Kirkens lære – et mulig svar, tross alt?
At seksualmoral er godt stoff, er noe vi vet. Enda bedre blir det om det kan knyttes til Kirkens folk – enten det nå er på grunn av manglende moral eller altfor meget av den.
Å formidle kirkens syn på seksualitet byr i vår tid og i vår del av verden på problemer. Stort sett fremstilles det bare i form av forbud og restriksjoner som har én hensikt: å hindre gleden og den personlige livsutfoldelse. Debatten både utenlands og hjemme avspeiler tildels skarpe motsetninger, enten det dreier seg om homofilidebatten i Den norske kirke, spekulasjoner om geistliges «fortid», biskoper som må stå til rette for avkom eller legning, eksemplene er flere – og det kirkelige nei til utenomekteskapelig samliv fremstår både som hyklersk og «utidsmessig», helt ute av stand til å møte aktuelle utfordringer. I dette perspektivet består forskjellen i oppfatning i hvor man befinner seg på en skala som går fra «alt er forbudt» til «alt er tillatt», og påstander om at kirken har sakket akterut og krav om at kirken må «jenke seg», følger i kjølvannet. Debatten som føres på denne måte er dessverre ikke bare verdiløs, men også perspektivløs fordi Kirken ikke kommer til orde på egne premisser.
Møter med skoleungdom som kommer for å høre om klosterliv, kan muligens være egnet til å belyse dette. De er som oftest særdeles lydhøre når kyskhetsløftet bringes på bane. Forøvrig velinformert hva «teknisk» kunnskap angår; fra statistikker over synkende debutalder til hvordan man skal forholde seg for å unngå svangerskap og sykdommer, stiller de seg spørrende til hensikten med kyskhet, ja, hele vitsen med avholdenhet. Det er lite i vår tid som støtter opp under avholdenhet; at unge i tenårene har et aktivt seksualliv tas nærmest for gitt – kfr. forslaget i Oslo byråd om å dele ut preventiver til byens 8.-klassinger. Derfor er det kanskje ikke så rart at «dette har ingen fortalt oss før» er en vanlig reaksjon når ungdom i 18–19-årsalderen får høre at det faktisk er fullt mulig å leve i seksuell avholdenhet uten at man av den grunn reduseres som menneske eller er dømt til å leve avskåret fra kjærlighet og vennskap. Og ikke sjelden står lettelse å lese i unge ansikter.
Ungdommens reaksjon forteller dessuten noe mer. At forskjellen i seksualsyn ikke ligger i «graden av syndighet», men i at kirkens syn er radikalt forskjellig fra rådende tendenser. I en artikkel av Anders Piltz, «Den hemlösa sexualiteten» (Signum, 2/95), beskrives disse tendenser på følgende måte: «seksualiteten i vår tid og vårt miljø er i høy grad blitt hjemløs, en naturfunksjon frikoblet fra personen, en aktivitet som ikke er integrert i en personlig, positiv livsholdning, i mange tilfeller et tidsfordriv blant andre, i verste fall et slags rusmiddel, ikke så rent sjelden et symptom på ensomhet såvel fysisk som psykisk.» I en kristen kontekst sees ikke tingene løsrevet fra hverandre, alt står i en sammenheng, alt tjener til noe – seksualiteten også. Den er ikke «seg selv nok». Den avgjørende forskjell ligger altså i at seksualiteten ikke sees løsrevet fra enhver sammenheng uten annet mål eller hensikt å tilfredsstille subjektive behov, men at seksualiteten nettopp innordnes i en sammenheng. Og denne sammenhengen gir prioriteringene. Piltz sier videre: «Et menneskes fremste problem er aldri den seksuelle legningen. Problemet pleier å være å kunne integrere seksualiteten i et helhetsperspektiv, i et liv som virkelig blir et uttrykk for hva det mennesket vil være og etter sin død gjerne vil huskes som.» Og «Jesu eget eksempel viser at det genitale aspektet av seksualiteten ikke betyr alt, det er kjærligheten som betyr alt. Hver kjærlighet forutsetter kyskhet for å bli virkelig kjærlighet. Denne kyskheten begynner ikke først i et erotisk forhold. Den er en livsholdning: å være fri også i forhold til det gode. ... Kjærlighet er en gave, og gaver forutsetter frihet. ... Den form for «kjærlighet» som bare er begjær kan aldri være gave, den er et rov, noe man tiltar seg med makt, en slags voldtekt, som etterlater bitterhet og tomhet. ... Den som har en homoerotisk legning har akkurat samme oppgave som den heteroseksuelt anlagte; å integrere seksualiteten i en positiv livsinnstilling: å gi sitt liv, å bli gave...»
I en kommentar til debatten om homofile og Kirken, har kardinal Hume i England kommet med en utredning som har fått positiv oppmerksomhet også i homofiles egne organisasjoner (Doc. cath. nr. 2115). Her understreker kardinalen at menneskets identitet ligger i dets Gudlikhet, ikke i dets legning. Når det gjelder Kirkens syn på seksualitet er ekteskapet – hvor partene er rede til å ta det fulle ansvar for hverandre og for det nye liv som samlivet måtte resultere i – den ramme hvor seksualiteten kommer til sin rett. Ekteskapets formål er å føre livet videre i familien, og kan derfor bare virkeliggjøres av mann og kvinne. En kirkelig godkjenning av homoseksuelle parforhold er derfor meningsløs fordi disse forhold etter sitt vesen ikke er ekteskapelige.
Kardinal Hume sier at den katolske lære om homoseksualitet ikke er grunnlagt på frykt og ikke kan rettferdiggjøre forakt for homofile. Det er en fundamental menneskerett å bli behandlet med verdighet, respekt og rettferdighet. Men kardinalen fastholder kirkens lære om at homoseksuell praksis er objektivt galt. Kardinal Hume understreker videre den nære sammenhengen mellom vennskap og menneskelig kjærlighet. Vennskap, som er en Guds gave, forutsetter ikke seksuelt samliv, men seksuell kjærlighet forutsetter vennskap. Som «Den pastorale omsorg for homoseksuelle personer» sier: Kirken må øve «en særlig omsorg og pastoral oppmerksomhet mot dem som er i denne tilstand, for at de ikke skal bli ledet til å tro at det å leve ut denne orientering i homoseksuell aktivitet er en moralsk akseptabel mulighet. Det er den ikke.»
Like sikkert som at det finnes mennesker som sliter med sin legning og livssituasjon, som ikke aksepterer de kirkelige forskrifter, eller som ikke makter å leve opp til dem, like sikkert finnes det mennesker – både homofile og heterofile – som velger å gi avkall på det fulle samlivet med et annet menneske av hensyn til de samme. Men de er naturlig nok ikke med i debatten.