Den katolske kirke spiller en viktig rolle i det religiøse, sosiale og politiske liv i mange land. I Latin-Amerika fremtrer den ofte som inspirasjonskilde og talerør for den fattige befolkningens kamp for rettferdighet, jf. Helder Camara. Biskop Belo på Øst-Timor har spilt en lignende rolle (Nobels fredspris 1996). Den såkalte frigjøringsteologien er et forsøk på å tolke og inspirere de fattiges kamp for mer rettferdige forhold i lys av den kristne åpenbaring. Frigjøringsteologene er av og til kommet i et spenningsforhold mellom marxistisk samfunnsanalyse og den romerske sentraladministrasjon. Påtrykk fra Roma og de marxistiske regimers fall i Øst-Europa har gjort frigjøringsteologene mindre radikale.
I enkelte land i Øst-Europa, særlig i Polen, var Den katolske kirke en kanal for å uttrykke opposisjon mot forholdene under kommunistregimet; i andre land, f.eks. Ungarn, var den mer tilpasningsvennlig. Den polskfødte pave Johannes Paul II bidrog sterkt til å bringe den øst-europeiske kirkesituasjon i fokus for verdens oppmerksomhet. Hans gjentatte besøk i hjemlandet på 80-tallet regnes nå for å ha innledet kommunistregimenes fall i hele Øst-Europa.
Organisasjon
Grunnstenen i organiseringen av Den katolske kirke er det enkelte bispedømme med biskopen som den ubestridte leder. Det er han som i første rekke har ansvaret for forkynnelsen av evangeliet, for å overvåke og ordne sakramentsforvaltningen og våke over enheten i tro. Sammen med de andre biskopene under ledelse av paven har han del i læremyndigheten i kirken. Man skjeldner mellom den ordinære og den ekstraordinære læremyndighet (magisterium). Den ordinære læremyndighet utøves i form av forkynnelse, som også prestene som biskopens medhjelpere har del i, formaninger (hyrdebrev) og kirketukt. Pavelige hyrdebrev (encyklikaer eller rundskriv) utgjør også en del av den ordinære læremyndighet, om enn av særlig vekt og betydning. Den ekstraordinære læremyndighet utøves når det skal fastlegges hva som er en umistelig del av den katolske kirkes tro. Dette foretas enten av et kirkemøte (økumenisk konsil) eller av paven som hele kirkens overhode. Det er dette siste som kalles «ufeilbarlighetsdogmet», og som ble fastlagt under det 1. Vatikankonsil (1870). Det bygger på troen på at Kirken som helhet ikke kan ta feil i trosspørsmål, i kraft av Kristi løfte. Det ekstraordinære læreembedet forplikter alle katolikker. Når det ordinære læreembedet utøves, forblir samvittigheten den øverste dommer og kjærligheten den høyeste lov.
Pavens primat, dvs. hans stilling som den fremste av alle biskoper og leder for den universelle eller allmenne kirke, har vært anerkjent fra svært tidlig tid, men er blitt utøvet på sterkt varierende måte gjennom tidene. Fra 1000-tallet av økte pavens makt og innflytelse kraftig. Den ble på nytt svekket på 1300-tallet og utover, men økte igjen gradvis fra 1500-tallet inntil den kulminerte i det 1. Vatikankonsil. Det 2. Vatikankonsil (1962–65) understreket kollegialiteten, dvs. at biskopene som apostlenes etterfølgere og ikke som pavelig delegerte, sammen skal utøve læremyndigheten i Kirken, under ledelse av biskopen av Roma. I praksis gjør imidlertid den romerske sentraladministrasjon (den pavelige kurie) og massemedienes konsentrasjon om pavens person at hans stiling fremdeles er den utvilsomt betydeligste i Den katolske kirke.
Den katolske kirkes lære
har sitt utspring i Gudsåpenbaringen i Jesus Kristus. Bibelen er den skriftlige nedfelling av denne åpenbaringen og regnes også i Den katolske kirke som den høyeste norm for sann tro og kristent liv. Men i tillegg til dette har man en rekke kirkelige skikker eller tradisjoner som Skriften ikke kjenner, f.eks. helligholdelsen av søndagen, eller direkte forbyr, f.eks. bruken av billedlige fremstillinger. Tradisjon i dypere forstand er den måten Skriften er blitt tolket på gjennom tidene, eller noe som har vært kristen tro og skikk fra tidlig tid av, uten at Skriften sier noe om det, f.eks. troen på Marias opptagelse i himmelen. Det katolske kirkes lære kommer først og fremst til uttrykk i trosbekjennelsen (Nicænum) og i de læreavgjørelser som er truffet av de forskjellige kirkemøter opp gjennom tidene. Men langtfra alt som Den katolske kirke tror, er blitt gjenstand for slike høytidelige fastlegginger.
Sentrum i Den katolske kirkes lære og liv er messen (eukaristien) – Den katolske kirke er i utpreget grad et gudstjenestefellesskap. I messen lyder på nytt Guds ord til Kirken, den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus er det usynlige, men levende midtpunkt. Han taler gjennom skriftlesningene og forkynnelsen, og under brødets og vinens skikkelse er han selv til stede og gir seg selv til Faderen som sonoffer for verdens synd og gir seg selv til de troende som næring for deres trosliv. Men også på andre måter får de troende del i frelsen i Kristus under livets gang, nemlig gjennom de forskjellige sakramenter som Den katolske kirke, i likhet med den ortodokse, regner med 7 av: dåpen, fermingen, nattverden, botens eller forsoningens sakrament (skriftemålet), ekteskapet, ordinasjonen og sykesalvingen. Sakramentene er ikke mekaniske handlinger, selv om deres objektive gyldighet undertrekes, uavhengig av sakramentsforvalterens tro eller verdighet (ex opere operato). Men for at de skal virke til frelse for den som mottar dem, forutsetter de mottagelse i tro – de er troens sakramenter.
Presteskapet
består delvis av såkalte sekularprester eller bispedømmeprester, dels av ordensprester, dvs. prester som tilhører et ordenssamfunn eller en kongregasjon. Bispedømmeprestene avlegger lydighets- og kyskhetsløfte til sin biskop, men ikke fattigdomsløfte. Som ordensprestene lever også sekularprestene i sølibat, selv om dette er en praktisk ordning som ikke er uløselig knyttet til utøvelsen av prestetjenesten som sådan. Derimot kan gifte menn vigsles til diakoner. Diakoner kan utøve en rekke liturgiske tjenester, dog ikke feire messe og høre skriftemål. Spørsmålet om kvinnelige prester er blitt reist i Den katolske kirke, men er blitt avvist.
Ordenssamfunnnene, som oftest er delt i mannlige og kvinnelige grener, er selvstendige og selvstyrte organisasjoner i den katolske kirke og spiller en sentral rolle i dens liv og arbeid. Deres målsetning og virkefelt spenner over et vidt spektrum. Enkelte ordener er helt viet bønn og gudstjenestlig liv (benediktinere, cisterciensere, karmelitter osv.), andre er viet aktivt arbeid (undervisning, sykehus, arbeid blant fattige, misjon osv.). Men bønn og kontemplasjon er et grunnelement i alt ordensliv, likeså de tre klosterløftene om lydighet, fattigdom og kyskhet.
I 1970-årene var det mange katolske prester som forlot tjenesten, enten på grunn av problemer med sølibatet eller fordi de kom i identitetskrise som følge av forandringene etter 2. Vatikankonsil (1962–65). Fremdeles er det stor prestemangel i mange land, særlig i Latin-Amerika og enkelte land i Europa. De senere årene har imidlertid antallet prester holdt seg relativt stabilt på verdensbasis. I tidsrommet 1988–93 gikk antallet bispedømmeprester opp fra 254 796 til 260 587. Antallet ordensprester sank fra 147 134 til 143 973. Antallet legbrødre gikk også ned fra 63 733 til 60 714 og antallet kvinnelige ordensmedlemmer (nonner) fra 893 418 til 857 157. I 1993 fantes det tilsammen 404 560 katolske prester i verden. Antallet biskoper var 4 529.
Legfolkets stilling i en strengt hierarkisk kirke som den katolske, er ikke uproblmatisk. Det 2. Vatikankonsil fremhevet legfolkets plass som medlemmer av Guds folk og lemmer på Kristi oppstandne legeme ved dåpen. Legfolkets stilling er under stadig utvikling og den styrkes. Mange steder har legfolk fått mange viktige arbeidsoppgaver i Kirken og på visse områder reell medbestemmelse for Kirkens liv. Men det er ikke til å unngå at i en kirke som er sterkt preget av hierarkiet – biskopene, prestene og diakonene – vil legfolkets rolle i Kirkens liv i praksis ofte virke passiv og mottagende.
Økumenikk
Fra slutten av 1960-årene er Den katolske kirke kommet aktivt med i det økumeniske arbeidet, som den tidligere stilte seg kategorisk avvisende til. Den deltar som aktiv samtalepartner med de fleste kirkesamfunn over hele verden, enten i nasjonale eller internasjonale samtalegrupper. En av de mest betydningsfulle har vært den internasjonale katolsk-lutherske kommisjon, som har utgitt en rekke fellesuttalelser. Den katolske kirke er ikke medlem av Kirkenes verdensråd, men er offisielt representert i kommisjonen «Faith and Order».
Norge
Kristendommen kom til Norge i den romersk-katolske form. I 1152 (eller 1153) ble Kirken organisert med en metropolitt (erkebiskop) i Nidaros og 10 bispeseter som hørte inn under erkebiskopen: 4 i Norge, 2 på Island, 1 på Grønland, 1 på Færøyene, 1 på Orknøyene og 1 på Man med Sudrøyene. Fra reformasjonen av var den romersk-katolske religionsutøvelse forbudt i Norge og 1624 kom det forbud mot at katolske prester oppholdt seg i Danmark-Norge, under trussel om dødsstraff. I 1843 fikk en katolsk prest tillatelse til å holde offentlig messe i Oslo. Fra 1845 ble det tillatt å organisere menigheter. St. Olavs menighet i Oslo er fra dette året. I 1856 stod St. Olavs kirke ferdig. Samme år begynte et katolsk misjonsforsøk i Nord-Norge med Alta som sentrum. Denne «Nordpolmisjonen» ble oppgitt i 1869. Samme år ble Norge et «apostolisk prefektur» under ledelse av en prefekt med sete i Oslo. I 1892 ble misjonen i Norge opphøyet til «apostolisk vikariat» med en biskop i spissen. I 1931 ble Norge inndelt i tre innbyrdes uavhengige områder som hvert stod direkte under Propagandakongregasjonen I Roma: Nord-Norges kirkedistrikt med 3 (nå 6) stasjoner, Midt-Norge med 2 (nå 5) stasjoner og Oslo apostoliske vikariat med 16 (nå 20) stasjoner. Oslo-vikariatet ble i 1953 gjort til et regulært katolsk bispedømme, mens Midt-Norge og Nord-Norge fra 1979 betegnes som «prelaturer» eller stift.
Ordenssøstre av ulike samfunn har vi hatt siden 1865, da de første Josephssøstre, vesentlig virksomme i sykepleien og friskolen, kom til Oslo. Også Elisabethsøstre, Franciskussøstre, Karl Borromeussøstre, St. Franciskus Xaveriussøstre og Antoniussøstre har drevet hospitaler, klinikker og aldershjem i en rekke norske byer, men disse er de siste tiår blitt overdratt til det offentlige, på grunn av sviktende rekruttering. Dominikanerinner virker i Oslo og Bodø. Et karmelittkloster er nylig blitt opprettet i Tromsø.
Av de gamle mannlige ordenssamfunn har dominikanerne (fra 1921) og fransiskanerne (fra 1933) igjen bygd klostre i Oslo.