Kirkens og pavens ufeilbarlighet

Hva mener katolikker når de kaller paven ufeilbar? Dette er blant de vanligste spørsmålene katolikker får. De fleste katolikker vet at paven er ufeilbar når han taler ex cathedra, men hva betyr dette uttrykket egentlig i praksis? Og kanskje like viktig, hva betyr det ikke?

I denne teksten skal vi se nærmere på disse spørsmålene, og kortfattet forsøke å skissere noen svar. Vi skal også kort se på lærens bibelske fundament.

Hva menes med ufeilbarlighet?

Når vi snakker om ufeilbarlighet, er det flere momenter en kan merke seg:

  • Ufeilbarlighet er en gave som er gitt av Jesus Kristus til hans kirke. Den er gitt til hele Kirken, for hele Kirkens skyld. Ett uttrykk for denne Kirkens ufeilbarlighet, er pavens ufeilbarlighet. Et annet er økumeniske konsilers ufeilbarlighet.
  • Paven taler ufeilbarlig bare under helt spesielle omstendigheter. Det er på ingen måte slik at alt en pave sier eller skriver er beskyttet mot feil ved en spesiell åndens gave.
  • Selv om den romerske biskop alene, eller de andre biskopene i felleskap med ham beskyttes for læremessige feil under visse omstendigheter, betyr det ikke at de er syndfrie. Peter fornektet som kjent Kristus. Senere ble han og flere biskoper irettesatt av Paulus fordi de oppførte seg som hyklere i forhold til evangeliet de forkynte (Galaterbrevet 2,11–21).
  • Ufeilbarlighet er ikke det samme som inspirasjon. Dersom paven ønsker å komme frem til sannheten i et gitt lærespørsmål, må han gjøre det på samme måte som alle andre: sette seg inn i saken. Ufeilbarlighet gir han ingen ny innsikt. De fleste ufeilbarlige definisjoner kommer ikke fra paven alene, men fra biskopene og paven sammen i konsil. Det er fortsatt sant at flere kloke hoder tenker bedre enn ett.
  • Ufeilbarlighet vil ikke si at Kirken mottar ny åpenbaring med nye trossannheter. Kristus er den fullkomne åpenbaring av Gud (Johannes 1,17–18; 14,8–10). Alle trossannheter som defineres finnes enten eksplisitt eller implisitt i den troens skatt som er overgitt til Kirken én gang for alle (Judas' brev 1,3).
  • Ufeilbarlighet er begrenset til sannheter om tro og moral. Dersom paven og biskopene uttaler seg om kvantefysikk eller astrobiologi, gjør de det uten guddommelig autoritet, og har ingen beskyttelse fra Den Hellige Ånd mot å komme med feilaktige uttalelser.
  • Selv om paven og biskopene ikke taler ufeilbarlig, betyr det ikke at en katolikk med god samvittighet kan se bort i fra det som sies dersom budskapet ikke «klør i ørene» (2 Timoteus 4,3). Å ikke tale med høyeste autoritet er ikke det samme som å tale uten autoritet. Hele Den katolske kirkes katekisme er f.eks. erklært av paven som «en sikker norm for undervisning i troen». Det betyr ikke at hver setning i katekismen er ufeilbarlig, men heller ikke at katolikker er fri til å plukke ut de delene det behager dem å tro og ignorere resten. At en teoretisk mulighet for feil er til stede i en tekst, betyr ikke at det er sannsynlig at det er feil i den.

Kriteriene kirken vurderer en uttalelse etter for å se om den er ufeilbarlig eller ikke, finnes blant annet i det første og det annet Vatikankonsils tekster:

[N]år den romerske biskop taler ex cathedra, det vil si at han i kraft av sin øverste apostoliske myndighet, som hyrde og lærer for alle kristne, definerer en læresetning om tro eller moral som skal fastholdes av hele Kirken, besitter han, ved den guddommelige bistand som er lovet ham i salige Peter, den ufeilbarlighet som den guddommelige forløser har villet at hans kirke skal besitte når den definerer læresetninger angående tro eller moral. Derfor er slike definisjoner av den romerske biskop ugjenkallelige i seg selv, og ikke ved Kirkens samtykke. (Vatikan I, Pastor Aeternus, nr. 4) 

Selv om de enkelte biskoper ikke besitter noen ufeilbarhet, uttaler de ikke desto mindre ufeilbarlig Kristi lære når de, selv om de er spredt verden over, er samstemte om et enkelt standpunkt som det ene som må fastholdes som endelig, i sin autentiske undervisning om tro eller moral, dog på den betingelse at de bevarer det kirkelige fellesskap seg imellom og med Peters etterfølger. Dette er enda mer åpenbart når de, samlet på et økumenisk kirkemøte, handler som lærere og dommere i tros- og moralspørsmål for den universelle kirke: Til deres endelige avgjørelser må det da gis troens tilslutning i lydighet. (Vatikan II, Lumen Gentium, nr. 25) 

Hva skal til for at en lære er ufeilbarlig definert av paven? Det første Vatikankonsil svarer:

  1. Den romerske biskop,
  2. i kraft av sin øverste apostoliske myndighet som hyrde og lærer for alle kristne,
  3. definerer en læresetning om tro eller moral
  4. som skal fastholdes av hele Kirken.

Hva skal til for at en lære er ufeilbarlig definert av biskopene sammen med paven? Det annet Vatikankonsil lærer:

  1. De enkelte biskoper,
  2. selv om de er spredt verden over,
  3. er samstemte om et enkelt standpunkt som det ene som må fastholdes som endelig
  4. i sin autentiske undervisning om tro eller moral,
  5. [samtidig som] de bevarer det kirkelige fellesskap seg imellom og med Peters etterfølger.

Det finnes ingen offisiell liste over alle pavelige ufeilbarlige definisjoner, men det er to som Kirken offisielt har bekreftet:

I tillegg finnes det en håndfull definisjoner fra tidligere århundrer som mange teologer enes om at svarer til konsilets kriterier. (Det er også bred enighet om at paven er ufeilbar når han kanoniserer helgener. Det vil si at vi kan være helt sikre på at de personer som Kirken erklærer for helgener, faktisk er i himmelen.)

Mens pavelige ufeilbarlige definisjoner om tro eller moral må kunne sies å være nokså sjeldne i Kirkens historie, har økumeniske konsiler bestående av paven i felleskap med biskopene kommet med svært mange. Det er heller ikke få læresetninger som er bekreftet utenfor konsil ved at biskopene i kommunion med paven er samstemte om at en gitt læresetning om tro eller moral er endelig.

På den ene siden bekrefter dette at Kirken er kollegial. Paven er den fremste blant biskopene, men han er ikke en «superbiskop», en «biskopenes biskop» som gjør de andres autoritet til intet. Var det slik, hadde Kirkens historie vært fri for økumeniske konsiler og full av pavelige dogmatiske definisjoner.

På den annen side er Kirken ikke er et demokrati. Et konsil er ikke simpelthen en avstemning hvor flest stemmer utgjør sannhet, og pavens stemme er en iblant mange. Ingen kan «stemme ut» paven.

Som Det første Vatikankonsil understreker, kommer ikke pavens myndighet fra Kirkens samtykke, og paven plikter ikke å rådspørre seg hos biskopene for å kunne ufeilbarlig definere et dogme. Men skulle Kirken havne i en situasjon hvor en pave ønsker å ufeilbarlig definere et dogme, og møter enorm motstand blant majoriteten av biskoper, så ville dette være et tegn på at noe er alvorlig galt.

Pavens og de andre biskopenes myndighet eksisterer ikke i opposisjon til hverandre. All myndighet i Kirken er utrykk for den ene Guds myndighet, og Gud strides ikke med seg selv. Slike situasjoner burde være like umulige som en uenighet mellom Faderen og Sønnen, men som nevnt er ufeilbarlighet og syndfrihet to vidt forskjellige ting.

 

Ufeilbarlighet og Bibelen

Finnes det holdepunkter for læren om ufeilbarlighet i Bibelen? Den katolske kirke mener en rekke tekster underbygger læren, to av de viktigste er:

Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» (Matteus 16,16–19)

«Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast. Hører han heller ikke på dem, så si det til kirken. Men vil han ikke engang høre på kirken, skal han være for deg som en hedning eller en toller. Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.» (Matteus 18,18) 

I den første teksten taler Jesus til Peter alene, og i den andre teksten taler han til alle disiplene sammen med Peter. Han forteller Peter alene, og Peter sammen med apostlene, at det de binder på jorden skal være bundet i himmelen og det de løser på jorden skal være løst i himmelen.

I første tekst omhandler begrepet «binde og løse» trossannheter, Peter har jo nettopp bekjent at Jesus er Messias, den levende Guds sønn. I den andre teksten ser vi at begrepet også kan dreie seg om hvordan en handler («dersom din bror gjør en synd»).

Ufeilbarlighet er relevant i disse tekstene, nettopp fordi det som bindes på jorden skal være (eller egentlig «vil ha vært») bundet i himmelen. Ettersom Gud ikke kan binde en løgn (Rom 3,4), må vi gå ut ifra at det som bindes er sant.

Ufeilbarlighet følger også av kirkens autoritet. Hvordan skal Kirken kunne kreve troens lydighet av sine barn, dersom det den forkynner ikke garantert er sant? Jesus sier til sine disipler: «Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg» (Lukas 10,16). Dette er sterke ord!

Å forkaste kirkens forkynnelse er det samme som å forkaste Kristus, og å forkaste Kristus er det samme som å forkaste Gud! Hvis så mye står på spill, må en vel kunne forvente at det som forkynnes er sant?

I Apostlenes gjerninger leser vi at apostlene samles til et konsil i Jerusalem for å avgjøre hva ikke-jødiske kristne skal pålegges å etterleve. Skal de, i likhet med de jødene som har tatt imot Kristus, holde moseloven, ofre i templet og la seg omskjære? Nei, sier konsilet, bare de forskrifter som innflyttere i Israel måtte etterleve for å kunne ha sosial omgang med jødene, pålegges de hedningekristne å etterleve:

«Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn de helt nødvendige ting, at dere holder dere borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor. Om dere passer dere for slikt, vil det gå dere godt. Lev vel.» (Apostlenes gjerninger 15,28–29) 

«Den Hellige Ånd og vi har besluttet» er sterke ord. Katolikker tror at Kirken fortsatt innehar denne myndigheten i dag. Selv i dag finnes det noen som kan si: «Så sier Herren.»