Om helgener i Kirkens tradisjon
«Derfor er alle i Kirken, enten de nu tilhører hierarkiet eller de ledes av det, kalt til hellighet, ifølge apostelens ord som sier: 'Guds vilje er at dere skal bli helliget' (1. Tess. 4,3)» og «ved Guds nåde holde fast ved den helliggjørelse de har fått del i, og føre den videre i sitt liv» (Lumen Gentium, kap. 5, «Om at alle er kalt til hellighet i Kirken»). Konstitusjonen om Kirken, Lumen Gentium, som regnes som Det annet vatikankonsils viktigste dokument, understreker alles kall til hellighet uansett livsform, uansett tjeneste, uansett sivilstand. I det ovenfor siterte avsnittet anføres bibelske eksempler for å underbygge poenget; nemlig at ikke bare prester og ordensfolk, men også legfolket er kalt til hellighet. I tillegg til dette kapitlet er et helt kapittel til viet legfolkets kall til tjeneste i Kirken, og man kan naturligvis spørre seg hvorfor dette får såvidt bred dekning. Der er ikke noe revolusjonerende nytt i det som står der, at alle er kalt til hellighet har tvert imot dype røtter i kristen tenkning, og teksten er i og for seg heller ikke epokegjørende. Men det var altså nødvendig å si det. Det kan derfor være berettiget å spørre hva som egentlig har skjedd med hellighetsidealet siden det var nødvendig å fremheve dette. Vi skal forsøke å finne svaret ved først å se litt nærmere på helgenen og helgenidealets forandring, fordi vi der finner hellighetsidealet konkretisert. Til slutt skal vi se nærmere på en helgen som kan stå som eksempel for det syn på hellighet som blir fremhevet ved Det annet vatikankonsil.
Hva er så en helgen, og hvilken rolle spiller helgenen i kirkens liv? En altfor stor, og nærmest ukristelig rolle, vil kanskje en del ikke-katolikker svare. Tu solus sanctus, synger vi i messens liturgi: Du alene er hellig, ... Jesus Kristus. Dette er det sentrale i hele den kristne religion. All annen hellighet er bare en delaktighet, en avglans av Hans hellighet, som alene er hellig. Men Kristus har villet en slik hellighet for oss også: «Vær fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen» (Matt. 5,48). Vi mennesker er skapt i Guds bilde, og vi er kalt til likhet med Guds egen Sønn. Gudlikhetens forutsetning er nåden. Og nåden er å ha del i Guds eget liv, slik som lignelsen om vintreet og grenene uttrykker det. En helgen er et menneske som erkjenner sin nærmest «organiske» avhengighet av Gud, og som helhjertet går inn for å følge Kristus. Mennesker som således «satser" på Gud med hele seg, åpner seg for Gud slik at Hans nåde får virke uhindret i dem. Det er i dette lys vi må se helgenene. De er ikke først og fremst vitner om hva mennesker kan klare, men om Gud. Hvis vi med helgener mener sanne Kristi etterfølgere, så kan vi si at Kirkens egentlige oppgave er å gjøre helgener av medlemmene. Slik forstod de første kristne det, og sånn sett har man hatt helgener i Kirken sålenge Kirken har eksistert. Det som derimot har variert, er helgenkåringen og helgenkulten, foruten den rolle helgenene har inntatt i kirke og samfunn og i de troendes liv.
Blant de kanoniserte, det vil si offisielt godkjente helgener finnes mange som har spilt en gjennomgripende rolle i Kirkens historie; slike som har funnet og virkeliggjort det kristne svaret på sin tids spesielle spørsmål og problemstillinger. I helgenenes skare som omfatter langt flere enn dem Kirken har utnevnt offisielt, finnes lærd og ulærd, fattig og rik, der finnes helgener for enhver smak og for enhver tid. Dette at enhver tid har sine hellige er et viktig poeng i denne sammenheng. Tallrike beretninger om helgeners liv og levnet har som funksjon å være til oppbyggelse for de troende. De tidligste helgenbiografiene har ikke vært skrevet med tanke på krav til historisk korrekthet eller etterrettelighet. Ofte er de nedtegnet av en av helgenens egne disipler eller tilhengere, og det har vært om å gjøre å fremheve at helgenen tilsvarer et anerkjent ideal for kristen fullkommenhet; martyr, jomfru, bekjenner for å nevne de tidligste helgenkategoriene. Svært ofte finner vi i helgenlegendene paralleller til Jesu liv; f.eks. kan helgenens mor ha fått et spesielt forvarsel om at det barnet hun bærer har et særlig kall, man kan gjenfinne episoder fra helgenens liv som brødunder, helbredelser, og ikke sjelden antar man at helgenen døde ved 33 års alder. Det er ikke så mye personlige særtrekk som dominerer disse beretningene, som stereotyper. Dermed er det tvilsomt om alt det vi får vite faktisk har skjedd. Det er imidlertid av underordnet betydning. Det de gir oss er fremragende eksempler på ulike tiders vurdering av kristen fullkommenhet og livsførsel. Teologene kan videreutvikle teologien og Kirken formulere dogmer og dekreter, men det er helgenen som overleverer den levende og «levde» troen, og som på en og samme gang appellerer til både den vanlige troende og den teologisk skolerte.
Litt om helgenenes historie
Til å begynne med var helligkåringen en spontan handling fra de troendes side. I dag går det en lang og komplisert prosess forut for den. De mest kjente helgenene, Maria og apostlene, har aldri vært kanonisert. Deres status som hellige har allikevel aldri vært dratt i tvil. Først på 1300-tallet blir det vanlig med kanoniseringer fra sentralt kirkelig hold. Før den tid har skikken vært lokale helgener.
Helgenenes historie begynner med martyrkulten. Lenge var martyren som gikk i døden for å være tro mot sin kristne overbevisning, selve prototypen på en helgen, og martyriet er fortsatt den «sikreste» vei til hellighet. Og det som «gjorde» martyren til helgen, var kulten, den liturgiske handling som oppstod ved martyrens grav. Familie og venner samlet seg ved avdødes grav dødsdagen, dagen for «den andre fødsel», nemlig fødselen til det evige liv, og feiret avdøde. Her kan det være på sin plass å minne om folks reaksjoner etter mordet på Olof Palme og etter kong Olavs død. Helt uten sammeligning forøvrig, er dette klare eksempler på hvordan en kult oppstår: som en spontan reaksjon fra omgivelsenes side. Det som gjør den kristne helgenkult til noe mer, er det omfang og den varighet kulten får, og bevisstheten om at vi er en del av «de helliges samfunn» og at helgenene er våre forbedere hos Gud.
Helgenkulten begynte altså som en slik spontan reaksjon, og utviklet seg til en fromhetsform som senere skulle komme til å omfatte adskillig flere og andre hellige enn martyrene. I perioder med kristenforfølgelser kan martyriet være et svært realistisk alternativ. Etterat kristendommen ble offisiell religion på 300-tallet, dukker andre trosvitner opp: asketene og eneboerne. De legemliggjør et hellighetsideal som har hatt stort gjennomslag opp gjennom historien, nemlig den Herrens tjener som forkaster sin samtids rådende verdier – makt, rikdom, penger... I løpet av de tre første århundrene i Kirkens liv, mangedoblet de troende sine bønner til de hellige, de ba om deres beskyttelse, om oppmuntring, om helbredelse og andre former for åndelig og materiell hjelp. Overalt hvor det oppstod kristne menigheter, slo helgenkulten rot. Helgenene var umåtelig populære. For å bli ansett som helgen var det tilstrekkelig at avdøde ble minnet, æret og anropt om forbønn. Det var folket som kåret helgenen. Men en ting var folkets tilslutning, en annen ting de kirkelige myndigheters vurdering. For hvordan forsikre seg om at den helgenen som ble anropt virkelig var verdig en slik ære?
Martyren representerte ikke noe problem, men hvordan kunne man vite at en ikke-martyr hadde bevart troen like til sin dødsstund? F.eks. ble bekjennerne som ble forfulgt for sin tro, æret som martyrer, likeså asketene som gav avkall på alle materielle goder. Testen lå i miraklene. Bekjennerne og asketene ble funnet verdige til å bli æret utifra de mirakler som hadde funnet sted etter deres død, ved gravene deres eller ved hjelp av relikvier. Både helgen- og relikviekulten ble etterhvert en så naturlig del av kristent gudstjenesteliv at konsilet i Nikea år 767 bestemte at hvert alter skulle inneholde en relikvie. Kulten ved helgenenes graver ble på den måten i helt konkret forstand innlemmet i Kirken. Og det var nødvendig. Opp gjennom hele middelalderen finner vi uttalelser fra biskopene om at de troende må vite å skjelne mellom tilbedelsen av Gud, og den ære som tilkommer Guds hellige. Men denne sondringen var vanskelig å opprettholde i praksis.
Europa var mot slutten av middelalderen på det nærmeste gjennomsyret av helgener. Hver by, hver landsby hadde sin vernehelgen, og i senmiddelalderen regulerte f.eks. helgenene arbeidstiden! Ferier fantes ikke, men enkelte håndverkslaug kunne ha opptil 30 fridager i året takket være helgenfester.
De nye ordenene bidro også sterkt til rekrutteringen av nye helgener til helgenkalenderen. Miraklene florerte, og situasjonen ble mer og mer uoversiktlig, da pave Aleksander III i 1170 bestemte at pavelig godkjennelse var nødvendig for kåringen av nye helgener. Forut for dette hadde han bl.a. nektet å godta helgenkulten av en munk som døde som følge av et fylleslagsmål, og det til tross for at der skjedde mange mirakler ved hans grav. En fordrukken munk var ikke noe eksempel til etterfølgelse, mente paven.
En tiltagende innstramning fulgte, og i 1234 kom det endelige dekret som sa at paven alene besatt autoriteten til å kanonisere. Der lanseres imidlertid en ny distinksjon som fortsatt skulle gi rom for lokale helgener, nemlig mellom salige og hellige. Salige var de som ble æret innenfor en bestemt region eller orden, hellige ble helgenkåret av paven og var universelle helgener. Samtidig med denne sentraliseringen skjer det en gradvis endring i synet på kriteriene for hellighet, fra mirakler til dyder og fullkommen livsførsel. Sterkt forenklet kan man si at den folkelige helgenen var «mirakelmakeren», mens den kirkelig autoriserte var eksempelet til etterfølgelse.
Noen eksempler
Ovenfor nevnte vi askese og frivillig fattigdom som kjennetegn på hellighet. Men om det til enkelte tider har vært avstandstagen til makt og rikdom som har «gjort» helgenen, så ser vi til andre tider at makten og helligheten godt kan forenes. Helgenkongene er et eksempel. Blant dem teller hellig Olav (d. 1030), kong Stefan av Ungarn (d. 1038), og Edvard Bekjenneren (d. 1066) i England. Dette var helgener som takket være sin høye herkomst og stilling i samfunnet bidro til troens utbredelse. Dem finner vi i en periode hvor verdslig og kirkelig makt trekker i samme retning, hvor verdslige og kirkelige interesser nærmest er sammenfallende. I det øyeblikk denne alliansen slår sprekker, ser vi «nye hellige» dukke opp, nå gjerne mer marginale skikkelser – blant dem mange kvinner. Det fjortende århundre er særlig rikt på slike. Det er mystikerne som fyller en profetisk funksjon i Kirken. Og de gjør det ved å henvise til særlige åpenbaringer. Vi skal nøye oss med å nevne to av dem: den hellige Birgitta av Vadstena (d. 1373) som i visjoner var blitt overbevist om at paven, som da befant seg i landflyktighet i Avignon, måtte tilbake til Roma, noe som gjør at hun involverer seg i storpolitikken, et virke som den hellige Katarina av Siena (d. 1380) viderefører med stor iver. Hun kan forøvrig i enda større grad enn Birgitta tjene som eksempel på denne nye tids hellige, idet hun, i motsetning til Birgitta, ikke hadde noen sosial posisjon som kunne bidra til at hun ble hørt. Som 23. barn i en håndverkerfamilie i Siena hadde hun virkelig ikke annet enn troen på Guds kall til henne som drivkraft.
Og la oss stoppe et øyeblikk ved Katarina. På mange måter tilfredsstiller hun nemlig «kravene» til en helgen. Ikke bare har hun teologens innsikt og profetens frimodighet, men hun tilfredsstiller også folkefromhetens krav til det ekstraordinære og usedvanlige; hun har visjoner, ekstaser, hun tar nesten ikke til seg føde, og hun nekter å gifte seg fordi hun allerede som barn avla kyskhetsløfte til Vår Herre.
Katarina er ikke nonne, og hun grunnlegger heller ikke noen orden som Birgitta, men hun lever i flere år et tilnærmet klosterliv i sitt hjem – et liv i bønn, askese, kyskhet og forsakelser.
Og dette idealet; en asketisk livsførsel etter mønster av klosterlivet er blitt stående som hellighetsidealet fremfor noe. På Katarinas tid var det mye som favoriserte et slikt syn, blant annet en tendens til å dele menneskene inn i to kategorier; dem som hadde kall til hellighet og dem som hadde kall til et borgerlig liv. Det er en inndeling som må sees på bakgrunn av den rådende samfunnsorden, et hierarkisk oppbygget standssamfunn bestående av legfolk (byborgere), klerker, (prester og andre lærde), og munker. Denne inndelingen og dette hellighetsidealet bidro til å befeste forestillingen om at hellighet er et kall for «profesjonelle», nærmere bestemt munker og nonner som har «slikt slag å gjøre».
Helgener i dag
«Jeg skjønner ikke hvorfor man snakker så mye om sr. Therese av Jesusbarnet, hun har da ikke gjort noe bemerkelsesverdig: man ser henne aldri praktisere noen dyder; man kan ikke en gang si at hun er 'une bonne religieuse'.» (I det begrepet – une bonne religieuse – ligger det en forestilling om den, i det ytre, perfekte ordenssøster, som overholder regelen til punkt og prikke, som i ethvert henseende følger klosterlivets regler for «skikk og bruk». Før reformene i klosterlivet i dette århundret eksisterte det en uendelighet av slike.) Det er en av sr. Thereses medsøstre i karmelklosteret i Lisieux som utbryter dette. Og hun er ikke alene om den oppfatningen. Hun er tvert imot i overensstemmelse både med sin tids og med det klassiske hellighetsideal: helgenen bevirker mirakler og undere, og strekker seg lenger enn alle andre hva botsøvelser og forsakelser angår. Helgenen skiller seg klart ut fra mengden.
Therese av Lisieux døde i 1897, bare 24 år gammel, etter å ha tilbragt 9 år i kloster. Hun ble kanonisert i 1925 og regnes som en av vårt århundredes største helgener. Vi kjenner henne først og fremst gjennom hennes egne nedtegnelser om barndom og oppvekst, og dagboknotater og brev fra årene i kloster. Hun levde et ordinært klosterliv på et lite, lukket område, sammen med mange ulike mennesker, uten mulighet til å flykte fra rutiner, vanskeligheter, konfrontasjoner, og hun gjør altså «ikke noe bemerkelsesverdig».
«Hellighet består i å gjøre Hans vilje, å være den Han vil vi skal være...» Vi har ikke det ene eller det andre kallet, sier Therese, helligheten er selve kallet. Det kallet leves ut i det daglige liv, i «de små ting», og det er i dagliglivets trivialiteter og skuffelser det settes på prøve; i vanskelige medmennesker og «umulige» situasjoner. Om hellighet er målet, så er kjærligheten drivkraften; kjærligheten til Gud og til nesten. Thereses hellighet utspiller seg ikke i det ekstraordinære, men i en guddommeliggjøring av det ordinære ved at kjærligheten får seire i alle situasjoner.
Therese bidrar uten tvil til en avmytifisering av hellighetsidealet. Ironisk nok ble hun selv utsatt for en veritabel mytedannelse; glansbilledene av henne er tallrike. Og de fjerner helt den realisme som preget hennes innstilling til livet. Det hun gjør er å praktisere det som Det annet vatikankonsil definerte 69 år senere: «Det er én og samme hellighet som i ulike livsformer og yrker tilstrebes av alle dem som drives av Guds Ånd og som, ved å lytte til Faderens røst og tilbe Gud Faderen i ånd og sannhet, tar opp sitt kors og følger den fattige og lydige Kristus for å få del i hans herlighet. Hver enkelt skal efter egne nådegaver og oppgaver rette sine skritt efter den levende tro som vekker håpet og virker i kjærligheten» (Lumen Gentium, kap. 5)
Det annet vatikankonsil proklamerte «hellighet for alle», og under pave Johannes Paul II's pontifikat har det vært flere helgenkåringer enn under noen tidligere pave. Deriblant også flere legfolk. Helgenene har altså ikke forsvunnet, men de forandrer seg. Kontrollen med kandidatene er stort sett blitt skjerpet i århundrenes løp, vurderingen av ulike dyder har også variert med epokene. Hvem som blir helgenkåret kan også betraktes som et utslag av den sittende paves kirkepolitikk ettersom han blant flere tenkelige kandidater velger dem han sympatiserer med og anser best egnet til å fremme en viss utvikling.
Enhver tid har sine hellige, og alle appellerer nødvendigvis ikke til hver enkelt av oss. Bredden i legning og temperament blant helgenene tillater hver enkelt å finne sin helgentype, det menneske som har nådd langt på den vei der en selv bare er nybegynner og som derfor egner seg som personlig veileder. Den troende kan fritt velge hvem man vil hente inspirasjon hos, likeså hvem man vil be til om man ønsker det. Å be til helgenene betyr ikke å tilbe dem, men å be om deres forbønn på samme måte som man kan be nålevende personer om forbønn. Til tross for misbruk og overdrivelser opp gjennom århundrene, representerer helgenene først og fremst en rikdom i Kirken. Det er og forblir en støtte og en oppmuntring å vite at der alltid er noen blant de kristne som er troverdige vitner om evangeliet, og at der alltid i Kirken vil finnes nye profeter som drives av entydig evangeliske motiv og representerer en autentisk kristendom.
Litteratur
Vallquist, Gunnel: Helgonens svar. Stockholm, 1981. Både en generell innføring om helgener og en presentasjon av enkelte helgenskikkelser.
Woodward, Kenneth L.: Making Saints: How the Catholic Church Determines Who Becomes a Saint, Who Doesn't, and Why. New York, 1990. En presentasjon av helgenenes historie, og en kritisk undersøkelse av helligkåringsprosessen og kriteriene for hellighet.