Av Maria Junttila Sammut
Artikkelen er hentet fra menighetsbladet i St. Olav menighet i Tønsberg, nummer 3/2003.
Av og til sies det lettere ironisk at den katolske treenighet er tre og en halv; Fader, Sønn, Hellig Ånd og Jomfru Maria. Der finnes også historier om at Den hellige Treenighet blant mange katolikker forveksles med Den hellige familie; Jesus, Maria og Josef. Kanskje finnes det et snev av sannhet i dette, og sant er det også at Maria-kulten til visse tider og på visse steder har vært overdrevet og direkte heretisk. Der er alltid en fare for at fokus ikke er rettet mot Gud som det burde være, men mot diverse avguder. Jeg vil likevel påstå at Jomfru Maria ikke er en av disse avgudene. De riktige avgudene er mer subtile enn henne. Faren er større for at vi plasserer oss selv i sentrum og gjør oss selv og våre behov til Gud. Maria har en viktig rolle i katolsk tro, og får hun den rollen som tilkommer henne, fører det til at vi alltid knyttes nærmere Gud selv, ikke til at vi fjerner oss fra Ham.
Wilfrid Stinissen sier i sin bok "Maria i Bibelen og vårt liv": "Faren ved Maria-kulten ligger ikke i at man kunne elske henne for mye. På kjærlighetens område finnes det aldri "for mye", alltid står man i skyld (jf. Rom 13:8). Så lenge vi lar Maria være hva hun er, nemlig veien til Jesus, er det ingen fare for at hun skal innta en for stor plass i vårt liv."
Dette sitatet fanger godt inn hvilket fokus jeg ønsker å gi denne "rosenkransartikkelen". Jeg har valgt å dele artikkelen inn i fem små deler: rosenkransen som gjenstand rosenkransen som rituale, rosenkransen som meditasjon, rosenkransen som summen av de nevnte elementene og rosenkransen som en vei i Kristusetterfølgelsen.
Rosenkransen som gjenstand
Ordet rosenkrans har på norsk flere betydninger. Den ene er betegnelsen på et kjede. Bønnekjeder er å finne i flere religioner, men den kristne rosenkransen har sitt særpreg. Den er på noen måter å sammenligne med et perlekjede der perlene er delt i grupper på ti, adskilt med en enkeltstående kule i mellom de såkalte dekadene. Der kjedet sluttes er det gjerne et lite "påheng" som består av fire kuler og et kors. Rosenkransen er altså en ting. Den kan være av ulik størrelse, utseende og materiale, men den er like fullt en ting. Den kan holdes, tas på, bæres med seg, ses og til og med luktes. Og det er det som er dens ytre funksjon. Den er ikke ment som pyntegjenstand, men er en bruksting.
Rosenkransen som rituale
'Rituale" som begrep kommer fra det latinske 'ritus". Direkte oversatt betyr det 'bruk". Det betegner altså en skikk. I Caplex nettleksikon defineres ritus som "en religiøs handling, som utføres etter faste regler, som regel i fellesskap, gjerne ledet av en prest". Videre er definisjonen på 'rituale" "seremoni, regelstyrte, høytidelige handlinger utført av en gruppe mennesker for å ære el. minnes noe, som regel i forbindelse med religion".
Ved å kalle rosenkransen et rituale, menes altså den sammensetning av bønneformler som utgjør rosenkransbønnen. Det dreier seg om en bestemt rekke bønner som skal bes i en fast rekkefølge. Her er Fader vår, Hill deg Maria og Ære være å regne som elementer som må være med for at bønnen skal kunne kalles rosenkrans. Disse bønnene resiteres etter at man har annonsert rosenkransens "mysterier" - vanligvis hendelser fra Jesu liv, død og oppstandelse. Rosenkransen er altså på et vis regelstyrt.
Rosenkransen som meditasjon
Men rosenkransen er også i sitt vesen en meditasjon. Dens form kan sies å være bønnekjedet som ting og ritualet som gjennomføres, men dens innhold er meditasjonen. De ovenfor nevnte mysterier fremsies som rituale, men også som invitasjon til fordypning. Rosenkransen inneholder et element av mystisk bønn, en bønn som er oppslukt av Gud. Ikke av Gud slik Han først og fremst fortoner seg i sin høye himmel, men av Gud slik Han fortoner seg som menneske. Gledens mysterier betrakter Jesus som foster og barn, lysets mysterier (nye i forbindelse med rosenkransåret) betrakter Jesus som forkynner av Guds Rike på ulike vis, smertens mysterier kontemplerer Jesus slik Han er i sin dødsangst og død, mens herlighetens mysterier betrakter Ham som oppstanden. Rosenkransen er oppslukt av inkarnasjonen. Mens man fremsier de formelaktige bønnene som i seg selv fortoner seg mekanisk, åpnes en port inn i vår tros dypeste mysterium: Gud som er blitt menneske av kjærlighet til oss, som er død av kjærlighet til oss, som er oppstanden av kjærlighet til oss, og som av kjærlighet til oss gir oss del i sitt eget liv.
Rosenkransen som summen av alle de nevnte elementene
Hvorfor har jeg skrevet disse selvsagte tingene om rosenkransen? Vet ikke alle katolikker både at en rosenkrans er en ting, et rituale og en meditasjon? Jeg tror kanskje de fleste vet om det, men den litt banale forklaringen på hva rosenkransen er, forekom meg å være viktig nettopp for å understreke et viktig poeng. Kirken har alltid visst at man ikke kan skille ånd og materie, at Gud ikke bare kommuniserer med mennesker i Ånden. Kirken er høyst konkret og kjødelig. Til tider alt for konkret for noen. Men samtidig er Kirken i sitt vesen noe langt mer enn bare en konkret, politisk og "kjødelig" struktur. Den er Kristi mystiske legeme. Dette forholdet mellom det konkrete og det åndelige er på en helt spesiell måte uttrykt i vår tro på Kristi reelle nærvær i nattverdelementene, og det er dette Kirken i seg selv er et resultat av. Men vi finner dette elementet av konkret og åndelig over alt i katolsk tro. Rosenkransen kunne på et vis kalles matematisk. Den er en samling tellekuler som hjelper en å holde styr på alle de femti gangene man skal resitere Hill deg Maria. Den er både matematisk og monoton, og noen synes den egner seg best som sovemedisin. Likevel skulle den lede til kontemplasjon av Kristus og møte med Ham.
Pave Paul VI skriver i Marialis Cultus²: "Uten kontemplasjon er rosenkransen som et legeme uten sjel, og dens resitasjon risikerer å bli en mekanisk repetisjon av formler..."
Men kunne man ikke bare da kontemplere uten kulene og uten seremonien? Jo, og det gjør man også. Dette er mystikkens vesen. Den er oppslukt i Gud på en måte som langt overgår ord eller riter. Men rosenkransen er en bønn som respekterer menneskenaturen slik den er i sin fylde. Psykologiske, fysiologiske, åndelige og andre aspekter er med og styrer oss, og systemene og metodene kan ses som gaver og redskaper til å benytte seg av, alt etter mulighet og behov.
Rosenkransen som hjelp i Kristus-etterfølgelsen
Da Maria ved kirkemøtet i Efesos (år 431) ble kalt Guds mor (eg. Gudføderske), var det et resultat av det jeg ovenfor kalte å "være oppslukt" i inkarnasjonen. Man så at det konkrete mennesket Jesus samtidig var Gud, at det kjødelige og det åndelige i Ham blir ett. Jesus slik Han er i sin menneskenatur er altså Gud på en så reell måte at Maria kan kalles Gudføderske. Han er 100% Gud og 100% menneske, men like fullt bare én person. Det Jesus gjør, gjør Han i kraft av nettopp å være dette. Det er ikke av og til den menneskelige Jesus og av og til den guddommelige Jesus som handler eller taler. Kirken tror at Jesu virkelige identitet - er én og at denne er sann Gud og sant menneske.
Som kristne er vi kalt til å gå i Kristi fotspor, å ligne Jesus. Men vi er ikke 100% Gud og 100% menneske. Det er åpenbart at vi ikke er 100% Gud. Vi er faktisk ikke litt Gud en gang, men det er ikke så åpenbart at vi ikke er kalt til å være det. Ikke Gud i egentlig forstand, men å bli Gud lik ved å dele Hans liv. Dette er en lang og litt annen teologisk diskusjon, men jeg ønsker å fremheve at det finnes flere teologer - særlig i Østkirken - som hevder at Gud ble menneske for at vi skulle 'bli guder". Vi er kanskje litt for redde (og late?) til å tro at dette kan være sant og verdt å strebe etter, og resultatet blir at vi tar til takke med å 'bare være menneske". Men jeg tror ikke at vi heller er 100% mennesker. Med dette mener jeg å si at det vi ofte kaller menneskelig (jf. "det er menneskelig å feile"), ikke i egentlig forstand er menneskelig. Vi undervurderer oss selv og tillater at vi bare lever en slags bedøvet tilværelse som heller ikke er sant menneskelig og rik på relasjoner med andre mennesker og med Gud. I følge katolsk lære er vi skapt til noe mer, til å overstige våre grenser, til å ta del i Guds liv.
I Johannes" første brev står det: "Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er." (1 Joh 3:2)
Denne teksten sier noe om det som en gang skal komme, men den impliserer også en sannhet som gjelder nå. Det er at man kan bli lik det man ser. Å se Kristus som Han er, er ikke det samme som bare å se. I bibelsk språk innebærer det å se mange ting, men det har alltid med dypere innsikt og forståelse å gjøre. Den som i Bibelen ser, er også den som forstår på dypet og som dermed også kjenner. Dette gjelder både når det er Gud som ser (jf. Gen 16:13) og når det er mennesket som ser (jf. Job 12:9). Når det gjelder for mennesket å se Gud, er dette dermed i GT en umulighet, for ingen kan skjønne eller kjenne Gud fullt ut (jf. Ex 33:18-23).
Kontemplasjon vil si å se på denne måten; å se for å forstå og for å kjenne. I rosenkransen ser vi på Jesus, og vi ser på Ham og Hans liv med det blikk Maria har; et kontemplerende blikk, et blikk som undres og lengter, et blikk som elsker og søker å bli ett med det som blir sett. Maria er 100% menneske slik vi er kalt til å være det. Hun kontemplerte ikke seg selv, men Gud, og dermed kunne hun bli Ham lik. Hun ble ikke Gud, men mer menneske. Hun ble lik Kristus ved å se Ham som Han er. Når vi er kalt til å være 100% menneske, er det dette vi er kalt til: Betrakte Gud, betrakte Jesu liv, kjenne vår plass, tjene Herren, tjene hverandre... Maria hjelper oss i rosenkransbønnen til å rette vårt blikk på det viktigste i verdenshistorien: Gud som ble menneske av kjærlighet til menneskene. Og hun hjelper oss til å se Ham som Han er slik at vi i dypet kan bli Ham lik.
Slik er målet for all bønn, også rosenkransen, ikke følelsen av inderlighet eller ro, men forvandling av vårt vesen slik at vi kan bli Jesus lik og slik at vi kan lære sannheten å kjenne.
1 Wilfrid Stinissen, Maria i Bibelen og vårt liv, St. Olav Forlag 1983, s. 97
2 'Marialis Cultus" Apostolic Exhortation for the Right Ordering and Development of Devotion to the Blessed Virgin Mary (engelsk utgave), Pave Paul VI, Roma February 2, 1974
3 Jf. Den katolske kirkes katekisme (KKK), paragraf 27