Jomfru Maria og Olav den hellige

Innledning

«Hva har jeg med deg å gjøre?» sier Jesus til sin mor Maria i bryllupet i Kana - ifølge den gamle norske bibeloversettelse (1930). Det er en besk tone å bruke overfor sin mor (men så er det også galt oversatt!).

Leseren vil vel også spørre: Hva har Jomfru Maria med Hellig Olav å gjøre? Svaret prøver jeg å gi i dette heftet.

Men grunnen til at jeg stilte meg spørsmålet, var at jeg ble invitert til å holde foredrag om Hellig Olav i Erkebispegården i Trondheim, Olsok 1996, og samtidig fikk jeg vite at det sammenbindende tema for Olavsfestdagene det året var Jomfru Maria. Da slo det ned i meg hva mitt emne måtte være: «Jomfru Maria og Hellig Olav.» Våre forfedre i middelalderens Norge mente jo at de to var de viktigste for oss i hele den kristne helgenskaren, så det burde være mulig, tenkte jeg, å lage etslags dobbeltbilde av dem, slik det ofte ble gjort i den tidens kirkekunst.

Men da jeg begynte å samle stoff og tyde sammenhenger, ble jeg iallfall overbevist om én ting: at dette hadde aldri noen holdt foredrag om før! Ingen forbilder var å finne for hvordan et slikt emne skulle fremstilles. Jeg ante nok hvilke veier jeg burde oppsøke, men de var blitt gjengrodde stier, hvor det ikke hadde vært ferdsel på noen århundrer, og da er det lett å gå seg vill. Det vanskelige emnet lokket allikevel, og jeg laget meg en indre kartskisse over det jeg måtte undersøke. Jeg sammenfatter den i tre spørsmål, som skal lede oss underveis:

Hvilken plass hadde Jomfru Maria i den kristne forkynnelse som Olav Haraldson må ha hørt og trodd? Da må vi helt tilbake til 1000-tallet, ja, til enda fjernere tider.
Og siden, etterat Olav var blitt helgenkåret og skrinlagt i Trondheim - hvordan ble Maria og Hellig Olav tolket og sammenstilt i den senere middelalders vitnesbyrd om troen på de helliges samfunn? Da befinner vi oss i den lange epoken mellom 1100-tallet og reformasjonen, med mange spor i forkynnelse, poesi og billedkunst.
Til slutt kommer noen tanker om det tredje spørsmålet: Er alt dette blitt foreldet, uforståelig og irrelevant - eller kan kjernen i disse ærverdige tradisjoner gi åndelig næring også til kristne idag, ved inngangen til et nytt årtusen?

1. Jomfru Maria i den kristne forkynnelse

Det første spørsmålet gjaldt altså det bilde Olav Haraldson må ha dannet seg av Jomfru Maria. Hvilken plass hadde hun i hans kristne tro? De eldste tekstene vi har om Hellig Olav, er dessverre tause om dette tema.

I erkebiskop Øysteins helgenberetning «Passio Olavi» er Maria såvidt nevnt, men da i et par av mirakelhistoriene: Keiseren i Konstantinopel, som anroper Hellig Olav om hjelp i et slag, lover til gjengjeld å reise en kirke for martyren til den hellige Jomfrus ære - og oppfyller sitt løfte når hjelpen er gitt og slaget vunnet; den lamme og sinnslidende Tore fra Rendalen, som hadde vært sanseløs helt fra festen for Jomfru Maria til Olsok, blir plutselig helbredet ved martyrkongens skrin. Det er alt vi hører til Maria. Men i Snorres lange Olavssaga er Marias navn ikke engang nevnt. I hele Heimskringla nevnes hun bare én gang: Det skjer i Håkon den godes misjonstale til Frostatinget, der kongen oppfordrer alle til å la seg kristne og «tro på én gud, Kristus, Marias sønn».

Det er selvsagt en bedrøvelig taushet for den som skal holde foredrag om emnet, men den er slett ikke overraskende. Denslags stoff hørte avgjort ikke til det som en kongesaga beskjeftiget seg med. Sagaen holder seg til den ytre handlingsgangen og relasjonene mellom mennesker; det hovedpersonen måtte ha tenkt og følt i sitt lønnkammer, var uten interesse i den sammenheng. I den kirkelige helgenbiografien kunne vi nok ha ventet oss noen gløtt inn i lønnkammeret, men Øysteins livsskildring av Olav er svært kortfattet, og han følger genrens konvensjoner også i det at Kirkens tro åpenbart ble tatt for gitt - helgenen favnet den overleverte tro i hele dens fylde, og holdt seg ikke med private utsnitt av den, slik det er blitt vanlig i vår subjektivistiske tid, der enhver kan velge og vrake etter smak og behag ved trosretningenes og ideologienes bugnende buffeter.

Til gjengjeld vet vi adskillig om Marias plass i Kirkens tidligste forkynnelse og teologi, og den var alt annet enn perifer.

Den hadde sitt grunnlag i evangeliet. Enhver bibelleser kjenner tekstene om Maria i Det nye testamente, som følger henne fra bebudelsen og Jesu fødsel, frem til hans død på korset og den eldste kristne menighet. Tekstene om henne er ikke mange - men de får en enorm vekt fordi hun var Herrens mor, som kom ham nærmere enn noe annet menneske, for hun bar ham jo under sitt hjerte og næret ham av sin kropp, vernet ham som barn og fulgte ham med alle en mors følelser gjennom hele hans jordiske livsløp. Så ble det da også Jesu siste akt av omsorg for enkeltskjebner at han gav henne i varetekt til «den disippel han elsket».

Det er opplagt at dette stoffet måtte utløse teologisk refleksjon, for det angikk selve den håndgripelige realitet i den kristne lære om inkarnasjonen, som ble til slikt anstøt i den gresk-romerske verden.

Allerede i de eldste fragmentene vi har bevart av den apostoliske trosbekjennelse, er derfor et kjernepunkt i kristentroen slått fast: Jesus ble «født av Jomfru Maria». Og hos kirkefedrene på 100-tallet, som en St. Justin eller en St. Irenæus, møter vi Jomfru Maria som en sentral skikkelse, fordi hun var blitt utvalgt til selve møtestedet for det guddommelige og det menneskelige da Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.

Hos dem støter vi for første gang på en tolkningsmodell som skulle gå igjen i hele middelalderen, og som både er teologisk refleksjon og mytisk billedkrets, anskueliggjort i sterke paralleller og kontraster: Ved inngangen til den gamle pakt stod Paradisets have med kunnskapens tre; ved inngangen til den nye pakt står Getsemane have og Golgata med korsets tre. Adam, det første menneske, syndet ved kunnskapens tre, og trakk dermed hele menneskeslekten ned i sitt fall; Kristus, «den nye Adam», seiret ved korsets tre, og førte dermed hele menneskeslekten opp mot forløsning.

Men på disse to skjebne-arenaer i frelseshistorien møter vi også to kvinner som medvirkende aktører: Eva og Maria. Og de konfronteres med hver sin budbringer: Eva med Djevelen i slangens skikkelse, som frister henne til å bryte Guds påbud; Maria med engelen, Guds budbærer, som varsler Ordets komme til verden, og mottar hennes svar: «Det skje meg etter ditt ord.»

Evas ulydighet mot Guds bud stilles altså i kontrast til Marias forbeholdsløse lydighet. «Det som var bundet ved Evas ulydighet, ble løst ved Marias lydighet», skriver St. Irenæus. Dermed blir Maria «den nye Eva» - engelens «Ave» da han hilste henne, er jo Eva-navnet skrevet baklengs, og denne vendingen er et tegn på at nå er alle ting blitt forvandlet: fall er vendt til frelse. Eva var mor for den falne menneskeslekt, men når Maria påtar seg morsverdigheten for Guds egen sønn, blir hun samtidig mor for den forløste menneskeslekt, for det nye Israel, som er Kirken.

Paralleller blir også trukket mellom utvelgelsens mysterium i den gamle og den nye pakt: Under den gamle pakt var Israel Guds utvalgte folk; under den nye pakt kommer utvelgelsen først til ett menneske, jomfruen Maria, «velsignet blant kvinner» og «full av nåde», utvalgt til det ufattelige mysterium å føde Guds sønn til verden. Jesus er sann Gud fra evighet, men gjennom hennes rene kropp får han hele den menneskelighet som også gjør ham til sant menneske. Gud selv tar bolig i henne, han som engang skal bli «alt i alle». Slik blir hun den første i det nye utvalgte Gudsfolk, den universelle kristne kirke. Derfor kan hun uten snev av selvskryt profetere at «fra nu av skal alle slekter prise meg salig». Men den salighet hun alt har mottatt, er den vi alle skal få del i gjennom Kristus.

Slik ville jeg sammenfatte den «mariologi» - læren om Maria - som ble synlig allerede på 100-tallet, og utviklet videre av Clemens av Alexandria og Origenes i neste århundre, men som fikk sin rike blomstring hos kirkefedrene på 300- og 400-tallet, og sin første doktrinale bekreftelse under konsilet i Efesos i 431, der Maria ble gitt titelen theotokos, «Gudfødersken»: «Hun fødte i kjødet Ordet som ble kjød» (Denzinger/Schönmetzer 252).

Det var jo på 300- og 400-tallet at den kristne teologi og forkynnelse hadde sin første gullalder. Siden, under mørke og kaotiske århundrer frem mot 1000-tallet, ble det mest trofast repetisjon av det overleverte - men med bølger av kirkelig fornyelse underveis. I den bysantinske tradisjon kom det således en sterk teologisk oppblomstring på 700-tallet. Også her ble Marias enestående plass som Guds mor et stort tema, både i teologi og liturgisk poesi.

Alt dette gir oss holdepunkter for å gjette om Marias plass i den trosbelæring som Olav Haraldson må ha hørt - i England og Frankrike i ungdomsårene, da han lot seg døpe i Rouen, og i det siste leveåret som flyktning ved fyrstehoffet i Kiev.

Vi vet at både England og Normandie i de årene da Olav for alvor møtte kristentroen og mottok dåpen, ble preget av den benediktinske reformbevegelsen som hadde sitt utspring i Cluny, med sterk appell om fromhet og fordypelse i troen - og troen var selvsagt den apostoliske overlevering, slik den var skriftlig nedtegnet i evangeliet og utdypet av konsiler og kirkefedre. Vi skjønner det var skolerte engelske biskoper som Olav tok med seg til Norge for kristningsoppdraget; de må ha vært fortrolige med reformbevegelsen og dens teologi - vi vet at iallfall én av Olavs hirdbiskoper, Rudolf, døde som benediktinerabbed i sitt hjemland. Vi vet også at Kiev i 1029 allerede var blitt et åndelig sentrum som opplevde vårløsningen fra den nyplatonsk farvede teologi i Bysants, med Dionysios Areopagita som den sentrale skikkelse, og med voksende klostermiljøer der venerasjonen for Maria theotokos var et viktig innslag i fromhetslivet.

Vi kan derfor med rimelig trygghet gå ut fra at Olav Haraldson må ha kjent også de sider ved trostolkningen som jeg her har prøvd å beskrive. Han var jo tydeligvis ingen treghjernet, primitiv heimføding som måtte få trosundervisningen inn i forenklet særutgave fordi han var norsk, men en meget intelligent og lærenem mann. Vi bør nok også regne med at hans medbragte hirdbiskoper følte ansvar for å gi solid kirkelig belæring til ham som ble kristningskonge og den norske kirkes reelle leder. Og vi vet at denne belæring må ha vært forankret i en teologisk tradisjon som allerede var rik, dyptpløyende og nyansert. Men også de nye strømningene i tidens fromhetsliv må Olav ha møtt på nært hold. Cambridge, Rouen og Kiev var de viktigste møtestedene. Der fikk han impulser som må ha preget hans trosliv og dermed også motivene for hans gjerning.

Her bør jeg vel minne om at etter tidens overbevisning var det én tro, og én udelt, universell kirke, som skulle romme alle folkeslag. Mangfoldigheten var også forlengst blitt synbar, gjennom ulike tradisjoner, endog bitter lærestrid - men enheten stod fast. Og det falt ingen inn å tenke at Vårherre hadde reservert en egen åpenbaring for f.eks. Norge. Gjennom kristningen ble også vi innlemmet i den ene universelle kirke, tuftet på apostlenes vitnesbyrd og vigslingskjede, og det var deres tro, Kirkens tro, som dermed ble vår.

Ett særtrekk ved forkynnelsen i 1000-tallets Europa bør være nevnt: Kirken preket med forkjærlighet om den mektige Hvite-Krist, Guds seierrike stridsmann mot de onde kreftene i verden, kongen over himmel og jord. Da aner vi at det var i tidens ånd å se kongehelgenen som et særlig viktig eksempel på Kristi efterfølgelse, «imitatio Christi.» Det var først i høymiddelalderen at den milde og passivt lidende Frelserskikkelsen i gotikkens bilde ble dominerende i kristen ikonografi.

I bildet av Maria, den fremste av de hellige kvinner og menn, skjedde det ikke like klare forskyvninger, selv om stilpreget endret seg. Hun forble igrunnen den samme - den lydige, kjærlige mor som hadde omsorg for alle.

Det var på 1000-tallet at flere av de mest kjente liturgiske sangene til Jomfru Maria ble skrevet, som «Ave Maris Stella», «Regina Coeli», «Alma Redemptoris Mater» og «Salve Regina». Vi vet ikke om Olav kan ha hørt noen av dem, men det spiller ingen rolle. De sier noe om fromhetslivet i hans samtid, og dermed også om den understrømmen han må ha fått næring fra - under den harde overflaten av konflikter og maktkamp som var en konges hverdag. I den understrømmen var også Maria nærværende, som mildhetens og lydighetens menneskelige tilsvar til Guds grenseløse nåde.

2. Jomfru Maria og Hellig Olav i den senere middelalders helgenbilde

Vi er kommet til spørsmål nr. 2: Hvordan ble Jomfru Maria og Hellig Olav oppfattet i den senere middelalders bilde av den kristne helgenskaren?

Hittil har vi oppholdt oss mest med Maria - rimelig nok, fordi hun kom først og er størst, men også fordi hun hos oss er blitt den store ukjente, og den oldkirkelige teologi om henne en glemt tradisjon. Hellig Olav er tross alt bedre kjent blant kristne i dagens Norge. Men de kirkelige premissene for at han ble helgenkåret er mange i villrede om. Noen mener vel at det kan ikke være annet enn en sørgelig historie om primitiv tenkning og overtro. De er neppe blant mine lesere, så jeg våger å antyde et alternativt syn på overtro: Den mest primitive overtroen vi møter i slike sammenhenger, er at vi moderne mennesker er langt mer begavede og klarsynte enn våre stakkars overtroiske forfedre for tusen år siden.

Her må jeg gå forbi det fascinerende spørsmålet om hvordan det kunne skje at en norsk konge som hadde fått nesten hele landet mot seg, og som falt for knusende overmakt på Stiklestad, ble båret frem til helgenverdighet bare ett år senere. Det er et av de mest gåtefulle omslag i norsk historie. For det er jo ikke vanlig at nordmenn skifter syn så raskt, det vanlige er at de ikke skifter syn i det hele tatt. Da må det ha skjedd ting som endevendte det folk hadde ment og ønsket å tro om den døde kongen. Det er iallfall min tolkning. Jeg tror mindre på enkelte historikeres teorier om at helgenkåringen i 1031 var resultatet av et maktpolitisk intrigespill fra kirkens og stormennenes side. Men dette har jeg skrevet utførlig om i en bok (Olav den Hellige, Gyldendal, 1995), og det hører strengt tatt ikke til mitt emne her.

Det vi vet, er at Olav Haraldson ble helgenkåret som martyr. Det var altså Olavs død som ble holdt frem som det sikre tegn på at Gud hadde utvalgt ham til redskap for troens seier. Han hadde vært lydig mot Evangeliets ord: «Den som vil komme etter meg, må ta sitt kors opp og følge meg. For den som søker å frelse sitt liv, han skal miste det, mens den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen.» Fra de eldste tider er det denne teksten hos Matteus som er blitt lest på Olsokdagen, til påminnelse om troens tolkning av den død kong Olav fikk under korsmerket på Stiklestad.

Her bør vi huske at i tidlig middelalder var «den kristne død» det mest opplagte tegn på helgenverdighet. Det skulle ennå gå århundrer før «det kristne liv», tolket etter klosterfromhetens idealer, ble selve kjennetegnet på hellighet.

Dermed er også det viktigste svaret gitt til den innvending man stadig hører, at Olav kunne da umulig ha vært en ekte helgen, så brutalt som han hadde opptrådt mens han var konge: Helgenkåringen var ikke en vandelsattest for et usedvanlig fromt og dydig livsløp. Den var Kirkens bekreftelse av at Gud hadde brukt kongens død som et redskap for sine mål. Og for den tidens kristne var det ikke noe anstøtelig i at Gud kan velge seg feilende og skrøpelige mennesker som redskaper, for det står jo i Skriften at «min kraft fullendes i skrøpelighet.»

Trosvitnet som går i døden for Kristi sak, ble høyt æret i menighetene helt fra oldkirkens tid, og all helgenkultus siden vokste ut av venerasjonen for martyriet som den høyeste «imitatio Christi». Intet trosvitnesbyrd kan stå sterkere enn å gi sitt liv for Kristus. Derfor krever Kirken ingen mirakler til bekreftelse av martyrens hellighet - døden for troens sak er nok.

Her finner vi en interessant parallell i det den norrøne prekensamlingen «Homilieboken» skriver om Jomfru Maria: «Det er ikke sagt at hun gjorde jærtegn mens hun levde... Og likevel er hennes eneste jærtegn helligere og mer opphøyet enn alle helgeners jærtegn, det at hun fødte Vår Herre, han som gir alle helgener all nåde til å øve alle deres jærtegn.»

Men om Olav Haraldson må vi kunne spørre: Døde han virkelig en martyrs rene død for troens sak? Var det ikke like meget, eller kanskje mest, en kamp for å gjenerobre politisk makt? Ut fra vår historiske betraktning er det opplagt at motivene i det minste var sammenfiltret. Men middelalderens kirke var ikke opptatt av å granske hjerter og nyrer for å veie de subjektive motiver hos kongen. Det den speidet etter, var de objektive virkninger: Kong Olavs død under korsmerket ble det definitive gjennombrudd for kristentroen i Norge. Gud hadde villet det slik. Og om noen allikevel tvilte på martyriets ekthet, ble all tvil ryddet bort av de miraklene som skjedde omkring Olav: Slik bekreftet Gud selv at han var et ekte trosvitne.

Men i helgenkåringen av Olav lå også et annet element, som har vært merkelig lite påaktet, enda det ligger for dagen i de eldste kirkelige tekstene: Han var kristningskongen og dermed Norges apostel. Hellig Olav inngikk i den ærverdige rekken av kongeapostler som nærmest automatisk fikk helgenverdighet, som Konstantin og Vladimir på østkirkelig mark, og Stefan av Ungarn. Men ingen av de tre ble martyrer. Olavs kombinasjon av å være martyr og apostel var, såvidt jeg kan se, enestående. Og den må ha bidratt sitt til den høye status han fikk - som enslags «skandinavisk overhelgen», for å låne Martin Blindheims ord.

Mangt annet kom selvsagt til - som at han var den første i den nordiske helgenrekken, at kongehelgenen hadde en særlig sterk appell, og at Hellig Olav var en helt etter tidens hjerte, en troens ridder som både ble kongenes ryggstøtte og småfolks beskytter, skytshelgen for både de bofaste og de reisende, for sjøfolk, bønder, kjøpmenn - alle satte sin lit til hans omsorg og forbønn.

I de mytene som vokste frem om ham, var det så mye spennende og fargerikt stoff som det kunne diktes videre på i folkefantasien, i dikt og billedkunst - langt mer enn om de andre nordiske kongehelgnene som kom til etter ham. I våre nordiske naboland overstrålte han disse, og satte like sterke spor der i kirke- og klosterliv, kunst og folkefromhet, som hos oss i Norge.

Slik ble Hellig Olav en dominerende skikkelse i nordisk middelalder, og Olavskulten bredte seg med nærmest eksplosiv raskhet og styrke, i hele nordområdet, inklusive de britiske øyer og hansa-kystene, og fikk utløpere endog i Novgorod og Konstantinopel Like merkelig er det kanskje at Olavskulten stod like sterkt, ja kanskje sterkere, ved middelalderens slutt, enda nye helgenidealer imens hadde trengt mange av de gamle helgenene i skyggen. Et slående trekk ved helgenbildet av Olav er de mange påminnelsene om at hans skjebnevei på særlig vis ble en «imitatio Christi».

Det begynner med fortellingen om matunderet i Valldalen, der Olav mettet sin hær med to små dyreskrotter - slik Kristus mettet de 5000 i ørkenen. I beretningen om Stiklestad aner vi at Kalv Arneson går inn i sluttdramaets Judas-rolle. Men det viktigste tegnet var nok at solen plutselig ble formørket under slaget, slik det ble mørke midt på dagen under Jesu korsfestelse. Det viste at Stiklestad ligger i gjenglansen fra Golgata - Olavs martyrdød peker ut veien til Kristus.

Det fikk sitt arkitektoniske uttrykk i at oktogonen, den åttekantede rundgangen om alteret og helgengraven i Nidarosdomen, ifølge Anders Bugges og Martin Blindheims undersøkelser ble formet med Jesu åttekantede gravkirke i Jerusalem som forbilde. Men Himmelfartskirken på Oljeberget var også åttekantet, og kan ha tjent som forbilde for denne symbolladede form. Oktogonen i Nidaros skulle altså tydeliggjøre at det aller helligste var «fellesrom for Kristus og Olav» (Blindheim).

Denne «Kristus-nærhet» fikk også sterke poetiske uttrykk, i Odd Snorrasons legendariske Olav Tryggvason-biografi (ca. 1190), der den første Olav fremstilles som enslags nordisk Johannes Døper, veijevneren for Olav den Hellige - og i det senmiddelalderske Lübeck-pasjonalet (slutten av 1400-tallet), der vår nasjonalhelgen dør som korsfestet. Den kristologiske tolkning som fulgte Olavs helgenhistorie fra begynnelsen av, føres her ut i det ekstreme; men det teologiske poeng er klart bak den fromme diktningens underlige slyngplanter: Hellig Olavs død var et gjennomsiktig tegn for Kristi offerdød på Golgata.

Denne tanken om helgenens gjennomskinnelighet for Kristus blir også tydelig i «Homiliebokens» Maria-preken (ifølge sproglige analyser kan teksten stamme fra begynnelsen av 1100-tallet). Der møter vi bildet av solen som skinner gjennom glass i klart vær, så glasset stråler og blir varmt:

«Solen er et tegn på guddommen, og glasset på den hellige Maria og strålen på Herren vår Jesus Kristus. Når solen skinner på glasset, stråler den like sterkt som før, uten å tape noe av sitt lys. På samme måte var også guddommen hel og uskadd i all sin kraft i himmelen, selv om den ikledte seg menneskelig natur her på jorden. Men glasset er gjennomsiktig, slik at en kan se gjennom det, som om det ikke fantes noe foran solen og de andre himmellegemene. Slik kan en i Marias adferd se det himmelske liv, for hun hadde bestandig et så rent sinn vendt mot Gud, at det ikke fantes kjødelig begjær i hennes legeme; hun kjente ikke vellyst mer enn lerretet føler at det blir skåret i stykker. Derfor kunne hun passende unnfange en sønn av Den hellige ånd, fordi hennes levnet var så meget renere enn andre menneskers, som glasset er renere og mer gjennomsiktig enn alt annet som er laget av mennesker. Men Herren vår hadde rett til å få sitt legeme gjennom den jomfru som var så ren, at han selv og hans mor kunne sammenlignes med solstrålen som skinner gjennom rent glass.»

Bildet av solen, og strålen fra den, møter vi i en litt annen versjon i det storslagne hyldningskvadet «Geisli» av Einar Skulason, den første sammenfatning av Olavs mirakler, fremført i Nidarosdomen for de tre kongebrødrene og den nyvigslede erkebiskopen i 1153. Gud er solen, «solar-kongen», og om Sønnen heter det: «soli let seg føda / som ein mann på jord or / havsens klåre stjerne.» Her er Maria blitt «havsens klåre stjerne» som får sitt lys fra solen - et billedlån fra den kjente hymnen «Ave Maris Stella». Men Hellig Olav er strålen, Nordens «geisli», «send or miskunn-soli». Om ham gjentas det at han «fær frå solar-kongen / alt han måtte ynskja» (Knut Ødegårds gjendiktning).

Det ville være spennende å se et dypere studium av den kristne lys-symbolikken som fyller disse tekstene, der Guds inkarnasjon i Kristus gjennom Jomfru Maria utløser bilder som også knytter inn vår egen Olav, han som ble hyllet i Olsok-messen med den store sekvensen «Lux illuxit laetabunda», det gledebringende lyset brøt frem...

Interessante sammenstillinger av Maria og Hellig Olav ser vi også i senmiddelalderens billedkunst: Flere alterskap i Norge og Sverige gir Olav æresplassen ved hennes side. På alterskapet fra Veien kirke (ca. 1500) erstatter Olav apostelen Johannes ved korsets fot, med Maria på den annen side. På alterskapet fra Skjervøy (også ca. 1500) står Faderen med Sønnens døde legeme i armene, på hans høyre side Maria med barnet, på den venstre Hellig Olav. På det praktfulle svenske alterskapet fra Hammarby i Södermanland domineres midtfeltet av Maria med barnet, og St. Olav nærmest henne, St. Erik ved hans side sammen med de hellige tre konger, i felles tilbedelse av barnet. Et annet svensk verk, Skällvik-skapet fra begynnelsen av 1400-tallet, har en skulptur av Maria med barnet flankert av Olav på den ene side og Birgitta på den annen. En rekke tyske alterskap fra sen middelalder har lignende figurasjoner: Hellig Olav er Guds ridder, men også Marias.

Et særlig interessant verk er Christian Is reisealter, skåret som relieff i hvalrosstann i det 14. århundre. Det er et såkalt diptykon - et sammenleggbart alterskap med to tavler. Den ene tavlen rommer 9 scener fra Olavs mirakler, død og helgenopphøyelse, den andre har det tilsvarende antall relieffer av Maria.

Når vi betrakter slike bilder, bør vi huske at middelalderens kirkekunst hadde et videre mål enn å være fromme dekorasjoner til pryd for kirkerommet. Verkene hadde sine klare funksjoner i en teologisk meningsramme - de uttrykte en trosbelæring og -bekjennelse formidlet i bilder og tegn. Men det som gav mening for en tid med klarere religiøs innsikt enn vår, kan imens ha blitt vanskelig å tyde.

Det vi iallfall forstår, er at når hun som var Gudsmor og Himmeldronning, trådte billedlig frem hos oss, så måtte vår fremste mann for Guds trone, den første og største i den nordiske helgenrekken, gå til møtes med henne.

Det preger billedkunsten, og det har sikkert også preget kirkerommets utformning. Man antar at også i mange kirker som var vigslet til andre helgener, var det sidealtre for Maria og for Olav. Et interessant tegn på det er at fra Sydnorge kjenner vi 7-8 tilfeller av bevarte skulpturer fra slutten av 1200-tallet av både Maria og Olav fra samme kirke - og det er mange, så få skulpturer det ellers er bevart fra denne tiden.

Anne-Lise Knoff har pekt ut et annet spor for meg: Ikke på noe felt lever arven fra middelalderen ufortrødent videre som i botanikken, i blomsternavnene, sier hun - for blomstene slapp unna alle teologiske utrenskninger. Vi har en rekke olavsblomster, og vi har enda flere mariablomster - men de to navnelinjene krysses i en gul og rødbrun norsk orkidé, som både kalles olavsbolle og marisko!

Alle disse glimt fra kirkekunst, poesi og blomsternavn viser at for nordiske kristne stod Maria og Olav i særstilling som veivisere til Kristus. De er omgitt av lys-bilder, for selv speilet de «det sanne lys» som kom til verden, og ble gjennomskinnelige for ham som med trosbekjennelsens ord er «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud.»

3. Hva med oss idag?

Etter vår lille vandring i historien melder det siste spørsmålet seg: Kan dette bety noe viktig for kristne mennesker idag? Har det ikke bare vært en vandring i et museum for tanker og tro fra en fjern fortid?

Jeg får svare med et bilde knyttet til det merkelige som holder på å skje her i Trondheim - gjenopplivelsen av pilegrimstradisjonen: En pilegrimsvandring uten et pilegrimsmål er en absurditet, da blir det bare en museumsutflukt. Men målet kan være der, selv om vi ikke ser det klart. Det er noe å gjenoppdage - og det er det som gir vandringen mening.

Jeg tror vi moderne kristne har endel å gjenoppdage, uansett hvilken konfesjon vi har feste i. Da bør jeg kanskje minne om at kristendommen er en meget gammel religion, nær 2000 år, og tar vi i betraktning hele den bibelske meningsverden som den vokste frem av, har den enda langt eldre røtter. Den trosbekjennelsen vi leser i hver eneste gudstjeneste, ble utformet nettopp i de første århundrene som vi streifet isted. Dengang ble troens grunnvoll avklart og forsvart. Der kan vi ennå ha meget å lære, meget å gjenoppdage, til utdypelse av vår tro. Og når mangt virker fjernt og uforståelig, kan det skyldes at vår evne til å forstå er blitt svekket av avstanden i kultur og sprog. Det behøver iallfall ikke skyldes at vi er kommet opp på et langt høyere refleksjonsnivå.

Vårt emne har vært to helgener - og dermed den ærefrykt for hellige kvinner og menn som stadig er levende i de store kirkesamfunn, men som virker fjern og endog frastøtende på mange i vårt land. Også her bør vi prøve å forstå før vi dømmer. Kanskje er det noe å gjenoppdage.

La meg først slå fast at alle helgener, også den største blant dem, Jesu mor Maria, selvsagt er mennesker som vi, og ikke enslags halvguder. Til alle tider har Kirken lært at de hellige bare skulle æres, aldri tilbes. Tilbedelsen tilkommer alene den treenige Gud. Men også den ære vi viser helgenene, er egentlig bare hans - for det var han som gjorde dem til redskaper. Den nær sagt ekstatiske poesi som ofte spinnes om Maria, er egentlig en hyllest av ham som hun fødte til verden.

Skillet mellom Gud og mennesker er forsåvidt etsende klart. Men det var Gud selv som brøt det skillet engang for alle da han kom til oss som menneske av kjøtt og blod gjennom inkarnasjonen, delte våre kår i alt unntatt synd, og led og døde for oss på korset, så vi skulle forløses til evig liv med ham. Hver eneste kristen innplantes i dette nye liv gjennom dåpen, for i dåpen dør vi med Kristus og gjenoppstår vi med Kristus. Slik har Gud i sin grenseløse kjærlighet trukket oss mennesker til seg, løst oss fra syndens overmakt, og kalt oss til samfunn med seg, så vi kan bli «likedannet med Kristus», og han selv bli alt i alle.

Det fundamentale skillet i frelseshistorien ble satt av inkarnasjonen. Gjennom den ble Jesus vår bror, og vi fikk rett til å kalle Gud far. Vi ble altså opphøyet til Guds egen familiekrets, til hellig samfunn med Gud og medmennesker - i Kirken, som er det felles hjem for alle troende, både de levende og de døde. Og i dette hellige samfunn er det som i alle ekte hjem: De svakere får hjelp fra de sterkere. Men all slik hjelp kommer egentlig fra Gud, for han bruker mennesker som sine redskaper, og også deres forbønn og omsorg er Guds gave til oss. Alle er kalt til hellighet, til å bli «likedannet med Kristus». Når han har gjort noen til sine særlige trosvitner, er det for at vi andre skal se de hellige kvinner og menn som forbilder og hjelpere - se Jesus Kristus gjennom dem. Helgenene er, menneskelig talt, våre eldre og mer erfarne søsken i denne usynlige og verdensomspennende familiekretsen - men åndelig talt er de ingenting i seg selv, bare veivisere, gjennomskinnelige for Vår Herre og bror Jesus Kristus.

Slik har kristne gjennom alle tider tenkt og trodd om de helliges samfunn. Helgenvenerasjonen fikk etterhvert sine stygge utvekster, for alt som legges i menneskers hender, kan fornedres og forfalskes - men helgenene er ikke utvekster, de er Guds budbringere om realiteten i troen på de helliges samfunn, som også vi skrøpelige og uheroiske kristne er plantet inn i gjennom dåpen.

Vi kan også se dem som budbringere om inkarnasjonens realitet: Gud har ingen noensinne sett, hans storhet og kjærlighet overgår alt vi kan fatte. Derfor måtte han gå inn i vår virkelighet som sant menneske, for at vi skulle kunne se Gud i vår bror Jesus Kristus. Men slik er det også i Kirken, usynlig samfunn og samtidig inkarnert i synlige, ofte altfor menneskelige strukturer: Jesus Kristus er Kirkens hode, han er vintreet og vi er grenene, han er nærværende i ord og sakramenter - men se ham selv kan vi bare i Den Annens ansikt; i den nødlidendes ansikt, som påkaller vår hjelp og kjærlighet, eller i den omsorgsfulles ansikt, som gir oss hjelp og kjærlighet. Helgenen er Kristus slik vi ser ham i Den Annens ansikt. Helgenen er det menneskelige tilsvar til inkarnasjonen.

Her må jeg enda engang tilbake til Jomfru Maria. Hun ble den største og viktigste av alle helgener da hun sa sitt forbeholdsløse ja til å sette Gud selv til verden som sant menneske, og gjorde det i ydmykhet og kjærlighet. Troende mennesker har neppe tatt feil når de i alle generasjoner har trodd at intet menneske kan stå Jesus nærmere enn hans egen mor.

Men hun er et menneske, og ble hun ikke siden satt i teologiens fokus på en måte som drog oppmerksomheten bort fra Sønnen og gjorde henne nær sagt til en guddom?

Jeg svarer ikke for utvekster som kom til også her, som i alt menneskelig, men jeg vil minne om kjernen: Når Maria alt i de første århundrer ble et så sentralt tema for kirkefedre og konsiler, var det for å fastslå og forsvare realiteten i det kristne sentraldogme om inkarnasjonen i Jesus Kristus, han som er både sann Gud og sant menneske.

I den antikke tankeverden var det en uhyrlig tanke at Gud kunne fornedre seg til å bli menneske. Det var simpelthen en filosofisk umulighet. Og på kristent hold oppstod det to diametralt ulike avvik som ville besvare disse innvendinger ved å fjerne inkarnasjonens anstøt. Vi har navn på de to skolene: den ene kalles doketister, den annen adopsjonister. Her får jeg nøye meg med en forenklet skisse:

Doketistene hevdet at Kristus var fullt og helt Gud, og hans menneskelighet bare et skinn, noe som syntes å være (dokein = synes), en maske Gud bar mot verden. Han hadde igrunnen bare én natur, den guddommelige - det menneskelige hos ham var egentlig synsbedrag.

Adopsjonistene, derimot, hevdet at Jesus ble født av Maria som et helt vanlig menneske, i en vanlig fødsel, og det var først siden i hans liv at Guds kraft slo ned i ham, og han så å si ble «adoptert» som Guds Sønn - gjennom Johannes-dåpen, mente noen, gjennom forklarelsen, mente andre. Fra da av hadde han to naturer, en menneskelig og en guddommelig, som var adskilt fra hverandre - men den menneskelige natur var den første og egentlige.

Hos doketistene ble altså Jesu menneskelighet utvisket, hos adopsjonistene ble hans guddommelighet nær sagt avskrevet.

Mot dem begge stod kirkefedrene og konsilene som troens voktere: Jesus Kristus er både sann Gud og sant menneske, født av Faderen fra evighet, og delaktig i skapelsen, for ved Sønnen er alt blitt skapt; men han ble også født inn i tiden av Jomfru Maria, som Gud selv hadde utvalgt til å «føde i kjødet Ordet som ble kjød». Gjennom Marias kropp ble han vår bror av kjøtt og blod. Og er Jesus Guds Sønn blitt vår bror, så er også hans menneskelige mor blitt vår og Kirkens mor.

Det er grunnlaget for Marias opphøyede særstilling blant helgenene. Hun er selve garantisten for inkarnasjonens håndgripelige realitet. Der hun retusjeres ut av bildet, der blir også inkarnasjonen utydeliggjort, og troen glir mot enten doketistiske eller adopsjonistiske villfarelser. Derfor er det at alle kristne kirker til denne dag har fastslått i sin trosbekjennelse at Jesus Guds Sønn «ble født av Jomfru Maria».

Derfor står hun der, nær kristendommens sentrum, det eneste menneske som står nær kristendommens sentrum - for hele vår tro bygger på ham som er Guds Sønn, men ble hennes barn. Nettopp derfor tar hun ingenting bort av glansen fra ham. Hun peker mot ham, er gjennomskinnelig for ham - som glasset for lyset.

Når endel kristne feminister, endog en norsk biskop, er så opptatt av å fremheve at Gud også er kvinnelig, og like gjerne kunne kalles «Hun» som «Han» - da synes jeg nok de med fordel heller kunne ha søkt tilbake til troens grunnvoll og Marias plass som theotokos, og tenkt tanker om hvorfor denne utpreget kvinnelige dimensjon i den kristne tro er blitt så fortrengt og glemt i vårt hjørne av kristenheten. Det fører ikke nødvendigvis til noen anstøtelig «Mariadyrkelse», men kanskje til fordypelse i hvem Jesus Kristus var. Maria møter oss på evangeliets grunn. Det gjør neppe hermafrodittiske spekulasjoner om Gud Faderens kvinnelighet.

Og så vår egen Olav Haraldson, som ble Olav den Hellige og dermed en akse i Norges historie - hva slags forhold kan norske kristne idag ha til ham?

Det er på en måte både lettere og vanskeligere.

Lettere fordi han er vår mann og typisk norsk - selv på snart 1000 års avstand aner vi sterke og svake egenskaper som vi kan gjenkjenne hos våre egne, hans lederevne, rettferdighetssans, målbevissthet og mot - og hans hissighet, uforsonlighet og lystenhet på ære og gods. Om vi skal tro det overleverte historiske bildet, kan han ha vært skuffende - eller betryggende - lik oss selv, skjønt utvilsomt av større dimensjoner og klarere fremsyn enn de fleste av våre nasjonale ledere.

Det eneste vi i et slikt perspektiv kan si om hans helgenstatus, er at av dette stoffet var det Gud formet en hellig mann som passet for oss og ble troens seierstegn gjennom sin død - eller som Sigrid Undset sa det: Hellig Olav var sædkornet som ble lagt i Norges jord, fordi det passet til jordsmonn og værlag her. På sin måte ble han dermed et vitne om inkarnasjonens realitet; for inkarnasjonen betyr at Gud tar menneskene som det de er, for å kunne opphøye dem til noe langt mer - til Kristi brødre og avbilder.

Mennesket Olav hadde visst ikke meget av glansen fra den nådefulle og kjærlige Maria, så langt vi kan se. Men martyren Olav fikk allikevel den glansen, fordi han ved sin død ble gjennomskinnelig for Kristus, han som alene er «Gud av Gud, lys av lys». Derfor kunne han også innta plassen ved Marias side under korset, i mange av middelalderens kirker.

Kan vi fremdeles se ham for oss på en slik plass idag? Det er sikkert vanskelig, kanskje en umulighet for de fleste. Det forutsetter visst en sterkere sans for historisk sammenheng enn folk flest har idag - men slike nasjonale perspektiver kan på den annen side lett bli en kilde til forurensning i trossammenheng. Det som ikke burde være vanskelig, er å se at alle kristne har sin plass under Kristi kors. Da kan det for noen være godt å vite at der står også en norsk konge som satte korsmerket på vårt land ved sin død, og som kanskje kjenner oss igjen fordi vi er av hans slekt, og fortsatt ber for oss og for det landet han hadde i sitt hjerte.

(Denne teksten var opprinnelig et foredrag holdt i forbindelse med Olsok i Trondheim i 1996. Siden er den blitt utgitt av Maximilian Kolbe Utgivelser (tidligere Hefteredaksjonen). Den gjengis her med tillatelse fra utgiver.)

Litteratur:: Henriksen, Vera: Hellig Olav (1985); Langslet, Lars Roar: Olav den Hellige (1995); Olav - konge og helgen, myte og symbol (St. Olav forlag, 1981); Undset, Sigrid: Norske helgener (1937); Dessuten har Hefteredaksjonen utgitt et hefte om Olav den Hellige av p. Olav Müller.

Forfatterpresentasjon

Lars Roar Langslet (f. 1936) er magister i idéhistorie. 1969-1989 var han stortingsrepresentant for Oslo, og 1981-1986 kulturminister i regjeringen Willoch. Han har skrevet en rekke bøker om filosofiske, religiøse, politiske og kunstneriske emner, bl.a. biografier om Kong Olav V og John Lyng, og boken «Olav den Hellige» (1995). Han ledet i en årrekke arbeidet med å oversette katolsk liturgi fra latin til norsk, og var formann i programkomitéen ved pavebesøket i 1989.