Hopp til hovedinnhold

Ukentlig påskefest

Søndagsfeiringen oppstod som en ukentlig påskefest. Den liturgiske årsrytme som vi kjenner i dag, med advent, jul, faste, påske og så videre, tok det århundrer å utvikle. Men selve kjernen, søndagsfeiringen som en ukentlig nattverdsfeiring med feiring av Jesu oppstandelse, var der fra begynnelsen av. At Jesus stod opp på den jødiske ukes første dag, søndagen, er alle evangelistene enige om (Mt 28,1ff; Mk 16,1ff; Lk 24,1ff; Joh 20,1ff). Det var også den dag som han ofte viste seg på for de etterlatte disipler (Mt 28,9; Lk 24,13ff.36; Joh 20,19ff), og gav dem Den hellige Ånds gave (ApGj 2,1ff; Joh 20,22) og sender dem ut (Joh 20,21-23; og ApGj 1,8 lest sammen med 2,4). Slik fremstod søndagen som en dag som Jesus Kristus selv hadde så og si utvalgt.

Ukens første dag

I pakt med jødisk tidsregning ble døgnet regnet fra solnedgang til solnedgang (dvs. fra lørdag aften til søndag aften), og den tidligste kristne feiring av søndagen fant etter alt å dømme sted da "søndagen" begynte, dvs. lørdag aften.

De aller første kristne var jøder. Og for en tid fortsatte de å overholde sabbaten på lørdagen - ukens syvende og siste dag. (Det er kun i de moderne, verdslige kalendre at søndagen regnes som ukens siste dag.)

Fra lørdag kveld...

Det synes som om de kristne til å begynne med kom sammen to ganger på lørdag. Lørdag morgen (sabbaten) kom de sammen til en Ordets og bønnens gudstjeneste oppbygget omtrent som en synagogegudstjeneste. Deretter, lørdag kveld, da ukens første dag begynte, kom de igjen sammen igjen, til et måltid (jfr. f.eks. 1 Kor 11,17-24). Dette måltid var til minne om Jesu siste aftenmåltid, med velsignelse av kalk og brød. Slik feiret de Jesu nærvær blant dem, hans kjærlighetsoffer ble nærværende for dem i denne ritus. Apostlenes gjerninger gir oss en fin skildring av en slik forsamling i Troas - og nevner også at en ungdom falt i søvn og falt ned tre etasjer fra vinduskarmen (ApGj 20,7-12). At de i virkeligheten møttes utpå kvelden lørdag aften og holdt det gående uvanlig lenge utover natten, fremgår tydelig nok av denne teksten.

Den følgende dag var en vanlig arbeidsdag, så vi kan nok anta at kveldsmåltidet vanligvis ikke dro ut slik i langdrag som i Troas da Paulus var på besøk.

... til søndag morgen

I begynnelsen av det annet århundre ble dette eukaristiske ritualet forskjøvet til de tidlige timer søndag morgen, før solen stod opp. Det er mulig at denne justeringen var en følge av kristenforfølgelser. Et dekret gitt av keiser Trajan forbød mistenkelige kveldsmøter. En annen bidragende årsak til justeringen, kan være at det nå var flere og flere ikke-jøder blant de kristne. De kjente jo ikke den jødiske sabbat, og hadde ikke det samme forhold til det tradisjonelle jødiske sabbatsmåltid som dette kristne aftensmåltidet knyttet an til. Tiden rett før soloppgang var den beste, fordi jo søndagen fremdeles var en vanlig arbeidsdag.

Denne gudstjenesten tidlig søndag morgen ble en kombinasjon av de to tidligere samlinger (lørdag morgen og lørdag aften):

  1. Man sang hymner og salmer, man bad, man leste fra de jødiske hellige Skrifter og fra de nye kristne skrifter som sirkulerte i de kristne miljøer (apostelbrev, evangelier...); det var nok preken eller katekese, kanskje vitnesbyrd, og
  2. man feiret det eukaristiske rituale - nattverden.

Den første del, Ordets liturgi, ble således en innledning til nattverdsfeiringen. Dette var mulig ettersom man nå hadde adskilt den eukaristiske delen av kveldsmåltidet fra det alminnelige måltid. Denne adskillelse var et resultat av at man ville unngå misbruk (jfr. 1 Kor 11,21), og dessuten var det jo ikke lenger nødvendig med noe stort måltid ettersom man nå hadde flyttet det hele fra lørdag aften til grytidlig på søndag.

Omkring år 165 hadde dette søndagsrituale fått en form som en vanlig moderne katolikk antagelig ville gjenkjenne uten videre som en søndagsmesse. Etter denne morgengudstjeneste, gikk man til sitt arbeide. Det skulle enda gå lang tid før søndagshvilen ble innført.

Agapemåltider

Adskillelsen av det eukaristiske måltid fra det alminnelige kveldsmåltid førte i en overgangsperiode til såkalte "agape"-måltider (agape - gresk, en form for kjærlighet). Men denne skikk overlevde ikke så lenge, annet enn som bespisninger av enker og fattige, og muligens som fellesskapsmåltider blant de kristne ved spesielle anledninger.

Velsignelse av lamper

En annen religiøs tradisjon ble påvirket av at eukaristien ble utskilt fra et vanlig måltid. Det gjaldt en jødisk skikk som gikk ut på å velsigne spesielle lys eller lamper om kvelden som en del av de seremonielle måltider. Lampene ble nok beholdt i den kristne eukaristi (ApGj 20,8), men for de kristne fikk de en særlig symbolsk betydning - de representerte Kristi lys som skinner for de kristne. Også etter at hele eukaristien ble flyttet til søndag morgen, beholdt man tenningen av lamper kvelden før som et eget rituale som ble kalt Lucernare (fra lux - latinsk, «lys»). Den utviklet seg videre til en daglig bønnegudstjeneste som vi idag kaller vesper, og i Middelalderen gav den opphav til påskeliturgiens velsignelse av påskeilden og av påskelyset.

Herrens dag

En gang før år 100 begynte man å kalle søndagen for «Herrens dag», etter den oppstandne Herre, Jesus Kristus. Allerede i Johannes' Åpenbaring finner vi uttrykket (Åp 1,10). Ved å gi dagen denne tittel, definerte de kristne Herren Jesus som seierherren over alle andre «herrer», ikke minst over de romerske keisere som påberopte seg guddommelighet. Navnet ledet også tankene hen til Herrens siste måltid. Herrens Dag er forblitt Kirkens offisielle tittel på denne dag. Den latinske navneform, dies dominica eller dominicum, ligger til grunn for domenica (italiensk), domingo (spansk og portugisisk) og dimanche (fransk). I andre språkområder slo man seg til ro med det germanske navn, solens dag. Men istedet for å minnes den hedenske soltilbedelse, omtolket man navnet: Solen er jo det største lys, og fikk representere Kristus, «verdens lys» (Joh 8,12; 9,5; 12,46), det lys som åpenbarer Gud for hedningene (Luk 2,32), «det sanne lys, det som opplyser hvert menneske» (Joh 1,9). At solen ble hyllet som livgivende og som uovervinnelig (jfr. solfestene midtvinters) var også noe som lett lot seg overføre på Herren Jesus.

Søndagens tema

Søndagene hadde ikke noen spesielle varierende temaer i den første kristenhet. Men etterhvert som den liturgiske årsrytme utviklet seg, ble det utformet stadig mer detaljerte lesningsrekker både fra de jødiske og de kristne hellige skrifter. Søndagene fikk også forskjellig preg idet det ble utviklet varierende bønner for de forskjellige tider. Prekentemaer, liturgiske farger, riter og dekorasjoner begynte å følge et regelbundet mønster. Det mønsteret vi har i dag, med advent, jul, faste, påske og de 33- 34 uker i kirkeårets alminnelige tid, begynte å utvikles. Varigheten av de forskjellige perioder kunne variere, både over tid og etter område og liturgisk tradisjon.

Da man begynte å organisere opptaket av nye medlemmer i Kirken (forberedelse av dåpskandidater - katekumener), ble enkelte av søndagene i fastetiden på en særlig måte tilpasset disse forberedelsene. Den foretrukne tid for den derpå følgende voksendåp var påsken, særlig den første påskemessen (påskevigilien). Men også pinsesøndag ble snart en populær tid for voksendåp.

Messeplikt og søndagshvile

To slags tradisjoner ble knyttet til søndagen:

  1. Feiringen av Ordets liturgi og Eukaristiens liturgi, og
  2. søndagshvile - at man avholdt seg fra unødvendig arbeide.

Disse to tradisjoner ble innholdet av «helligholdelsen av Herrens dag», eller - mere negativt uttrykt - «søndagsplikten».

De første generasjoner av kristne trengte øyensynlig ikke påbud og lover for å bevege dem til å helligholde Herrens dag. Men etterhvert må entusiasmen ha tapt seg noe i enkelte kretser. Ved inngangen av det 4. århundre, en tid med meget kristenforfølgelse, bestemte synoden i Elvira at en person som bodde i rimelig nærhet til kirken men uteble fra Messen på tre søndager etter hverandre, skulle ekskommuniseres for en periode. Slik ble det tredje av de ti bud - du skal holde hviledagen hellig - overført fra den jødiske sabbat til den kristne søndag.

Denne forpliktelse - å delta i søndagens messe hver uke -gjelder den dag i dag i den katolske kirke alle som ikke er forhindret av en rettmessig grunn - men uten at den som synder mot dette kirkebud risikerer ekskommunikasjon!

Det annet element - søndagen som hviledag - begynte ikke å utvikle seg før ca. 300 år inn i kristendommens historie. Ikke alle de kristne var fri til å gestalte sitt arbeide som de ville; mange var fra de lavere klasser og endel var til og med slaver. Men etterhvert som de kristne ble mere økonomisk uavhengige og ble en større andel av befolkningen, banet en annen praksis seg frem, samtidig som eukaristifeiringen tok mere tid i anspråk. Ved midten av det tredje århundre kunne det hete: «Ikke legg mere vekt på de verdslige ting enn på Guds ord; på Herrens dag skal du la alt ligge og ile ivrig til din kirke».

En ukentlig hviledag var også i det sivile samfunns interesse. Og den 3. mars 321 forordnet keiser Konstantin at den skulle falle på «den ærverdige solens dag». At han valgte den dagen, hadde nok mere med hans interesse for solkulten og lite å gjøre med kristendommen. Men dekretet ga med et slag denne kristne festdag de samme privilegier som de mange hedenske festdager spredt over hele året.

Den opprinnelige grunn til at de kristne forsamlet seg på søndag, hadde som vi har sett, ikke med den jødiske sabbat eller med det tredje bud å gjøre. Den hellige Hieronymus og også synoden i Orleans (538) avviste at man skulle se noen sammenheng mellom de jødiske regler og sabbatshvile og den kristne søndag. Men det ble likevel mere og mere alminnelig å omtolke det tredje bud for å begrunne søndagshvilen. I år 589 forordnet synoden i Narbonne strenge straffer, inklusive pisking, for den som arbeidet på en søndag. Og Karl den Store begrunnet i 789 arbeide på søndag under henvisning til det tredje bud.

Idag heter det i gjeldende kirkelov (av 1983) at de kristne skal avholde seg fra den slags arbeid og virksomhet som kommer i veien for gudstjenesten på Herrens dag og for avslapping av kropp og sinn (kan. 1247).

Søndagsmesse på lørdag

Idag, etter det 2. Vatikankonsil (1962-65), er det skjedd noe interessant: Liturgireformen har gjort det mulig å feire søndagens messe dagen før, etter kl. 16.00 lørdag ettermiddag. I manges bevissthet er nok denne messen en slags lørdagsmesse og ikke en helt «egentlig» søndagsmesse. Men som vi har sett av den historiske gjennomgang ovenfor, er feiringen av eukaristien nettopp på lørdag kveld nettopp det opprinnelige - i harmoni med de første kristne, som regnet døgnet fra solnedgang til solnedgang, og i pakt med tidebønnene, som innleder søndagen med «første søndagsvesper» lørdag ettermiddag/kveld.