Fremmedkaren slet seg oppover fjellsiden. Når har løftet blikket, kunne han skimte fjelltoppen. Det var dit han ville. Foran ham lå uren. Det var den bygdefolket hadde advart ham mot. «Vær forsiktig, ellers kan det løsne et ras», sa de. Fremmedkaren satte seg, tørket svetten av pannen og kikket på uren. Der fikk han øye på en liten hvitskimrende marmorstein. Den ville han ha. Han rugget den løs. Straks tok det til å risle sand. Større steiner fulgte. De veltet med bulder og brak nedover fjellsiden. Så fulgte det store raset, som la tre gårder i grus nede i dalen. Lettere skadet, men med livet i behold stavret han seg ned til bygda. Alle forstod at det var han som var skyld i ulykken. «Et hendelig uhell», sa fremmedkaren unnskyldende. «Aldri i livet!» sa han Gammel-Ola i Øverbygda. «Det er du som er skyldig. Du gjorde det vi forbød deg. Ingen har lov til å løsne småstein i fjellet eller på andre områder i livet. Det blir til ulykke for folk og fe, gård og grunn, sjel og legeme, ja hele vår kristne kultur.» «Iskåldt prinsipprytteri», svarte fremmedkaren og snek seg duknakket ut av bygda. «Kan så være», mumlet Gammel-Ola i skjegget, og allikevel – prinsipper som liv og død, himmel og helvete på jord henger i.
Denne beretning ble meg fortalt av Gammel-Ola selv en gang jeg vandret gjennom Haukdalen.
Nå kan jeg også huske en annen historie om en stein som løsnet og utløste et ras. Denne gang var det i utkanten av en by. Men hva byen het og om det var i et protestantisk eller katolsk strøk av Europa, er gått meg av minne.
I denne byen lå en gammel mann på sykehuset. Oskar het han. Etter en hjerneoperasjon kom han aldri til bevissthet. Hjernedød var han ikke. Om han hadde indre bevissthet, se det visste ingen. Legen ga ham mat og drikke gjennom en sonde i nesen. «Lenge har han nok ikke igjen å leve», tenkte legen og ønsket at det skulle gå fort. Men Oskar var seiglivet og nektet å dø. Uke etter uke ble han liggende med sonden i nesen. «Nå får det være nok», sa legen. Avdelingssøster nikket samtykkende. Det gjorde også sykehuspresten. De tok kontakt med de pårørende, og spurte om de virkelig ønsket at pappa skulle ligge slik og pines i all evighet. Nei, det var det ingen av dem som ønsket. «Men da er jo saken grei», sa legen. «Ja, her gir nok Vår Herre grønt lys», sa sykehuspresten; han hadde en gang lest noe om passiv dødshjelp. Så trakk de sonden ut av nesen til Oskar. Slik ble han aktivt hjulpet inn i evigheten. Det tok bare tre dager før han sultet og tørstet i hjel. «En sten er falt fra mitt hjerte», sa avdelingssøster. «Eller var det kanskje en anstøtssten som ble fjernet», smilte legen. «Måtte i humanitetens navn mange følge etter!»
Det gikk troll i ord. En liten stein fra menneskeverdets bygning var fjernet. Den rullet nedover fjellsiden, rev større steiner med seg, utløste et ras, som veltet utfor ættestupet og ned i dødsskyggens dal. Ti år senere var det blitt «god gammel skikk» der i byen at dødssyke mennesker som hadde mistet bevisstheten – i kjærlighetens og medmenneskelighetens navn – ble aktivt hjulpet inn i Himmelen, slik det skjedde med Oskar. Det var bare én ting en aldrende sykehusprest hadde vanskelig for å forstå: At folk ikke var så vennlige mot hverandre som før, ja, at det faktisk var blitt koldere å leve i dette bysamfunnet. Og så da det forunderlige – at det kom stadig færre folk i kirken.
Nå ja, det var kanskje galt av meg å fortelle om disse to rasene, når det faktisk går ras til alle tider og overalt på jorden. Du finner en steinur i alle land, hos alle folk, på alle livets områder. I hver ur ligger det en hellig stein som det er livsfarlig å tukle med. Vår troverdighet som kristne består blant annet i at vi lar livets helligste stener få ligge uberørt. For tar først den livsviktige støttesteinen – i humanitetens og barmhjertighetens navn – til å rulle, da kan ingen makt på jord – og knapt nok i himmel – stanse raset, som knuser alt det er verd å leve for.