Klærne hans ligger der han ble lagt, men selv er han ikke der.
Et møte i stillhet
Blant de mange arrangementer som fant sted innen kristenheten i jubileumsåret 2000, var en lengre framvisning av det såkalte «likkledet i Torino». Kirketorgets utsendte fikk anledning til å se kledet og sette seg nærmere inn i historien omkring det. Det ble raskt klart at her dreier det seg ikke om noen gjenstand som skal være sensasjonell turistseverdighet. Det er ikke mulig å bare «stikke innom» for å ta en rask titt. Man inviteres til pilegrimsferd, til bønn og meditasjon over ordet i Salmenes bok 27,8: «Herre, nå søker jeg ditt åsyn.» På omtenksom måte er det lagt til rette for en pilegrimsvandring rundt i den store parken som ligger opp til domkirken. På denne måten skal man nærme seg kledet i stillhet og kunne forberede seg på det man skal møte. Ved forskjellige stopp under vandringen blir en med bilder og tekst minnet om de forskjellige stadier i Jesu livsvandring under motto som «Jesu vandring – vår vandring med Jesus», «Jesus på korset – vårt kors», «Jesus i graven – vi, oppstått med Kristus».
Stunden foran kledet er et øyeblikk fylt av høytid og ærbødighet, som man nødig vil gi slipp på. Tanken på at det kledet man har rett foran seg, virkelig kan være det kledet som Mesteren selv ble lagt i, og som lå rundt ham da Gud reiste han opp fra de døde, er for svimlende til at man kan ta den inn over seg i fullt monn. Kledet gjør Jesu lidelseshistorie nærværende og reell, og bærer også et bud om oppstandelsens mysterium. På den måten er kledet et hjelpemiddel til andakt og til tro, slik det også blir presentert, ikke som en kultgjenstand eller triumferende «bevis» for evangelienes fortelling. Den sannhet kledet minner oss om, kan da heller ikke bevises, men bare gripes av troen. Kanskje er det slik at dette kledet er et tegn spesielt gitt til mennesker i vår tid, fordi vi i utpreget grad lever i en billedkultur?
Hva er fakta?
Kledet er vevd av lin i et slags fiskebeinsmønster som man kjenner fra Jesu tid. Det viser et bilde av en mann i full kroppsstørrelse forfra og bakfra. Bildet er et negativt bilde, dvs. det er likt det bildet som fremkommer på filmen ved fotografering. Hvordan bildet er blitt til, er fremdeles et mysterium. Det er slått fast at det ikke kan påvises spor av malingsfarger, penselstrøk eller andre tegn på menneskelig tilvirkning. Bildet gjengir heller ingen lysretning, noe som er en forutsetning for maling eller foto. Først da bildet ble fotografert første gang i 1898, fikk man se det positive bildet. Det ansikt som viste seg på glassplatene til fotografen, var så detaljrikt og naturtro at han holdt på å miste platene i gulvet, så forbløffet ble han. Bildet er altså blitt til ved en avtrykksprosess, men laboratorieforsøk har hittil ikke maktet å få til en liknende prosess. Det viser seg videre ved dataanalyse at avtrykket er tredimensjonalt, som et relieff, og avtrykkets styrke varierer alt etter hvor nært kledet har vært kroppen. Denne egenskap kan verken foto eller maleri skape. Databildet viser også detaljer som det tidligere ikke var mulig å se med det blotte øye.
Hva forteller avtrykket?
Den som har hatt kledet brettet rundt seg, er blitt drept ved korsfestelse. Med det er også mange merker etter en tortur som ikke enhver korsfestet er blitt utsatt for: en sårkrans rundt hodet, sår etter piskeslag med pisk med metallbiter, et stort stikksår i siden, brukne lemmer. Med andre ord: Historien som linkledet forteller om mannen som lå i det, og evangelienes fortelling om Jesu lidelse og død er som speilbilder til hverandre.
Forskning
Kledet har vært, og er, en utfordring til forskere fra en rekke ulike spesialområder. Man snakker nå om sindologi som et eget felt (av sindone, gresk, = klede). Blant alle funn som er gjort, kan nevnes at blodceller og blodtype kan identifiseres i blodflekkene, 58 ulike pollen kan påvises, alle fra og til dels særpreget for områder der kledet ifølge tradisjonen skal ha vært (Palestina, Tyrkia, Frankrike), blod og serum fra sidesåret kan kun komme fra en skade påført kroppen etter at personen var død, kledet kan bare ha vært rundt kroppen i kort tid for det er ingen tegn til deformering av legemstrekk pga nedbrytning, det kan påvises avtrykk fra en mynt på hvert øyelokk, mynter som stammer fra Pontius Pilatus' tid.
Siden det var stor tvil om kledets alder, var det viktig å finne ut hvor gammelt det kunne være. Til undersøkelsen benyttet man den såkalte C14-metoden, som er den vanlige når man undersøker alderen på arkeologiske funn. Man klippet faktisk tre «frimerker» av kledet og sendte dem til tre ulike institutter. De gav alle samme svar: Kledet var fra 1300-tallet. Dateringen er imidlertid omdiskutert av fagfolk; man mener at de påkjenninger og prosesser kledet har vært utsatt for, gjør metoden upålitelig. Men foreløpig er det ingen planer om nye undersøkelser.
Jesu likklede?
Det kan ikke svares noe sikkert «ja" eller «nei" på spørsmålet. Man har først sikker dokumentasjon av kledets historie fra den tiden da det dukker opp i Frankrike omkring 1350. Før den tid er vi henvist til sporadiske vitneutsagn om et «klede med Jesu bilde» kjent i Edessa i Tyrkia omkr. år 500, fra Konstantinopel omkr. år 1100, der også nordiske pilegrimer bevitner at de har sett «vår Herres likklede». Så blir kledet borte i korsfarertida inntil et klede med bilde av en korsfestet overraskende dukker opp i Frankrike utpå 1300-tallet. En brann i det kapellet der det ble oppbevart på 1500-tallet, påførte kledet skader; smeltet sølv fra skrinet det lå i, brente seg gjennom flere lag. Nonnene ved kapellet sydde på trekantede lapper til reparasjon. I 1997 var kledet igjen truet av en brann som brøt ut i kapellet ved domkirken i Torino. Med store anstrengelser maktet man å knuse den skuddsikre glassmonteren kledet lå i, og redde det ut.
Bildelikhet
Det har vært foretatt grundige studier av den tradisjonen som utviklet seg i den tidlige kristne kirke når det gjelder gjengivelsen av Jesu ansikt. Her kan det dokumenteres en rekke forbløffende likhetspunkter mellom hvordan Jesu ansikt gjengis og bildet på kledet.
Til tross for de mange funn og de helt ekstraordinære egenskaper dette klede har, så har den romersk-katolske kirken i vår tid hatt en særdeles nøktern, ja nærmest tilbakeholden holdning overfor kledet. Det har aldri blitt presentert som Jesu likklede, og man har villet få fram alle fakta om kledet. Det uttrykk som kirken bruker om kledet, er at «denne ekstraordinære gjenstand får oss til å minnes Jesu lidelse og død».