Gud – én og treénig

Faderen

For kristen tro er Gud ikke bare en abstrakt tanke, teori eller et prinsipp, men levende nærvær, en person som mennesket kan ha en relasjon til. Han gir seg til kjenne for menneskeheten gjennom åpenbaringen som gjenfinnes i Bibelen. Det gamle testamentet beskriver hvordan Gud utvelger et folk, Israel, som han forbereder for den som skal komme: Messias, Jesus Kristus. I den greske oversettelsen av Det gamle testamentets bøker, gjengis det uutsigelige navnet som Gud brukte da han åpenbarte seg for Moses, JHWH (2. Mos. 3,14), med Kyrios, «Herre». «HERRE» blir siden det vanligste navnet i Det gamle testamentet for Israels Gud. Betegnelsen «Herre» beskriver den guddommelige, fryktede og allmektige siden ved Gud. Men allerede i Det gamle testamentet beskrives Gud også som barmhjertig far som lengter etter, og som vil ha en nær personlig relasjon til sine barn.

Jesus Kristus forholder seg hele tiden til Gud på en veldig intim måte, og kaller ham Abba, «Far». Egentlig betyr det «pappa», og betegner en avspent og nær relasjon. Jesus lærer også disiplene at det er en slik relasjon Gud vil ha med alle mennesker, og han lærer oss i Det nye testamentet hvordan vi skal be: Fader vår ... (Matt. 6,9-13)

Sønnen

Jesus Kristus er hovedpersonen i Bibelen. Det gamle testamentet peker frem mot at Jesus skal komme. Det nye testamentet beskriver hans levetid her på jorden, og hvordan han oppretter et nytt folk, Kirken. Vi far vite at han ble mirakuløst født av en jomfru, Maria, som ved åpenbaring av en engel fikk vite at hun skulle føde et barn, Messias. Messias var Frelseren som Det gamle testamentets profeter hadde forutsagt skulle komme, og som Israel ventet på. Han fikk navnet Jesus, som på hebraisk betyr «Gud frelser». Sine første 30 år levde han ganske anonymt i Nasaret sammen med sin mor Maria og sin fosterfar, snekkeren Josef.

I de tre siste årene av hans jordiske liv, begynte Jesus å forkynne at «Guds rike er kommet nær». Sammen med forkynnelsen fulgte det mange under og tegn, f.eks. at han helbredet sykdommer, vekket mennesker opp fra de døde, forvandlet vann til vin m.m. Hos de fattige og trengende ble han umiddelbart godtatt fordi han personifiserte noe av Guds egen kjærlighet og barmhjertighet, mens han ble ansett som en trussel av makthaverne og det etablerte samfunnet. Han ble anklaget for forræderi og gudsbespottelse (han påsto at han selv var Gud), og ble dømt til døden ved korsfestelse som var datidens grusomme henrettelsesmetode. (Korset hadde på den tiden omtrent samme symbolske ladning som galgen har for vår tid.)

Tre dager etter Jesu død viser det seg imidlertid at den døde kroppen hans ikke lenger er i klippegraven hvor den ble lagt. Og i løpet av et par uker viser den oppstandne Jesus seg – mirakuløst – for disiplene ved mange ulike tilfeller. Den usannsynlige sannheten er klar for hans tilhengere: Kristus har oppstått fra de døde! Bibelen er veldig tydelig på dette punkt, og hele Det nye testamentet har dette som sitt sentrale budskap.

Han viste seg ikke bare for dem nærmeste kretsen som var med ham. I følge Paulus, som jo ikke var en av disiplene, viste han seg ved et tilfelle for mer enn 500 personer (1. Kor. 15,6). Han viste seg også for Paulus (1. Kor. 15,8). Kirken ble formet under innflytelsen av at man mer og mer ble overveldet og fattet konsekvensene av Kristi oppstandelse. Oppstandelsestroen var veldig sterk og bygde på direkte erfaring. Den unge kirkens vitnesbyrd var klart og tydelig: «Våre fedres Gud oppvakte Jesus? Og vi er hans vitner om disse ting» (Ap. gj. 5,30–32).

Jesus Kristus er frelser, Guds utvalgte, Guds sønn, Messias, verdenshistoriens sentrum, sendt til menneskene for å gjenopprette fellesskapet med Gud. Hans død og oppstandelse har ødelagt den ondes verk, synden og døden har ikke lengre siste ordet. Det som ble ødelagt i syndefallet, ble helbredet gjennom Jesus Kristus.

Det nye testamentet bruker den innholdsrike tittelen «HERRE» for Faderen, men også – og dette er noe nytt – for Jesus, som dermed blir anerkjent som Gud! Etter oppstandelsen og Kristi himmelfart sendte Gud den Hellige Ånd som hjelper den nyfødte kristenheten å fortsette å forkynne Guds rike og vitne om Kristus. Til tidens ende skal Jesus være i sin Kirke, som han har lovet. Den Hellige Ånd gjør Kristus nærværende i verden i dag.

«Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden» sier Jesus om seg selv i Johannes' åpenbaring. Vi kristne venter på at Kristus skal komme igjen ved tidens slutt.

Kristus er Kirkens fundament, og Kirken er Kristi legeme på jorden. Kirken er Guds folk, og i Kirken samles mennesker fra alle jordens folk som tror på Jesus Kristus. «... alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn; og de er ikke født av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud» (Joh. 1,12–13).

Man innlemmes i Kristi legeme, Kirken, gjennom dåpen. Kirkeårets høytider er en stadig gjennomgang av Kristi frelsesmysterium:

Kirken bruker evangelisten Johannes' uttrykk, «Ordet ble kjød» (det betyr menneske), og kaller dette for «inkarnasjonen» («det å bli kjøtt») – Gud selv ble menneske. Troen på at Guds Sønn virkelig ble menneske, er den kristne troens særskilte kjennetegn! Dette er så viktig at det kan brukes for å «prøve åndene»: «På dette skal dere kjenne Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud» (1 Joh. 4,2–3).

Dette betyr ikke at Jesus er delvis Gud og delvis menneske, heller ikke at han er en forvirret blanding av guddommelig og menneskelig. Han ble virkelig menneske og forsatte samtidig å være virkelig Gud. Denne trossannhet har Kirken blitt tvunget til å forsvare og klargjøre under de første århundrene i kamp mot vranglærer som forfalsket den. Det vi i dag kaller «trosbekjennelsen», er nettopp formuleringer som er rettet mot ulike vranglærer.

Den Hellige Ånd

På pinsedagen ble Kristi verk fullbyrdet da den Hellige Ånd ble gitt til de som var forsamlet. Av sin fylde gir Kristus, Herren, den Hellige Ånd videre til Kirken i overflødig rikdom (Ap. gj. 2,1f.). Gud er kjærlighet, og kjærligheten er den fremste gaven, den inneholder alle de andre. Denne kjærligheten har Gud gitt i våre hjerter, i dåpen og konfirmasjonen, gjennom den Hellige Ånd. Det er fellesskapet med den Hellige Ånd (Gud) som gir de døpte tilbake den likheten med Gud som de mistet gjennom synden. Ånden er «pantet» eller «forsmaken» på den arv som Gud gir oss: fellesskap med seg selv i kjærlighet og sannhet. Mennesket kunne ikke nå syndfrihet eller helhet av egen kraft, Jesus gjorde det derfor for alle mennesker, og gjennom den Hellige Ånd innlemmes mennesket i Guds eget liv.

I Kirken lærer vi å kjenne Gud gjennom den Hellige Ånd:

• i Bibelen, som er inspirert av den Hellige Ånd
• i Kirkens sakramenter
• i Kirkens levende tradisjon, som kirkefedrene vitner om
• i Kirkens læreembete, som Ånden gir sin bistand
• i bønnen
• i de nådegaver og tjenester som Kirken er bygget opp av
• i de Kristnes vitnesbyrd om sin tro

Den Hellige Ånd gjør Kristus nærværende i verden i dag!