Eutanasi (barmhjertighetsdrap, aktiv dødshjelp) er igjen kommet på dagsorden, i høy grad pga. utviklingen i legevitenskapen. Man har funnet så mange måter å forlenge livet på, også for dødssyke. I moderne intensivavdelinger kan man overvinne mange kriser, og så har man kanskje en pleiepasient som man kan holde i live ganske lenge ved ekstraordinære tiltak.
Men mennesket har jo også en rett til å dø på en menneskeverdig måte. Dette stiller oss overfor et dilemma. Om noen rammes av uhelbredelig sykdom og har sterke smerter som ikke kan lindres: Kan en lege da si ja dersom pasienten ber om en dødbringende injeksjon?
Nederlandsk ja
For noen år siden sa det nederlandske parlament ja til et lovforslag som medfører at eutanasi avkriminaliseres dersom legen har fulgt visse regler (f.eks. pasientens aktive samtykke, konsultasjon med annen lege). I virkeligheten har det lenge vært en praksis i Nederland for dødshjelp, men som rettsvesenet har lukket øynene for – også slikt som går mye lengre enn hva lovforslaget nå åpner for. Siste nytt er at det også er snakk om en annen lov, som vil åpne for eutanasi av mennesker som ikke kan gi sitt samtykke, som bevisstløse eller nyfødte alvorlig syke.
I Norge er vi ikke kommet riktig så langt. Men en fersk departemental utredning, sammenholdt med vår abortlov, viser en farlig glidning idet prenatal eutanasi forfektes f.eks. ved påvisning av Downs syndrom – som ikke engang er en livstruende sykdom, men et handikap.
Kirken avviser eutanasi
Kirken går skarpt mot en slik tankegang og utvikling. Vi må vokte oss mot å bedømme og sortere liv på denne måte. Livet er hellig, dets verdi måles ikke i IQ, fysisk styrke eller hvordan sansene fungerer. Norsk lov gjenspeiler samme verdisyn: Ved aktiv dødshjelp er samtykke fra og medlidenhet med en håpløst syk hver for seg forhold som kan virke formildende ved et drap, men disse grunner kan verken alene eller sammen gjøre drapshandlingen rettmessig eller straffri (jfr. Straffelovens § 235).
Vi har funnet fram Den katolske kirkes katekisme, punkt 2277–2279:
2277. Uansett årsak og midler består eutanasi i å gjøre slutt på handikappedes, sykes og døendes liv. Eutanasi er moralsk utillatelig.
Slik utgjør en handling eller en unnlatelse som i seg selv eller etter sin hensikt fører til død for å unnslippe smerte, et drap som er alvorlig i strid med menneskets verdighet og ærefrykt for den levende Gud, menneskets Skaper. Vurderingsfeil som kan begås i god tro, endrer ikke drapets natur som alltid må forkastes og utelukkes.
2278. Det kan være tillatelig å avslutte medisinsk behandling som er krevende, farlig, uvanlig eller uten forhold til det forventede resultat. Dette er å avvise «terapeutisk trass». Man ønsker ikke dermed å fremkalle døden; man godtar at man ikke kan forhindre den. En slik beslutning bør tas av pasienten dersom han eller hun er skikket eller i stand til det; hvis ikke, av de pårørende, under forutsetning av at pasientens fornuftige vilje og rimelige interesser ivaretas.
2279. Selv om man anser at døden er nær forestående, er det ikke lov å avbryte den pleie som vanligvis gis en syk. Bruk av smertestillende midler for å lette den døendes smerter, selv om dette kan korte livet, kan moralsk sett være i samsvar med menneskeverdet dersom døden ikke er villet, hverken som mål eller middel, men bare forutsett som uunngåelig. Smertelindring utgjør en særlig form for uegennyttig nestekjærlighet. Slik sett bør den oppmuntres.
Katolsk teologi sier altså om eutanasi at man ikke får ta livet av noen, uansett hva motivet er. Man kan heller ikke unndra vanlig behandling. Dette betyr ikke at man er tvunget til å ta i bruk alle tenkelige midler for å forlenge livet. Det er altså ikke noe til hinder for at katolikker sier at de ikke ønsker noe krafttak av intensiv behandling i livets siste fase. Man er ikke forpliktet til å gjennomgå alle de behandlingsmåter legene kan tilby.
Det er en oppgave for oss alle å se til at alle får mulighet til både å leve og dø verdig.