Ros og ris til Kirken ved et årtusenskifte

I. Innledning

Når vi om kort tid runder år 2000, vil vi da si at vi er fornøyd med den kirken vi tilhører? Noen av dere er konvertitter. Svarer Kirkens liv og lære til den begeistring dere opplevde da dere trådte inn i Kirken? De fleste av dere er fødte katolikker. Gjenkjenner dere i dagens kirke den kirken dere var glad i som barn og ungdom? Eller er dere skuffet eller kanskje begge deler? Noen av dere synes Kirken har foretatt for store forandringer i de siste årtier. Andre synes Kirken har stått på stedet hvil og ikke gått som dette – Ros og ris til Kirken ved et årtusenskifte - må bli noe subjektiv.

Redegjørelsen er langt nok i sine forsøk på å bli mer «up to date». Så det ligger i kortene at et foredrag vil bli farget av foredragsholderens alder, om han er svært konservativ eller progressiv (moderne), hvilke øyne han ser med.

Det er etter kirkemøtet som fant sted i Roma i sekstiårene, nærmest blitt en mote i den katolske kirke å putte de troende – og da særlig oss prester – i båser med merkelappene: konservativ, progressiv. Jeg tror det er svært uheldig. Personlig nekter jeg å bli lenket til en spesiell bås. I noen saker er jeg stokk konservativ, i andre svært progressiv.

Når vi taler om Kirken – og det er jo det vi skal gjøre i kveld – har vi en tendens til kun å tenke på paven, biskopene og til nød oss prester. Da er vi på ville veier. Kirken det er oss alle: Kirken - det er oss alle: paven, biskopene, prestene og legfolket. Til sammen utgjør vi Kirken, Guds Folk. Roser vi Kirken, så er det en ros til oss alle. Riser vi Kirken, kritiserer vi den, da innebærer det at vi også riser oss selv – tar «sjølkritikk.» Det måtte da være at vi kommer inn på ting som kun har med Kirkens ledelse å gjøre.

Enda en innledende bemerkning: Hver søndag bekjenner vi i messens Credo troen på én hellig, katolsk og apostolisk kirke. Kirken som sådan, som et mysterium, er syndfri. Jo, for Kirken den er Kristi mystiske legeme hvor Kristus er hodet og vi lemmene på hans legeme. Kirken den er Kristi uplettede brud. Kirken den er Den Hellige Ånds tempel. – Kirken som sådan må derfor være syndfri. Kirken har en åndelig og en synlig side, det siste, fordi den består av oss mennesker.

Slik Guds Sønn i tidens fylde tok på seg den menneskelige natur i jomfru Marias skjød, på analogt vis har han inkarnert seg i den kirken han grunnla på vår jord. Oss lemmene på denne kirken har Kristus gitt forskjellige oppgaver, og han gir oss lys og styrke så vi blir i stand til å utføre disse oppgavene. Slik kan vi si at alt det gode vi som Kirkens lemmer greier å utføre, er Kristi verk, Kristi gjerning i oss. Men nå hører det med til kirkebilledet at vi mennesker er syndere – med en svekket vilje og noe formørket forstand. Vi er Adams og Evas falne sønner og døtre, vi opplever den onde lyst i våre hjerter og følger den daglig. Derfor vil synden, som skadelig slagg, følge i Kirkens kjølvann opp gjennom tidene. Det er derfor Kirken ikke bare fortjener ros, men også ris. Det er på grunn av synden, og vår forstands begrensede muligheter til å finne den riktige kurs at Kirken alltid må reformeres, fornyes. Slik hører det med til Kirkens sanne vesen at den er «semper reformanda.» - Når vi ikke bare roser, men også riser Kirken, er vi ikke ufine mot Kirken vår mor. Vi er ikke som kirkelig brud utro mot Kirkens brudgom. Vi riser jo ikke Kirkens Herre, Jesus Kristus, han som lever videre i sitt kirkelegeme. Det vi eventuelt riser, er det som gikk galt i Kirkens liv på grunn av våre egne feil, mangler og skrøpeligheter.

Ros og ris til Kirken ved et årtusenskifte: I løpet av noen minutter blir det umulig i denne sammenheng å pløye gjennom hele Kirkens historie. Jeg må begrense meg til å fokusere på dette århundre. Helt generelt vil jeg da si at uten Kirkens forkynnelse og Kirkens oppdragende virksomhet, ville verden sett annerledes ut i dag. Det er Kirkens kamp for menneskeverdet som ligger til grunn for det moderne demokratiet, den tekniske revolusjon, for sosiale goder som trygder til gamle, syke, uføre og arbeidsløse. Uten Kirkens kamp for humanitet, ville det neppe være mulig å forklare vårt humane fengselsvesen, kampen for menneskerettighetene, fagforeninger, retten til å streike, velferdsstaten med alle dens sosiale goder. La gå at mange av våre sosiale reformer ble satt ut i livet av mennesker som ikke var bekjennende kristne. Og allikevel var det personer som svømte i en kristen tradisjon. Jeg roser Kirken generelt, fordi den forkynte hvert enkelt menneskes uendelige verdi, og slik langt på vei har menneskeliggjort den storfamilien vi alle tilhører.

II. Et skjellsettende kirkemøte

Som en helt skjellsettende begivenhet i dette århundre må først og fremst nevnes Det II.Vatikankonsil, som ble holdt i Roma fra 1962–1965. Dette kirkemøtet hat hatt enorm betydning for Kirkens liv og fortjener langt på vei en uforbeholden ros.

Denne rosen gjelder ikke bare for det som skjedde på dette kirkemøtet i løpet av tre år. Alle dogmatiske, liturgiske, pastorale justeringer som der fant sted, hadde sin forhistorie. En rekke teologer, geistlige og legfolk som i begynnelsen og midten av dette århundre – på grunn av sine tanker – var blitt uglesett og stemplet som heretikere og «raddiser» av både leg og lærd, ble innkalt til konsilet som rådgivere, og deres ord ble hørt. Det var i stor utstrekning deres gamle, nå fornyede tanker som fant sit nedslag i de 16 skriftlige utgivelser vi kaller konsildokumentene. Så dette konsilet har sin egen samtidshistorie, sin forhistorie og sin fremtidige historie. Det fyller på et vis hele dette århundre.

III. Fra motreformasjon til universalitet

Motreformasjon

Konsilet markerer et skille mellom to epoker i Kirkens liv. På 1500-tallet opplevde Den katolske kirke en traumatisk hendelse. Nærmest over natten ble den vitne til at halve Europa skilte lag med den. Flere protestantiske kirkesamfunn startet sitt eget løp, og ga en god dag i at paver og biskoper dømte dem som kjettere. Dermed startet motreformasjonens epoke i Kirkens liv. Den katolske kirke ble etter reformasjonen i 400 år ensidig apologetisk og polemisk. La oss se litt nærmere på dette!

Fordi protestantene gikk til stormangrep på Kirken som institusjon og mot Kirkens lære på en rekke punkter, følte Kirken seg forpliktet til å forsvare seg, til å innta en apologetisk holdning. Men dette forsvaret ble for ukritisk, like fanatisk som de angrepene som ble rettet mot den. Samtidig følte Kirken seg i samvittigheten forpliktet til å angripe protestantene, bli polemisk. – De ulydige, frafalne barn skulle jo vinnes tilbake til Moderkirken.

Men polemikken ble ensidig fordømmende. Kirken viste under motreformasjonens århundre liten forståelse for det som var reformatorenes virkelige anliggender. Denne motreformatoriske ånd har preget Kirkens liv i ca. 400 år. Kirken ble i denne tiden noe utro mot sin sanne katolisitet. Å være katolsk er ensbetydende med å være alminnelig i betydningen universell, altomfattende. Kirkens katolisitet innebærer viljen til å være åpen mot alt som er menneskelig godt og sant – uansett hvor det gode og sanne befinner seg. En katolsk, universell Kirke må slå ut armene og – uten å svikte seg selv, uten å oppgi en tøddel av egen sannhet – være villig til å omfavne alle positive verdier også utenfor sine egne, synlige grenser.

Katolsk universalitet

Det inntrådte et vendepunkt i denne ukatolske, temmelig ensidige apologetiske holdning under konsilet. Kirken følte seg nå sterk nok til å gå over fra forsvar og angrep til dialog, til samtale med våre i troen adskilte brødre, ja, også med de store religioner, med ateismen og den verden Kirken lever i. Motreformasjonens tid var nå definitivt slutt. Kirken åpnet seg og gjenvant sin sanne katolisitet, sin universalitet. Denne intenderte utvikling må vi med uforbeholden begeistring rose Kirken for.

IV. Om Kirken (De ecclesia)

Det ville langt overskride min tildelte tid om jeg nå ga en grundig innføring i hvert konsildokument - med dets historie og forhistorie. La meg få lov til å komme inn på bare noen av dem, de viktigste i vår sammenheng.

Det II Vatikankonsils dogmatiske konstitusjon De Ecclesia, Om Kirken, er vel konsilets vitigste nedslag av opprinnelig gamle, nå fornyede tanker om Kirkens sanne natur. Fordi protestantene forkastet Den katolske kirke som et synlig, menneskelig samfunn med en hierarkisk, pyramideformet kirkelig oppbygging, ble det til at Kirken i motreformasjonens tid kompenserte i sitt selvforsvar med å legge ekstra vekt på Kirkens synlige side og på pavens og biskopenes ledende og lærende autoritet. Denne ensidighet fikk to negative, svært så uheldige følger.

For det første førte det til at den bevisstheten man hadde hatt i Kirkens tidligere historie - at Kristus ved sin Hellige Ånd lever videre i Kirken – nå etter reformasjonen ble fortrengt til fordel for Kirkens ytre, synlige side – som et hierarkisk oppbygget menneskelig samfunn. Kirken som et overnaturlig, guddommelig mysterium kom sterkt i bakgrunnen. Dermed mistet Kirken noe av sin tiltrekkende skjønnhet i de troendes bevissthet.

En annen negativ følge av dette demonstrative maktkirkebegrepet ble et skarpere skille mellom hierarkiet – altså pave, biskoper og prester – på den ene side og lekfolket på den annen side.

Kirken kan ikke roses nok for at konsilfedrene i konstitusjonen Om Kirken valgte som første kapitel Kirkens Mysterium. Dermed kom også Kirkens åndelige, guddommelige dimensjon langt sterkere i fokus – samtidig som Kirkens autoritære maktkarakter ble nedtrappet. Det gamle, på konsilet nyinnførte kirkebegrepet, førte også til at konstitusjonens kapitel om Guds Folk fikk en ny og riktigere forståelse. I motreformasjonens tid ble Guds Folk ensidig forstått som den store massen av legfolk, som skulle ledes og belæres av de geistlige. På konsilet ble Oldkirkens forståelse av Guds Folk trukket frem i lyset. Alle – tilhører vi Guds Folk – enten vi er leg, prest, biskop eller pave.

V. Legfolkets apostolat

I forlengelsen av dette gamle og nå fornyede kirkebegrepet, fulgte dekretet om Legfolkets Apostolat. Her blir «verdiforskjellen» mellom leg og geistelig ytterligere nedtrappet. Legfolket har ved dåp og ferming del i Det Alminnelige Prestedømme, og har dermed som prester ansvar for Guds rikes utbredelse på jord. Så – alle er vi like viktige lemmer på Kirkens legeme. Alle er vi like viktige medlemmer av Guds Folk. – Paven, ordinerte biskoper og prester har hovedansvaret for forkynnelse, sakramentforvaltning og ledelse. De skal tjene legfolket med denne oppgaven, ikke herske, men tjene. Tjene er et ord som går igjen som en rød tråd i alle konsildokumentene. De kirkelige autoriteter skal tjene legfolket. Legfolket på sin side skal tjene Kirken ved sitt legapostolat. Legfolket har ansvar for at det kristne menneskesyn får gjennomslag i familielivet, politikken, mellomnasjonale forbindelser, og at sosial rettferdighet får råde i samfunnet, på arbeidsplassen, og den verden Gud har gitt oss ansvar for på en kreativ måte å legge under oss – alt sammen kristne verdier, som hovedsakelig legfolket har ansvar for å realisere.

Dette legapostolatet kan skje ved at unge og voksne arbeider innad og utad i sine kristne foreninger eller i arbeidsorganisasjoner, fagforeninger osv. Men også enkeltvis kan den lege kvinne og mann ved sitt eksempel påvirke sine omgivelser i kristen retning.

Uro i Kirken etter konsilet

Kirken skal ha uforbeholden ros for at den på konsilet revaluerte legfolkets stilling i Kirken. Så litt ris. Innledningsvis vil jeg få gjøre oppmerksom på at det ikke er før et konsil det er mest ytre uro i Kirken. Da beveger misnøyen seg oftest under den tilsynelatende stille overflate. Det er helst etter et kirkemøte uroen bryter frem – og da til sine tider ganske voldsomt. Når kyrne har stått på båsen hele vinteren, oppfører de seg som gale når de blir sluppet ut av fjøset om våren. De bykser over stein, staur og alle stengsler.

Den nye revaluering av legfolkets stilling i Kirken har hos oss i Vesten – særlig i land som Holland og senere i Tyskland – ført til mye indre og ytre uro. Det ser ikke ut til at det er gitt oss mennesker å bevare likevekten mellom to ytterligheter. Nå – etter konsilet – ville legfolket i visse kretser bestemme alt i det kirkelige liv og da særlig på det moralske området. Refrenget i den opprørssangen man istemte lød slik: Kirken lever i uttakt med det moderne samfunn. Kirken må nå justere sine moralbegreper så den blir mer konform med den verden den lever i. Kort er å si til dette at Kirken alltid har levd i uttakt med denne verdens moralbegreper. Kanskje ville ting løpe bedre hvis omvendt verden levde i takt med Kirkens moralsyn. - Vi har nedover i Europa vært vitne til protestmarsjer, indignerte demonstrasjoner, svære underskriftskampanjer rettet mot Kirkens ledelse, og da særlig paven.

Her i Norden har utvidelsen av gapet mellom legfolk og paven skjedd på en stillere, mer –for å bruke et trøndersk uttrykk – innful måte. Det sies lett overbærende – ja ofte også av oss prester – Vi vet jo at pave Johannes Paul er en gammel og syk mann med en stokk konservativ, polsk bakgrunn, så vi tar ham ikke så høytidelig her oppe i nord. Hva Roma lærer i moralske spørsmål, kan vi ikke betrakte som normgivende for oss her oppe i Norden.

Jeg utfordrer herved våre norske biskoper til å gå mer aktivt ut i media og legge frem for offentligheten Kirkens offisielle syn på abort, genteknologien, homofil praksis, kunstig prevensjon, eutanasi og lignende, Ved å tie - når den offentlige debatt raser om disse ting i media - bringer de usikkerhet inn også i egne rekke, blant oss vanlige fotfolk.

Vi prester har så lett for å falle for moderne fremgangsmåter. Vi tror vi gjør legfolket en tjeneste når vi av medlidenhet firer på Kirkens moralske krav. I virkeligheten gjør vi Guds Folk i Norden en bjørnetjeneste ved på en slik måte å utvide gapet mellom Kirkens ledelse og legfolket. Spenningen mellom sentrum og periferi kan over tid bli så sterk at den utvikler seg til et skisma, og da er vi ikke lenger katolsk i ordets fulle betydning.

Autoritetskrisen i Kirken oppsto for alvor i 1968 da pave Paul VI etter mange søvnløse netter utga rundskrivet Humanae Vitae. «Pilleencyklikaen» kalles den på folkemunne, og med urette. For den handler ikke bare om forbud mot kunstig prevensjon. Den handler også om familien og den menneskelige kjærlighet i sin helhet.

Tiden tillater ikke at jeg kommer grundigere inn på den voldsomme, ofte fortvilete debatt som har rast rundt dette pavelige rundskriv. Men jeg vil minne om at paven den gang tryglet vitenskapsmenn om å forske mer på området, og finne frem til sikrere naturmetoder i det ekteskapelige samliv enn Knaus- og Oginometoden som i all sin usikkerhet var enerådende på den tid. (Vatikansk rulett ble den også lett ironisk kalt.) Pavens bønn er gått i oppfyllelse. Vitenskapen har gjenoppdaget en gammel og nå fornyet prevensjonsmetode, som er langt sikrere enn den gamle. Vi har fått den såkalte Billingsmetoden som - i følge Verdens helseorganisasjon - er like sikker som pillen, og går fri for pillens bivirkninger. Billingsmetoden krever da heller ikke de lange pauser i seksuallivet som kjennetegnet den tidligere naturmetoden. Det sier seg selv at denne naturlige form for familieplanlegging bare gjelder for faste forhold som ekteskapet. – Uavhengig av den moralske side av saken har vi fått en rekke vitnesbyrd om aha-opplevelser og fornyet kjærlighetsliv hos ektefeller som har vært misfornøyd med kunstig prevensjon og gått over til Billingsmetoden.

Pastoralrådet i Oslo katolske bispedømme har vært pådriver for utgivelsen av en bok om dette emne, og skal ha ros for det. Men litt ris må deles ut til legfolket generelt, fordi det ikke går mann av huse og kjøper denne boken i St. Olav Bokhandel. Det får så være at det senere kommer et forenklet hefte om samme emne. Men enhver oppegående norsk katolikk, som har rotet seg gjennom folkeskolen, vil kunne lese boken og forstå innholdet. (Nettopp på grunn av metodens enkelthet har den funnet stor utbredelse i U-landene). – Dette har noe å gjøre med «sentire cum ecclesia.» Å leve på bølgelengde med Kirkens pulsslag. Det å støtte denne utgivelsen økonomisk ved å kjøpe boken, og å sette seg inn i hva det egentlig dreier seg om, betyr samtidig direkte og indirekte en hjelp til de tusener av innvandrede katolikker – særlig fra andre verdensdeler – som har et langt mer restriktivt syn på kunstig prevensjon enn det som dessverre har tilkjempet seg plass i Norden. –. Om boken ikke representerer en utfordring for ditt ekteskap, så kan formidling av kunnskap til det stigende antall av utlendinger fra andre verdensdeler, som slår seg ned i Norge, ja, også til våre ungdommer som går inn i ekteskapet, være til stor hjelp. - La oss i denne sak tenke og handle altruistisk.

VI. Kirken i verden av i dag

Vel, det jeg hittil har sagt må da være en jevn fordeling av ros og ris til en kirke – og den tilhører vi som sagt alle – like før et årtusenskifte. Men nå litt mer ros igjen ispedd litt ris til fortiden. Nye tendenser i Kirkens selvforståelse fant sitt nedslag i et konsildokument med tittel Kirken i verden av i dag. Under mnotreformasjonens firehundreårige historie brøt Kirken langt på vei med middelalderkirkens ivrige samfunnsengasjement. Det var som Kirken etter reformasjonen trakk seg inn i seg selv, og overlot «den stygge verden» til denne verdens barn. Det er en uheldig tendens jeg her streifer inn på.

Man kan spørre: Ville den industrielle revolusjon ha ført med seg så mye fattigdom, proletarisme, menneskelig nød og elendighet hos millioner av arbeidstakere på 17-, 18- og langt opp på 1900-tallet hvis den katolske – for ikke å tale om den protestantiske – Kirke hadde engasjert seg mer for sosial rettferdighet. – Vi kan skamme oss over inkvisisjon og heksebrenning. Vi har enda større grunn til å skamme oss over de århundre Kirken tiet da en hensynsløs kapitalisme som utbyttesystem brakte lutfattige menn, ja, etterhvert også kvinner og barn – som trellet 14 timer i døgnet i europeiske gruver og fabrikker – inn i et slaveri som i grusomhet overgikk det man var vitne til i antikken. – Den katolske kirkes taushet overfor denne himmelropende sosiale urettferdighet ble først brutt da pave Leo XIII utga sitt sosiale rundskriv i slutten av forrige århundre, kalt Rerum novarum. Det skal han ha ros for.

Rundskrivet ble møtt med et hylekor av protester fra arbeidsgiverne – også katolske. De beskyldte paven for å være kommunist og drive kommunistisk propaganda. Beskyldningene hadde ingen holdepunkter i virkeligheten. Han la kun frem hva Bibelen og naturretten sier om hvert enkelt menneskes rettigheter og plikter som Guds skapninger og medlemmer av det menneskelige samfunn. Dette sosialrundskriv ble senere fulgt opp av pave Pius XIs Quadragesimo anno og av pave Paul VIs Fred på jorden. – Men det endelige gjennombrudd skjedde med Vatikankonsilets konstitusjon Kirken i verden av i dag. Her er det ikke bare paven, men hele Kirkens episkopat – med legfolket i ryggen – som går inn for å bryte Kirkens isolasjon fra verden og gå aktivt inn for å la kristne sosiale prinsipper få råderett i samfunnslivet, i mellomfolkelige relasjoner, i U-landsproblematikken, i en rettferdig fordeling oss mennesker imellom av jordens rikdommer og resurser. Både de pavelige sosialrundskriv og dette konsildokumentet har hatt stor innflytelse på mye av det som har skjedd i europeisk historie i dette århundre og fortjener en uforbeholden ros.

Men også her må riset trekkes frem fra sin plass bak speilet. Tusener av Vestens katolske prester gikk amok etter at denne konstitusjonen ble utgitt. Nå – tenkte mange katolske prester - er det ikke nok at vi forkynner ordet, forvalter sakramentene og driver sjelesorg. Nei, vi må også som prester ta vårt ansvar for denne verden. Prester i tusentall utdannet seg etter ordinasjonen til psykologer, sosionomer, famileterapeuter osv. Det ble likesom ikke nok med prestegjerningen alene. Man skulle – og mange mente først og fremst – solidarisere seg med denne verdens nød, gå inn for ivrig samfunnsengasjement, noe som i sin tur gikk ut over den egentlige prestegjerning,og ga en ensidig slagside i den betente debatt om prestenes sølibat. Tusener av prester falt fra – også fordi de mente at skulle man engasjere seg i familiens ve og vel, da måtte man også selv i praksis erfare hva det innebar å stifte og leve i en familie. Det siste jeg ønsker er å brekke staven over ryggen på mange av mine prestebrødre som i samvittighetsnød valgte bruddet. Jeg vil heller rose Kirken for at den hjalp oss til å finne vår sanne presteidentitet.

Vi er etter hvert blitt oss bevisst at det verdslige og kirkelige samfunn er to forskjellige størrelser, med forskjellige mål og midler til å nå disse målene. Det betyr ikke at Kirken og verden skal leve isolert fra hverandre. Det verdslige samfunn skal legge alt til rette for at Kirken kan slå rot i denne verden og alle de samfunn den er kalt til å leve og virke i. Kirken skal fra sitt ståsted og med blikk på Guds vilje forkynne de lover, den etikk det verdslige samfunn må holde seg til, skal det oppnå det mål som er gitt det av Gud – nemlig å sørge for «Bonum commune», at hvert enkelt menneske får mulighet til å eksistere og leve et menneskeverdig liv.

Vi prester skal i denne prosessen ikke assosiere oss helt og holdent med det verdslige samfunn vi lever i. Vi skal tjene en kirke som er som et sakrament i denne verden, et sakrament som bevirker enheten mellom Gud og mennesker og som binder menneskene innbyrdes sammen til en storfamilie. Som prester skal vi – med få unntagelser – overlate samfunnsengasjementet til det troende legfolk. Vi på vår side skal i vår forkynnelse legge frem for legfolket åpenbaringens sosiale prinsipper, uten hvilke det blir anarki på jord. Og vi skal hellige legfolket med nådemidler, som gir dem mot og kraft til å kjempe for en projeksjon av kristen etikk inn i det verdslige samfunn.

VII. Økumenikken

Kirken skal også roses for på konsilet å ha bevirket et gjennombrudd i økumenikken. Jeg vet ikke hvor mange konvertitter som er tilstede her i kveld. Konvertitter er – med få unntagelser – lite interessert i økumenikk, altså den fredelige dialog mellom kirkesamfunnene for å komme frem til kristen enhet. Konvertitter står gjerne med sverd ved lend, og finner liten glede i å «flirte» med et protestantisk kirkesamfunn som de har forlatt, fordi det etter deres oppfatning befinner seg på ville veier i visse teologiske spørsmål. Fødte katolikker i Norge – som for en stor del har innvandret fra andre verdensdeler - vet så lite om f. eks. Den lutherske kirke at de bare av den grunn forblir indifferente når talen kommer inn på økumenikk.

Den katolske kirke i tidligere tider har da heller ikke så mye å skryte av når det gjelder økumenisk virksomhet. Jeg minnes tiden før konsilet. Da ville ikke Kirken ta del i økumeniske konferanser med den begrunnelse at det var bare en vei til kristen enhet, og det var at alle ikke-katolske kristne vendte tilbake til Moderkirken. Jeg minnes den meget kloke og fromme dominikanerpater A. J. Lutz. Han ble en gang før krigen spurt om hva han syntes om økumenikk. Han tenkte seg om og svarte sindig:«Jo, økumenikken har mye for seg, protestantene har mye å lære av oss katolikker.» Vi skal kanskje ikke undre oss over at katolikkene den gang interesserte seg minimalt for kristen gjenforening. Jeg husker selv stemningen i årene like etter krigen. Forholdet mellom de kristne konfesjoner var som en fotballkamp. Det gjaldt å skåre flest mulig mål inn i buret til motstanderne og tillike høvle deres skinnben maksimalt. Dagspressen var på den tid ufyselig i sine angrep på Den katolske kirke, og vi svarte med samme mynt.

Det var først flere år etter krigen at økumenismen langsomt fikk vind i seilene. Det startet i Mellom-Europa og spredte seg langsomt til Norden. Dominikanerpater Finn Thorn var en av pionérene her hjemme på berget. Han sluttet aldri å være glad i den kirken han forlot da han konverterte. Den økumeniske nytenkning fikk et drastisk gjennomslag på konsilet i dekretet De Oecumenismo, Den katolske kirke og de kristnes enhet. Konsilfedrene mintes Jesu bønn dagen før han ble korsfestet: om at de alle måtte være ett. Man så det dypt tragiske i kirkesplittelsen – særlig i misjonene, hvor misjonærer fra en rekke kristne samfunn preket mot hverandre i kampen for å vinne sjeler, noe som igjen skapte forvirring blant de innfødte og gjorde kristendommen lite attraktiv. – Konsilfedrene innså at enhver måtte følge sin egen helt personlige samvittighet i trosspørsmål. Man innså at kristne som lever i dag ikke kan lastes for en splittelse som fant sted for 400 år siden. Konsilfedrene oppdaget at mange kristne sannheter eksisterer også hos de i troen adskilte brødre, og at vi katolikker på enkelte områder har mye å lære av dem. Isteden for å tale om frafalne katolikker og heretikere, tok man til å tale om protestantiske kirkesamfunn. Det var et veldig fremskritt. Samtidig poengterte biskopene at det som var sant hos protestantene var troselementer de hadde tatt i arv fra Den katolske kirke, som Kristus hadde stiftet og testamentert den hele og fulle sannhet til. Konsilfedrene oppmuntret katolikker til å innlede samtaler med kristne fra andre kirkesamfunn. Dette gjennombruddet vil jeg rose Kirken for.

Det som fulgte i dekretets kjølvann, fortjener både ros og ris. Jeg vil rose Kirken for alt som har skjedd på den økumeniske front i årene etter konsilet. Også Norge – som tidligere hadde ligget noe i bakevjen – har opplevd mye positivt på dette området særlig i senere år. Jeg tenker særlig på deltagelse i Den internasjonale bønneuke for kristen enhet i januar hvert år. Jeg tenker på økumeniske kommisjoner som har ført samtaler om sentrale ting i troslæren.. Jeg tenker på den holdningsendring som har funnet sted i de fleste kirkesamfunn. Fordommer som et stykke på vei er blitt fjernet hos de fleste. Her er det mye som forjener ros.

Jeg vil imidlertid rise det man karakteriserer som vill økumenikk, eller falsk irenisme. Noen kristne lar følelsene løpe av med seg, og gir en god dag i at vi i Den katolske kirke ikke tillater interkommunion. (Vi har ikke åpent nadverdsbord, uten da i spesielle tilfeller). De ufornuftig fredsæle sier til sine medkristne at det er jo så lite som skiller, og vi i Norge bryr oss ikke så mye om paven sier dette eller hint. Og jomfru Maria interesserer oss ikke på samme måte som i sydligere land. En slik vill økumenikk er like forkastelig som ingen økumenikk i det hele tatt.

VIII. Kirkelige misligheter

Hvert dokument som ble forfattet på det II. Vatikankonsil fortjener ros og har hatt stor betydning for det kirkelige liv. Jeg har bare nevnt noen av dem – de viktigste. Skulle jeg til slutt få komme inn på et emne som bekymrer meg og mange andre – både konservative og progressive – måtte det være den spenningen som hersker mellom Rom og våre nasjonalkirker. Emnet er omfattende og jeg vil kun i korthet streife inn på det.

Jeg har den største beundring for vår nåværende pave. La gå at han virker mer autoritær, mindre demokratisk innstilt enn sine nærmeste forgjengere. (Kirken kan aldri bli et demokrati siden all makt er gitt den ovenfra, men i det kirkelige liv er det rikelig plass til demokratiske trekk.) Men de storverk han har utrettet for Kirken, vil vi vel forstå og anerkjenne først adskillig år etter hans død – de som da lever. Nei spenningene – tror jeg – skyldes ikke så mye pavens person som hans medhjelpere i Roma, i kurien, i hans hoff. Her må det under neste pontifikat komme til grundig oppvask. Jeg tenker særlig på bispekongregasjonen. Det «departementet» i Vatikanet som har som oppgave å finne de riktige kandidater til bispeembetet. Her har det skjedd katastrofale bommerter de senere år som går over alle støvleskaft. Vel er det paven som i siste instans utnevner biskopene. Men det sier seg selv at paven med sin enorme arbeidsbyrde ikke kan kjenne de kandidater det dreier seg om inngående. Så blir det bispekongregasjonen som sitter inne med hovedansvaret for de som blir utnevnt. Denne instans burde først og fremst lytte til kandidatens prestebrødre, som har den største mulighet til å vurdere kandidatens karakter og evner. Det skjer bare ikke. Bispekongregasjonen handler over hodet på oss prester. Kandidatens mektige venner høyt oppe i hierarkiet blir derimot hørt. Dette smaker av nepotisme. En bispekongregasjon som jatter med og underordner seg dem som sitter høyt på strå, har mistet sin integritet og burde stå for fall. Hva gjelder bispeutnevnelser har det skjedd brølere som har fått katastrofale følger og rystet hele Den katolske kirke nedover i Europa.

Men også rent generelt sett tillater kurien seg en arroganse overfor biskoper, ordensgeneraler og andre personer som irriterer voldsomt. Her er det ikke det tjenende prinsipp som råder grunnen. – Den fromme, nylig avdøde engelske biskop og kardinal Hume hadde en kraftig utblåsing i Vatikanet under sitt siste besøk. Og like før sin død talte han inn en videotape hvor han tok et oppgjør med kurien for dens arroganse overfor hyrder som i rang står over dem. Så her må en storvask, eventuelt en utrenskning finne sted. Må Kirken vente med det til det neste pontifikat?

IX. En avsluttende ros

Men la meg ikke slutte dette foredraget med en surmavet kritikk av menneskelige skrøpeligheter i det kirkelige liv. La oss helhjertet rose den kirken som er vår åndelige mor, som har gitt hver og en av oss uendelige rikdommer og en mening med livet.