Av Bjørn Are Davidsen. Først publisert i St. Olav kirkeblad, nr. 3/2012. Davidsen er sivilingeniør, har skrevet flere bøker og blogger på dekodet.blogspot.com. Han er medlem av Den norske kirke og foreningen Skepsis.
NRK P2s Kulturnytt 7. mai 2012 hevder uten å blunke at "Brechts skuespill 'Galileo Galilei' handler om den perioden da Den katolske kirke prøvde å tvinge Galilei til å erkjenne at Jorden var flat." Hva som er verst med uttalelsen er ikke lett å si – om det er mangelen på kjennskap til idéhistorie eller til Brecht.
Freske av Giuseppe Bertini.
Galilei viser dogen av Venezia bruken av teleskopet.
Det er vanlig å oppfatte rettsaken mot Galileo Galilei (1564–1642) som et typisk eksempel på kampen mellom religiøse myter og naturvitenskapen. I stedet er vår forståelse av den et typisk eksempel på kampen mellom sekulære myter og historievitenskapen. Disse mytene er blitt del av vår kulturelle barnelærdom og oppfattes som selvfølgelige sannheter i den offentlige samtalen.
Flat jord? Den første myten er altså at Kirken har ment at jorden er flat. Vi møter den når lærebøker for ungdomsskolen påstår at ”Galileis astronomiske observasjoner viste at jorda ikke er flat. Dette var direkte i strid med Kirkens lære, og prestene mente at Galileis tanker var en hån mot Gud” (Tellus 8). I realiteten handlet striden om det var jorden eller solen som var i sentrum. For Kirken var naturvitenskap ingen hån mot Gud. Tvert var den nesten en religiøs forpliktelse. Siden man trodde Gud var rasjonell, hadde man stor respekt for naturfilosofi.
Bevis? Den andre myten er at Galilei beviste at jorden gikk i bane rundt solen. Realiteten er at det på hans tid ble diskutert mange modeller for solsystemet, men man hadde ikke presise nok observasjoner til å avgjøre hvilken som var best.
Det hjalp ikke at Galilei manglet gode svar på viktige innvendinger som på hvorfor fiksstjernene ikke flyttet seg hvis jorden gikk i en enorm bane om solen (parallakseproblemet). At de likevel flyttet seg, ble ikke oppdaget før det kom langt bedre målinger på 1800-tallet, selv om en modell med solen i sentrum var anerkjent lenge før den tid.
Videre brakte Galileo til torgs feilaktige argumenter, som at tidevannet skyldtes jordens bevegelse. Saken ble ikke bedre av at han holdt fast på at planetene gikk i sirkelbaner, mens Kepler hadde vist at ellipsebaner stemte bedre. Galilei hadde altså verken bevis fort sin modell eller gode svar på innvendinger – i tillegg til at modellen altså var feil.
Teleskopnekt? Den tredje myten er at Kirken nektet å se i teleskopet og ikke forstod vitenskapen bak. Ser vi etter, oppdager vi mange støttespillere i Kirkens ledelse og at mange av motstanderne var vitenskapsmenn. Flere av de tidlige innvendingene mot Galileo ble imøtegått da jesuittenes astronomer ved Collegium Romanum observerte det samme i sine teleskoper.
Likevel var Galileo i mindretall blant samtidens vitenskapsmenn, noe som var et sentralt poeng for teologene som fulgte, og selvsagt forstod, debatten. Det var ikke til hinder for at modeller med solen i sentrum ble ansett som høyst legitime å diskutere, uten fordømmelser.
Dette vedvarte til saken tilspisset seg under 30-årskrigen da Galilei ble beskyldt for å ha latterliggjort paven og i strid med en tidligere avtale hevdet at hans modell var bevist. Det la ingen demper på striden at Galilei foreslo at Kirken måtte tolke Bibelen i lys av hans modell. Som altså ikke var anerkjent – og for så vidt aldri er blitt det.
Bibelsyn. Den fjerde myten er at Kirken fordømte Galilei fordi den mente Bibelen måtte leses bokstavelig. At dette er en moderne og fundamentalistisk lesning som katolikker aldri har stått for er tydeligvis ukjent.
Tradisjonen var å tolke Bibelen i lys av anerkjent naturfilosofi, og her hadde man gått i tospann med det gjennomtenkte antikke verdensbildet. Kardinal Bellarmin, som i en periode første saken mot Galilei, la i et brev i 1615 vekt på at hvis denne kunne bevise sin modell, måtte Kirken endre sine bibeltolkninger. ”Men jeg tror ikke det finnes noen slik demonstrasjon, ingen er blitt vist meg.”
Tortur? Den femte myten er at Galileo satt lenket i årevis og ble truet med tortur eller bål. Dette tilhører ikke bare Voltaire og opplysningstidens oppspinn. Vi ser det så sent som i en debatt i BBC i 2009 mellom på den ene siden ordkunstnerne Christopher Hitchens og Steven Fry – to av Englands mest kjente ateister – og på den andre siden to merkelig uforberedte katolikker. Påstanden som skulle diskuteres, var om Den katolske kirke er ”en kilde til godhet i verden?” Frys utsagn om at Kirken torturerte Galileo, gjorde stor lykke. Ikke overraskende ble påstanden om Kirken som godhetskilde nedstemt av et seerpanel, med 1862 mot 268 stemmer.
Det sier noe om Kirkens holdning at Galilei under rettsaken fikk være en høyst æret gjest i ambassader og palasser i Roma. Det kan ikke forsvares at Kirken domfelte Galilei for hans naturfilosofi, nærmere bestemt til husarrest på hans gods, men det er et godt stykke unna tortur eller å bli brent på bålet.
Om det finnes flere myter om Galilei? Selvsagt. Vi skal komme tilbake til påstanden om at det tok over 300 år før Kirken godkjente hans modell. Forhåpentligvis før det har gått så mange år.