristendom. Hva er det rene evangelium? Hvordan skal vi, eller Den norske kirke kunne avgjøre hva som er sant og hva som er usant, eller kunne vite hva som dypest sett er rett eller galt, godt eller ondt? Hvordan kan vi være i stand til å skjelne ekte kristen utlegning av Skriften for vår tid fra en forkynnelse, som omformer Åpenbaringen slik at den passer vår tid med dens anliggender og svarer til våre behov og forventninger? Dette er alvorlige, ja, helt grunnleggende spørsmål, og svaret må ha avgjørende betydning for vår oppfatning av hva «kirke» er, så sant Kirken har fått forkynnelsen av Evangeliet opp gjennom historien som sitt oppdrag. Som vi alle vet, skaper dette usikkerhet og smerte i Den norske kirke i dag, men refleksjoner over disse spørsmålene må oppta et hvert kristent fellesskap. Fra katolsk side kan man skissere et svar.
Åpenbaring og tradisjon
Ved «Åpenbaringen» (med stor Å) forstår vi i det følgende Den guddommelige Åpenbaring, dvs. alt hva Gud har kunngjort om seg selv, sitt vesen og sitt verk. Det er denne «troens skatt» (depositum fidei) som Den Hellige Kirke har fått i sin varetekt, for å bevare helt og fullt inntil den dag da Herren kommer igjen og vi skal se og erkjenne helt og fullt. «Tradisjon» (med stor T) er Kirkens måte å være kirke på, oppfylle sitt oppdrag på i tid og rom med hensyn til å leve troen, vitne om den og reflektere over den. Den katolske kirkens katekismus (KKK) sier det slik ved å sitere konsilsdokumentet Dei Verbum: «Ved tradisjonen er det at alt hva Kirken selv er, alt hva den tror, føres videre i liv, lære og kult og overleveres til alle slektledd». Fra begynnelsen av har Den katolske kirken alltid erkjent at Den Treenige Gud åpenbarer seg i Skrift og Tradisjon, det vil si: I den hellige Skrift, i hele Bibelen, både Det Gamle og Det Nye Testamentet, og i Gudsfolkets liv i tro. Katolikker som er vokst opp i et luthersk land, kjenner godt til oppfatningen av Skrift og Tradisjon som nesten motparter eller motsatte størrelser. Men Kirken ser både Skriften og Tradisjonen som «Gud-åpenbarende». Nedenfor gjelder det naturligvis slett ikke en samlet fremstilling av katolsk ekklesiologi, men bare noen grunnleggende trekk i katolsk tenkning omkring den kirkelige Tradisjonens vesen og virke.
Skrift og tradisjon utgjør en udelelig enhet
I katolsk religionsundervisning fastholder man, så å si som et nesten pedagogisk grep, at Åpenbaringen har to kilder, nemlig Skrift og Tradisjon, men dette skal ikke forstås slik at de to er helt forskjellige. Katekismen understreker derfor også at de er nært forbundet og forenet, idet de jo springer ut av samme kilde: Gud (KKK 80). De er to sider av samme sak - eller: også Den Hellige Skrift er i en viss forstand et produkt av Tradisjonen. Hva menes nå med dette; innebærer det ikke en helt utilbørlig reduksjon av Skriften i forhold til Tradisjonen? Nei, derimot understreker det at kristendommen i siste instans ikke er en bokreligion, men et møte med Den Levende Gud; han som er Ordet selv. Det Gamle Testamentet er beretningen om Gud Fader den Allmektige som skaper, understøtter, fører og elsker sitt folk, og som allerede forbereder sitt endelige frelsesverk i og ved sin Sønn Jesus Kristus, Messias. Skriften er - som all teologi - beretningen om menneskenes erfaring med Gud. Bibelens bøker ble skrevet ned med Åndens hjelp, dvs. som Guds hjelp til sitt folk med til å fastholde denne erfaringen av hvem han er i all dens rikdom og fylde - men beretningene kom etter erfaringene - skrevet i «erfaringens lys». Det betyr at Skriften rommer det Gud ville den skal romme for å åpenbare ham og hans verk. Når Kirken fastholder at Åpenbaringen så å si består av to deler, innbyrdes nært forbundet, ja uadskillelige, men dog to, nemlig Skrift og Tradisjon, så er det for å understreke at Skriften virkelig er Guds verk; på en særlig direkte måte Guds selvåpenbaring, ordets avspeiling av Ordet, om man vil - også selvom den er preget av sin tid og er skrevet ned av en menneskelig forfatter. Når vi altså taler om «Helligåndens inspirasjon» er dette ikke å forstå som en mer eller mindre diffus påvirkning av forfatteren, men som det innhold, den substansen, forfatteren gir litterær form. Den unge Kirke tok med stor ærefrykt vare på Skriftene, som jo Mesteren selv ofte nok hadde øst av. Ja, Jesus sto selv i en tradisjon han ikke var kommet for å oppheve, men for å gjøre fullkommen (jf. Matt. 5,17). Derfor var det selvsagt at Kirken med stor ærbødighet leste Skriftene, som på så mange måter åpenbarte Guds kjærlighet og viste til denne kjærlighetens endegyldige bevis: Kristus Jesus, Guds Sønn, Messias, Frelseren. I så måte fremgår dette klart av Lukas' beretning om disiplenes vandring til Emmaus (Luk 24,13ff). Hele fortellingen er en art dramatisering av den kristne gudstjenesten omkring år 70: De kristne leste skriftene, dvs. Det Gamle Testamentet, for nettopp å komme til innsikt i Guds frelsesverk og dets fullbyrdelse i og med Kristus, så sant skriftene dypest sett handlet om ham. Deretter holdt de nattverd hvor Herren selv kom til stede blant dem, og de gikk så ut og forkynte det de hadde forstått og opplevd: det glade budskap, Evangeliet. Nei, kristendommen er ingen bokreligion, eller rettere: den forutsetter at Skriften omsettes til det den egentlig er, til ånd og liv. Skriften må forstås, og det man har forstått må praktiseres. «Vær ordets gjørere og ikke bare dets hørere», formaner Jakobsbrevet (1,22). Skriften må altså inngå i den Tradisjonen den i utgangspunktet er en organisk del av. Den må, med katekismens ord, som siterer Dei Verbum, leses og tolkes i den samme Ånd, som den er blitt skrevet i (KKK 111). Dette er en av årsakene til at det ikke er helt uproblematisk å drive misjon ved å sende så og så mange bibler ut i verden.
I den første kristne tid ble beretningene om Kristus gitt videre muntlig blant de kristne, når de kommen sammen, i tillegg til at det ble lest fra Skriftene. Etterhvert fikk man behov for å fastholde beretningenes hele fylde og rikdom. Og Den Hellige Ånd var med Kirken og så til at dette skjedde. Fortellingen om Jesus fra Nasaret, alt hva han hadde sagt og gjort, åpenbaringen av hvem han var, ble derfor omkring år 70-100 skrevet ned - igjen med Guds hjelp, og igjen i erfaringens lys - påskeerfaringen. De første menighetene hadde også bruk for pastorale og teologiske overveielser og anvisninger, og derfor ble forskjellige andre stykker tatt med, f. eks. Paulus' pastorale brev, forfattet i 50-60-årene. Bibelens tekster er alle skrevet før midten av det 2. århundret, men først inn på 300-tallet forelå Bibelen som helhet slik vi kjenner den i dag. Den fremsto da som resultatet av et utvalg av på den tid tilgjengelige tekster. For de oldkirkelige tekstenes vedkommende må utvelgelseskriteriet rimeligvis ha vært de tekstene som var i samsvar med apostlenes lære. Vi kan ta for gitt, at Helligånden i høy grad har bistått Kirken med dette redaksjonsarbeitet. I den forstand er det altså ganske klart, at Bibelen er et produkt av først Israels historie (GT) og så oldkirkens historie (NT), altså av Tradisjonen, av Guds folks liv og erfaring med Gud, av en Gudsåpenbaring som fant sted gjennom tusen år. Men det er like klart, at Bibelen ikke av den grunn kan ansees som et produkt av noen annen enn den Gud som åpenbarer seg i såvel Skrift som Tradisjon.
Skriftens klare ord er ikke uten videre så klart
I dag gjør mange i vårt land den smertefulle erfaringen, at den alminnelige enigheten om Skriftens utlegning og troens innhold, som preget norsk kristenliv fra Reformasjonen til langt opp i det 20. århundre, ikke lengre er til stede. Men fordi de ulike protestantiske kirkesamfunnene da de ble dannet forutsatte en slik grunnleggende enighet, står man nokså rådvill overfor den kjennsgjerningen at enigheten nå er gått tapt. Det synes ikke å finnes noe som med autoritet kan utgjøre og definere den protestantiske tradisjonen. Verken den lutherske kirkens overhode, Kongen, eller Stortinget, verken Bispemøtet eller Kirkerådet, og heller ikke det teologiske lærenevnet, har strengt tatt noen myndighet. Det blir den enkelte lutherske biskop, som enten kommer til at han for sitt stifts vedkommende ikke ser at Skriftens ord forbyr ordinasjon av kvinnelige prester, eller til at hun for sitt stifts vedkommende ikke ser at Skriftens ord forbyr ordinasjon av homofilt praktiserende. Dette skaper forvirring og bekymring. Selvsagt er en luthersk biskop fremdeles forpliktet på noe, men hva dette «noe» er og omfatter, blir i økende grad uklart. Skriften og bekjennelsesskriftene er Den norske kirkens trosgrunnlag, men «Skriftens klare ord» er helt åpenbart slett ikke klart. Hvem kan gi en bindende tolkning av dette ordet, og hvem har myndighet til å gi en autentisk og autoritativ tolkning av bekjennelsesskriftenes faktiske føringer også for praksis? Det er klart at det virkelig finnes et «sannhetenes hierarki», men i det hele tatt å skjelne mellom ordnings- og troslærespørsmål blir stadig vanskeligere - nettopp fordi Åpenbaringen alltid har en kirkelig dimensjon.
Skriftens klare ord er altså ikke klart. Det er det ikke, har det aldri vært, og det vil det aldri bli. Det er derimot bærer av hva vi kunne kalle en «tilslørt rikdom», Skriftens innebyrd er så å si under utvidelse, og dens dypde vil det ta årtusener å utgrunne, for den rommer Guds visdom. Bibelen er ingen fasittliste, men Det levende Ordet. Avskåret fra Tradisjonen kan Skriften derfor slett ikke uten videre bevare eller føre til den enheten Kristus ønsket; det er en felleskristen smertelig erfaring. Selvsagt har vi direkte tilgang til Bibelen, og selvsagt skal vi lese den og grunne over det vi leser, idet vi tolker det inn i vårt liv. For dette finnes det da også en nesten 2000-årig tradisjon. Det forandrer imidlertid ikke ved det forhold at Skriften også må åpnes for oss, slik Kristus åpnet skriftene for de to disiplene på vei til Emmaus, slik han forklarte Esaias for menigheten i synagogen i Nasaret (Luk 4,16ff), og på samme måte som apostlen Filip senere forkynte evangeliet for den etiopiske hoffmannen (Apg 8,29ff). Dermed er det sagt noe vesentlig om Bibelen, nemlig at den aldri kan bli en oppskrift man slår opp i for å se hva som er rett og galt - da får den en uhyggelig likhet med Kunnskapens tre! Skriften er alltid et levende ord, Ordet, et møte med Kristus. Skriften er Guds Ord, dvs. at i alle Skriftens ord sier Gud bare et eneste Ord, sitt enbårne Ord, og i Ordet sier han alt om seg selv (jf. KKK 102). Dette Ordet går inn i verden og virker her, samler disipler om seg, grunnlegger sin Kirke, slik at Guds Ord alltid også har en kirkelig dimensjon - som tekst har det alltid en kontekst. Da kan vi uttrykke oss klarere: Skriftens ord blir først klart (eller bedre: klarere) når det står frem som en tolket virkelighet, dvs. som en del av den Tradisjon det inngår i. I sin avskjedstale til disiplene lovet Herren selv at Faderen skulle sende Ånden, som skulle lære dem alle ting og minne dem om alt som han hadde sagt til dem (Johs. 14,26).
I sitt vesen er Kirkens tradisjon dynamisk - ikke statisk
Åpenbaringen er hel og avsluttet i og med Kristus. Men det betyr ikke at Gud nå har åpenbaret seg, og at vi så fremover - med hjelp av en hellig skrift - skal huske ham og bruke Skriften som fasittliste på alt heretter. Nei, Kristus har gitt sin Kirke i oppdrag å forkynne evangeliet om ham i ord og gjerning for å føre folkeslagene til Gud. Kirken har altså del i det som var Jesu eget oppdrag, og er virkelig i sitt vesen kalt til å følge etter Kristus. I dette arbeid er Kirken ikke alene, men Kristus har lovet å være med den alle dager inntil verdens ende. Han er tilstede i sin Kirke, i sakramentene, i de troende, i Ordet som forkynnes og i det særlige prestedømmet, ja, han er ikke bare tilstede i sin Kirke, men som Kirke. Her virker han, her forkynner han, her meddeler han seg, her vandrer han med Kirken på dens pilgrimsferd over jorden og gjennom historien. Det er i dette lys vi må forstå Augustins forestilling om «den hele og fulle Kristus», som er «Kristus og Kirken» og den senere teologiens tale om Kirken som «Kristi mystiske legeme». All fellesskap blant de troende, all liturgi, er møtet med Den Levende Gud, med den Oppstandne, møtet med Kristus. All teologi er derfor refleksjon over erfaringen med Gud, opplevelsen av ham, erkjennelsen av at evangeliet ikke er ønsketenkning og et sympatisk ideal, men forkynnelsen av en levende virkelighet som omgir hver enkelt av oss.
Tradisjon er ikke, som vi kanskje ville tenke oss, et statisk begrep, som forteller om noe gammelmodig, fastlåst og stillestående - uforanderlig fra århundre til århundre. Nei, «tradisjon» er et dynamisk begrep som springer ut av det latinske verbet 'trado', jeg gir videre, jeg formidler. Og det er nettopp dette Kirkens Tradisjon gjør: den formidler evangeliet og gir det videre; den reflekterer, sammenfatter og uttrykker stadig nye erfaringer med den levende Gud. Når Apostelgjerningene trolig kort før år 90 beskriver hva Kirke er og skal være, heter det at de kristne «holdt fast ved apostlenes lære, ved fellesskapet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene» (2,42). Sentralt står her apostlenes lære, mens Skriften bare svært indirekte nevnes i og med «bønnene». I en viss forstand er altså Kirkens innsikt under utvidelse. Katekismen sier det slik: «Ved den Hellige Ånds hjelp vokser innsikt i troen i Kirkens liv, både innsikt i ordene som troens skatt er uttrykt ved og den virkelighet de peker mot» (KKK 94). Tradisjon er altså noe grunnleggende dynamisk. Men det betyr ikke at Åpenbaringen hele tiden forandrer seg, nei, den forblir den samme: Kristus, i går, i dag og i morgen, begynnelsen og fullendelsen, som vi hørte påskenatt da påskelyset ble vigslet. Imidlertid blir Åpenbaringens dypde, rikdom og innebyrd stadig tolket og gitt videre til nye generasjoner. Den evige og uforanderlige Åpenbaringen må tolkes inn i hver tid, uttrykkes på nye språk, slik at den forstås av nye generasjoner; men den forblir - og må forbli - «apostlenes lære». Det er ikke Åpenbaringen, men innsikten i den og forståelsen av dens betydning som øker, veksten ligger altså i Kirken og ikke i Gud. Det er som å lese en bok på et fremmed språk, jo mer vi erfarer, jo mer vi studerer, lærer og opplever, jo mer forstår vi av teksten og dens betydning, uten at boken i seg selv har blitt større og uten at forfatteren nå har andre intensjoner med sitt verk enn da han skrev sin tekst. I virkeligheten er det Pinsens under: at evangeliet forstås av ulike folkeslag, ulike tider, av mennesker i helt forskjellige livssituasjoner og med helt forskjellige muligheter for å høre, forstå og tilegne seg budskapet. I lyset fra sannhetens Ånd tar Kirkens hellige Tradisjon vare på Guds ord, idet det fremlegges og forkynnes for folkeslagene (jf. KKK 81). I så måte kan vi si at Kirkens Tradisjon er Åpenbaringen (apostlenes lære) slik den uttrykker seg, antar skikkelse og blir nærværende i hver epoke. Hvis vi nå forestiller oss at Kristus ikke bare er nærværende i sin Kirke, men som sin Kirke, kan vi kanskje uttrykke det slik: Tradisjonen er Den Guddommelige Åpenbaringens dimensjon i tid og rom. Her inntar så Skriften, først og fremst det firfoldige Evangelium, en helt enestående plass i Kirken, for her forekommer den høyeste grad av sammenfall mellom Åpenbaring og Tradisjon - her er de to på en særlig måte ett. På samme måte som altså Skrift og Tradisjon er to sider av samme sak, gjelder det at også Åpenbaring og Tradisjon dypest sett er det.
Kirkens læreembete
Hvis Tradisjonen nå virkelig er Åpenbaringen som uttrykker seg i en kirkelig virkelighet, så måtte apostlene få en garanti for at Kristus alltid ville være med sin Kirke. Kirken måtte utstyres med en grunnleggende - dens vesen tilhørende - læremessig autoritet, Helligånden som Kirkens evige Lærer om man vil. Det gjaldt å sikre at Ordets kirkelige virkelighet ikke kunne komme i avgjørende konflikt med sitt utgangspunkt, for en hus i strid med seg selv kan ikke bestå (Matt. 12,25). Tradisjonen måtte med andre ord ikke kunne fjerne seg fra den guddommelige Åpenbaringen den nettopp er en del av og uttrykker. Kun således vil Kirkens Tradisjon opp gjennom historien virkelig ble et dekkende uttrykk for Åpenbaringen, dvs. en autentisk forkynnelse av evangeliet. I siste instans - og på tross av all menneskelig svakhet, som jo historisk sett i rikt monn har gjort seg gjeldende - kan Den Hellige Kirke aldri over tid forkynne noe annet enn det hele og fulle evangelium, for den har i sitt vesen del i Kristi sendelse. Den er ikke noe helt annet enn Kristus, som så som institusjon har mottatt et oppdrag fra ham, men den er ham og hans fortsatte virke, fortsatte frelsesverk. Dette uttrykkes i og ved pavens og bispekollegiets læreembete (Kirkens magisterium), som har den autoritet og de fullmakter som ligger i Kristi løfter til Peter og apostlene - og i den urokkelig tillit til sin Herre, ikke til seg selv, som gjennomvever Kirkens selvforståelse.
Når vi ser Tradisjon slik, forstår vi to vesentlige ting som nødvendigvis vil prege Kirkens liv: For det første at Kirkens tro på et vis alltid utvider seg: «troens sennepsfrø» vokser i kraft av Kirkens sakramentalitet, dvs. Guds handlende nærvær, og refleksjonen over våre erfaringer med ham, til et stadig større og rikere tre i hvilket himlens fugler bygger rede. Kort sagt: Guds folk vet mer og mer om sin Gud. Under alt dette forblir Åpenbaringen den samme, uforandret, intet legges til eller trekkes fra. Treets stamme, grener, kvister og blad ligger allerede i frøet, den minste molekylen er organisk knyttet til frøet som dets fremtid, form og gestalt, ja uttrykk for frøets iboende kraft og retning. Det andre vesentlige er at vi beveger oss mot Kristus. Ofte forestiller vi oss at vi gjennom historien beveger oss lengre og lengre bort fra Jesus, fra hans autentiske liv og lære for 2000 år siden. Ja, vi forestiller oss at vi med jevne mellomrom så godt som mulig må «rydde» en vei tilbake til dette autentiske, at vi må rense Kirken for senere avleiringer som tildekker evangeliets opprinnelige stråleglans. Historien blir således et problem og tradisjonen en avsporing. Slik er det ikke. Det er motsatt: Vi beveger oss ikke bort fra den autentiske Kristus, men mot ham - ikke bare et tid, men også i erkjennelse av hvem han er, hva han vil og hva han gjør. Slik har han villet det, slik blir all historie frelseshistorie, slik blir tilværelsen én lang Gudsåpenbaring; vi beveger oss mot vår forløsning (jf. Luk. 21,28).
Tradisjonen kan i dette perspektivet beskrives som «Åpenbaringen som åpenbarer seg». Men da må denne tradisjonen være autentisk, det må være Kirkens Tradisjon - Tradisjonen med stor T. I Kirkens vesen er Helligåndens evige nærvær som Lærer uttrykt i Kirkens læreembete, som setter den i stand til samlet sett ufeilbarlig og med autoritet å tolke Den Hellige Skrift og tidens tegn; i stand til å formidle Åpenbaringens virkelighet inn i hver ny tid, slik at forkynnelsen ikke 'formes av' men 'svarer på' tidens behov og skjer på et språk den forstår. Det betyr: slik at også Tradisjonen i vor tid virkelig blir et dekkende uuttrykk for Åpenbaringens strålende virkelighet. Her er det viktig å være oppmerksom på at Kirkens læreembete ikke står over Guds Ord, men er Ordets tjener, slik det også innskjerpes av katekismen (KKK 86). Læreembetet er absolutt forpliktet på Guds Ord, Guds vilje, Guds verk. Læreembetet har altså ikke makt over Åpenbaringen, men tjener den, slik det tjener alle troende av god vilje. Med den Hellige Ånds hjelp - og vår «tro» på Kirken er først og fremst en mektig tillitserklæring til Kristi løfte og helligåndens virke! - er biskopene Ordets tjenere, slik at det er Hans vilje som skjer, Hans verk som føres videre og Ham som forkynnes, menneskene til glede og frelse. Det finnes således bare én autentisk Tradisjon, nemlig den som etter Kristi vilje og med Helligåndens hjelp ned gjennom tidene lar Den guddommelige Åpenbaringens fylde anta form og gestalt i menneskenes historie som «Den Hellige Kirke». Denne Kirken kan etter katolsk syn ikke oppfattes som en rent åndelig størrelse, et fellesskap av Kristus-troende, men som en konkret, håndgripelig og historisk gitt synlig Kirke, med en synlig Tradisjon, et synlig hierarki som bærer av Åpenbaringen. Hvorfor har Kristus opprettet en slik Kirke - hvorfor slik og ikke annerledes? Hvorfor ikke bestående av bedre mennesker, bedre kristne, med en hellighet som kunne avlegge et mer troverdig vitnesbyrd om ham? Vi vet det ikke, vi vet bare at slik ville han det, at klippen som Kirken skulle bygges på var den Peter som bekjente Jesus som Messias, men også Peter som fornektet ham i yppersteprestens forgård, uansett: den Peter til hvem Herren selv sa: «Vokt mine får» (Johs. 21,16).
Den apostoliske suksesjon
Det er presis denne autentiske Tradisjon den apostoliske suksesjon på samme tid uttrykker og skaper. Den er ingen magisk handling, som bare ved en håndspåleggelse automatisk gjør en tradisjon autentisk, men den er gitt apostlenes etterfølgere, Kirkens biskoper, og uttrykker at det er apostlenes fulle tro Kirken forkynner. Suksesjonens substans er enhet i troen, og uten denne enheten kan det selvsagt ikke foreligge noen suksesjon. Kirken er således «apostolisk», og dens Tradisjon formidler og videregir hele Åpenbaringen, fylden av Kristus, altså det «katolske», det altomfattende, det hele. I likhet med nattverden er det altså slik at suksesjonen først og fremst forutsetter og uttrykker en enhet - for så i neste omgang å skape den ved å føre den videre. Tross all menneskelig svakhet - fra Peter og inntil den dag i dag - er Kirken hellig, fordi den har del i Kristi sendelse, den er Guds verk, et nytt Israel. Ja, Kristus er virksom i Kirken, det er her vi møter ham. Verken af egen kraft eller ved egen fortjeneste har Kirken ervervet seg sin hellighet, men utelukkende som en gave fra Kristus selv, slik at den i egentligste forstand kan være likedannet med ham den forkynner, slik en forelsket brud er ett med sin Elskede. Det var dette synet på Kirkens vesen som lå i den Nikenske trosbekjennelsens formulering: Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke», og i den Apostolske trosbekjennelsen, hvor det ikke bare er tale om en oppremsing, men om en utfoldelse av aspekter ved Kirken, når det heter (jeg tror på) «Den Hellige Ånd, den hellige katolske Kirke, de helliges samfunn».
I ordinasjonens sakrament, ved bispe-, preste- og diakonvielsen, finner suksesjonen sted sakramentalt, dvs. i kraft av Kristi handlende nærvær i Kirkens historie, fordi Kirken selv er et ursakrament. Men i en viss forstand «utvides» suksesjonen i og med fermingens sakrament til å omfatte alle katolske troende. Fermingens sakrament kan i dette perspektivet forstås som en art «ordinasjon» til det alminnelige prestedømmet, som hver enkelt troende er kalt til, nemlig til å ta del i Kirkens sendelse: ved sitt liv å avlegge vitnesbyrd om sin Herres kjærlighet på en slik måte at andre kommer til å elske ham. Det betyr å utfolde dåpens nåde gjennom et liv i tro, håp og kjærlighet (KKK 1547). Det særlige prestedømme på sin side bygger og leder Kirken på en særlig måte og er derfor knyttet til ordinasjonens sakrament, dvs. den «kirkebyggende og kirkelærende Kristus». Mens vi altså har sett at læreembetets utøvelse må forstås i lys av Kirkens tradisjonsbegrep, må vi også erkjenne at Tradisjonen nettopp forutsetter Petersembetet og bispeembetet, som virkelig i seg sammenfatter og uttrykker det katolske tradisjonsbegrepet. Avskåret fra Kirkens Tradisjon - den autentiske videregivelse av troen og forkynnelse av evangeliet - må de kristne enten trekke seg tilbake og engstelig fokusere på det statiske elementet i Tradisjonen, av frykt for at Åpenbaringen skal forandres eller reduseres, eller oppleve den ulykken at det meste flyter og at tradisjonen slett ikke uttrykker Åpenbaringen, men nå derimot definerer den.