Nasjonal og universell kristendom

Jeg skal i kveld få si noe om forholdet mellom nasjonal og universell kristendom. Jeg deler foredraget opp i to avsnitt:

• I det første avsnitt vil jeg behandle forholdet mellom den nasjonale statsmakt og den universelle kristendom.
• I det annet avsnitt tar jeg for meg forholdet mellom den nasjonale mentalitet og den kristne universalitet.

I. Den nasjonale statsmakt og den universelle kristendom

1) Israel og universalismen

For å begynne noen årtusener tilbake i tiden: Det gamle Israel hadde ingen universell religion. Det var et teokratisk samfunn, hvor religionen var knyttet til ett bestemt folk. Men i visjonene til de gammeltestamentlige profeter møter vi drømmer og syner om en universell religion, som sprenger alle nasjonale grenser.

2) Kristus og universalismen

I Jesus Kristus ble dette virkeliggjort. Han kom for å grunnlegge et Gudsrike for alle folk, ætter og nasjoner, et rike som først og fremst er inni oss. Det tok flere år før hans disipler fattet kristendommens universalisme til bunns. Bruddet med jødedommen kom ikke plutselig, men som en skrittvis utvikling. Et avgjørende brudd med jødisk partikularisme skjedde på Apostelkonsilet i eller rundt år 49. Her ble det vedtatt at hedninger, som omvendte seg til kristendommen, ikke skulle være nødt til å la seg omskjære og følge Moselovens mange bestemmelser. Omskjærelsen var etter jødisk oppfatning tegnet på at man tilhørte Guds utvalgte folk. Men nå - etter at dette tegnet falt bort - kunne man bli kristen uten først å gå veien om jødedommen. Dermed var den unge Kirke i prinsippet universell.

I de hektiske misjonsårene som nå fulgte, skulle denne universalitet slå ut i full blomst. I de tre første hundreår av Kirkens historie ble de ord Paulus skrev til Galaterne (3,28) virkelighet: «Her er ikke mer spørsmål om jøde eller helener, om slave eller fribåren, om mann eller kvinne, for dere er alle ett i Kristus Jesus».

Overfor staten forholdt de kristne seg lojale. De ga keiseren hva keiserens er og Gud hva Guds er. Men på ett punkt kjente deres lojalitet en grense. De ville ikke dyrke keiseren som gud. De nektet å strø røkelse på den ild som brant foran keiserens billede. Det måtte komme til forfølgelse. Snart ble arenaen i Circus Maximus og Colosseum farvet rødt av martyrenes blod.

Mange nåtidskristne ser på disse tre første hundre år av Kirkens historie som en glanstid. Kirken lot seg ikke spenne for statens gullvogn. Isteden våget den en farlig og ubeskyttet frihet - den sanne universalisme. De samme nåtidskristne, som svermer for Ur- og Oldkirken, har vanligvis lite til overs for det tidsavsnittet i Kirkens historie som nå begynner og som de kaller den konstantinske perioden. De mener å kunne fortelle at det kristne salt nå tok til klumpe seg, fordi Kirken på grunn av sitt ekteskap med staten betraktet seg selv mer som en verdslig institusjon enn et åndelig rike, fordi - som kritikerne sier - Kirken ble mer interessert i politikk og klingende mynt enn evangelisk fattigdom; mer opptatt av sverdets enn ordets makt.

Et innfløkt spørsmål blir det jo om Kirken i det hele tatt hadde kunnet avslå den rollen som den nå ble tilbudt av statsmakten etter å ha fristet en så lang tilværelse med usikkerhet.

3) Kirken og det romerske imperium

Keiser Konstantin (274-337) var en realpolitiker. Han visste at hedendommen og hellenismen ikke lenger var den åndelige kraft som kunne holde riket sammen. Det romerske imperium - som allerede på dette tidspunkt viste de første umiskjennelige tegn på oppløsning - trengte etter keiserens oppfatning en kristen blodoverføring. Han var overbevist om at kristen solidaritet og nestekjærlighet var den ånd som alene kunne redde riket fra å gå under. Derfor hans kristenvennlige politikk. Slik resonnerte også hans etterfølgere på keisertronen. I år 395 gjorde keiser Teodosius kristendommen til statens offisielle og eneste tillatte religion.

I begynnelsen var fordelene for den unge Kirke overveldende:

• Kirken fikk tilbake de eiendommer den hadde mistet under forfølgelsene.
• Støttet av keiseren kunne den bygge nye, praktfulle katedraler.
• Kirken fikk frie hender til å øve effektiv caritas blant fattige og syke
• Staten ga den dessuten fullmakt til å misjonere overalt i det vidstrakte romerske riket, så evangeliet kunne nå en stadig økende krets av mennesker.
• Kristne idealer som nestekjærlighet, sosial rettferdighet, ærefrykt for livet, løsrivelse fra et materialistisk levevis begynte å gjennomtrenge det romerske samfunnsliv. Staten på sin side støttet Kirken i arbeidet for å holde i live et kristent samfunn - blant annet ved å tilpasse sin lovgivning til evangeliets krav.

Men farene ved Kirkens allianse med staten var store, og det tok tid før Kirkens ledere fullt ut ble klar over dette:

• Det trengtes ikke lenger mot for å bli kristen, tvertimot så fulgte det visse fordeler ved det.
• Kristendommen ble for mange en vanesak, og derfra var det bare et kort skritt til religiøs likegyldighet.
• En annen, langt større fare ved alliansen Kirke-stat var den beryktede cæsaropapismen, dette at keiseren så det som sin selvskrevne rett at han skulle være Kirkens primas, dens selvskrevne overhode. Han blandet seg borti den kirkelige administrasjon, ansatte og avsatte biskoper etter eget forgodtbefinnende, sammenkalte konsiler, gjorde krav på absolutt autoritet i trosspørsmål. Noen ganger tok han parti med vranglærere, andre ganger forsvarte han ortodoksien. På et konsil i Italia ga keiser Konstantin de forsamlede biskoper klar beskjed om at på troens område var hans vilje lov.

I begynnelsen var Kirkens ledere usikker på rollenes fordeling. Men etter hvert kom Kirken til klarhet over egen identitet: Kirke og stat er to forskjellige samfunn, som hver har sine egne ledere, sine egne mål og egne midler for å nå disse målene. Denne Kirkens selverkjennelse resulterte snart i en innbitt dragkamp mellom stat og Kirke, og den har vart ved like til vår tid. Fatter vi mønsteret i dette sammenstøt mellom Kirke og stat på 400-tallet, er det adskillig lettere å orientere seg i lignende konflikter senere i historien.

4) Kirken og Frankerriket

Vi skal streife inn på den videre utvikling, men fatte oss i korthet, for som sagt, mønsteret for alle senere kollisjoner mellom Kirke og stat kjenner vi allerede. Da de germanske folkestammene veltet inn over det romerske imperium på 5- og 600-tallet, satt keiseren i Konstantinopel og brydde seg lite om den vestlige del av riket.

Paven i Roma så seg om etter en annen fyrste som kunne overta forsvaret av den hårdt betrengte kristenhet. Blikket falt på de dyktige karolingerne i Frankerriket. I år 800 ble Karl den store kronet til keiser. Dermed mottok han en slags kirkelig vigsel (et sakramentalium), som påla ham plikt til å forsvare en kristenhet på vei mot kaos og undergang.

Karl den store trakk ingen skillelinje mellom Kirke og stat. Han betraktet dem som ett eneste samfunn. Han blandet seg stadig inn i kirkelige anliggender, og Kirkens egentlige ledere protesterte sjelden. Det gikk stort sett godt så lenge Karl styrte. For etter datidens målestokk var han en god kristen. Men Kirkens manglende konsekvens hevnet seg da hans tre sønner kom til makten og delte riket mellom seg. De og deres opprørske baroner trengte seg inn på Kirkens område og handlet stikk i strid med pavens og biskopenes vilje.

Vi fikk den såkalte legmannsinvestitur - den forferdelige skikken at konge og adel innsatte biskoper etter eget forgodtbefinnende, og da vanligvis menn som følte seg mer hjemme på slagmarken enn foran alteret. Episkopatet ble en klan av verdslige fyrster. Det vi kaller simoni - altså kjøp og salg av geistlige embeder - økte i faretruende grad. Peters stol i Rom ble en kasteball for den romerske adel.

5) Kirken og det tysk-romerske riket

Etter dette mørke 9. århundre fulgte en kirkelig oppblomstring i det 10. og 11. århundre. Det verdslige tyngdepunktet i kristenheten ble forskjøvet østover. Den saksiske hertug Otto I ble av paven kronet til keiser i 912. Dermed var grunnlaget lagt for det tysk-romerske rike. To år senere startet en reformbevegelse i klosteret Cluny i Burgund. Det religiøse livet tok til å blomstre igjen. Lengselen etter en universell Kirke, fri fra statens bånd og tvang, ble stadig sterkere. Cluniasensermunken Hildebrand, som brant av iver for kirkelig reform, ble valgt til pave i 1073. Han tok navnet Gregor VII. Hans kamp mot keiser Henrik VI kjenner vi alle fra kirkehistorien. Paven avskaffet Simon og legmannsinvestitur - altså denne ulykksalige skikk at fyrster og ikke paven innsatte biskoper i deres embeder.

Det kunne den unge, ærgjerrige keiser Henrik ikke finne seg i. Kampen tok til. Keiseren kjempet med sverdet, paven med mer åndelige våpen som bannlysning og ekskommunikasjon. Paven gikk seierrik ut av kampen.

Forsiden av medaljen var en frigjort Kirke, som ga inspirasjon til høymiddelalderens glødende fromhetsliv, dens mystikk, dens blomstrende kunst og kultur. Aldri har vel Europas nasjoner stått mer samlet enn i høymiddelalderen. Her kan vi i sannhet tale om en europeisk union - en rekke nasjoner som på tross av sine nasjonale egenarter gikk opp i en høyere enhet. Det var middelalderens universelle Kirke som hvelvet sitt tak over den europeiske folkefamilie.

Baksiden av medaljen var mindre sympatisk: Tidligere var det staten som trengte seg inn på Kirkens grunn. Nå var det Kirken som fikk overtaket og blandet seg inn i statens anliggender. Kirken fikk for mye verdslig makt. Den utviklet seg til også å bli en politisk institusjon, som blandet seg opp i saker som bare angikk staten. Paver avsatte konger og fyrster og betraktet seg selv som lensherre over en rekke kristne land. De politiske makthaverne tok snart revansj. Kirken kom inn under statens herredømme igjen, og nye, mørke århundre førte frem til den skjebnesvangre kristne splittelse på 1500-tallet, den vi kaller reformasjonen. Den var på mange måter et tragisk svar på kristenhetens inderlige lengsel etter åndelig fornyelse, men i sin ytterste konsekvens var den også et resultat av den innbitte maktkampen mellom Kirke og stat.

6) Kirken etter reformasjonen

I de følgende århundre etter reformasjonen led kristendommens universalisme ytterligere nederlag. I 1054 inntrådte et skisma mellom Øst- og Vestkirken. Politiske motsetninger spilte her en større rolle enn de dogmatiske. Nå på 1500-tallet ble Vestkirken ytterligere splittet i en katolsk og en protestantisk leir. Begge befestet seg bak høye dogmatiske og politiske murer. Uendelige mengder med kristen energi ble ødslet på militært og teologisk forsvar og angrep. Det gjaldt å konsolidere sine stillinger. Inkvisisjonens bål luet i alle land. Til sine tider gikk man over til brutale angrep. Religionskrigene var en skamplett på Kirkens kledebon, som vanskelig lar seg vaske bort. Ved å forsvare sannheten med sverd i hånd ble de kristne ytterligere avhengige av staten, som jo satt inne med den verdslige makt. Når man så betenker at den overdrevne nasjonalismen i Europa under og etter renessansen var i rask fremmarsj, forstår man utviklingens videre gang. Den onde sirkel blir sluttet. Kirken kommer stadig mer under statens makt. Om man blir født inn i en katolske eller protestantisk kirke beror på et tilfelle. Nå er det fyrsten som bestemmer sine undersåtteres religiøse tilhørighet. Nå er det fyrstenes skiftende krigslykke som blir utslagsgivende for den enkeltes kirketilhørighet.

7) Kirken og de intellektuelle i nyere tid

I årene som fulgte etter reformasjonen og like opp til vår tid har man i begge konfesjonsleirer - på grunn av all denne bundne energi - hatt for lite overskudd til teologisk nybrottsarbeid. Det oppstod etter hvert en dyp løft mellom tro og naturvitenskap. Under opplysningstiden i det 18. årh. gikk en stor del av Europas intellektuelle tapt for Kirken.

8) Kirken og det sosiale spørsmål

Også det sosiale engasjement ble forsømt i kampens hete. Arbeidernes usle kår under den industrielle revolusjon ble ikke forstått av kirkesamfunn som var mer interessert i politikk og konfesjonell strid enn proletariatets nød. I det 19. årh. gikk derfor store deler av arbeiderverdenen tapt for Kirken. Pave Leo XIIIs sosiale rundskriv kom et kvart årh. for sent.

9) Kirken og det totalitære samfunn

Hvor farlig Kirkens ekteskap med staten kan være, forstår vi vel først i vår tid etter å ha opplevd de totalitære regimer. Tidligere tiders statsmakter kunne beherske Kirken som institusjon. Noe annet er det med de totalitære regimer. De har både makt og mulighet til også å herske over menneskenes sinn. Det uhyggelige vi oppleverer i vår tid er at diktatorer ved hjelp av det 20. århundres teknikk og psykologiske kunnskaper griper inn i det menneskelige sinn og ved indoktrinering og hjernevask gjør det til slave av sine kristendomsfiendtlige ideologier. Allianser med slike regimer fører lett til katastrofer.

Stilt overfor denne felles fare har den økumeniske bevegelse med sin lengsel etter kristen universalitet, fått vind i seilene. Kristenheten er blitt klar over at bare ved å stå sammen kan den møte utfordringene fra de nyhedenske og materialistiske strømninger - slik de forfektes av de avkristnede og totalitære statsmakter.

II. Nasjonal mentalitet og universell kristendom

1) Teoretisk (teologisk) begrunnelse

Vi går over til foredragets annet avsnitt og tar for oss forholdet mellom nasjonal mentalitet og universell kristendom. Den kristne religion er i sitt dypeste vesen overnasjonal. Den kan ikke, vil ikke, identifisere seg med én bestemt nasjon, rase, klasse eller kultur. Da Ordet ble kjød, da Guds Sønn ble menneske, ikledde han seg en menneskelig natur som i konkret historisk forstand tilhørte en bestemt nasjon og en bestemt samfunnsklasse: Jesus var jøde og fattig kroppsarbeider.

Men i allmenmenneskelig forstand er denne menneskelige natur, som Guds Sønn inkarnerte seg i, felles for hele menneskeheten. Derfor er det ingen hvit eller farvet, ingen romer eller japaner, ingen fattig eller rik som alene kan gjøre krav på Jesus Kristus. Han er menneskeslektens felleseie.

2) Misjonene

Like før sin himmelferd sa Jesus til apostlene: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord, går derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler».Apostlene så gjorde. Men de folkeslagene de kom til, var ikke helt uforberedt på mottagelsen av evangeliet. Det evige, uskapte ORDET, Guds Sønn, hadde allerede i årtusener - før han ble menneske - forberedt folkene på sitt komme. Kirkefedrene taler om sannhetsspirer som det guddommelige ORDET har plantet i alle enkeltindivider og nasjoner - uansett hvilken religion de tilhører. Den hellige Ånd verner om disse spirer og gir dem vekst og utvikling. Det beste, det som er sant, skjønt og verdifullt i folkenes kunst, kultur og sivilisasjon er sprunget frem av disse sannhetsspirer. De er altså et resultat av Guds Sønns skapende virksomhet i verden gjennom sin hellige Ånd.

Når så de kristne misjonærer kom med sitt evangelium til fremmede nasjoner, så de det ikke som sin oppgave å bryte ned hva Gud selv har bygget opp. Det ville ha grenset mot det blasfemiske å betrakte alt det sanne, gode og skjønne som vitterlig finnes i deres kult, kunst, kultur som djevelens verk - altså som noe som først måtte brytes ned for slik å bane vei for evangeliet. Det må tvert imot være misjonærenes første oppgave i all ærefrykt å finne frem til de guddommelig inspirerte sannheter og verdier som lever dypt rotfestet i de ikke-kristne nasjoner, og deretter og så først forkynne at den Gud som har skjenket dem alle disse verdier, er blitt menneske og deres bror.

3) Misjonærene forkynner en overnasjonal, universell Kristus

Betingelsen for at disse nasjoner skulle gjenkjenne i tømmermannens sønn fra Nasaret den Gud som alltid har virket i blant dem, var at misjonærene preket en ren Kristus. De skulle ikke eksportere en Kristusskikkelse som bar den hvite manns og den vesteuropeiske kulturs alt for tydelige kjennetegn. De måtte forkynne en Kristus som ikke var fremmed for kinesisk anekult, indisk mystikk, de primitive folks intense naturfølelse osv. Hvis og når misjonærene maktet den oppgave å vise veien til en Jesus som ikke er belastet av de kristne nasjoners historiske arvegods, som altså ikke bar for mange europeiske medaljer på sitt bryst, var de tro mot Kirkens universalitet.

I Urkirkens dager, da kristendommen ennå var fersk og uanektert, skapte ikke dette større vanskeligheter. For den hellenistiske kultur var felleseie for hele det romerske rike, og kristne teologer brukte sin penn flittig for å vise at det beste i hellenistisk tanke var vel forenelig med de kristne sannheter.

Da Kirken under og etter folkevandringene tok til å misjonere blant de germanske folkestammer, greide de også langt på vei å «døpe» germansk kultur: De norske stavkirker, vår nordiske skulptur og religiøse diktning, misjonærenes aksentuering av Kristi allmakt - i et maktglad ættesamfunn - bærer vitnesbyrd om det.

4) Misjon etter reformasjonen.

I århundrene som fulgte etter reformasjonen og like opp til vår tid har det kristne budskap - slik det nå ble forkynt av i misjonslandene - alt for ofte båret preg av å være en vesteuropeisk eksportvare. Blinde for de ikke-kristnes egenart har man - med enkelte hederlige unntagelser - propagandert for en vesteuropeisk Kristus, som talte vesteuropeiske språk, som utfoldet seg i vesteuropeisk liturgi, som tenkte og handlet som en vesteuropeer. Man forsømte utdannelsen av en innfødt klerus; prester og biskoper skulle være europeere. De som allikevel fikk studere til prest, fikk sin utdannelse i Vest-Europa, og vendte hjem som fremmedgjorte vesteuropeere. Man la mer vekt på kristendommens kvantitet enn kvalitet. Det var statistikkene over døpte og nyomvendte som telte.

Rapporter om kristen integrasjon i misjonslandene interesserte ikke oss her hjemme på berget. Resultat lot ikke vente på seg. De kristne minoriteter i misjonslandene ble fremmede i sitt eget folk. Det var jo ikke bare den «fremmede» religion, men også kolonistenes fremmede kultur og sivilisasjon, de overtok. Dette førte nødvendigvis til at de ble fremmedgjorte blant sine egne landsmenn og betraktet med mistankens skjerpede blikk. Spørsmålet ble påtrengende: Mon de ikke stod på de vestlige imperialistene side? Denne fremmedgjørelsen førte hos mange av de nyomvendte til bitterhet, troskriser, frafall.

I de siste årtier har det skjedd en revolusjonerende utvikling til det bedre. Nå kappes misjonærene om å studere de ikke-kristne nasjoners språk, historie og kultur - for så å «døpe» dem med kristen tanke. Man søker - for å bruke et yndet billede - å plante korset i lotusblomsten. Det er ikke tvil om at disse anstrengelser har båret frukter.

5) Nasjonale motsetninger i Europa

Men la oss nå vende blikket mot våre egne vesteuropeiske land. Kan vi med hånden på hjertet si at kristendommen forener oss europeere, at vi alle hyller en kristen universalitet? Betrakter vi nordmenn en gestikulerende syditaliener som vår kristne bror? Uten å ville ta stilling til et omstridt tema må vi ha lov å spørre om ikke en av grunnene til at nordmenn ikke ville inn i EF/EU var redselen for å bli oversvømmet av «svartsmuskede degoser» fra Europas sydlige breddegrader? Montro om ikke nordmenn har trædd den berømmelige nisseluen nedover Kristi hode og utstyrt Mesteren med adskillige av Ola Nordmanns tøffeste egenskaper. Og ære være oss for det! Vi har greid å integrere Kristus i nordisk miljø. Intet ville være bedre hvis det ikke også var for det at vi har tatt patent på ham, isolert ham til våre høye fjell og dype daler, så vi knapt øyner hans nærvær syd for København. - Vår noe selvgode nasjonale mentalitet har vært til skade for den universelle kristne tanke.

Det skal heller ikke legges skjul på at man på sydligere breddegrader ikke har vært et hår bedre. Da biskop Monrad O. Norderval for ca. 30 år siden presenterte seg som protestantisk prest for en pater i Spania, vendte denne ryggen til og gikk. En katolsk prest som virker i dagens Norge, er klar over at da Moderkirken satte føttene på norsk jord etter å ha vært landsforvist i ca. 300 år etter reformasjonen, begikk våre geistlige store religionspsykologiske feil. De overvurderte betydningen av sine respektive hollandske, franske, tyske og italienske tradisjoner, og undervurderte kvaliteten i den kristendom som lengst hadde slått rot her til lands.

6) Kristen universalitet og kroppsarbeidernes frafall.

I samme forbindelse føler vi oss fristet til atter en gang å streife inn på det nittende århundres skandale: at industriarbeiderne gikk tapt for Kirken. I første avsnitt av dette foredrag satte vi dette i forbindelse med Kirkens allianse med staten. Årsaken til frafallet er å finne også på et annet, dypereliggende plan: Etter bysamfunnenes fremvekst i middelalderen, er kristendommen stort sett blitt båret frem av borgerstanden sammen med bøndene. Ja, vi kan ikke lukke øynene for at kristendommen i enkelte kretser har fått et visst småborgerlig, for ikke å si småskårent preg. I adskillig forkynnelse stifter vi bekjentskap med en svært så «dannet og anstendig» Jesus-skikkelse, som med sirlig dydighet forsvarer den småborgerlige middelmådighetens evangelium. I denne Jesus-karikaturen er det vanskelig å kjenne igjen tømmermannens sønn fra Nasaret, den fattige proletar, som svingte tuktens svøpe over pengevekslerne, og for fullt alvor hevdet det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike. Det ble etter hvert vanskelig for en arbeider i storbyens slum - den dødstrette sliter i fabrikker og gruver - å gjenkjenne den «borgerliggjorte» Kristus som sin venn og bror. De vendte ham ryggen, og lyttet til et verdslig evangelium, preket av en annen jøde, Karl Marx - en kar som stod på dårlig fot med sin rasefrende fra Israel. Den sosialistiske universalisme seiret over den kristne.

7) Den kristne universalisme og rasismen

Vi må også ha lov til å forskrekkes over at kristne av forskjellige konfesjoner har latt seg fange inn av rasismen. For de farvede i Amerika, Afrika og Asia må den eksklusivt hvite kristendom være en hard anstøtssten. Med Bibelen i hånd har kristne - som selv ved et tilfelle var blitt født med hvit hud - annektert Jesus for den hvite rase. Det finnes fortsatt kristne som gyser ved synet av en beksvart Kristus hengende på korset - eller som nøler med å innse at Jesus var jøde. Apartheid og andre former for rasisme på sitt verste er på rask tilbakegang i store deler av verden. Men fortsatt er rester av rasistisk partikularisme en hindring for den universelle kristendom. Fordommene sitter for sterkt rotfestet. Fortidens synder rir oss som en mare.

8) Den kristne universalisme og spontangruppene

Vi er i dag på rak marsj inn i det pluralistiske samfunn. Store deler av vesteuropeisk og amerikansk ungdom vender ryggen til de historiske kirkesamfunn. De såkalte spontangrupper - flere preget av nyreligiøsiteten - vokste opp som paddehatter. Flere av dem bar religiøst eller kvasireligiøst preg: Vi fikk popgruppene med sine spirituals og sin hardrock, shalomgruppene med sin fellestanke, de radikale, men nå utdøende, maoister med sin religiøst pregede parti- og førerkult. Vi fikk hippiebevegelsen med sitt evangelium om fred og kjærlighet: «Make love no war». Mange av disse gruppene har beveget seg i retning av New Age. Vil det lykkes for de kristne å integrere og koordinere disse spontangruppene i en kristen Kirke? Sjansene er små. Det måtte da være om vi greide å avkle Jesus alle de lag av vesteuropeiske, småborgerlige klær vi i århundrer har trædd ned over hodet på den opprinnelige, historiske jøden fra Nasaret, - han som ville være alt i alle.