Som katolikker kan vi snakke om "kirkens tro" og fremheve den som midtpunktet for vår egen tro. En protestant legger mer vekt på den enkeltes tro, og da naturlig nok på sin egen personlige tro. Vi skal være klar over at det går et ganske avgjørende skille her.
For en katolikk betyr det å tro nettopp å tro sammen med Kirken. Den enkelte mottar troen, og bekjenner den, i det kirkelige fellesskapet. I dette ligger det innebygget et krav om solidaritet med Kirkens synlige fellesskap, det helt konkrete organiserte samfunnet som går under navnet Den romersk-katolske kirke. Denne solidariteten innebærer også at vi alltid må gjøre vårt beste for å forstå de bestemmelser ledelsen av Kirken tar, og rette oss etter dem så langt vi makter ut fra vår egen samvittighet. Den store støtten i dette kan vi finne i overbevisningen om at "helheten av de troende ikke kan gå feil, for Gud har gitt den en overnaturlig sans for den rette tro" (slik det ble uttrykt i det II. Vatikankonsil 1962-65).
Protestantiske kirkesamfunn legger altså vekten på det enkelte menneskes personlige tro, og gjør vanligvis (sektene unntatt!) ikke krav på å ha noen absolutt sannhet og autoritet som fellesskap betraktet. Den norske lutherske kirke hevder for eksempel at kirken er til stede "der evangeliet forkynnes rett og sakramentene forvaltes rett". Det gir et mer relativt og abstrakt kirkebegrep, hvor det ikke er lett å sette faste grenser, og man får på ingen måte noen kirke som med uomtvistelig tyngde kan tale til alle troende i Guds navn. Men det er nettopp hva vår Kirke gjør krav på å kunne.
En institusjon som har utviklet seg gjennom historien
Den katolske kirke ser seg selv som en institusjon "som vokser sammen ut fra et menneskelig og et guddommelig element" (II. Vatikankonsil). Den blir her oppfattet som et sakrament gitt til verden, og verden mottar sin frelse ved Kristus gjennom dette sakramentet. Da blir katolske kristne plassert som den indre kretsen om Kristus, og de øvrige kirkesamfunn vil befinne seg i konsentriske ringer utenfor, alt etter hvilken grad de inneholder de vesentlige trekk ved den sanne tro.
Dette er jo et skjema som lett kan virke støtende på dem som blir satt på en mindre fremtredende plass, og som sikkert bidrar til antikatolske holdninger i mange protestantiske kretser. Vi bør nok være svært varsomme og vise sunn menneskelig selvkritikk her. Men selve tankemodellen hører avgjort til det grunnleggende fundamentet i vår kirkeforståelse. Likevel strekker også det katolske kirkebegrepet seg lenger enn til bare den synlige organisasjonen - det kan bli formulert som f.eks. "Kristi mystiske legeme", eller "Guds folk på vandring". Som katolikker må vi i praksis nok holde oss til den klart definerte og godt synlige organiserte Kirke.
En Kirke solid plassert i verden
Katolske kristne må alltid ta utgangspunkt i inkarnasjonen: At Gud er blitt synlig som menneske, og på en måte lar seg gripe i vår verdslige virkelighet. Gud er til stede i en virkelighet som innerst inne er god, tross synd og all verdens elendighet. Kirken er den sentrale gudnære del av denne konkrete virkelighet - også den på godt og ondt. De jordiske ting kan for en katolikk altså romme frelsen, føre oss mot Gud, mens frelsen for en protestant gjerne blir mer åndeliggjort og abstrakt, i enkelte kirkesamfunn i en slags motsetning til den materielle virkelighet.
Etter grunnleggelsen av Kirken i forbindelse med Jesu liv, død og oppstandelse, har den så gradvis utviklet seg mot sin nåværende form. Det menneskelige elementet i den har vært viktig. Det har foregått en utvikling i retning av en særpreget konkret organisasjon, påvirket av samfunnsforhold i verden, men også i motsetning til uønskede forhold i verden. Samtidig har man opplevd en stadig veiledning og ledelse ved det guddommelige elementet i den: Den hellige Ånds styrende nærvær i Kirken. For oss katolikker er Kirken et levende samfunn i stadig utvikling og omforming, mens det indre kjerneinnholdet i den forblir det samme, og hovedsaklig bevart i Bibelens kanoniske skrifter og i læreavgjørelsene i de store konsiler. Dette samfunnet binder oss tett sammen i et fellesskap med Kristus, og vi plikter å leve, modnes og utvikle vår tro i det. Uten Kirken er vi hjemløse i troen.
For protestanter synes det å være mer vesentlig å knytte seg til forholdene på nytestamentlig tid, i den grad man kjenner dem, og da selvfølgelig til Skriften selv, mens senere utvikling blir sett på som noe relativt og til dels underordnet. Den enkeltes personlige møte med Kristus overskygger ofte tilhørigheten og bindingen til trossamfunnet.