«Valgløfter, ja, selv om de skjer under ed, er null verd og ugyldige.»
Dette kan virke som et satirisk utsagn om politikermoral, men det er faktisk det saklige innhold og nesten ordrett sitat fra pkt. 82 i den del av den katolske kirkerett som regulerer pavevalg.
Valgkamp blir det helt sikkert blant kardinalene med stemmerett, men den må bli annerledes enn ved moderne politiske valg siden valgløfter forutsettes ikke å inngå i valgkampen. Dette er ikke bare en pussig bestemmelse. Den sier også noe om pavevalgets funksjon i en kirke som ikke er noe demokrati selv om den i sin struktur har enkelte demokratiske elementer.
Den historiske bakgrunn er det gamle ønske om å få slutt på middelalderens «valgkapitulasjoner» der kardinalene tvang den aktuelle pavekandidat til å forplikte seg til en bestemt politikk før de valgte ham.
De politiske demokratier er organisert slik at de høyeste maktembeter i staten skal tjene som plattform eller instrument for gjennomføringen av et politisk program. På forhånd frembyr politikerne ulike slike programmer for velgerne, dvs. folket, og så skal helst et flertall av dette velge et av programmene, og politikere til å gjennomføre det. Opposisjonen eller mindretallet har nok en viktig kritikerrolle, men må akseptere at deres program ikke blir gjennomført. Og valgvinnerne har både rett og plikt til å gjennomføre sitt program. Regnskap må de avlegge for flertallet ved neste valg.
Noen vil sikkert også ønske en slik ordning i Kirken. Men det er i hvert fall fremmed for strukturen i Den katolske kirke.
Grunnen er først og fremst at «hyrdenes» lederoppdrag i prinsippet ikke kommer nedenfra, fra folket, men ovenfra, fra Gud, noe som bispeordinasjonen skal uttrykke. «Programmet» ligger i Evangeliet slik det er overlevert gjennom tradisjonen. Og paveembetet er ikke ment å være en plattform for gjennomføring av et folkevalgt program, men et embete i bispedømmet Roma og i verdenskirken. Embetet skal ikke være et instrument i pavens hånd, men han skal være et instrument for embetet og i videre forstand for Kirken. Ansvarlig står han overfor Gud. Derfor slipper han å stå til regnskap ved et nytt pavevalg om noen år.
Når kardinalene velger pave, skjer det ikke som representanter for en milliard katolikker, men fordi noen – utelukkende med Kirkens tarv for øye, og derfor i uavhengighet – må foreta valget av ny biskop av Roma, og derved av pave. Valgoppdraget har de arvet fra de gamle fremste diakoner, prester og biskoper i og rundt Roma. Valg av pave ved kardinaler utnevnt av paven gir systemet et «konservativt» preg. Begrunnelsen er at det er det overleverte Evangelium som skal tas vare på og bringes videre.
Målet er at Den Hellige Ånd skal tale, først gjennom de velgende kardinaler, og siden gjennom den valgte pave. Pavens embete er gitt og paven må selv utforme sin «politikk». Men nettopp fordi embetet og Kirken er viktigere enn paven som person og embetsbærer, forutsettes «politikken» utformet i dialog med resten av Kirken, dvs. med alt fra kurien i Roma til hver av verdens over en milliard katolikker, men kanskje spesielt med de fire–fem tusen katolske biskoper. Selv om Evangeliet er gitt for to tusen år siden, vil Kirken som helhet alltid være i utvikling når det gjelder forståelsen av Evangeliet. Juridisk står paven meget fritt, men ikke moralsk. Og kirkefellesskapet er mye mer enn juridiske ordninger.
I dette lys må også pkt. 84 i valgbestemmelsene forstås der katolikkene i hele verden nå pålegges å frembære ydmyke og uavlatelige bønner om at det må bli «et raskt, enstemmig og fruktbart valg slik sjelenes frelse og det beste for hele Guds folk krever».