I: En splittet menneskehet
La oss først kaste et blikk på menneskehetens historie. En filosof har treffende kalt den en studie i motsetninger. Den er historien om permanent krigføring, mektige dynastier som velter hverandre, nasjoner som blir trellbundet av naboer, revolusjoner, invasjoner, overgrep, forfølgelser, undertrykkelser.
Historien gir oss et billede av tilsynelatende uforlikelige motsetninger mellom nasjoner, representanter for ulike språk, hudfarver, idealer, skikker, livsanskuelser. Klassekriger, motsetninger i merkantile og økonomiske spørsmål, fanatisk partipolitikk er bare noen av de hindringer som står i veien for - enhet.
Slik er verden i dag, slik har den vært til alle tider. Historien viser at vi menneskene har en ytterst redusert evne til å bygge bro over motsetninger og komme frem til indre og ytre enhet. Visstnok har vårt tyvende århundre vært vitne til iherdige forsøk på å skape et globalt verdessamfunn - den ene verden. Det har vært en skrittvis prosess med mange tilbakeslag. Vår tid har også kunnet glede seg over tilnærmelser på det økumeniske plan. Men også her har vi fått oppleve splittelse og stagnasjon.
II: En splittet verden blir forenet i den katolske Kirke
Det ligger heller ikke i vår skadeskutte menneskelige natur å komme frem til enhet i spørsmål om religion, moral, og kirkelig styre osv... Skulle det finnes et kirkesamfunn som i alle kristne århundre har kunnet tilfredsstille de religiøse behov til alle mennesker - fra de mest forskjellige sosiale, partipolitiske, rasemessige grupperinger og samtidig bevare troens enhet - da er dette noe som går over virkekraften til vår sårede menneskenatur. Det dreier seg om et under. - Den katolske kirke gjør krav på å oppfylle denne betingelsen og hevder derfor om seg selv at den har både et guddommelig opphav og en guddommelig ledelse.
Første gang foredragsholderen fikk en vag anelse om Kirkens overnaturlige enhet var som flyktning i Sverige under krigen. Det hører med til historien at han på den tid var lite religiøst orientert. Stockholm var under hele krigen et sentrum for internasjonalt spioneri. De amerikanske, engelske, russiske, tyske, italienske ambassader - som i fredstid hadde en relativ liten stab diplomater - hadde nå av en eller annen merkelig grunn fått hundrevis av ansatte. Som flyktninger hadde vi fått ordre fra den norske ambassaden om å holde tett med alt vi visste om hjemmefronten og andre brennbare emner. For den svenske hovedstaden hadde fått lange, svært så lange, ører. I politisk henseende var Stockholm - og selvfølgelig også en rekke andre større områder i Broderlandet - blitt motsetningenes by, hvor krigens kalde vinder spredte uhygge i et land som ønsket å være nøytralt. - Stor var min forbauselse - da jeg en gang lot meg lokke med i en katolsk kirke av en venn - å oppdage at her knelte tyske, engelske, italienske og amerikanske katolikker ved siden av hverandre i én tro og én og samme messe. På det nasjonale plan var de tvunget til fiendskap. På et høyere, religiøst plan var de hevet over jordiske motsetninger og forenet som brødre og søstre i Kristus.
III: Hva legger den katolske Kirke i begrepet "kirkelig enhet"?
1. Katolsk arroganse
La oss undersøke nærmere den enheten som den katolske Kirke - nokså arrogant i manges øyne - tilskriver seg selv. Dreier det seg ikke her om en form for ensrettet åndstyranni, som ikke finner noe som helst holdepunkt i Bibelens ord? - Kristne av alle konfesjoner vil innrømme at Jesus selv satt inne med den hele og fulle religiøse sannhet. Men - sier de fleste protestanter - etter hans død ble sannheten fordelt på hele kristenheten. Ingen enkeltperson, heller intet bestemt kristensamfunn kan gjøre krav på å eie den hele og fulle religiøse sannhet. Ingen av oss har monopol på sannheten. Den er fordelt i «bruddstykker» på alle kirker og sekter som kristenheten er oppdelt i. Den fulle sannhet, den som bare Jesus eide, blir da summen av alle disse «bruddstykkene». Så - når den katolske Kirke brisker seg av å eie troens fylde i full enhet, gir den bare uttrykk for sin arrogante og intolerante holdning overfor andre kristne trossamfunn, hevdes det.
2. Moderne religiøs relativisme
Den engelske kirke med sin store romslighet blir av mange stilt opp som den ideelle motsetning. Den tar i fullt monn hensyn til individuelle særmeninger, og kjører den kirkelige vogn med løse tømmer. Den tillater f.eks. noen av sine prester å forkynne en tro som ligger nært opp til katolisismen, andre en tro som skiller seg hårfint fra en moderat form for kalvinisme, atter andre en tro som henter elementer fra begge trosformer. Mange lovpriser en slik religiøs relativisme og likestiller den med toleranse. Allikevel er det mange moderne kristne som finner selv den engelske statskirke for trangsynt og autoritær, ja, synes den ved sine forpliktende trosbekjennelser legger utålelige byrder på de troendes skuldre.
Ikke minst her hjemme på berget blir en superindividualistisk holdning til religion hyllet som det store ideal: Hvert menneske må finne sin egen, helt private, vei til kristen forståelse, skal det være tro mot sin samvittighet. Trossannheter må ikke utarte til stivnede, uforanderlige dogmer. De må heller forståes som levende, åndelige begreper, som må oppjusteres i takt med tiden skal de få tenkende menneskers tilslutning. Mot en slik bakgrunn faller den katolske Kirke med sine «størknede dogmer og fastfrosne holdninger» lett i unåde.
3. Kristi bønn om enhet
Da Kristus dagen før sin lidelse samlet disiplene rundt seg i nadverdssalen, løftet han sine øyne mot himmelen og bad sin yppersteprestelige bønn (Joh 17,1-26). Den får ekstra tyngde siden den i disiplenes påhør ble lagt frem for Faderen som den «dødsdømtes» siste og viktigste ønske. «Ett» og «enhet» er ord som går igjen som en rød tråd i hele denne lange bønnen. For å trekke frem noen eksempler: Først ber han for disiplene: «Bevar i ditt navn dem du har gitt meg, så de kan være ett som vi .... Hellige dem gjennom sannheten! Ditt ord er sannhet» (Joh 17,11-17). Dernest ber han for alle som skal høre apostlenes ord: «Jeg ber ikke for dem alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg. La alle bli ett, slik som du Far, er i meg og jeg i deg, - la også dem være ett i oss, så verden kan tro at det er du som har sendt meg! Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett som vi er ett, - jeg i dem og du i meg. Ja, måtte de være i fullkommen enhet, så verden kan forstå at du har sendt meg, og at du elsker dem med den samme kjærlighet som du har til meg!» (Joh 17,20-23).
Vi trekker ut av denne teksten at Jesu siste ønske før han ble henrettet var at alle måtte være ett. Dette gjelder i første rekke de tolv disiplene, de som Faderen hadde gitt ham, og sammen med dem alle deres etterfølgere i apostelembedet. For han lover jo å være med dem - i deres forkynnelse, forvaltning av sakramentene, hyrdeembede - «Alle dager, frem til verdens ende» (Matt 28,20).
Dernest gjelder bønnen om enhet alle de som ved apostlenes ord kommer til å tro på Jesus - at også de må være ett. M.a.o. han ber om at alle kristne til alle tider må være ett. Og denne enheten mellom de troende skal være tilnærmet den enhet som hersker mellom Faderen og Sønnen. «Slik som du, Far, er i meg og jeg i deg, - la også dem være ett i oss» (Joh 17,21).
4. De kristnes enhet - et bevis på at Kristus er sendt av Faderen
Den enhet som Jesus bønnfalle Faderen om å skjenke sin Kirke er ikke bare et mål i seg selv: Den skal på samme tid tjene et høyere formål. Den skal tjene som bevis på at Kristus er sendt av Faderen. Enheten mellom de troende skal - som et helt enestående og mirakuløst tegn i en splittet verden - være beviset på Kristi guddommelige sending - at han er sendt til verden av Gud selv. Det går klart frem av følgende ord: «Ja, måtte de være i fullkommen enhet, så verden kan forstå at du har sendt meg, og at du elsker dem med den samme kjærlighet som du har til meg» (Joh 17,23).
5. De kristnes enhet har både en indre og ytre side
Av denne teksten går det også frem at det ikke dreier seg bare om en indre, åndelig enhet, men også om en ytre, sansbar manifestasjon av den indre enhet. For den enheten Kristus ber om, skal jo kunne observeres av den ikketroende verden. Hvis enheten kun var av indre art, ville verden ikke kunne iaktta den. Men en indre enhet som manifesterer seg i det ytre vil de kunne observere - og altså ta som et bevis på Kristi guddommelige sending.
6. De kristnes enhet hos Paulus
Hos Paulus finner vi de samme tanker og lengsler etter kristen enhet som hos den Herre som åpenbarte seg for ham på vei til Damaskus.
- I brevet til efeserne legger han menigheten på sinne å strebe etter «å befeste enheten i Ånden med fredens bånd. Ett legeme og én Ånd, slik som dere jo er kalt til ett og samme håp. Én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far» (Ef 4,3-5). Når Paulus her og en rekke andre steder sammenligner Kirken med et menneskelig legeme, kommer enhetstanken enda sterkere frem: Hvert lem har sin spesielle egenart, men sammen danner de en helhetlig enhet.
- Denne enheten kan ikke være av kjødelig eller sosial art. Den må ligge på et langt høyere, mer fortettet og overnaturlig plan. For det er flere bibelsteder som sier at den organismen det her er tale om er Kristi legeme hvor han er hodet og vi er lemmene på hans legeme (Kol 1,18).
- Den enheten vi forventer å finne i Kirken er altså en enhet i Kristus.
- I sitt første brev til Timoteus kaller Paulus Kirken for «sannhetens støtte og grunnvoll» (1 Tim 3,15).
6. Denne bibelske enhet er tilstede i den katolske Kirke
Når Kristus slik - like før sin død på korset - gjentagne ganger trygler Faderen om å bevare de troende i indre og ytre enhet, og Paulus i sin tur poengterer nødvendigheten av en slik enhet, da har vi all grunn til å tro at Faderen sender sin Kirke på jord all den kraft og nåde som skal til for at denne enhet blir realisert - og det til alle tider. Det vil med andre ord si at hvis vi i dag finner et verdensomspennende kristent samfunn som utmerker seg ved en slik enhet, da må det være Kristi sanne Kirke. Det er nettopp en slik enhet den katolske Kirke gjør krav på å eie.
Når Kristus vil at hans Kirke på jord skal være «sannhetens støtte og grunnvold», da kan ikke Guds Kirke i hele dens fylde være tilstede der motstridende læresetninger lever side om side. Gud som er opphav til all sannhet, kan ikke fortelle ett kirkesamfunn én sannhet og et annet kirkesamfunn den motsatte sannhet. Han kan ikke forkynne for ett kirkesamfunn at han har innstiftet syv sakramenter og for et annet bare to. Han kan ikke fortelle noen kristne i Den Norske Kirke at homofil praksis er tillatt og andre at det er forbudt. Her dreier det seg ikke om «bruddstykker av troen» som kan forenes i en harmonisk enhet, men om diametralt motstridende meninger som ikke kan forlikes, fordi det ikke finnes noen mellomting. «Gud er ikke uordens Gud, men fredens Gud», sier Paulus (1 Kor 14,33).
- Kristus har bare stiftet én Kirke. Denne ene Kirke må være i besittelse av enhet i alle viktige ting som angår tro, moral, kult og ledelse. Det kan ikke være tvil om at den romersk katolske Kirke har alle disse kjennemerker.
- Hver katolsk prest - uansett hvor på kloden han befinner seg - feirer i alt vesentlig den samme hellige messe som Kristus gjorde i nadverdssalen.
- Rundt en milliard katolikker bekjenner den samme tro som de forfulgte kristne i katakombene.
- Hvor enn i verden katolikker bor - i Peking eller Melbourne, i Alexandria eller Johannesburg, i London eller Wien, i Paris eller Rom, i New York eller San Francisco - blir den samme trosbekjennelse fremført og forstått på samme måte.
- Den samme preken som Peter forkynte i Antiokia og Rom, den hellige Paulus i Efesos, den hellige Augustin i Hippo, den hellige Remigius i Frankrike, den hellige Bonifatius i Tyskland, var den samme tro som den hellige Patrick innførte i Irland, den hellige Olav i Norge og som katolikker fortsatt bekjenner seg til i dag. Forståelsen for trossannhetene er blitt utvidet i århundres løp, men innholdet er det samme.
- Den samme enhet vi finner i Kirkens tro, er tilstede også i Kirkens ledelse. Lemmene på Kristi legeme har forskjellige oppgaver. Noen har fått den karisma å lede. Den enkelte troende i sitt sogn lyder sin sogneprest. Sogneprestene sammen med lekfolket underordner seg biskopen. Biskopen og hele hans hjord underordner seg paven som sin overhyrde og Peters etterfølger. Paven er enhetens tegn i Kirken. Han er klippen som Kirken er bygget på. Uten hans primat ville «dødsrikets porter» fått Kirken i sin vold - dvs. greid å splittet den (jfr. Matt 16,18).
7. Enheten en gave fra Gud
Det er en utbredt oppfatning at Kirkens enhet skyldes et jernhardt åndstyranni fra pavens side. Hvis Kirken med dens autoriteter var en rent menneskelig organisasjon, ville en slik oppfatning vært nærliggende. Men Kirken er ikke i første rekke en menneskelig organisasjon. Den er Kristi hemmelighetsfulle legeme. Den oppstandene og himmelfarne Kristus lever sitt mystiske liv videre i sin Kirke. Her har han da utvalgt visse lemmer på sitt legeme til å være hans talerør i saker som angår tro og moral. Gjennom paven og det samlede episkopat er det Kristus selv som taler til oss og slik sørger for at den opprinnelige åpenbaring forblir uforfalsket ned gjennom tidene. Det handler ikke om ledere som i kraft av egen myndighet trer troen ned over oss. Det er Kristus selv som forkynner troens fylde til oss gjennom mennesker som han har utvalgt og ordinert til å være hans talerør. Så - Kirkens enhet er ikke skapt av mennesker, men bevirket av Gud selv.
IV: Kirkens enhet fremmer fromhetslivet
Katolikker får stadig høre fra andre kristne at vår «uniformerte» tro undertrykker samvittigheten og dermed skader vårt gudsforhold. Hvis denne enheten var blitt tvunget på oss av menneskelig maktsyke, ville kritikken vært berettiget. Men det er den ikke. Troens enhet er gitt oss som en gave fra Gud. Den katolske kirkes ene tro har sine røtter i Gud selv. Da kan den umulig hemme fromhetslivet. Her gjelder isteden Jesu ord: «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere virkelig mine disipler. Da skal dere lære sannheten å kjenne, og sannheten skal gjøre dere fri» (Joh 8,32).
Kristus er kommet for å frigjøre oss fra vårt syndige, trellbundne, selvsentrerte ego. Han vil frigjøre de krefter i vårt sinn som higer etter den uendelige, hellige Gud. Kristne mennesker øder alt for mye energi på krangel om trosspørsmål. Man studerer Bibelen side opp og side ned for å finne belegg for sin helt private særmening angående dette eller hint religiøse spørsmål. Uforsonlige talemåter preger lett debattene i pressen. Antipatier, fiendskap, splittelse blir ofte resultatet. Slik kan bibellesning - uten Kirkens veiledning der teksten blir vanskelig - lett føre til et enda sterkere slaveri under jegets onde tilbøyeligheter isteden for å frelse oss til et liv i frigjørende kjærlighet.
V: Trossplittelse svekker misjonens slagkraft
Som tidligere nevnt var det Jesu tanke at Kirkens enhet skulle være et bevis overfor ikketroende at Jesus var sendt av Gud. Omvendt viser erfaringen at splittelse i troen svekker det kristne budskap overalt hvor det blir forkynt. Vi kan tenke oss en by i Afrika med overveiende hedenske innbyggere. På tolv gatehjørner står tolv misjonærer og forkynner kristendommen på tolv forskjellige måter - ofte i direkte motsetning til hverandre. De innfødte observerer kanskje i tillegg at klimaet mellom de tolv forkynnere er heller kjølig. De smiler overbærende og skrår over gaten for å lytte til muslimske misjonærer. De er da hvert fall enige seg imellom.
I hele Vesten kjenner vi til problemet med «blandede ekteskaper» mellom protestanter og katolikker. De fineste, edleste spissene av kjærlighetslivet som vi kaller agape, lider under denne uoverensstemmelsen i det åndelige liv. Der ektefellene aller helst ville være ett, mangler enheten. Norden er vel den del av Europa som lider minst under blandede ekteskap. Det kan skyldes at den protestantiske part ofte er religiøst indifferent og synes det ene kan være like godt eller galt som det andre. På sydligere breddegrader kan konflikter oppstå - særlig når barnas konfesjonelle tilhørighet skal bestemmes.
Den religiøse splittelse som fant sted i Europa på 1500-tallet har langt på vei virket fremmedgjørende - ikke bare på det religiøse - men også på det nasjonale og kulturelle plan.
Groteske fordommer ble spredt for alle vinde og slo rot i begge leirer. Splittelsen skapte kulde, frykt og hat - holdninger som først den moderne turisme i noen grad har overvunnet.
VI: Enhet i mangfold
Den enhet vi finner i den katolske Kirke har en ytre side, men er først og fremst av indre art. Kirkens enhet har sitt opphav i Gud selv og er et speilbillede på den ufattelige enhet som hersker mellom Faderen, Sønnen og Ånden i den hellige Treenighet. Enheten ble virkeliggjort på pinsefesten da den hellige Ånd «døpte» Kirken, ga den en sjel, som gjennomstrømmer hele legemet. Han er sannhetens og kjærlighetens Ånd. Kjærligheten binder lemmene sammen i sannhet og kjærlighet. Ånden skjenker oss enhetens gave, tiltvinger den ikke. Det dreier seg om en enhet i mangfold, ikke en uniformert enhet. I Moderkirken finner vi enhet i det vesentlige: Bekjennelsene, dogmene, kult, sakramental praksis, lederskap. Frihet i alt som er usikkert: frihet i tolkning av en rekke bibeltekster; frihet i å velge skoleretninger hvis oppgave det er å forklare og utdype trossannhetene; frihet for de forskjellige delkirker ti å beholde sin egen liturgi og tradisjoner; frihet for de forskjellige folkeslag til å artikulere troen og liturgien i språk og i billeder som svarer til deres kultur og egenart så lenge de ikke bryter med Kirkens universelle trosforståelse. Ut over disse to prinsipper gjelder at kjærligheten skal råde i alle ting.
«Måtte regelen være: Enighet i det vesentlige, frihet i det uvisse, kjærlighet i ett og alt». (Konsilsdokument: Kirken i verden av i dag, 1965)
Den tyske teolog Karl Rahner skriver i en artikkel om den historiske prosess mot den ene menneskehet at den innebærer både positive og negative muligheter. Menneskehetens enhet kan fremme finansielle sosiale religiøse, kulturelle, humanitære verdier. Men de veldige fremskritt på det ytre plan hva gjelder politikk, teknikk, produksjon og handel kan også splitte og fremmedgjøre menneskene på det indre plan. Den ytre nærhet kan føre til indre fjernhet. Hvis denne ytre enhet dessuten blir tvunget inn på menneskeheten ved hjelp av gudløse ideologier og totalitære regimer, vil denne enhet få demoniske trekk. En slik ytre, mekanisk, demonisk verdensenhet ville levne Kirken usle kår (jfr. Robert Hugh Benson: Verdens Herre; George Orwell: 1984).
VII: Gjensidig påvirkning mellom Kirkens og mennskehetens enhet
Jeg har hittil skildret to former for enhet mellom mennesker. Den vi finner i den katolske Kirke: ytre og indre enhet levd i mangfold, og den vi kan risikere å oppleve i den ene menneskehet: en uniformert, mekanisk, demonisk, ytre enhet. Kirken og verdenssamfunnet påvirker hverandre gjensidig. Vel er det Kirkens primære oppgave er å arbeide for Guds rikes vekst på jord. Men den har også en annen oppgave. Biskopene som var samlet på kirkemøtet som ble holdt i Roma i sekstiårene formulerte den slik: «Kirken er selv i Kristus et sakrament, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet» ( 2. Vatikankonsil: Den dogmatiske konstitusjon om Kirken, 1).
Det består altså en sammenheng mellom Kirkens enhet og samfunnets enhet. Tanken er inspirert fra Bibelen der Jesus sier: «Dere er jordens salt!» (Matt 5,13) og «Ingen tenner et lys for å sette det under et kar eller under sengen. Nei, det setter man i en stake, så det kan lyse for dem som kommer inn» (Luk 8,16).
Kirken skal som et sakramentalt tegn bringe menneskeheten til Gud, men den skal også bringe Gud til menneskeheten: Den enhet som i Kristus preger Guds barns familie, skal styrke og fullbyrde menneskeslektens enhet (jfr. 2. Vakikankonsil: Konstitusjonen Kirken i verden av i dag, 42).
Denne oppgaven skulle og burde gjelde for hele kristenheten. Dette kan bare ikke skje så lenge de kristne utenfor den katolske Kirke er spredt i hundrevis av kirkesamfunn og sekter. - Derfor hilser vi med glede det økumeniske arbeid - den streben mot enhet - som ved den hellige Ånds hjelp finner sted protestantiske samfunn seg i mellom og mellom disse og den katolske Kirken. Men dette emnet er så omfattende og krever en så grundig redegjørelse at jeg i kveld får nøye meg med disse få antydninger.
Kirkens enhet - en barriere for søkende mennesker?
Det blåser en religiøs vind over vårt land. Den beinharde materialismens tid er - om ikke i praksis så dog i teoretisk forstand - et tilbakelagt stadium. Nordmenn har lagt ut på søkingens tøffe seilas. Det er blitt in å søke etter sannheten. Alle kjendiser søker etter sannheten. Å søke er blitt moteriktig, men å finne er banalt. En søkende rikskjendis, som i et intervju ble spurt om han nå hadde funnet kristendommens sannhet, svarte opprørt: «Ta nå for all del ikke fra meg min herlige søking!»
Den katolske kirkes fastspikrede dogmer og krav på å ha fått i arv hele fylden av Kristi åpenbaring må virke dobbelt skremmende på en som synes intellektuell søking er et mål i seg selv og at det «å finne sannheten» er den enfoldiges kjennemerke.
Hvorfor denne redsel for dogmer. De er jo ikke annet enn klare, pregnante beskrivelser av Kirkens levende tro ned gjennom tidene - en 2000 år gammel tro uttrykt i stringente former. Dogmene skal beskytte troen mot misforståelser og forvrengninger når den blir angrepet, og tjene som skarpslepne våpen når man misjonerer.
Men dogmene i seg selv er ingen barriere for videre søking. Tvertimot! Dogmene er det beste og sikreste springbrett inn i Gudsmysteriet, som aldri lar seg utforske til bunns - uansett hvor mye og lenge vi søker. Dogmene stenger ikke for videre søking, de er ikke statiske størrelser som - når vi har funnet dem - får oss til å legge hendene i fanget og si: «Det var det!»
Dogmene er sanne i den forstand at det de sier er sant, men dogmene makter aldri å fortelle oss hvordan disse sannheter er mulige. Det er dette hvordan som egger oss til - ved meditasjon og kontemplasjon - å bevege oss stadig videre innover i mysteriene. Vi omringer dogmene med hjerne og hjerte, vi «smatter» på dem. Vi aner det ord ikke kan uttrykke. Vi trygler Gud om å få ane stadig mere. Kristenlivet er dynamisk, i stadig bevegelse innover i Gudsmysteriet. Kan man tenke seg en herligere søking etter SANNHETEN!? Dogmene er altså ingen endestasjon eller hindring for søking etter sannheten. Tvertimot! Dogmene er det sikre fundament vi må stå på for å nå videre og atter videre i vår sannhetserkjennelse.
Paulus skriver om den sanne søking etter visdom i 1 Korinterbrev (2,6-8): «Sant nok, også vi taler om visdom, blant dem som er modne for det; men da er det ikke en visdom som er av denne verden eller stammer fra denne verdens herrer, de som nå forgår. Nei, det vi forkynner, er Guds visdom, hans mysterium - de skjulte planer, som han før tidenes opphav har gjort rede, for å gi oss del i sin herlighet. Og det har ingen av denne verdens herrer kjent, ... »
Sluttord
Kristen enhet er en gave fra Gud til velsignelse for Kirken og menneskeheten, en spore til dynamisk sannhetssøken. Kristus har gitt oss et løfte om at denne enhet en dag vil bli hele kristenheten til del, for han sier: «Det skal bli én hjord og én hyrde».