1. Årsaken til manglende interesse for avlaten
A. «Beregnende økonomisk teologi»
Det ser imidlertid ut til at tross alle gode argumenter for en gjenopplivning av en sunn, nøktern avlatspraksis, mangler de gjennomslagskraft. Protestanter møter oss med hoderistning. Det er ikke til å undres over. Men også mange katolikker tilkjennegir sin motvilje, finner i avlaten et skrekkbillede på tidlige tiders religiøse forfall, et kapittel i Kirkens historie som vi heldigvis har lagt bak oss. Det er ikke bare reformasjonens misbruk de reagerer mot. Det skal være noe koldt beregnende og kalkulerende i avlatsteologiens ord og uttrykk. Det er det de tar avstand fra.
Vi skal derfor ikke undre oss over at en rekke teologer de siste tiår har fremmet ønske om en nytenkning på dette området. Både pave Paul VI og vår nåværende overhyrde har gjort iherdige forsøk på nyformulering av dette omstridte emnet. Nå ligger det klart i dagen at paver, som innehar Kirkens høyeste læreembete, må gå varsomt frem med all nytenkning. Vanlige teologer har vært langt dristigere.
B. For mye tale om straff
Dette innlegget vil - uten å komme på kant med Kirkens dogmatikk - forsøke å gjøre avlaten mer «spiselig» for katolikker, ja, kanskje endog for protestanter. Men jeg gjentar med fare for å virke trettende: Grundig dogmatikk og eksegese finner man i ovennevnte artikkel av James Akin. Jeg nevnte det beregnende, kalkulerende ved avlatsteologien som en av grunnene til at mange mislikte den. En annen - trolig viktigere - årsak er den stadige tale om straff: «evig syndestraff», «timelige syndestraffer». I tidligere tider var en av hovedgrunnene til å sky alvorlig synd redselen for å gå fortapt. Motivet er bibelsk begrunnet, men kan ved ensidig forkynnelse og aksentuering lett føre til usunn angst og skrupuløsitet. I dag er redselen for helvete i vide kretser minimal. Skole og kirke har tatt lærdom av tidligere tiders overdrevne og svært så plastiske svovelprekener. Gud er god og kjærlig. Han vil ikke at et eneste menneske går fortapt. Når vi vandrer herfra, tar han oss alle i sin favn. Mot denne bakgrunn lyder avlatslærens ord om evige og timelige syndestraffer som et gufs fra en uhyggelig fortid.
2. De timelige syndestraffers vesen
Spørsmålet blir bare om vi ikke gjør det litt for lett for oss. Det er utvilsomt et pastoralteologisk fremskritt at billedet av den straffende, hevnende Gud forsvinner og gir plass for ikonet av den allkjærlige, miskunnelige farsgud. Det lyder også troverdig når mange teologer hevder at fortapt går bare de som selv vil det. Men hva så med de «timelige syndestraffer» som avlaten sikter seg inn på? Eksisterer de? Ja, det ikke bare tror vi, det vet vi, hvis vi bare fatter hva det dreier seg om. I tidligere tider - da man ikke så klart så sammenhengen mellom årsak og virkning i menneskers liv - var man tilbøyelig til å se Guds straff i alle ulykker som traff enkeltindividet. Gud delte rikelig ut straffer som sykdom, skade på avlingen, dyr som stupte i fjøset, pest som herjet folk og land som gjengjeldelse for synder mot Gud og nesten. I dag har legevitenskapen, psykologien, sosiologien langt klarere kartlagt årsak og virkning i menneskers seier og nederlag, fall og oppreisning, dyd og ondskap, lykke og ulykke. Vi har lært å forstå at vi langt på vei er vår egen lykke og ulykkes smed, at våre lidelser er direkte konsekvenser av gale valg. Dermed aner vi at det ikke er Gud som straffer oss, hvert fall ikke direkte, men indirekte ved å skape oss slik at vi kan straffe oss selv, at vi ofte lider selvforskyldt.
Da Gud ga oss de ti bud, skjedde det ikke ut fra et tilfeldig lunefullt valg fra hans side. Han ga oss ti leveregler som svarer til vår menneskelige natur. Lever vi i samsvar med dem, går det oss stort sett godt i livet. Handler vi mot disse ti levereglene, skader vi vår menneskelige natur, skjærer sår i den og - lider. Det er disse lidelsene og den smertefulle kampen for å komme ut av dem, reparere skaden vi har forvoldt mot andre og på vår egen menneskelige natur vi kan kalle «de timelige syndestraffer». Pave Johannes Paul II er inne på lignende tanker når han i et rundskriv i anledning av totusenårs jubileet sier:«Hver synd, selv en liten, trekker med seg en skadelig binding til de skapte ting, noe som krever en lutring... Denne lutringen befrir oss fra det man kaller timelige syndestraffer, en soning som tilintetgjør det som sperrer for det fulle fellesskap med Gud og våre brødre og søstre.»
La oss gå disse tankene nærmere etter i sømmene med noen konkrete eksempler:
- Hvis jeg vender Gud ryggen, slutter å be, dyrker isteden de tre avguder: tingene, vellysten, makten, blir jeg over tid et ulykkelig menneske. Jeg blir grepet av lede, meningsløshet, gudsforlatthet, et nagende savn av et nærvær som nå er borte. Navnet på den veien som ved nådens hjelp fører meg tilbake til Gud, heter bot (omvendelse). Den er tornefull og smertelig. Det er denne tilstand av gudsforlatthet og kampen ut av den som er «de timelige syndestraffer».
- Jeg synder mot meg selv, blir lat og ugiddelig, spiser og drikker til overmål, farer ille mot broder kropp, graver ned mine talenter, forsømmer min åndelige utvikling, lar Bibelen støve ned i en hylle. Jeg graver lastens spor i mitt sinn. Hvor tung og besværlig er så ikke den bot (omvendelse) som skal hjelpe meg ut av dette begredelige sporet og føre meg på dydens vei - skape en sunn sjel i et sunt legeme. Det er latskapens tilstand og den smertelig kamp ut av den som er «de timelige syndestraffer».
- Jeg synder mot min neste. Mine medmennesker er ikke lenger subjekter jeg elsker, men objekter jeg utbytter, gjenstander for intriger, lyst og selviskhet. Jeg snyter mine kunder, bedrar min kone, baktaler mine arbeidskolleger, tørrlegger kjærlighetens kilde inni meg. Mitt hjerte som før var varmt og rommelig, fryser til en skarve isklump. Jeg har låst meg inn i jegets fengsel og fryser. Hvor tornefull er så ikke den botens vei som fører meg tilbake til bror menneske og den uselviske kjærlighet. Det er denne smertefulle kulde og påfølgende omvendelsesprosess som er «de timelige syndestraffer».
I slike og lignende tilfeller makter ingen å tilbakelegge veien - fra mørke til lys, fra ufrihet til frihet, fra egoismens trelldom til åpning mot Gud og nesten - alene. Gud må komme en til hjelp. Han må gi oss «drahjelp» med sin nåde. «Skilt fra meg kan dere ingenting gjøre», sier Kristus (Joh. 15, 5). Våre forsøk på omvendelse fra inngrodde laster til innøvde dyder er dømt til å mislykkes hvis vi sliter alene. Gud må komme oss til hjelp med nådens lys og kraft. Vi må gjøre bot, omvende oss, i og sammen med Jesus Kristus.
3. Avlatens vesen
Også avlaten er en slik «drahjelp» fra Jesu side. Gjennom Kirken - hvor han lever sitt hemmelighetsfulle liv som den oppstandene Frelser videre - gir han oss en delvis avlat eller en fullkommen avlat. Med det vil jeg si at Kristus ved avlaten støtter og befrukter våre botsøvelser i en slik grad at vi delvist eller fullstendig blir frigjort fra syndens selvforskyldte konsekvenser, altså fra våre timelige syndestraffer. Det er helt i tråd med denne tanke at Kirken som betingelse for å vinne avlat - altså for ettergivelse av timelige syndestraffer - krever noen botsøvelser av oss. Det kan dreie seg om bønner, kirkebesøk, barmhjertighetsgjerninger. De fletter vi sammen med våre selvvalgte botsøvelser.
Det vil alltid herske et «skjebnefelleskap» mellom våre selvvalgte botsøvelser og avlaten. Jo mer vi selv sliter med å komme oss opp av syndens gjørme, jo mer effektiv blir avlaten - Kristi «drahjelp». Slik forstått virker avlaten verken mekanisk eller magisk. Den inngår en symbiose med våre egne botsforsøk, befrukter vår lydighet mot Kristi ord: «Vend om, for himmelriket er nær!» (Mat. 4, 17).
4. Kirkens rolle som forvalter av avlaten
Nå vil mange reagere mot tanken på at avlaten blir formidlet til oss av det fellesskap vi kaller Kirken. Kristenlivet her hos oss i Vesten har tapt mye av sin kirkelige bevissthet og solidaritet. Vi stiller oss ensomme under Guds høye himmel. «Kristus ja, Kirken nei!» Det er den ekstreme, kirkefremmede individualismen som råder grunnen. Katolsk kristendom godkjenner den sunne, likevektige individualisme, men understreker samtidig kristenlivets felleskarakter. Ingen - heller ikke de som tror og velger det - lever sitt fromhetsliv isolert fra det kirkelige fellesskap. Vi er alle lemmer på Kristi mystiske legeme, som er Kirken. Hadde Paulus levd i dag, ville han vel sagt at vi alle er levende celler i Kristi organisme. Paulus sammenligner Kirken med en menneskelig kropp: Fot og hånd, øre og øye, hode og føtter må ikke gjøre seg selvstendige og operere uavhengig av hverandre. Lemmene må samvirke til beste for hverandre (Sml. 1. Kor. 12, 12 - 25). «Om ett lem lider, så lider alle lemmene med; og om ett lem æres, så gleder alle lemmene seg med det, men nå er dere Kristi legeme og hver på sin måte en del av det.» (1. Kor. 26 - 27). Bibelen er altså fremmed for den helt private og ensidig individualistiske kristendomsforståelse. Se også Jesu lignelse om vintreet! (Joh. 15, 1 - 6).
Men la oss atter vende tilbake til Paulus: «Om ett lem lider, så lider alle lemmene med; og om ett lem æres, så gleder alle lemmene seg med det». En korrekt videreføring av dette billedet måtte bli at når ett lem synder, skader det de andre lemmene, og at når ett lem lever et heroisk kristenliv, kommer det de andre lemmene til gode. Det er her - i den kirkelige solidaritet - vi finner en av røttene til avlaten. I det kirkelige fagspråk taler man om «Det kirkelige skattkammer».
La oss utdype dette: Kristus lever videre i Kirken, hvor han selv er hodet og vi lemmene på hans legeme. (Sml. Ef. 1, 22 - 23; 4, 15 - 16; Kol. 1, 18; 2, 19). - De fortjenester Kristus vant for oss ved sin død og oppstandelse, har en uendelig verdi. Disse uendelig kostbare fortjenester tar Kristus med seg inn i Kirken. Fordi Kristus gjør seg ett med Kirken, finner en himmelsk utveksling sted. Kristi nådeskatter blir Kirkens «eiendom». Kirken blir et åndelig skattkammer. Vi, som er lemmer på Kirkens legeme, kan gi vårt bidrag til denne kirkeskatten, det vil si: ikke vi, men Kristus i oss. Jeg har særlig i tankene de lemmer som lever et heroisk kristenliv, som med fare for sitt liv forkynner troen, eller som vitner om sin tro ved å lide martyrdøden. De kan med Paulus si: «Jeg er korsfestet med Kristus, og det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg.» (Gal.2, 19 - 20). Hvor gjennomgripende denne utveksling mellom Kristus og hans Kirke er, viser Kol. 1, 24, hvor Paulus kommer med den «uhyrlige» påstand at «det som ennå gjenstår av Kristi trengsler, utfyller jeg selv med dem jeg må bære på min egen kropp, til beste for hans legeme, Kirken.» Paulus tror altså at han kan lide med Kristus og utfylle det som ennå mangler i hans lidelse, og at disse lidelsene kommer alle de andre lemmene - hele Kirken - til gode.
Denne uendelig verdifulle skatt av nådegaver, som Kristus alene, eller sammen med sine trofaste venner i Kirken, har vunnet for oss, får vi del i som «drahjelp» i avlaten.
Et svakt speilbillede av denne overnaturlige nådeutveksling i Kirken finner vi i den menneskelige «storfamilie», som heller ikke utgjør en mekanisk, men organisk enhet. Det som skjer med den ene, påvirker den andre. Et finansielt sammenbrudd i Japan påvirker økonomien i Norge. En ateistisk filosofi i Frankrike innvirker på en demonisk filosofi i Tyskland. Manglende miljøbevissthet i de rike land fører til forsøpling i utviklingslandene. Gandhis ikkevolds-politikk i India, får gunstige ringvirkninger i Vesten. o. s. v... Den gjensidige vekselvirkning på godt og ondt som finner sted i det menneskelige samfunn, skjer også på det overnaturlig plan i Kirken, men da i langt mer fortettet og intensiv form.
5. Pavens rolle i forvaltningen av avlaten
Kirken er vesentlig et usynlig, overnaturlig samfunn siden Kristus lever i og gjør seg ett med den. Kirken har også en synlig jordisk dimensjon siden den består av oss mennesker. I den utstrekning Kirken også er et menneskelig samfunn, må den følge de lover som gjelder for alt samfunnsliv. Ethvert samfunn må ledes av en samfunnsautoritet. Ellers går det i oppløsning. Vi katolikker tror at Kristus innsatte Peter og hans etterfølgere, pavene, til Kirkens øverste leder. Jesus gir Peter fullmakt til «å binde og løse», d. v. s. til å gi forordninger i Kirken eller trekke forordninger tilbake. Han får også utlevert «nøklene til himlenes rike» (Matt. 16, 18 - 20). Utstyrt med disse fullmakter sier det seg selv at paven må ha et ord med i laget om hvordan avlat skal forvaltes og praktiseres. Vi finner en viss parallell i protestantiske kirkelederes myndighet til å fastsette de bibelske tekster for sønn- og helligdager og utforme en forpliktende liturgi.
Sluttord
Mangt og meget kunne fortsatt sis om avlaten - dens historiske og teologiske utvikling - ord som ikke ville motsi, men utfylle det jeg her har skrevet. - Mitt forsett og ønske var kun å uttrykke en dogmatisk lære med ord som danser litt utenfor det teologiske språkbruk og derfor lettere blir fattet og akseptert av Vestens moderne menneske.