Da Jesus Kristus ble korsfestet på Golgatahøyden utenfor Jerusalem for snart 2000 år siden, var det neppe ett eneste menneske som kunne forestille seg at denne omvandrende snekkersønnen skulle bli opphav til den største «folkebevegelse» verden har sett.
I stedet for å dø ut med 12 forvirrede disipler og en og annen tilhenger av Jesu lære, ble Hans død og oppstandelse startpunktet for et, til denne dag, helt enestående verdensomspennende fellesskap.
Den kirke som oppstod i troen på Jesu oppstandelse, har i dag så mange troende at den omfatter ca. en tredjedel av verdens befolkning. Dessverre har de kristne opp igjennom 20 århundrer skilt seg i mange ulike kirkesamfunn. Den katolske kirke har i dag (pr. 2012) drøyt 1,2 milliarder medlemmer spredt over alle verdensdeler og i de fleste land.
I Matteusevangeliets 16. kapittel sier Jesus til Peter: «Du er Peter - Klippen - og på denne klippe vil jeg bygge min kirke.» En tid etter Jesu død og oppstandelse ble Peter leder for menigheten i Roma. Helt siden Peters tid går det en sammenhengende rekke av biskoper i Roma (etter hvert kalt paver) - helt frem til dagens pave. Gjennom Kirkens tradisjon har det hele veien vært praksis at den som er biskop av Roma, er leder for Kirken. Dermed er paven på «Peters stol» leder for verdens største kirke - Den katolske kirke (som også ofte kalles «Den romersk-katolske», et navn som understreker byen Romas rolle).
Det var denne kirken som for over 1000 år siden begynte å slå røtter i Norge. Hedendommen måtte gradvis vike for evangeliet om Jesus Kristus. Kong Olav Haraldsson som kort tid etter sin død ved slaget på Stiklestad i 1030 ble erklært som helgen, regnes som den som fullførte kristningsverket i Norge. Vi kjenner ham i dag som Olav den hellige. Likefullt var det nok ikke slik at det store flertallet nordmenn hadde en kristen tro, men malen var satt av Olav den hellige - Norge skulle være et kristent land.
Selv om Norge lå langt borte fra Roma, var Kirken her en selvfølgelig del av den universelle kirke - ledet av Romas biskop, paven.
Etter Olav den helliges død vokste Kirken i Norge og ble etter hvert den samlende institusjon for hele vårt folk. Kirken var samfunnets grunnpilar. Og Kirken i Norge var, i likhet med Kirkene i andre land, katolsk, dvs. almen og universell. Noen annen kirke kjente man ikke her til lands.
Slik fortsatte det å være et godt stykke inn på 1500-tallet, inntil reformasjonsbølgen. Den startet med at augustinermunken Martin Luther pekte på enkelte ting i Kirken som ikke var som de burde være. Kirken var langt fra perfekt eller feilfri. Men den «bevegelse» han startet brøt etter hvert med Den katolske kirke og med paven. Når så reformasjonen nådde Norge, førte det ikke bare til at det kom en ny, luthersk kirke i Norge, som levde fredelig side om side med den allerede eksisterende, katolske kirke, slik som forholdene er i dag. Men reformasjonen førte til at bare den lutherske kirke ble tillatt. Dermed ble den Kirken som allerede hadde eksistert i 500 år i Norge, plutselig forbudt.
Det som fulgte var tunge og vanskelige hundreår for dem som fortsatt ønsket å holde fast på sin opprinnelige katolske tro, og Den katolske kirke ble en undergrunnskirke. Etter hvert forsvant de fleste restene av katolsk tro fra Norge, og de eneste katolikker bosatt her var utlendinger, for eksempel fagarbeidere hentet inn til gruveindustrien.
Slik var det helt frem til 1843, da Den katolske kirke igjen ble tillatt i Norge. Kort tid etter ble den første katolske menighet i Norge etter reformasjonen, St. Olav menighet i Oslo, opprettet. Og antallet katolske menigheter vokste stadig over store deler av landet.
Når Den katolske kirke igjen fikk tillatelse til å virke i Norge, var hele samfunnet sterkt påvirket av 300 års luthersk kirkestyre. Den katolske tro og kultur som preget Norge i middelalderen, fantes det bare få spor igjen av. Når Kirken nå igjen ble tillatt, var det nok mange som trodde det ville komme en sterk bølge av konversjoner over hele landet. Men slik ble det ikke. Antikatolisismen var sterk i Norge, og katolikker ble av svært mange knapt nok regnet som kristne.
Antallet katolikker økte fra år til år, men i langsomt tempo. Blant konvertittene var det også noen fremtredende kulturpersonligheter som på mange måter kom til å prege Kirken og gi den et ansikt utad. Ser vi imidlertid nærmere på det, finner vi ut at Den katolske kirke i Norge, helt fra gjenopprettelsen i 1843 og frem til i dag, har vært en kirke preget av innvandrere. I dag er det bare en drøy tredel av Kirkens registrete medlemmer som er født i Norge.
I Norge er det pr. 2011 rundt 95.000 registrerte katolikker, noe som utgjør ca. 2% av folketallet. (Vi regner med at det også finnes over 50.000 uregistrerte katolikker her til lands.) Disse tilhører til sammen 35 menigheter spredt over hele landet. 90% av Kirkens medlemmer tilhører Oslo katolske bispedømme, som omfatter Sørlandet, Vestlandet og Østlandet. De øvrige tilhører Trondheim eller Tromsø stift.
Da Den katolske kirke ble gjenopprettet i Norge, virket den nok primært som en fremmed, eksotisk fugl på de fleste nordmenn. Men bl.a. takket være enkelte sterke kulturpersonligheter, som f.eks. Sigrid Undset og pater Hallvard Rieber-Mohn, fikk Kirken et ansikt utad som nordmenn flest kunne identifisere seg med. Pave Johannes Paul II har, med sin sterke karisma og sin reisevirksomhet (bl.a. til Norge i 1989), betydd svært mye for Kirkens anseelse i store deler av verden - så også i Norge.
Kirkens tro
Som for alle andre kristne kirker, utgjør den lære vi finner i Den Hellige Skrift - Bibelen - selve fundamentet for Kirkens tro. Dessuten er den kirkelige tradisjon, slik den gjennom århundrene er formulert ved kirkefedrene - sammen med Bibelen - grunnlaget for hva Kirken tror og praktiserer i dag.
Paven innehar Kirkens øverste læreembede, som han utøver i nært samarbeid med sine rådgivere - kardinalene - og alle Kirkens biskoper. Det nære samarbeidet mellom paven og de øvrige biskoper ble styrket etter det 2. Vatikankonsil, som fant sted fra 1962-1965. Når en pave dør, er det kardinalkollegiet som trer sammen og velger en ny pave. Det er vanligvis en kardinal som velges til ny pave.
Hvis man ønsker en tilnærmet fullstendig oversikt over hva Den katolske kirke lærer i de ulike teologiske, etiske og moralske spørsmål, er den nye verdenskatekismen (Den katolske kirkes katekisme) et utmerket hjelpemiddel. Den er oversiktlig, klar og konsis og lett å finne frem i. I en fremstilling som denne kan vi ikke komme inn på alle de ulike aspekter i den katolske lære, men noen hovedpunkter må vi likefullt nevne:
- Det finnes bare én Gud - den treenige - Fader, Sønn og Hellig Ånd.
- Gud har skapt verden og mennesket i full harmoni med seg selv.
- Ved menneskets synd ble den opprinnelige ordningen forstyrret. Synd er atskillelse fra Gud, og syndens ytterste konsekvens er døden (evig fortapelse).
- Men Gud sendte sin Sønn, Jesus Kristus, til verden for å gjenopprette det falne.
- Jesus ble unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria. Han er sann Gud og sant menneske.
- Ved sin død og oppstandelse sonet Jesus Kristus menneskets synd og forsonet det med Faderen igjen.
- Jesus grunnla Kirken på jorden og innsatte apostelen Peter som leder for denne.
- Kirken er Guds redskap på jorden. Den er et «sakrament», i den forstand at den synliggjør Guds frelsende nærvær blant menneskene.
- Kirken forkynner Guds ord og feirer sakramentene.
Den katolske kirke har 7 sakramenter. Disse er:
- Dåpen
- Fermingen (Konfirmasjonen)
- Eukaristien (Nattverden)
- Botens sakrament (Skriftemålet)
- De sykes salving
- Ordinasjon (av diakoner, prester og biskoper)
- Ekteskapet
Som vi ser av det ovenstående, er svært mye av det katolske trosgrunnlaget felles med hva de andre kristne kirker og kirkesamfunn har. Men det finnes selvfølgelig også en del ting i katolsk tro og praksis som vil være ulikt det mange andre kristne tror og praktiserer. Vi skal her se kort på noen av disse:
Kirkesynet
For en katolikk er Kirken et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet. Den er Jesu Kristi mystiske legeme og samtidig Guds folk. De som er gått forut for oss med troens segl og har nådd sitt mål hos Gud, er fortsatt forenet med oss i de helliges samfunn.
Jomfru Maria og helgenene
Som en følge av det katolske kirkesynet, er det helt naturlig at vi som kristne ikke bare har fellesskap med dem vi lever sammen og samtidig med, men at vi også er i fellesskap med de hellige menn og kvinner som har gått foran oss til Gud. Dette fører bl.a. til at det for en katolikk er like naturlig å be en helgen (f.eks. Jomfru Maria) om forbønn, som det er å be en god venn om det samme. Vi ber helgenene om å gå i forbønn for oss. Deres forbønn anses for å være hjelpsom, siden de på en annen måte enn oss allerede befinner seg i Guds nærhet. Det er også viktig å presisere at det å kalle et menneske hellig ikke betyr at vedkommende har vært feilfri eller uten synd. Men helgenene har levd et særlig hellig liv i tjeneste for Gud og er derfor forbilder for oss. (Her må vi gjøre et unntak for Jomfru Maria, som Kirken tror ble unnfanget uten arvesyndens konsekvens - for at hun skulle være verdig og i stand til å være Jesu mor. Hun omtales ofte som «Guds Mor», siden Jesus ikke bare var et vanlig menneske - men også fullt ut Gud.)
Paven og pavedømmet
Paven er, som allerede nevnt, Peters etterfølger som biskop av Roma og dermed også leder for hele Den katolske kirke. Paven blir valgt av kardinalkollegiet på livstid. I tillegg til å være Kirkens øverste leder, er han også statsleder for Vatikanstaten, verdens minste selvstendige stat. Paven har den øverste læremyndighet i Kirken, og hans ord anses som ufeilbarlig når han uttaler seg uttrykkelig (ex cathedra) i viktige lærespørsmål. Dette betyr ikke at alt paven sier og skriver er ufeilbarlig. Tvert i mot uttrykker en pave seg meget sjelden «ex cathedra» - det er nå over 50 år siden sist.
Eukaristien - nattverden
Den katolske kirke tror at brødet og vinen som brukes ved nattverden blir forvandlet til Jesu legeme og blod når presten ber den eukaristiske bønn. Dette kalles transsubstantiasjon. Nattverden spiller derfor en sentral rolle i en katolikks liv. Når nattverdselementene (brødet og vinen) forvandles under messen, blir de til Kristi legeme og blod - «substansen» forvandles: Brødet/vinen opphører å være brød/vin og blir Kristi legeme/blod. Når hostien (brødet) (og eventuelt kalken) rekkes til de troende under messen, tar de altså konkret imot Jesu legeme og blod. Det forvandlede brødet som blir til overs, oppbevares til senere bruk, og siden Jesus Kristus reelt er tilstede, tilbes Han i brødets og vinens skikkelse.
Så lenge de forskjellige konfesjoner ennå ikke deler det samme nattverdsyn, praktiserer ikke Den katolske kirke interkommunion. Det betyr at ikke-katolikker ikke kan motta nattverden i Den katolske kirke. På samme måte kan heller ikke en katolikk motta nattverden i et ikke-katolsk kirkesamfunn. Det forhold at ikke alle troende kristne kan motta nattverdens sakrament i fellesskap, er en stor smerte for Kirken, men er samtidig også et bevis på at det er nødvendig med økumeniske kontakter mellom de ulike kirker for å oppnå full enhet mellom alle som tror på Kristus.
Kirkens tro og liv forblir et mysterium
Selv om vi forstår Guds nærvær i verden gjennom sin Kirke bare stykkevis, tror vi at Han er tilstede og kaller hvert eneste menneske til å være et levende lem på Hans mystiske legeme, Kirken. Dette ubegripelige mysterium er blitt til liv for skarer av mennesker over hele verden fra Jesu død og oppstandelse frem til i dag. Det er dette som er Den katolske kirke.
Mer informasjon
Hvis du ønsker å vite mer om Den katolske kirke, kan du kontakte Informasjonstjenesten i Oslo katolske bispedømme.
Du kan også kontakte nærmeste katolske menighet.
Forslag til videre lesning
Generelt:
Arne Fjeld: Katolsk tro og kristenliv
Rowanne Pasco: Svar på 101 spørsmål om Den katolske kirkes katekisme
(Dette er to kortfattede og generelle bøker som passer godt som introduksjon til katolsk tro.)
Lærespørsmål og sakramenter:
Per Bjørn Halvorsen: Jesu Nattverd (En bok om messen gjennom tidene. Innføring i messeofferet, som står helt sentralt i katolsk tro og fromhetsliv.)
Torbjørn Olsen: Den katolske kirkes sakramenter (Lett forståelig gjennomgang av Den katolske kirkes 7 sakramenter.)
C. Broomé: Katolicismen. Kyrkan, läran, missionen (svensk). (Om katolsk tro og Kirken som institusjon.)
Flere forfattere: Den katolske kirke i Norge (Utgitt i anledning av 150-årsjubileet for Den katolske kirkes gjenetablering i Norge. Kirkens historie i middelalderen, reformasjonstiden og den nyere tid belyses.)
Lars Roar Langslet: På din Kirkes tro
Wilfrid Stinissen: Maria i Bibelen og vårt liv
Katolsk fromhetsliv:
Guardini: Om hellige tegn
Guardini: Bønnens forskole.
Messebok (søndager og festdager)
Bønnebok
Det finnes dessuten en rekke billige utgivelser om forskjellige helgener, utgitt av Maximilian Kolbe Utgivelser.
Kirkehistorie:
D. Holms: A short history of the Catholic Church (engelsk)
A. Franzen: Katolsk kirkehistorie
Verdenskatekismen:
Den katolske kirkes katekisme (Gir grundig innføring i katolsk tro og lære.)
Alle disse bøkene kan skaffes via St. Olav Bokhandel.
Foto: Statue av St. Peter utenfor Peterskirken, Roma/Lawrence OP