Ekskluderende vitenskap
Når man i tidligere århundre befattet seg med kjønnsproblematikken, var man mest opptatt med dens biolologiske og sosiale side – som reproduksjoenen: å sette et tilstrekkelig antall barn til verden, og primærsosialiseringen: å plante inn i barn og ungdom sosialt aksepterte normer.
I dag er det en rekke vitenskaper som befatter seg med kjønnslivet – som biologien, psykologien, sosiologien, antropologien, sosialantropologien, filosofien, teologien.
Faren ved dette mangfold er at hver fagekspert absoluttgjør sitt fagområde som om det alene har gyldighet. En røntgenolog ser mennesket som et skjelett. Hun ser riktig, men ville neppe få respons om hun hevder at dette er hele mennesket. Like galt er det om teologien gjør kjønnslivet kun til et teologisk spørsmål og minimaliserer betydningen av de øvrige vitenskaper. Eller når biologien absoluttgjør sin vitenskap og neglisjerer de øvrige.
Det er vel særlig denne siste slagsiden vi opplever i dag i behandlingen av seksualiteten. Den biologiske siden ved seksuallivet løsrives fra psykiatriens forskningsresultater, fra teologien, fra den menneskelige person som kropps-åndsvesen (animal rationale). Grensen mellom menneskenes og dyrenes seksualitet blir da langt på vei utvisket.
Tre sider ved den ene menneskelige seksualitet
Jeg skal i følgende streife inn på tre sider ved den ene og samme menneskelige seksualitet som tilsammen utgjør dens helhet. Jeg benytter meg da av de klassiske begrepene: sexus, eros og agape.
Eros
Jeg starter i midten. Med dette ordet betegner vi kjærligheten mellom to mennesker av motsatt kjønn. Eros kan tennes ved synet av legemlig skjønnhet og kraft, ved opplevelsen av den andre parts evner og begavelse, ved felles interesser, men også – ja, kanskje særlig – ved møtet med det motsatte kjønns annerledeshet. Eros kan tennes som kjærlighet ved første blikk, men også rent tilfeldig etter mange års bekjentskap. Eros oppleves som salig lykkefølelse, som ekstase. Den elskende rykker ut av det egne lille jeget, som hittil var det selvskrevne midtpunkt i hans/hennes liv. Nå er det den andre som alle tanker og følelser dreier seg om.
Avstandsforelskelsen – den distanserte fascinasjon – leder til nærkontakt og samtaler. Man begriper hvorfor eros tente nettopp på han/henne. Man fatter en endelig beslutning: Du skal være min for alltid. Deg vil jeg. Jeg takker for at du er til. (Thomas Aquinas kaller eros også for amor complacentia: behagets kjærlighet.)
Til eros hører:
- Evnen til både å gi og motta
- Det fine spill mellom distanse og nærhet
- Trubadurens sang
- Viljen til vekselvis å tjene og la seg tjene
- Ømhet og de mange små kjærtegn døgnet rundt
Sexus
Den erotiske kjærlighet baner med en naturkrafts styrke veien mot sexus – kjønnslig intimitet. (Amor concupiscentia: den begjærende kjærlighet.)
Det ord og flyktige kjærtegn ikke ikke helt makter å uttrykke innenfor eros, det finner sitt hele og fulle uttrykk i seksualakten. I den sier mann og kvinne til hverandre:
«Vi to hører inderlig sammen til døden skiller oss. Vi er ikke lenger to, men en, og det for alltid.» All sann kjærlighet vil evighet. Derfor hører seksuallivet hjemme kun i det livslange ekteskapet. Don Juan er en notorisk løgner. Hver erobring han gjør, er i seg selv et løfte om evighet, et løfte han hverken kan eller vil holde. Også samboere smålyver i sitt seksualliv. For seksualakten, som skulle gi uttrykk for forpliktende, livslangt ansvar og fellesskap, mangler vanligvis denne evighetsdimensjon blant samboere.
Agape
Men la oss nå være realister: Både i sexus og eros ligger innebygget et løfte om ubrytelig samhold. Men hvor vanskelig kan det ikke mange ganger være å holde det!
Sexus er en vakker og edel blomst, men du hvor sårbar den kan være! En dag lyst hos den ene og ulyst hos den andre. Neste dag omvendt. Eller det kan være sykdom hos en av partene som krever skånende kjærlighet av den andre. Det kan inntre tider med frigiditet eller forbigående impotens, eller lange perioder med kjedsommelighet i kjærlighetslivet grunnet manglende fantasi. Når sexus svikter i spenning og styrke, faller man lett for fristelsen til å tro at «på den annen side av gjerdet er gresset grønnere».
Også eros kan få vanskeligheter med å holde sitt innebyggede løfte om ubrytelig, livslang troskap. Den første fascinasjonens glansbillede må vike for en mer virkelighetsnær forståelse av hvem den andre er. Man står jo overfor en person som – tross alle gode egenskaper – er skadet på legeme og sjel av arvesyndens følger, slik man selv er det. Karakterfeil blir åpenbare. Dissonanser i kjærlighetens ellers så vakre musikk skurrer i ørene. Det kan komme til alvorlige samlivskriser, i verste fall til totalhavari.
Det er da agape vil komme ektefellene til hjelp. Agape er Kristi kjærlighet utøst i våre hjerter. Det er den kjærlighet – for å holde oss til Paulus – som er tålmodig og velvillig, som ikke søker sitt eget, som ikke blir oppbrakt, heftig og bitter. Det dreier seg om den kjærlighet hvis tålmod ikke kjenner noen grenser. Kristne ektefeller burde ofte og vedvarende trygle Gud om å få denne agape, denne Kristi kjærlighet utøst i sine hjerter.
Kristi kjærlighet drev ham til å bli menneske for å trekke oss opp av syndens gjørme – uansett hvor utro vi har vært mot hans himmelske Far. På samme måte vil ektefeller, som har mottatt denne Jesu Kristi kjærlighet i sine hjerter, makte å bære over med hverandres feil og skavanker, ja, endog få kraft til å tilgi en ulykksalig utroskap.
Forholdet mellom sexus, eros og agape
Vi har hittil befattet oss med begrepene sexus, eros og agape. Hvilket forhold har disse kjærlighetskreftene til hverandre?
Det dreier seg ikke om en tidsmessig etterfølgelse: Det forholder seg altså ikke slik at sexus hører de unge ektefeller til, at eros blir dyrket av modne par, mens eldre avklarede ektefeller besjeles av agape. Nei, hvis et ekteskap skal lykkes, må alle tre være tilstede samtidig og fra begynnelsen av.
Det er ingen hermetiske skott mellom sexus, eros og agape. De er flettet inn i hverandre, utfyller hverandre og utgjør sammen den ene kjærlighet mellom ektefeller.
Vi skal heller ikke innordne dem i et hierarki hvor sexus står nederst på rangstigen og agape øverst. Alle tre er like viktige. Et ekteskap mellom to helgener med typisk agapeholdning ville trolig oppleve en menneskelig katastrofe hvis de ikke også ga plass for sexus.
Bibelske vitnesbyrd
Det gamle testamente
Bibelen sier utrolig mye om ekteskapet. I et kort innlegg som dette kan jeg bare streife inn på enkelte skriftsteder.
I 1. Mos, 1. kap. leser vi at Gud skapte mennesket i sitt billede. Dette gjelder både for Adam og Eva. Derfor er de begge personer, utstyrt med åndelige egenskaper som forstand og fri vilje, og går ikke opp i en høyere instans som dyrene. Her – i sitt personverd, i sin menneskelige natur – er de lik Gud og samtidig lik hverandre. I neste øyeblikk leser vi: «til mann og kvinne skapte han dem». Her kommer en forskjell inn i billedet. Det dreier seg altså om en enhet i «tosomhet». Disse to personer – som altså eier den samme menneskelige natur, men samtidig er forskjellig som mann og som kvinne – får så befaling om å være fruktbare. Ved deres seksualliv – som selvfølgelig startet før syndefallet – kommer tredje person inn i billedet: barnet. Det er teologer som i den menneskelige familie ser et billede på, ja, et gjenskinn av den treenige Gud. Som Faderen og Sønnen elsker hverandre fra evighet til evighet, slik skal mann og kvinne elske hverandre trofast livet ut. Som den hellige Ånd utgår av den gjensidige kjærlighet mellom Faderen og Sønnen, slik utgår barnet av den gjensidige kjærlighet mellom mann og kvinne. Slik forstått blir sexus, eros, agape ikke bare et billede på, men også en delaktiggjørelse i Faderens kjærlighet til Sønnen og Sønnens kjærlighet til Faderen. Hvilket opphøyet mysterium må så ikke ekteskapet være!
I den andre skapelsesberetningen i 1. Mos. 2. kap. møter vi mannen og kvinnen mer på det horisontale plan. Mannen er ensom, og det er ikke godt for ham. I denne skjønne myten lar så Gud en dyp søvn falle over Adam. Gud tar fra ham et ribben og bygger Eva i all hennes ynde og skjønnhet. Adam våkner av søvnen, ser Eva og blir stormforelsket. Endelig opplever han en som er ham lik og allikevel forskjellig. Gud befaler dem å bli ett. De skal smelte sammen til ett kjød, til ett liv. I denne enheten skal de gjensidig hjelpe hverandre, men det skal skje komplementært: Mannen skal hjelpe kvinnen og ta ansvar for henne som mann. Kvinnen skal hjelpe mannen og ta ansvar for henne som kvinne. Det er disse bibelsteder om fruktbar enhet mellom to personer i kjønnslig annerledeshet som indirekte forbyr homofilt samliv, samt en rekke andre svært så direkte skriftsteder som vi ikke kan komme inn på her.
Etter syndefallet gikk mye av ekteskapets opprinnelige skjønnhet tapt. Når både Adam og Eva mistet det guddommelige liv i sjel og sinn, var det ingen tredjemann, ingen Gud, som holdt dem sammen. De gled fra hverandre. Kvinnen så i mannen hovedsakelig målet for sin attrå og underkastet seg fullstendig hans autoritet. Mannen så at «menneskedøtrene var vakre og tok seg koner, så mange de lystet» (1. Mos. 6,2). Polygamiet gjør sitt inntog i menneskehetens historie og nedverdiger kvinnen. Nå er hun ikke lenger Guds datter, men menneskets datter.
Det nye testamente
Kristus ville reparere mye av det som ble slått i stykker. Han ville bringe ekteskapet tilbake til det det en gang var i skapningens morgen.
Kristus ville at fra nå av skulle bare den ene mannen og den ene kvinnen i ubrytelig troskap smelte sammen til ett kjød, til ett liv, for slik å ta ansvar for hverandre livet ut.
Han forbyr altså skilsmisse og flerkoneri. Sml. Mt. 5,27–33.
Paulus sammenligner i Ef. 5,21–33 forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet med forholdet mellom Kristus og Kirken. Som Kristus elsker, ofrer seg, setter livet til for Kirken, slik skal også mannen elske, verne om, ja, endog sette livet til for sin hustru om så kreves. Det er blant annet dette bibelstedet katolikker bygger på når de betrakter ekteskapet som et sakrament. For de som ikke gjør det, har ordene den samme forpliktende karakter.
Den riktige gradering av det 6. bud
Tiden renner ut for foredragsholderen. Det var så mye en kunne streife inn på i forbindelse med sexus, eros og agape.
Bibelen priser ekteskapet i høye toner. Les f.eks Salomos høysang, som er noe av det vakreste vi kjenner av kjærlighetspoesi. Bibelen kjenner samtidig til menneskenes svakhet, og – forunderlig nok, eller skal vi si heldigvis – viser Kristus stor forståelse for og barmhjertighet mot synderen som faller for kjødets fristelse. Fariseernes hovmot var for ham en langt større synd enn nederlag i det 6. bud. Jeg vet ikke om Kirken alltid har gradert som sin Herre og Mester på dette området. Kristi ord i Bergprekenen er knallhårde: Selv begjæret etter og viljen til å begå ekteskapsbrudd er allerede å bedrive hor. Men synderen er han snar til å tilgi.
Noe som lenge har forundret meg, er at vi – kanskje særlig nord for Alpene – behandler det 6. bud strengere og annerledes enn de øvrige budene. Ingen kommer f.eks. gjennom livet uten å snakke usant eller uvederheftig om sine medmennesker. Det kan være en alvorlig synd. Men ingen vil vel av den grunn avskaffe det 8. budet – du skal ikke lyve. Selv ikke en herværende middagsavis ville drømme om noe slik. Og hvem av oss sier ikke i ny og ne et hårdt og sårende ord til et medmenneske. Men vi ønsker da ikke av den grunn å avskaffe det 5. bud. På samme måte er det vel få eller ingen som går gjennom livet uten til sine tider å synde mot det 6. bud – om så bare i tankene. Men da skjer det forunderlige: Greier vi ikke å holde budet til punkt og prikke, gjør vi stormløp mot det og søker å avskaffe det. Her skal det være fritt frem! Hvorfor denne forskjellsbehandling?
Så skal vi heller ikke glemme at det er noe som heter tilgivelse. Har vi syndet mot ett eller flere bud, så er det da noe som heter å angre, skrifte og ta fatt på nytt med friskt mot.
Sølibatet
Nå helt på fallrepet kun noen stikkord om sølibatet. Det forpliktede sølibatet for katolske prester er ikke en del av katolsk tro. I over 1000 år av Kirkens historie var sølibatet en frivillig sak for Herrens tjenere. Det ble innført som en kirkelig disiplin i en nedgangstid da kjøp og salg av presteembeter florerte og gjorde stor skade på Kirkens legeme. Ved å kreve sølibatets offer av sine prester, håpet kirken at bare de lot seg ordinere som var villig til å ofre alle timelige goder, ja, endog familielivet, for Guds rikes skyld. Det som fra Kristi side kun var et råd – han taler om de som lever ugift for Himmelrikets skyld – ble nå gjort til plikt. Det har vært mye debatt i vår kirke de siste 20 år om ikke tiden nå er inne til å heve denne forpliktelsen. Diskusjonens bølger går høyt. La meg i denne forbindelse uttrykkelig presisere at denne debatten ikke dreier seg om oss – ca. en tredjedel av Kirkens prester som tilhører et ordenssamfunn. Vi avlegger fattigdomsløftet, kyskhetsløftet, lydighetsløftet før og uavhengig av om vi blir ordinert eller ikke. Diskusjonen dreier seg om de totredjedeler av våre prester – de såkalte sekularprester – som ikke tilhører noen orden, og som avlegger kun dette ene løftet når de blir ordinert. Hvis det obligatoriske sølibatet blir avskaffet for denne gruppen om 10–20 år, betyr ikke det at sølibatet som sådant blir fjernet fra denne verden. Ikke bare vi som ordensprester, men også menn og kvinner fra andre kristne konfesjoner, ja, endog fra andre religioner – tenk bare på de buddhistiske munker – vil føle seg kalt til å leve i den enslige stand. De vil aldri utgjøre mer enn en liten promille av menneskeheten, men kallet vil alltid være der.