Bibelen omtales alle mennesker som lever og dør i troen på Jesus Kristus som «hellige» (2. Kor. 1,1). Sett ut fra dette er alle kristne hellige personer. Men alt i Kirkens første tid ble det vanlig å ære mennesker som hadde levd et særlig hellig og gudfryktig liv på en spesiell måte. Helgenkulten vokste frem av martyrkulten. Martyren som gikk i døden for sin kristne tro, var lenge prototypen på en helgen, og det som «gjorde» martyren til helgen var den kult som oppstod spontant ved vedkommendes grav. Etterhvert dukker også andre trosvitner enn martyrene opp. Og helgenkulten tiltar.
Hvordan en avdød person er blitt erklært som helgen (kanonisert) har opp gjennom århundrene skjedd på ulike vis. De mest kjente helgenene, Maria og apostlene, har aldri blitt kanonisert, og i tidligere tider var det i stor grad snakk om spontane, lokale og folkelige reaksjoner. Et eksempel er kong Olav Haraldsson som bare et år efter at han falt ved slaget på Stiklestad (1030), ble erklært som helgen – og idag kjenner vi ham best under navnet Olav den hellige.
Først på 1300-tallet blir det vanlig med kanoniseringer fra sentralt kirkelig hold. Idag er det paven som bekjentgjør helgenkåringer – som regel efter en meget lang prosess hvor man nøye har gransket den aktuelle personens liv, lære og levnet meget inngående.
Hva er så en helgen, og hvilken rolle spiller helgenen i kirkens liv? En altfor stor, og nærmest ukristelig rolle, vil kanskje en del ikke-katolikker svare. I Den katolske kirkes liturgi synges det: «Du alene er hellig, ... Jesus Kristus.» Dette er det sentrale i hele den kristne religion. All annen hellighet er bare en delaktighet, en avglans av Hans hellighet. Men Kristus har villet en slik hellighet for mennesker også: «Vær fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen» (Matt. 5,48). Vi mennesker er skapt i Guds bilde, og vi er kalt til likhet med Guds egen sønn. Gudlikhetens forutsetning er nåden. Og nåden er å ha del i Guds eget liv.
En helgen er et menneske som erkjenner sin nærmest «organiske» avhengighet av Gud, og som helhjertet går inn for å følge Kristus. Mennesker som således «satser" på Gud med hele seg, åpner seg med Guds nåde for Ham, slik at denne nåden får virke tilnærmet uhindret i dem. De er ikke først og fremst vitner om hva mennesker kan klare, men om Gud. Hvis vi med helgener mener sanne Kristi efterfølgere, så kan vi si at kirkens egentlige oppgave er å gjøre helgener av medlemmene. Slik forstod de første kristne det, og slik sett har man hatt helgener i kirken så lenge kirken har eksistert.
Det annet Vatikankonsil (1962–1965) proklamerte at «alle i Kirken ... er kalt til hellighet, ifølge apostelens ord som sier 'Guds vilje er at dere skal bli helliget' (1. Tess. 4,3)», og under pave Johannes Paul IIs pontifikat (regjeringstid) var det flere helgenkåringer enn under noen tidligere pave.
Enhver tid har sine hellige, og ikke alle appellerer til hver enkelt av oss. Bredden i legning og temperament iblant helgenene tillater hver enkelt å finne sin helgentype – det menneske som har nådd langt på den vei der en selv bare er nybegynner og som derfor egner seg som personlig veileder. Den troende kan fritt velge hvem man vil hente inspirasjon hos, likeså hvem man vil be om forbønn om man ønsker det. Å be til helgenene betyr IKKE å tilbe dem, men å be om deres forbønn på samme måte som man kan be nålevende personer om forbønn.
Til tross for misbruk og overdrivelser opp gjennom århundrene, representerer helgenene først og fremst en rikdom i kirken. Det er og forblir en støtte og en oppmuntring å vite at det alltid er noen blant de kristne som er troverdige vitner om evangeliet, og at det alltid i kirken vil finnes nye profeter som drives av entydig evangeliske motiv og representerer en autentisk kristendom.