Mennesket er et knippe av drivkrefter, impulser, motiver og interesser. Det er en oppgave for det enkelte menneske å være seg bevisst om sine drivkrefter og forsøke å integrere disse med de verdier som man ønsker å bygge sitt liv på. Vi vet at seksualiteten er en av de aller sterkeste kreftene som bestemmer et menneskes personlighet. Det enkelte menneske er en genuin person. Man er ikke «bare» menneske i sin alminnelighet, men man er det som mann eller kvinne.
Dette aspektet farger hele vår virkelighetsoppfatning: Vi har et mannlig eller kvinnelig perspektiv. Normalt er dette en rik egenskap – hvor trist ville det ikke bli om den spenningen ikke fantes? Men den er også ofte kilde til misforståelser og kjønnssjåvinisme – alt fra ekstreme machoholdninger og radikal feminisme til alle mulige varianter mellom disse ytterpunkter. Vi finner også ofte en veritabel krig mellom kjønnene som leder til at det behøves både manns- og kvinnehus, eller et slags mentalt sikkerhetsrom der det enkelte individ kan kjenne seg trygt for det andre kjønnets aggresjon.
Seksualiteten er et konstant faktum i alle kulturer, men utlevelsen av den er i høy grad betinget av den kulturelle sammenheng det enkelte menneske lever i. Like sikkert som det finnes en menneskelig «natur» i hvilken seksualiteten er en sterkt komponent, like lett er det for oss å blande sammen denne «natur» med noe som er betinget av en særskilt kultur. Hvorfor er voldtekt den type kriminalitet som øker mest i USA? Teorien som hevder at voldtekt hører til den mannlige seksualiteten har aldri kunnet bevises. En slik kriminell handling er som regel kulturbundet og varierer sterkt fra land til land. På f.eks Sumatra er voldtekter ytterst sjeldne. Gjensidig respekt utelukker langt på vei trangen til å utøve seksuell vold.
I vår del av verden preges mange kvinner, menn og barn av en sterk mistrivsel og vanmakt i sine respektive roller. Dette ser vi klart i det faktum at seksualiteten i vår tid og i vårt miljø i høy grad har blitt en hjemløs størrelse, en naturfunksjon som er frikoblet fra den enkelte person. Den er en aktivitet som ikke er integrert i et personlig positivt mål med livet. I mange tilfeller er den kun et tidsfordriv blant mange andre. I verste fall fungerer den som et slags «rusmiddel». Dette beror ikke minst på at mange lever ensomme både psykisk og fysisk, med storbyenes anonymitet som sitt univers og TV som en sammenholdende faktor og forkynner av verdier og holdninger. Mediaindustriens fantasifabrikker utnytter kynisk den hjemløse seksualdriften for å kunne tjene på den. I nesten hvert eneste hjem kan barn for tiden føres inn i seksualitetens mysterium, på en slik måte at mysteriets innhold blir skjult. Det som er ment å være den mest intime form for menneskelig kommunikasjon vises ofte frem som om det var en sportsgren. Det finnes store penger å hente i denne genren som i sin natur krever stadig grovere uttrykk og grenseoverskridelser siden konsumentene til enhver tid går lei av gjentagelser. Resultatet er en øket tomhet, frustrasjon, isolering og forvrengte forestillinger om hva kjønn og kjønnsliv er godt for. Alle forsikringer fra mediedirektørenes side om at pornografitilbudet i TV ikke har noen sammenheng med de stadig økende sexovergrepene i virkelighetens verden klinger falskt, eftersom de samme direktører tar betalt for å påvirke seernes holdninger ved hjelp av reklame. Hvorfor skulle vi være immune mot den konstante eksponeringen av menneskekropper som formål for begjær og aggresjon samtidig som vi forventes å bli påvirket av reklame for f.eks. et nytt vaskepulver. Denne dårlig skjulte påvirkningen av mennesket pågår daglig og skulle kunne stoppes med demokratiske metoder. Kirken, som ifølge Pave Paul IV er «ekspert på menneskelighet», må gjøre felles sak med de enkelte borgere, deriblant profesjonelle sexrådgivere som våger å protestere.
Beretningen om syndefallet i Første Moseboks tredje kapittel er en beskrivelse av menneskehetens faktiske situasjon. Historien begynner med en uforsonlig kjønnskrig når Adam skylder på Eva. Konflikten mellom Adam og Eva danner opptakten til deres egen sønns Kains mord på sin bror Abel. Dagens massemedia gir oss utallige eksempler på begge typer av denne konflikten.
En ting er sikkert: Partene kommer ikke til å forsones gjennom å utslette sin respektive kjønnsidentitet, ved å kle seg i like klær eller ved å fornekte sin seksualitet.
Hvorfor Gud ble menneske
Allerede på 1140-tallet skriver Peter Lombardus at mange stilte spørsmålet om ikke Gud kunne være kvinne i stedet for mann. Han fortsetter: «Noen mener at Han like gjerne kunne vært kvinne som mann. Men det var svært mye bedre og passende at Han ble født av en kvinne men selv ble en mann, for på den måten å kunne vise at begge kjønnene har fått sin frihet.»
Begge kjønnene har blitt satt i frihet! Ja, frelsen må innebære også en befrielse av seksualiteten til liv, kjærlighet og til et menneskes høyeste og mest personlige gave. Evangeliet har noe å fortelle oss om dette – rett inn i dagens situasjon. Er det uten betydning eller bare en tilfeldighet at Gud ble inkarnert som mann? Hvorfor ikke Guds datter i stedet for Guds Sønn? Men er det ikke et viktig poeng at Gud ble mann? Guds Sønn henvender seg til både kvinner og menn som kjenner seg verdiløse og gjenoppretter dem. Jesus fra Nasaret må ha hatt en sterk tiltrekningskraft som mann på de kvinner Han kom i kontakt med. Hvilken praktfull mann, måtte vel de kvinner ha tenkt som selv var blitt misbrukt av menn. Tenk på hun som hadde vært utro i ekteskapet, eller kvinnen ved Sykars brønn, eller den prostituerte som under en fin middagstilstelning salver Mesterens bare føtter med parfymert olje og derefter tørker dem med sitt hår – en handling med sterk erotisk ladning. Hva skulle vel ikke hende om noe lignende inntraff i våre så anstendige, kirkelige sammenhenger?
Med en på den tiden ukjent mildhet hadde Jesus kontakt med og oppmuntret kvinner av alle slag, ikke minst psykisk og fysisk syke: Tenk på hun som ikke hadde kunnet rette opp ryggen siden hun var 18 år gammel, hun som i tolv år hadde lidd av stadige blødninger og som i tillegg til sin totale utmattelse også ble ansett som religiøst uren, den tolvårige datteren til en synagogeforstander eller enken i Nain som gråt over sin eneste sønn. På typisk jødisk vis viser Jesus at Han verdsetter et nødrop fra den kanaaneiske kvinnen som forfulgte Ham med sine bønner. Han beskriver sine disiplers nåværende situasjon som parallell til en høygravid kvinnes veer. I et samfunn der en mann kunne skille seg hvis hustruen ikke kunne lage mat, var mindre pen eller kort og godt ikke falt ham i smak, presiserte Jesus med stor tydelighet at trofastheten gjelder begge ektefeller med like stor vekt. Han beskriver seg selv som en høne som vil samle sine barn under vingene. Som få andre menn (og definitivt i antikken) identifiserer Han seg med det kvinnelige perspektivet. Under den uhyggelige henrettelsen av Jesus er det kvinnene som blir værende igjen, og det er også kvinner som først konstaterer at Han har oppstått fra de døde.
Var ikke en av de fristelser Jesus ble utsatt for å misbruke sin makt over mennesker – ikke minst over kvinnene? Han avstår helt fra både den guddommelige og den maskuline makten og blir tvert imot et eksempel for de menn som ikke våger å elske og derfor tiltar seg makt. Disse som avviser Jesu ømhet og omsorg som «umandig».
Er ikke dette en god manndom: En mann som er trygg i sin mandighet, til glede for både kvinner, menn og barn?
Jesus levde i sølibat – alle påstander om noe annet er fantasier. Han er det sanne forbilde for en virkelig mann, en befridd mann, en mann som ikke hadde noen problemer med sin maskulinitet. Men han levde ikke ut den fysisk kjønnslige del av sin seksualitet. Han hadde en viktigere oppgave som ikke tillot et «normalt» familieliv. Hans familie var større - den bestod og består av alle de som gjør Guds vilje (Mark. 3,35).
Hans sølibat var ikke sterilt. Han ble som et hvetekorn som falt i jorden og gav en uendelighet av frukt. På denne måten viste Han at det genitale aspektet av seksualiteten bare er en del av helhetsbildet. Det er kjærligheten som betyr alt. Alle tilfeller av kjærlighet forutsetter kyskhet før den kan bli til virkelig kjærlighet. Denne kyskhet har ikke først og fremst en grunn i et erotisk forhold. Den er en livsholdning - den innebærer det å være fri også i forhold til det gode. (Miljøkrisen er et resultat av en sort mangel på kyskhet i forhold til skapelsens gode gaver.) Dette relativiserer betydningen av kjernefamilien i et kristent perspektiv. Også den enslige, den som aldri får et harmonisk seksualliv, kan leve et fullverdig menneskeliv.
Kjærlighet er en gave, og en gave forutsetter frihet. En gave som forblir hos den som har fått den, men også hos giveren. Men den form for «kjærlighet» som kun er begjær, vil aldri være en gave. Den er som et tyveri, man tar noe med makt – en slags voldtekt som efterlater seg bitterhet og tomhet.
Det å kunne leve harmonisk med sin seksualitet, å ha funnet den rette plassen for den, er kanskje det sterkeste tegn på modenhet.
Et spørsmål om integrasjon
Et eller annet sted i denne sammenheng må vi komme inn på behandlingen av temaet homoseksualitet. Mennesker får (eller bruker selv) iblandt etiketten «homoseksuell» eller «lesbisk», som om dette var en nærmest uttømmende beskrivelse av hele det spekter som en person er. En person er unik, sier vi ofte. Det må innebære at det ikke går an å redusere de «homoseksuelle» til en sterkt synlig gruppering i samfunnet eller i kirken. Hvert menneske er unikt. Det innehar styrker og svakheter som er unike for nettopp vedkommende. Et menneskes fremste problem er aldri den seksuelle legningen. Problemet bruker ofte å være det å kunne integrere seksualiteten i et helhetsperspektiv, i et liv som virkelig blir et uttrykk for hva det enkelte menneske vil være, og hva vedkommende efter sin død ønsker å bli husket som. Ingen vil ha tittelen «heteroseksuell" på sin gravsten, like lite som «homoseksuell», under sitt navn. Det ville være et forræderi mot den avdøde.
Den som har en homoerotisk legning har nøyaktig den samme oppgave som den som er heteroseksuelt anlagt – nemlig å integrere seksualiteten i en positiv livsinnstilling: Å gi sitt liv – å la det bli en gave. «Om hvetekornet ikke faller jorden og dør, forblir det et enslig korn. Men om det dør, gir det rik frukt» (Joh. 12,24).
Det virker ofte som en homoseksuell legning er kombinert med stor følsomhet og sårbarhet. Seksualiteten kan være vanskelig nok å integrere i personligheten for hvem som helst. Den homoseksuelle legningen kan utsette mennesker for særlig vanskelige prøvelser, eftersom den genitale utlevelsen ikke kan munne ut i nytt liv, noe som igjen er en viktig anledning til at trofasthet mellom partene bortfaller, og mulighetene for å skade og såre hverandre blir mange. Enda mer ubarmhjertig har de homoseksuelles situasjon blitt efter som de alltid blir møtt med motforestillinger av familie, samfunn eller kirke. De har ofte blitt møtt med uvitenhet, aggressivitet eller panikk.
Det vil virke sårende å si at et menneske med homoseksuell legning skal møtes med respekt. Alle skal da virkelig møtes med respekt! Den homoseksuelle skal mottas i sjelesorgen med samme vennlighet som alle andre, men ikke primært som homoseksuell, men som et menneske med en unik kombinasjon av styrker og svakheter. En som du og jeg.
Den homoseksuelle har, like lite som alle andre, liten hjelp av å få moralprinsipper kastet i ansiktet. Det er ikke Jesu egen metode. Hans metode er samtalen. Det lønner seg å tenke nøye over hvordan Han møter mennesker. Han møter dem der de er, ikke der de burde være. Han oppmuntrer, helbreder, får mennesker til å ane at det finnes en stor glede i vente for dem. Alle får komme til sin rett i fellesskap med Jesus.
Det er av stor betydning for kirken å fullt ut følge Jesu egen vei. Evangeliets strenge krav er veien til glede, ikke til fortvilelse og utslettelse av den enkeltes identitet. Man må samtale, snakke med mennesker – ikke bare om dem.
En moral på vei
Det bildet massemedia gir av den katolske kirkes holdning til seksualiteten er velkjent. Kirken fremstår som sexfiksert. Mye av dette er massemedienes egen skyld som åpenbart mangler interesse for de katolske nyheter som ikke har med den menneskelige naturs kjødelige gjerninger å gjøre. Men mye må også skrives på kirkens egen utilstrekkelighet til å omgås med emnet. Når det gjelder samlivsspørsmål er den kirkelige lære fastlagt inntil de mest intime detaljer. Det samme gjelder f.eks. ikke sosiallæren, som gir retningslinjer og prinsipper og derefter innbyr til egen refleksjon og tilpasning. Den kirkelige forkynnelsen på seksualetikkens område gir ofte inntrykk av å rette seg til «fullkomne» mennesker – til dem som allerede har nådd full modenhet. Det sier seg selv at dette forutsetter en overmenneskelig heroisme (Pave Paul VI i Humanae vitae).
Men de fleste er ikke heroiske. Vi er alle på vei. De fleste av oss er bare på begynnelsen av modenhetens smale vei. Kirken, som definisjonsmessig har en oppgave overfor alle mennesker, må også kunne kommunisere og tale med den overveldende majoriteten, nybegynnerne, som overhodet ikke er fiendtlig innstilt til katolsk seksualmoral, og idealer om absolutt trofasthet, hvis selve poenget bare blir forklart på en forståelig måte uten spor av agressivitet. Man bør, likesom i sosiallæren, innby til en avspent refleksjon over seksualitetens og kroppens mening. Hvis man alltid starter med målet, vet vi med sikkerhet at de fleste ikke er i stand til å høre hva kirken sier.
Også på seksualitetens område gjelder det at det er Gud som søker oss – der vi er – med spørsmålet: «Hvor er du?» Først når dette spørsmålet blir stilt får menneskets eksistens, inklusive driftslivet, noen mening. Noen kaller på oss, og en samtale kan begynne. Vi kan begynne å sette oss i bevegelse – ut av hjemløsheten.