Av Bjørn Are Davidsen. Davidsen er sivilingeniør, har skrevet flere bøker og blogger på dekodet.blogspot.com. Han er medlem av Den norske kirke og foreningen Skepsis.
På mange måter er det blitt en regel at media sprer myter om kirkehistorien. Mytene fungerer dels som komikk (vi må jo få fram smilet) og dels som kritikk (vi kan jo ikke underslå alvoret).
Skal jeg fremstå som moralsk og fornuftig, hjelper det å vise at jeg er oppegående nok til å avsløre umoralske og ufornuftige trekk i fortiden.
Nå er ikke denne øvelsen så vanskelig. Det mangler ikke anekdoter om Kirkens innbitte kamp mot vitenskapen. Men det er nå en gang slik at anekdotiske bevis ikke kan brukes til annet enn å vise hvilke anekdoter man har hørt. Dessverre var det som ventet da NRK i andre episode av Siffer, en ellers kunnskapsrik og engasjerende serie om matematikk, i 2011 kunne fortelle at paven oppfattet titallsystemet som djevelens verk. Noe som nok fikk fram smilet hos flere enn dem som slet med matte på ungdomsskolen.
Så da er vi tilbake til det gode gamle spørsmålet om hvorfor selv oppegående mennesker i programredaksjonen ikke kommer på å etterprøve denne type påstander. Og svaret er vel mer banalt enn banebrytende: Man har et slikt syn på fortiden, og ikke minst paven, at dette er akkurat som man kan forvente av denne huff, så mørke middelalderen.
Nå handlet nok dette også om en misforståelse. På spørsmål svarte de ansvarlige at de hadde tatt Charles Seifes bok Zero: The Biography of a Dangerous Idea for god fisk og sammenblandet en påstand om at Kirken forbød sifferet null med en kritikk av det dekadiske system. De beklaget at de hadde vært med på å befeste myten og lovet å være nøyere hvis det ble en sesong to.
Null forbudt? Men er det slik at Kirken forbød tallet null? Nei. Dette er enda en myte som er komisk nok, men som har den ørlille haken at den ikke stemmer med noe så kjedelig som kilder. Likevel finner vi den i mange populærvitenskapelige bøker av rimelig seriøse skribenter på rimelig seriøse forlag.
Hva er logikken i at Kirken skulle komme på å forby et tall? Tanken er at man fryktet den nihilismen og tomheten som tallet null skal ha representert, uten at vi dermed skal beskylde noen for ikke å våge å sjekke i frykt for at dette er null dokumentert. Antagelig er det et ekko av Aristoteles’ oppfatning at naturen avskyr vakuum, altså at et helt tomt rom er umulig i naturen. Noe som enkelte synes å ha tatt til inntekt for at Kirken tok avstand fra det helt tomme, i hvert fall de som mener at Kirken fulgte Aristoteles i tykt og tynt. Selv om det altså har sånn cirka null å gjøre med sifferet null i et titallsystem.
Rektor ved universitetet i Paris tok i år 1277 på oppdrag fra paven forresten eksplisitt avstand fra en rekke naturfilosofiske påstander, inkludert at Gud ikke kunne skape vakuum. Det var nemlig å legge begrensninger på hans allmakt.
Myten er nok blitt styrket av at enkelte banklaug innførte stramme regler for bruken av null siden sifferet ikke lot seg representere av regnskapsførernes kulerammer. Vi snakker med andre ord om profesjonskamp, ikke teologi.
Muligens trekker noen også slutninger ut fra motstanden mot å bruke arabisk skrift i Vesten. I Firenze ble arabertall forbudt av bankene i 1299 fordi 0 med behendig bruk av fjærpenn fort kunne forfalskes til 6 eller 9. Sjekksvindel tilhører altså ikke bare 1900-tallet. De færreste er klar over at sifferet ble brukt uten problemer av pave Sylvester I rundt år 1000 og i Fibonaccis viktige matematiske bok om tallteori fra 1202, Liber abaci. Arabertall var likevel ikke i vanlig bruk i Europa før 1300-tallet.
Panikk rundt år 1000? På den annen side kan man møte motsatt påstand. I noen anekdoter er det rett og slett slik at Kirken la for mye vekt på titallssystemet. Dermed kan man stadig høre at det var stort oppstyr og panikk ved inngangen til år 1000 siden man trodde jorden skulle gå under i et så symbolsk år. Det er imidlertid vanskelig å finne noen som både mener at folk flest var redde for år 1000 og lot være å bruke titallsystemet fordi paven så det som djevelens verk.
Vi kunne dermed lese i Illustrert Vitenskaps Historie i 2009 at ”Allerede på midten av 900-tallet forutså mange prester at verden ville gå under nyttårsaften år 999. En stor komet viste seg på himmelen i 989, og ble sett som en bekreftelse på den dystre spådommen. I desember 999 var det en utbredt tro på at det gikk mot slutten. Mange prøvde i siste liten å skaffe seg en plass i himmelen. Flere solgte sitt jordiske godt og ga formuen til de fattige”.
Nå er det ikke enkelt å gå hardt ut mot utsagn av typen "mange", "utbredt" og "flere". Men det er liten tvil om hvilket inntrykk artikkelen etterlater. Man ser for store skarer samlet i panikk og forventning.
I realiteten har vi igjen å gjøre med en moderne myte. Vi finner ingen antydning om en slik utbredt stemning før 500 år senere, i et avsnitt i Annales Hirsaugiensis hos abbeden Joannes Tritemiu. Vi har en del annaler fra 1000-tallet, men ingen nevner en stor panikk. Det hører med at arabertall omtrent ikke var i bruk i Europa på den tiden. Det romerske M gir en annen symbolsk og psykologisk effekt enn tallet 1000.
Middelalderhistorikerne ser kort sagt noe i nærheten av null grunnlag også for denne påstanden.