Trenger vi helgener i dag?

1. Innledning

Mine damer og herrer, på telefonen sa jeg nylig til Else Bonners, som innbød meg til å holde dette foredraget: «Jo, jeg kommer gjerne til Bodø og taler om hvorvidt vi trenger helgener i dag. Da vil jeg gjøre det på følgende måte: Jeg stiger opp på talerstolen, spør om vi trenger helgener i dag, svarer et konstant ja, stiger ned fra talerstolen og tar det første og beste flyet hjem til Kristiansund.» Fra spøk til alvor: De fleste her i salen er vel klar over at vi trenger store kristne personligheter i dagens samfunn. Nå er det vel minst likeverdig å vite hvorfor det er så nødvendig og – ikke minst – finne ut hvilke egenskaper vi forventer av ham eller henne.

2. Hva er en helgen?

Det kunne innledningsvis være på sin plass å forklare hva vi mener med en helgen. Det har mange forsøkt før meg. Alle måtte de kapitulere før de nådde veis ende. En helgen lar seg ganske enkelt ikke definere. Vi kan nevne noen egenskaper vi forventer hos en helgen. Hun eller ham må være ydmyk, barmhjertig, rettskaffen, tolerant, storsinnet, full av kjærlighet til Gud og nesten. Slike kvaliteter må en helgen ha. Det er bare det at de samme egenskapene finner vi hos enhver kristen, som brenner for sin tro. Når Paulus skriver sine brev, starter han ofte med å titulere mottagerne av brevet som de hellige i Rom, de hellige i Korint og så videre. Jeg går ut fra at hvis Paulus hadde levd i dag, ville han ha sendt et brev til oss, som er forsamlet i denne sal, og titulert oss som de hellige i Bodø. Med det ville han mene det samme nå som den gang: de hellige i Bodø. Jeg skriver til dere som har avsondret fra hedendommen, som har ikledd dere den hellige, Jesus Kristus, og som derfor er ydmyke, barmhjertige, tolerante, rettskafne og fulle av kjærlighet til Gud og nesten. Saken er bare den at vi ikke kan sette likhetstegn mellom det å være hellig og det å være helgen. Det er klart at en helgen må være hellig. Uten hellighet ingen helgen. Forskjellen ligger vel i dette at vi vanlige grå hverdagskristne er hellige i sin alminnelighet, men helgenene er hellige i sin særdeleshet. De er hellige med stor bokstav. De er for å bruke et platt uttrykk superhellige. De eier en fylde av hellighet, som er oss andre ukjent. Det er her vi finner årsaken til at en helgen ikke lar seg definere eller dissekere under psykologiens lupe. En helgen er et religiøst mysterium, som sprenger alle menneskelige begreper.

3. Den anonyme helgen: Samfunnets kraftreservoar

Når vi anvender slike superlativer på helgenene, skulle vi tro at de alltid glimtet i offentligheten som supermennesker. Det er langt fra tilfellet. Noen ble kjent viden om for de karitative verk de brant for og satte ut i livet med alle odds mot seg. Andre ble miskjent av sin samtid, ja, direkte motarbeidet, fordi de lå langt foran sin tid. Det vi må ha lov til anta er at det finnes en rekke helgener innenfor alle kristne konfesjoner, som ingen legger noe større merke til, som lever beskjedent og tilbaketrukkent, og gjør sine gode gjerninger så til de grader i det skjulte at ikke et menneske ville drømme om å kalle dem helgener. Det er disse – gjerne anonyme helgener – vi trenger i dag. Uten dem går samfunnet til grunne. Helgenene er som oppdemmede innsjøer, som via vannkraft skaffer strøm til store landområder.

Det er de kjente og ukjente helgener som ved bønn og inderlig fromhet sprer åndelige kraftbølger til omgivelsene de lever i. Når vi en gang forhåpentligvis smetter gjennom St. Peters port, vil vi gape av forbauselse over nådens hierarki. Da vil vi oppdage at det ikke var president Gorbatsjov og Bush som var den egentlige drivkraften til avspenning mellom stormaktene, men heller de små, beskjedne bønnens mennesker, som med sine foldete hender gikk i forbønn for nasjonene og befruktet politikernes gjerning. «Mange av de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første», leser vi i Bibelen. Hvem har ikke opplevd å være i selskap hvor samtalen gikk lett og flytende, og stemningen va god og munter. I et hjørne av stuen satt en kvinne eller var det kanskje en mann, som sa svært lite, men hørte desto mer på hva de andre hadde å fortelle. Det ble sent. Vedkommende person reiste seg for å gå hjem. Brått ble stemningen en annen: Samtalen gikk trått. Kjedsommelighetens slør bredde seg over selskapet. Man brøt opp, og hver gikk hjem til sitt. Man ante kanskje at tomrommet, som oppstod, hadde noe å gjøre med et enkelt menneske, som ingen la noe større merke til, som bare satt der, og så forsvant stille og ubemerket. Slik er det også med mange helgener. De lever sitt stille hverdagslige liv midt iblant oss. Vi tar deres fromme sinnelag og oppofrende liv som noe selvfølgelig. Når de en vakker dag forsvinner, er det som om en vegg detter ut av huset vi bor i.

Vi mennesker er langt mer bundet til hverandre enn vi aner. I det ytre ligner vi isolerte øyer på et åpent hav. Havet lurer oss. Vi tror de ligger der helt adskilte. Vår viten forteller oss noe annet. På havets bunn er de ett med hverandre. Slik er det også i manneheimen. Det kan se ut som hvert enkelt menneske lever et individuelt liv – helt isolert fra de andre. Det stemmer bare ikke. I dypere lag av den menneskelige natur er vi ett med hverandre. Derfor har alle våre handlinger en sosial dimensjon. Intet av det vi foretar oss, er en ren privatsak. På et dypere plan virker våre handlinger inn på de andre, og de andres handlinger på oss. Vanligvis tenker vi ikke noe større på dette. Vår dagsbevissthet er så selvsentrert. Og allikevel – sinnenes gjensidige kommunikasjon under sanseplanet er et faktum. Tenk bare på det billedet som Paulus benytter når han vil forklare Kirkens mysterium: Vi er som en kropp med mange lemmer. Intet lem lever for seg alene. Alleer gjensidig avhengig av hverandre: «Om et lem lider, lider alle lemmene med. Om et lem æres, så gleder alle lemmene seg med det» (1 Kor 12,12–26).

Hvor viktig blir det ikke for et samfunn at de åndelige kraftfelter, som sprer seg fra menneske til menneske er positive og gode. Hvor direkte livsviktig blir det ikke at vi har helgener, som lar strømmer av levende vann flyte fra egen kilde ut til de andre.

Det kan være en ensom fisker i en sjøbygd, som kona døde fra og barna forlot; som ved sitt indre liv i bønn og kontemplasjon bærer bygda på sine skuldre, helst uten at folk er klar over det.

Det kan dreie seg om en aldrende lærerinne på en ungdomsskole, som ved sin ro og forankring i Kristus, skaper bølger av god atmosfære i klasserommet, i skolegården og lærerrommet.

Det kan være et helt spesielt barn i en familie, som ved sitt indre liv og sin barnslige bønn holder en familie sammen, mildner de harde ord, gjengjelder ondt med godt, hindrer skilsmisse og oppløsning av hjemmet. Helgenstatusen har ingen aldersgrense.

Kanskje er det en senil gammel gubbe på et sykehjem, som sender hellige kraftbølger ut til medpasienter, leger og pleiere. Den tidligere kraftkar har nå gått i barndommen. På det plan er hjernecellene ennå intakte. Når kvelden kommer, og han blir lagt til sengs, sitter hans unge mor på sengekanten. Sammen ber de: «Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt hva jeg har fått...». Også pasienten med den døende hjernebark kan ha et sinn fullt av guddommelig liv, som flommer over sine bredder og kommer oss andre til gode.

Når våre universiteter ikke ble sprengt i stumper og stykker under studentopprøret til 68-generasjonen, skyldes det kanskje noen stillferdige professorer, som ved sitt indre religiøse liv, sin toleranse og toleranse helte olje på opprørt hav. Også en intellektuell kan være en helgen.

Kanskje var det en ung fjellfinn som reddet Altaaksjonen for tjue år siden fra all voldelighet og skapte bedre klima mellom den norske og samiske befolkning. Ingen visste mer om ham enn at han kom fra Kautokeino, at han hjalp sin far og mor med vårflyttingen av reinsflokkene. Det var ingen som var klar over hans indre liv, at han i snedekte vidder, grasiøst løpende reinsdyr, flimrende nordlys så et speilbilde av guds egen skjønnhet, at han i gnistrende kalde vinternetter og hete sommerdager falt på kne, og tilbad sin skaper og forløser mens han joiket glad til ære for den Gud som gir liv til mennesker og dyr.

Guds himmelske husholdning er det ingen som kjenner. Men en ting skulle være klart: Det er helgener som beveger verden. De er de som gir nytt liv til stivnede strukturer i samfunn og kirke.

4. Helgeners originalitet

Velmente kristne forfattere har i sine skildringer av hellige kvinner og menn falt for fristelsen til å støpe alle i en og samme form. Det ble så mye enklere å forstå dem hvis de bare lot seg uniformere, så den ene til forveksling ble lik den andre. Man utstyrte dem med de samme egenskaper, tilbøyeligheter og kristne dyder. I helgenbiografienes skildringer henger de som perler på en snor, den ene lik den andre til kjedsommelighet. Dermed begikk de – ikke bare psykologisk – men også en teologisk fadese. For det forholder seg en gang slik den store kirkefader Thomas Aquinas skrev: «Nåden bygger på naturen og fullender den.» Når Gud fra sitt overflødighetshorn lar det strømme liv og lys inn i et menneskesinn, blir ikke menneskets individualitet nivellert. Personens særegenheter blir ikke fjernet. Tvert imot! Nåden bygger på de individuelle karaktertrekk og fremhever, ja, faktisk fremelsker disse. Tenk nå engang hvor forskjellige stifterne av middelalderens to tiggerordener var. Frans av Assisi var av natur en sprudlende sangviniker. Etter sin omvendelse ble han enda mer den han var. På trubadurers vis flakket han omkring i de umbriske skoger og på solrike sletter, fulgte sine impulser, tok forefallende jobber, tigget til seg litt mat, pleiet den første og beste spedalske han møtte på sin vei, bad timer i trekk når anledningen bød seg, preket ustanselig for mennesker og dyr. Ingen klare fremtidsplaner, ingen strukturert strategi, en ulærd mystiker, som brant for Guds ære og sjelenes frelse. En herlig Guds spillemann på jord, som spøkte og lo – selv under kroppslige pinsler og sjelens mørke natt. Hvor forskjellig fra ham var ikke St. Dominikus, som levde på samme tid. En alvorlig skarpskodd filosof og teolog. En dyptpløyende tenker som med intellektet som våpen kjempet mot tidens vranglære. En strukturert natur, som organiserte sin orden i minste detalj og la klare planer for fremtiden. Hvor forskjellig var ikke Frans og Dominikus av natur! Ved nådens innvirkning ble de enda ulikere. En ting hadde de felles: De var begge helgener.

Det samme kan vi si om alle kjente og ukjente hellige kvinner og menn. Få eller ingen er skåret over en og samme lest. Alle beholdt og beholder de sin originalitet. Originalitet ja! Her finner vi stikkordet. Vi trenger helgener så vi ikke drukner i kjedsommelig uniformitet. Vi trenger store kristne personligheter, som ved Guds nåde våger å være annerledes. Vi trenger hellige menn og kvinner som har mot til å gå mot strømmen, som uforferdet bryter med fastlåste meninger og gjengse holdninger der hvor kristen tanke tilsier at brudd er nødvendig.

Vi skulle jo ikke tro slike tanker var nødvendig i medienes tidsalder. Vi får jo så mye informasjon. Vi kan vrake og velge mellom aviser, tidsskrifter, ukeblad, radioprogrammer og TV- kanaler. Burde ikke all denne informasjon ha ført til at vi lærte å tenke selvstendig? At vi i flommen av nyheter og oppfatninger kom frem til vår egen, helt personlige mening? Erfaring viser det motsatte! Vi trekker ikke personlige og selvstendige konklusjoner ut av medias vell av informasjon. Hver og en av oss blir som en liten databank, matet med tusen av navn, tall og begivenheter. Den som vinner i kvitt eller dobbelt har etter publikums oppfatning bestått kunnskapsprøven selv om han eller hun er helt hjernevasket. Jo visst er vi blitt mer kunnskapsrike enn tidligere generasjoner! Men er vi blitt visere? Neppe! Vi har tapt visdommens nådegave, fordi vi har mistet vår sjel. Vi trekkes ut over til tingene. Vi har tapt evnen til å søke innover i oss selv, de visdommen er å finne, der muligheten til personlig, original tenkning ligger skjult. Filosofen Heidegger hadde så rett når han skrev om tyranniet til «das Man», her forstått, ikke som et substantiv, men et upersonlig pronomen: Jeg står opp om morgenen som man står opp om morgenen. Jeg spiser frokost som man spiser frokost. Jeg går til mitt arbeid som man går til sitt arbeid. Jeg leser avisen som man leser avisen. Jeg holder det for sant som man holder for sant. I Nord-Norge mener man at det om de «forbainna søringan», som det man på de kanter mener om de forbainna søringan. I Oslo har folk de samme holdninger til alt og alle nord for Sinsenkrysset, som man i den privilegerte hovedstad har for vane. I brede lag av befolkningen raser man mot metodene i Børre Knudsens antiabortpropaganda, som man gjør i vide kretser. Når EF-debatten nå snart flammer opp for alvor, vil man slå argumenter i bordet som man gjør i de to leirer.

Selvstendig tenkning krever at vi søker innover i oss selv, at vi med jevne mellomrom våger ensomheten, kutter ut de tusener av sanseinntrykk, hviler ut i oss selv, finner sjelens tyngdepunkt hvor Gud bor.

Å søke selvet, Gud og hans visdom er helgeners kunst. Forankret som de er i Gud lar de seg ikke påvirke av demagogens skvalder og faller ikke pladask for tidens moteretninger og fastlåste holdninger. De viker fra den slagne blindvei, tråkker nye stier, blir banebrytere for ideer som på sikt viser seg å være riktige. Ta nå den hellige Frans av Assisi. Han var en original til de tusen, men ingen revolusjonær. Med sitt liv i radikal fattigdom og sitt syn på eiendommens sanne vesen, la han grunnlaget for senere tiders sosiale lovgivning. Hans nærmest kosmiske naturfølelse skulle inspirere den malende kunst i ny retning. Hans konsekvente pasifisme, som løste alle medlemmer av hans tredje orden fra krigseden, skulle få det feudale samfunnet til å vakle i sine grunnvolder, for til slutt å gå i oppløsning.

Eller tenk nå bare på den hellige Don Bosco, som skapte hjem og skoler for gateguttene i Torino. I sin pedagogikk brøt han radikalt med det straffende system. Det kan stoppe forbryteren sa han, men ikke endre hans sinnelag. Han gikk inn for et forebyggende pedagogisk system med tillit og vennskap mellom lærer og elev. For oss er dette en selvfølge. Vi vet at han hadde rett. Det visste de ikke den gang i slutten av forrige århundre. Av sin samtid ble han forfulgt og baktalt.

Slik kunne vi nevne eksempel etter eksempel hvordan hellige kvinner og menn har påvirket sin samtid i positiv retning. Ja, tenk bare på banebrytende kvinner som Katarina av Siena, Teresa av Avila, Birgitta av Vadstena, hvordan de talte paver, biskoper, fyrster og kongehus inn i samvittigheten, formidlet fred mellom stridende parter, høynet kvinnens stilling i samfunnet. Men hvorfor befatte seg med fortiden? Også i dag trenger vi helgener, som ved sin skarpe intuisjon, sitt liv og eksempel løser tidens fastlåste problemer hva angår krig og fred, sosial rettferd, fattigdommen i U-landene, jordens forurensing, kvinners likestilling, den moralske oppløsning, trusselen mot menneskeverdet.

5. Påvirker ved handling – ikke med ord

Av denne redegjørelsen kan en lett få inntrykk av at helgenene er skrivebordsteoretikere, som ved skarpsindig analyse korrigerer andres feil og staker ut ny kurs. Dette stemmer ikke. Vel har vi hatt helgener som har utmerket seg innen teologi, filosofi og naturvitenskap. De langt fleste helgener er ikke teoretikere. De resonnerer seg ikke frem til løsninger på tidens problemer. De handler først og fremst og former eventuelle teorier etterpå. Når Moder Teresa vandrer gjennom Calcuttas gater og finner et døende menneske liggende på gaten eller et uønsket barn på en søppelhaug, setter hun seg ikke først ned og kalkulerer om hun ennå har plass til stakkarene i sine barmhjertighetsinstitusjoner. Hun gir seg heller ikke med høytflyvende teorier om u-landsproblematikk. Hun går i stedet bort til den døende person og det ulykkelige barn, yter førstehjelp, og setter alle hjul i sving for å få dem hjem til et av sine hus om det er plass eller ikke. Det er nestekjærlighet i handling som karakteriserer de hellige. Fra dype kilder øser de sin kjærlighet ut til sine omgivelser. Det er skrevet mange bøker om Moder Teresa. Selv har hun ikke skrevet en eneste bok. Hun bare handler, så får andre skrive hva de vil om henne. Kanskje vi her finner den beste måten å løse problemet på.

For helgener er ikke samfunnets stedbarn problematiske kasus, men levende mennesker, skapt i Guds bilde, nødlidende personer, som trenger umiddelbar hjelp.

Er det ikke nettopp slike helgener vi trenger i dagens samfunn? Vi er blitt et folk som har fått problemer på hjernen. Hvor interessante blir vi ikke i folks øyne når vi er problemorienterte personer, som finner problemløsninger på all problematikken. Vi finner det ikke møyen verdt å ta del i et seminar eller høre et foredrag eller lese en bok som ikke omfatter et eller flere problemer. Denne nytelsessyke fiksering på egne og andres problemer, skaper stadig nye. Problemene riktig yngler. Du så skjønt det er å være litt problematisk! Så kjedelig tilværelsen ville bli om alle problemer ble løst. Hva skulle vi da snakke om i hyggelig selskap. Psykologen Carl Gustav Jung ble i sin praksis stilt overfor et riktig problematisk tilfelle: En kvinne gikk fra psykolog til psykolog uten å bli kurert for sin tilsynelatende uhelbredelige sykdom. Den artet seg på den måten at hun ikke kunne være mange minuttene sammen med en annen person uten å dele ut ørefiker, og ganske kraftige så danne. Psykologene kunne av egen bitter erfaring bekrefte at diagnosen var riktig. Da denne problemkvinnen ble videresendt til Jungs legekontor, tegnet handlingsmønsteret seg til å bli det samme: En kort samtale og kvinnen reiste seg for å klabbe til den berømte psykologen. Da reiste Jung seg også og sa høflig, men bestemt: «Jeg er en gentleman, som alltid lar kvinnene slå først. Deretter slår jeg.» Denne resolutte terapi førte til at kvinnen for all fremtid ble kvitt sin sykdom. Handling var her den beste terapi, ikke dyptpløyende analyse.

Jovisst, jeg innrømmer villig at jeg nå går for lettvint til verks. Verden er full av uløste problemer. Jeg vil bare frem til at helgenene ved sine handlinger skjærer gjennom tykke lag av fiktive problemer, og dermed blir retningsgivende for ettertiden. De følger gjerne øyeblikkets intuisjon. Men hvor henter de så denne intuisjon fra? Svaret gir seg selv: Fra Gud. Gud er et problemfritt vesen. Han er den ene, enkle, usammensatte skaper og opprettholder av alt som eksisterer. Vår lille hjerne dissekerer Gud i forskjellige egenskaper som rettferdig, allvis, allmektig osv. I virkeligheten er alle disse egenskaper hos Gud flettet inn i en eneste skapning: Gud er, og hans vesen er kjærlighet. «Gud er kjærlighet», leser vi i 1. Johannesbrev (4,8). Ingen fatter og opplever dette mer intenst enn helgenene. Mange av dem er mystikere. Gud skjenker dem et rikelig bønneliv. Han trekker dem ned i kjærlighetens bunnløse hav, som er han selv. Det kaster de anker og blir for alltid. Når de handler, tar de med seg det de har sett og opplevd på dypet. Deres motiver blir enkle, problemfrie og lett gjennomskuelige. De bare spør hva som tjener kjærligheten best og handler deretter. Egentlig stiller de slettes ikke dette spørsmålet. Deres gudinspirerte intuisjon vet svaret på forhånd. Med usvikelig klarsyn seg de hva som best tjener kjærlighetens sak. Så følger de den oppstakete kurs uten å vike verken til høyre eller venstre, Derfor blir deres handlinger så enkle problemfrie. De skaper ro, orden, og harmoni i omgivelsene hvor folk tidligere vasset i problematikk.

6. Den hellige humor

Det er en side ved helgenene som er lite kjent og kommentert. Jeg skal komme inn på den. De fleste helgener er glade til sinns og har en utpreget sans for humor. De advarer stadig mot å gi etter for tristhet. Den norske barnabittpater Karl Schilling pleide å si: «Det største onde er et nedslått sinn, for det gjør sjelen ute av stand til å tilbe Gud.» Den polske fransiskanerpater Maximilian Maria Kolbe, som stedfortredende gikk i døden for en familiefar i en tysk konsentrasjonsleir under siste verdenskrig, holdt humøret oppe hos sine medfanger ved spøk og latter. Selv fangevokterne ble smittet av hans gode humør. Den tidligere omtalte Don Bosco stiftet under sitt prestestudium en «forening til munterhetens fremme». Frans av Assisi formante sine ordensbrødre å sky sørgmodighet. Med middelalderens saftige ordspråk kunne han si: «La dem som hører djevelen til, henge med hodet. Vi bør alltid glede oss og juble i Herren. Når sjelen er bedrøvet, ensom og sørgmodig, vender den seg lett til ytre trøst og verdens tomme fornøyelser.» Aldri ville han derfor se mørke miner og sure ansikter rundt seg. Hans brødre skulle ikke være «triste syndere, men lysets barn.» Når noen spurte Frans hvordan det kunne være mulig, svarte han: «Av hjertets renhet og utholdenhet i bønner opprinner den åndelige glede – hin fullkomne glede.» Den italienske Filip Neri pleide å si til de unge, som skaret seg rundt ham: «For all del: Ingen skrupler, ingen sørgelige stemninger!» Den italienske ingeniør og fjellklatrer Pier Giorgio Frassati, som døde i hellighetens ry i ung alder, var full av glede og spillopper. Han imiterte stasjonsmesterens pipesignal for togavgang, så det ble vill forvirring på perrongen. Han likte seg i godt lag med muntre medstudenter. Hans rungende ga gjenlyd i veggene mens mer enn en vinflaske ble tømt. Men det var noe forunderlig med hans vesen. Hvor han enn viste seg, hørte slibrige studenterviser opp. Han hevet aldri en pekefinger i moralsk forargelse, kritiserte aldri noen. Det bare ble slik. Og det var den samme Pier Giorgio Frassati som aldri dro i fjellet uten først ha godt i messe, som kunne knele timevis under aftenbønn mens hans medstudenter for lengst snorket. Snorre forteller at episoder fra Olav den helliges liv, som tyder på at også hadde humoristisk sans og kunne glede seg.

Et fransk ordtak sier: «En sørgmodig helgen, det er en sørgelig helgen det.» Paulus sier i Galaterbrevet (5,22): «Åndens frukter re kjærlighet, glede, fred, høysinn...»

Jeg ville tro at vi også i dag har behov for helgenes glade latter. Ikke misforstå meg! Vi går fort trett av det påklistrede pepsodentsmilet som smiler imot oss fra avisenes sider. Det blir for stereotypt og slitsomt i lengden. Jeg har heller ikke så mye til overs for ungdomspresten som lener seg over skistavene og sier: «Gutter, Jesus var fresk dere.» Jeg kan også styre min begeistring for kjendispresten som briljerer med vågete vitser i media, for så å høste stor applaus – egentlig ikke så mye for vitsene, som for at han er prest og frisinnet. En latter kan dessuten være så mangt. Den kan være skadefro, ironisk, sarkastisk, kald, grusom. Det er helgenenes glade, befriende, gjerne litt naive latter vi trenger. Folk er blitt så alvorlige nå for tiden. Jeg savner de gode, gamle revyer hvor humoren vel kunne ha en snert i visse retninger, men sjelden var ondskapsfull. Vi lo så vi brølte den gangen – før og like etter krigen. Jeg savner den syngende, skrålende glede vi opplever på sydligere breddegrader. Her hjemme å berget har vi nesten glemt å be – høyt og forløsende. En lektor på videregående skole sa til meg forleden: «Jeg skjønner ingenting jeg, pater Olav. For 20 år siden kunne jeg fortelle vitser i klasserommet, som fikk elevene til å hive etter pusten av latter. Når jeg i dag forteller de samme vitsene, reagerer elevene knapt.» Latteren har en egen evne til å avreagere aggresjon. Den som ler, tar seg selv ikke så høytidelig. Man kan ikke bli sint på et menneske som ler av seg selv, som ler av fornærmelser, som ler til sol, måne, stjerner og bror menneske. Jo, vi trenger helgener som kan le, som kan gapskratte.

7. Den syndige helgen

Helt til slutt: Av alt det jeg hittil har sagt, kan dere lett få inntrykk av at helgener er plettfrie dydsmønstre uten feil og lyte. Ka meg få korrigere det inntrykket ved straks å føye til at helgenene var født med arvesyndens følger de som vi. Ingen av dem var feilfrie. De slet med sine karakterfeil livet langt. De kjempet heroisk mot farlige lidenskaper. De visste hva nederlag betød, men ble aldri liggende i synden. De reiste seg straks og kjempet videre. De holdt seg til Kongespeilet, der faren sier til sønnen: «Det er menneskelig å synde, men det er djevelsk å bli liggende i synden.»

Hellig Olav som vi feirer i disse dager, står mitt hjerte nær. Jeg holdt en gang et foredrag om denne karen med tittelen «En syndig helgen som passer for meg.» Ingen skal beskylde Olav Digre for å være feilfri. Selv etter at han ble kristen var han flere år maktsyk og hevngjerrig. Hva annet kan vi vente av en miljøskadd unggutt, som hadde ligget i viking fra han var 12-18 år – som i den alder da karakteren blir formet, hadde fylt sanser og sinn med de verste grusomheter historien har kunnet oppvise. Når han så i nittenårsalderen lar seg døpe, og vender tilbake til Norge for å ta kongedømmet over landet, var det da å forvente at han straks skulle forstå hele rekkevidden av det kristne kjærlighetsbudet og leve etter det? Umulig! Men det vi ser er at hellig Olav – som mange år stod med et ben i vikingtiden og det andre i Kvitekrists leir – gjennom fall og nederlag skulle kjempe seg frem til full overgivelse til den Herre Jesus Kristus. Da han under slaget på Stiklestad fikk et hud i foten, lente han seg mot en sten, kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg.

Også i dag trenger vi helgener, som har en ekte usentimental syndsbevissthet, som i all ydmykhet kan vedstå seg sine feil og skavanker, og – som derved fatter en sannhet, som i vår moderne samfunn langt på vei er gått tapt: At vi alle har frelsens behov.

Oppsummering

Skulle jeg nå som avslutning få oppsummere mine tanker om hvorfor vi trenger helgener også i dag måtte de lyde som følgende:

1. Fordi de kjente og ukjente helgener er åndelige kraftressurser for kirke og samfunn.
2. Fordi de ved å våge å være seg selv helt og fullt ut bryter med kjedelig uniformitet, skadelige fordommer, demagogens hjernevasking.
3. Fordi deres gudinspirerte handlinger skjærer gjennom fiktive problemer og bringer oss videre inn i en lysere fremtid.
4. Fordi de ved sitt befriende, lette og lyse sinn løfter oss opp av depresjonens ufruktbare selvdigging.
5. Fordi de ved sin ærlige selverkjennelse vet om sine svakheter og derfor bringer kristendommens grunnsannhet i fokus, at vi alle trenger frelse.