Cellene våre er livets univers i miniatyr. De utgjør organismens aller minste enheter og innehar hver og en og fullt ut det organiske livets egenskaper. I motsetning til vanlige celler, kan stamceller «lage» eller erstatte skadede eller døde celler. Da forskerne for noen år siden fant flere typer stamceller i menneskets kropp, kom man derfor enda nærmere vår tids drøm om et langt og friskt liv uten lidelse – dette fordi man med stadig ny kunnskap om stamcellenes struktur og funksjon snart vil kunne produsere alle celletyper. Etter produksjonen vil stamcellene kunne «settes inn i» pasienten. Slik kan for eksempel en pasient med leverskade få laget nye leverceller. Det er heller ikke umulig at stamceller kan brukes til å skape nye organer eller kroppsdeler.
Forskergrupper over hele verden står i dag i startgropen for store prosjekter som man gransker fra etiske og juridiske synspunkt. Mange hevder at stamcelleteknologi er det mest lovende medisinske forskningsfeltet i dag. Samtidig er stamcelleteknologi svært kontroversielt: Skal medisinske forskere tillates å bruke befruktede eggceller eller fostre som kilder for stamceller? Går det en etisk grense ved kloning av mennesker for terapeutiske formål? Hvilke etiske grenser bør man i det hele tatt dra?
Hva er egentlig stamceller?
For å kunne gjøre en etisk vurdering om bruken av stamceller i medisinsk behandling, må man ha kunnskap om stamcellenes struktur og funksjon. Det finnes minst tre typer stamceller i den menneskelige organismen, og for den etiske debatten er det nødvendig å skille mellom disse.
Etter at en eggcelle er befruktet av en sædcelle, begynner det befruktede egget, embryoet, å dele seg. De første 2–16 cellene i embryoet, kalles totipotente celler. Disse aller første cellene i et menneskeliv har et svært kraftig potensiale – de kan fortsette å dele seg og utvikle seg til et menneske med alle dets organer. Hver og en av cellene kan altså i prinsippet utvikle seg til et nytt individ. Disse totipotente stamcellene har ennå ikke spesialisert seg til å utføre spesifikke oppgaver i organismen. De er derfor de mest uspesifiserte eller umodne cellene som finnes. Kunnskapen om denne stamcelletypen er flere årtier gammel.
I 1998 maktet imidlertid forskerne å isolere stamceller fra befruktede egg etter enda flere celledelinger, noen døgn etter befruktningen. Da har det nyskapte menneskelivet blitt det man kaller en blastocyst – en celleforbindelse av mellom hundre og to hundre celler. Blastocysten ser ut som en fotball i miniformat. I det indre av blacstocysten finnes celler med potensiale for utvikling til mer spesialiserte celler, f.eks. hud-, nerve-, muskel- eller leverceller. Disse kalles pluripotente celler og kan altså ikke utvikle seg til en hel organisme. Totipotente og pluripotente stamceller kalles i en fellesbetegnelse for embryonale stamceller, fordi de utvinnes fra embryoer – befruktede egg.
De pluripotente stamcellene har et ubegrenset delingspotensiale og kan dyrkes i det «uendelige» til et stort antall stamceller. Alle cellene er da like og kalles en stamcellelinje. Forskere så straks et stort potensiale i å produsere vev til transplantasjon og til erstatningsvev for ødelagte organer.
Amerikanske forskere har i løpet av de siste årene funnet to ulike måter å produsere pluripotente stamceller på: Fra overtallige befruktede egg (blastocyster) og fra aborterte fostre.
Da forskerne for et par år siden oppdaget at man også kunne isolere stamceller fra voksne menneskers organer, var dette en stor overraskelse. Slike multipotente eller adulte celler er umodne celler fra fødte individer som kan tranformeres til flere ulike typer organspesifikke stamceller.
Problemet med avstøtning
Pluripotente stamceller fra overtallige befruktede egg eller fra aborterte fostre har egne vevstyper, nedarvet av mor og far. Det er derfor svært lite sannsynlig at disse stamcellene passer med vevstypen til en pasient som trenger erstatningsvev. Derfor vil som regel pasientens kropp avstøte f.eks. nye organer som hjerte eller nyrer. Skal man forsikre seg om at enhver pasient vil kunne få stamceller av sin egen vevstype, må man altså ha et svært stort lager av befruktede egg eller aborterte fostre. Til dette formål har man tenkt på muligheten av å etablere «stamcellebiobanker» som oppbevarer stamceller med de fleste aktuelle vevstyper – eller å genmodifisere stamcellene slik at de passer den enkelte pasient.
En tredje mulighet for å unngå avstøtning av vevet, vil være å fremstille pluripotente stamceller fra en blastocyst som er blitt til ved kloning av pasienten som trenger stamcellebehandlingen. Dette kalles terapeutisk kloning.
Hva er kloning?
Å klone vil si å fremstille en tro kopi – for eksempel av et gen, en celle eller et individ. Når man kloner et gen, lager man en kopi av en spesiell DNA-sekvens. Når man kloner en celle, lager man identiske kopier av cellen. Ved kloning av mennesker eller individer har man imidlertid to muligheter:
For det første kan man ved hjelp av såkalt embryosplitting hjelpe naturen med å lage eneggede flerlinger. Denne metoden benyttes i husdyravl men er neppe aktuell for behandling av menneskelige sykdommer. Embryosplitting foregår ved at man deler opp et embryo når det er i 4–8-cellestadiet. Hver av cellene kan da utvikle seg til et selvstendig individ, og de som vokser opp blir identiske flerlinger.
For det andre kan man ved såkalt kjerneoverføring skape et nytt embryo. Da transplanterer man kjernen fra en kroppscelle inn i et ubefruktet egg.
Den andre metoden for å klone individer er kjerneoverføring. Denne ble anvendt da den velkjente sauen Dolly ble født i 1996. Man fjernet da kjernen i et ubefruktet saueegg og erstattet den med en kroppscellekjerne fra juret til en voksen sau. Ved hjelp av avanserte teknikker fikk man egget med kroppscellen til å utvikle seg som embryo. Embryoet ble satt inn i livmoren til en tredje sau, som fødte Dolly. Dette kalles reproduktiv kloning, fordi embryoet får utvikle seg fullt ut og et nytt individ faktisk blir født.
Ved terapeutisk kloning dissekeres blastocysten – den settes ikke inn i en livmor og får med det ikke utvikle seg til et fullbårendt individ. Det indre cellelaget i blastocysten benyttes til å lage stamceller. Dersom man produserer pluripotente stamceller fra et embryo som er et klon av pasienten isteden for å bruke overtallige befruktede egg etter en vanlig prøverørsbefruktning, er vevsavstøtningsproblemet altså løst. Ved terapeutisk kloning er det klonede embryoet en nesten enegget tvilling av den aktuelle pasienten, og pluripotente stamceller isolert fra dette embryoet vil være skreddersydde. Terapeutisk kloning er derfor en måte å skreddersy stamceller på.
Norges Bioteknologilov
I dag forbyr den norske bioteknologiloven bruk av teknikker som kan fremstille arvemessig like individer (§3A–1). Dessuten setter loven forbud mot forskning på befruktede egg (§3–1). Terapeutisk kloning og fremstilling av embryonale stamceller med utgangspunkt i overtallige befruktede egg vil derfor støte imot bioteknologiloven. 14. februar 2001 gikk imidlertid et knapt flertall i den norske Bioteknologinemnda, oppnevnt av regjeringen Stoltenberg, inn for å tillate terapeutisk kloning. Nemnda, og mange med dem, ønsker derfor en oppmykning av bioteknologiloven.
Stamceller er derfor i dag et politisk høyaktuelt tema og er f.eks. med som et eget punkt i Sem-erklæringen. Det ventes endelig revisjon av loven til våren.
Her har politikerne et enormt ansvar. Det er et uomtvistelig faktum at man ved terapeutisk kloning starter et menneskeliv som ikke er et mål i seg selv - men et middel. Er dette i tråd med de verdier vårt samfunn tradisjonelt har vært bygd på? Er ikke hvert enkelt menneskeliv uendelig verdifullt - både ut fra et kristent og humanistisk livssyn? Vitenskapen kjenner ingen grenser - men bør man ikke gjennom lovverket beskytte menneskeverdet fra unnfangelsen av og til en naturlig død?
Glimt fra internasjonal lovgivning
Særlig private firma i USA har vært pådrivere i stamcelleforskningen. President George Bush har uttrykt stor skepsis til forskning på embryonale stamceller, men debatten i senatet og i kongressen har sentrert seg rundt spørsmålet om hvorvidt man offentlig skal støtte slik forskning. Man har ventet i spenning på avgjørelsen, og den 9 august i år vedtok Bush at det utelukkende skal gis føderal støtte til forskning på allerede eksisterende stamcellelinjer. Flere embryoer bør ikke tas liv av – men det gis altså støtte til videre forskning på allerede eksisterende befruktede egg. Vedtaket ses på som et kompromiss i en svært vanskelig avgjørelse men anses av mange som et stort tilbakeslag for forskningen. Private forskergrupper vil imidlertid ikke rammes av restriksjonene.
I august 2000 bestemte Englands regjering å tillate terapeutisk kloning, så sant det ikke finnes andre alternative terapimuligheter. Videre ble det vedtatt at et embryo ikke skal kunne dyrkes lenger enn til 14-dagers-stadiet og at det ikke er ikke tillatt å lage hybrider mellom mennesker og dyr. Reproduktiv kloning forblir forbudt. I februar 2001 vedtok det engelske parlamentet regjeringens forslag.
Sommeren 2000 sa den tyske forbundsdagen nei til terapeutisk kloning. Landets grunnlov av 1949 understreker at statens viktigste oppgave er å verne alt menneskeliv. I dag er Tyskland et av de landene som er mest tilbakeholdne med å tillate manipulasjon av humane embryoer.
Adulte stamceller – et alternativ til embryonale?
Finnes det da et alternativ til embryonale stamceller og terapeutisk kloning?
Som nevnt innledningsvis, er ikke terapeutisk kloning den eneste måten å produsere skreddersydde stamceller på. Hos godt voksne mennesker kan man isolere adulte stamceller fra ulike organer. Bl.a. har benmargstamceller vist seg å kunne omprogrammeres til andre typer organspesifikke stamceller. Slike adulte stamceller er ikke pluripotente – og kan derfor ikke bli til alle typer kroppsceller. Forskning viser imidlertid at stadig flere transformasjoner er mulige. Ved forskning på de adulte stamcellene vil man kunne unngå det etiske problemet det er å skape et kloningsembryo som må ødelegges for å brukes i medisinsk behandling.
Avsluttende betraktning
Det er ikke tvil om at behandling med stamceller er lovende og nok kan revolusjonere mange lidende menneskers liv. Medisinske fremskritt har gjennom historien vært til velsignelse for mennesket. Men vi beveger oss i et etisk minefelt som etter min mening er livsfarlig for menneskeverdet. Intensiveres imidlertid forskningen på de adulte stamcellene, vil man kunne unngå de aller største dilemmaene – at menneskeliv produseres som middel, ikke som mål, og tas liv av for å gi oss andre et liv med mindre lidelse.
Kilder
Torleiv Ole Rognum: Embryonale stamceller og terapeutisk kloning – viktige etiske veivalg i medisinen. Inter Medicos – tidsskrift for medisinsk etikk, nr. 2–3/2001.
Erwin Bischofberger: Debatten om stamcellerna. Signum – katolsk orientering om Kyrka, kultur och samhälle, nr. 4/2000.