Å våge den «truende» stillheten og den indre bønn

Den 11. september skjedde det vi fryktet mest: Et terrorangrep av uante dimensjoner. Da flyene braste inn i Twin Towers på Manhattan, startet en ny epoke i menneskehetens historie. Så mener mange forståsegpåere.

Hvordan skal vi innstille oss på den nye faren? Hvordan skal vi møte terroren? Er ikke tiden nå inne til at Vestens mennesker hopper av velferdskarusellen noen øyeblikk og tar en tenkepause, besinner oss? Lar vi fryktens, hatets og raseriets primitive instinkter få rase fritt frem, synker vi ned på terroristenes nivå. Vi kaster oss inn i gjengjeldelsens voldsspiral som aldri tar ende. Tiden er nå inne til besinnelse og selvransakelse? Hva i Vestens handlingsmønster egger til et så umenneskelig hat?

Å besinne seg ja, jeg slår opp i Riksmålsordboken og finner at ordet betyr «å betenke seg og endre mening.». I en tysk ordbok tolkes «zu besinnen » «å stoppe opp et øyeblikk og velge noe annet.» - Stoppe opp ja, det var ordet vi trengte. Stoppe opp, våge noen minutters stillhet, Vel, det er ikke det vi Vestens mennesker er flinkest til. Mange makter ikke, tør ikke det lille øyeblikket med stille ettertanke. Stillheten blir noe truende. Man skyr den med alle midler og da mer og mindre under press fra omgivelsene.

Vi lever i en hektisk atmosfære på jobben, noe som vanskeliggjør den livgivende stillhet og indre ro. Vi opplever det forunderlige paradoks at jo mer tid vi får, jo mindre tid har vi. I slutten av attenhundre- tallet og langt inn i forrige århundre var den gjennomsnittlige arbeidstid fra 4000 til 4500 timer i året. I dag har den i Europa sunket til 1900 timer. Allikevel ser det ut til at tidligere generasjoner hadde mer tid for Gud, familien og naboer enn vi har i dag. I ervervslivet er vi tvunget inn i en arbeidsrytme, som ikke svarer til vår biologiske natur. Det kreves av oss et forsert tempo, som sjelden harmonerer med vår egen helt individuelle, organiske rytme. Vi blir fysisk og psykisk andpusten, fordi for mye blir forventet av oss på for kort tid. Når vi så skulle nyte vår fritid etter arbeidsslutt, ved ukeslutt, i ferien, da opplever vi ikke fritiden som velgjørende avkobling. For vi har fortsatt arbeidslivets forserte tempo og effektivitetsjag i blodet. Vi makter ikke å nyte naturens ordløse stillhet eller det tause samvær med familien foran en knitrende peisvarme. Det må alltid skje noe pirrende, som stiller sulten til oppjagede nerver. Vi har for lengst installert både radio og TV på hytta, og bærer siste nummer av Dagbladet med oss i sekken. Og så er det så mye som absolutt må gjøres hurtigst mulig i fritiden: Huset skal males. Hytta må få solpanel. Båten skal trimmes. Vel og bra alle slike fritidsaktiviteter hvis de dyrkes mest som hobby, hvor vi selv kan bestemme hvor mye, hvor ofte, hvor langt tid, hvor mange pauser. Isteden arbeider vi under presset av en selvpålagt tidsfrist. Et stressende moment blir også den ofte underliggende motivasjon: «to keep up with the Jones». Hva naboen har, må også jeg ha, og helst noe bedre - fort, fortere, fortest. Den merkantile verden har kastet seg på ferietilbudene. Her er det penger å tjene. Pakkereiser til syd og nord, øst og vest. Turguider er det ordnet med, programmet er fastlagt på forhånd.

I Israel er det universitetsprofessorer som guider turister i sommermånedene. Med få, rosverdige unntak får vi den informasjon turoperatørene har fastlagt på forhånd. Sjelden kommer vi i virkelig personlig kontakt med landets befolkning.

Fritiden blir ikke hva den skulle være, nemlig en pustepause i travelheten, en tid til stille ettertanke, en flukt fra stress, angst, frykt for ikke å strekke til på jobben, en frigjøring fra effektivitetens tvangstrøye. Isteden smyger arbeidslivets kjetterske etos seg inn i fritiden: Vis at du kan noe, yt ditt beste. For du er hva du gjør. Det kontemplative menneske vil i tråd med kristendommen snu prinsippet på hodet: Væren er viktigere enn gjøren. Vår verdi som menneske ligger ikke i hva vi gjør, men i hva vi er. Fra India fortelles følgende historie: En europeer ville besøke en eneboer, og traff ham utenfor hytten mens han øste vann fra en brønn på gammeldags vis. Gjestens første tanke var hvor lite vann munken greide å øse opp i bøtta på uforholdsmessig lang tid og foreslo å hjelpe ham med å få installert en maskinell vannpumpe. Eneboeren avslo tilbudet og sa:«Den som benytter seg av en maskin, treller for maskinen og blir maskinens hjerte». Gjesten var opptatt med begrepet «mer», et begrep som har tvunget Vestens mennesker inn i teknologiens, arbeidsnarkomaniens, tidspressets tyranni, og ligger til grunn for den vestlige holdning at vekst i produksjon, økt kjøpekraft og levestandard er livets mål og mening. Eneboeren rettet blikket mot andre verdier. For ham telte først og fremst den kontemplative ro handlingen ble utført med. Dessuten - hva skulle han med «mer»? Han tok seg god tid og øste det vannet han hadde bruk for den dagen.

Redselen for stillheten er påtagelig på så mange områder. Hvor bedrøvelig er det ikke med de mange unge, som ikke kan gjøre leksene sine uten elektronikkens kakafonier tett inn til øret. Men også vi voksne bygger støykulisser i våre hjem for å overdøve det indre ropet om ro, stillhet, samling, være oss selv. TV-en flimrer for blikket, og følger oss langt inn i en urolig søvn. Radioen bombarderer oss med informasjoner, som aldri fordøyes. Det moderne menneske oversvømmes med en inflasjon av meninger, synsinger, floskler, som drukner våre egne helt personlige tanker, tanker som ofte starter som en liten boble på bunnen av vår sjel, tanker som burde få vokse og modnes i stillhet. Selv gode programmer i media når ikke frem på sikt. De får ikke tid til å synke i oss, fordi vi, grepet av non-stopp-syndromet, switcher fra den ene kanal til den andre, fra det ene program til det neste. Enn om vi slo av TV-en, gikk inn i stillheten og spurte oss selv: Hvem av debattdeltagerne er jeg enig med? Hva i den filmen må jeg ta avstand fra? Hvilke passasjer harmonerer tvert om svært godt med kristen tro og etikk? Konsumerer vi film etter film, med vold og lettlivede innslag og ikke unner oss ettertankens stille vurdering, forflates troen til kun religiøse meninger. TV-narkomanien slukker gløden i vårt kristne engasjement.

Det mest uhyggelige ved informasjons-reklame- underholdningsprogrammene, som via media skylder inn i våre stuer, er deres propagandistiske virkninger og evne til å manipulere og endre det vi egentlig tenker, det vi egentlig føler, det vi egentlig vil i vårt stille sinn.

Den tyske sosialpsykolog Erich From er inne på dette i sin bok Flukten fra friheten. Han viser ved et hypnotisk/posthypnotisk eksperiment hvordan det er mulig å manipulere et menneske til å tenke, føle, ville ting som det i normal tilstand aldri har tenkt, følt eller villet. Samtidig tror denne personen i sin posthypnotiske tilstand at disse tanker, følelser, viljesytringer stammer fra ham selv.

Analogt viser From hvordan foreldre ved pedagogiske triks kan manipulerer sine barn til å tenke, føle, ville som foreldrene selv gjør. Slik kan barnets egne, klare, instinktive oppfatninger av sine omgivelser bli fortrengt for lange tider. For ikke å miste foreldrenes kjærlighet lærer det seg å tenke godt om et menneske som deres egen helhetssansing vet er ondt. Det blir videre manipulert til å føle varmt for en person det innerst inne føler avsky for. Barnet gir gjesten en klem, fordi far og mor ønsker det, mens det innerst inne synes gjesten er motbydelig. Etter en tid tror imidlertid det manipulerte barnet at denne måte å tenke, føle, ville - som det har overtatt fra foreldrene - kommer fra det selv. Så - noe instinktivt godt og verdifullt i barnets psyke er ødelagt.

From videreutvikler disse tanker til vår samtid. Faren ved vår elektroniske mediaverden er at vi også som voksne lar oss manipulere til å tenke, mene og ville slik de markedsstyrte mediene vil vi skal tenke, mene og ville; at de videre ved reklame, reportasjer, filmer og appell til basale instinkter manipulerer oss til å kjøpe ting storkonsernene har mest profitt av, ting vi i upåvirket tilstand aldri ville drømt om å kjøpe.

Det uhyggelige ved den elektroniske påvirkning er ikke hva vi blir suggerert til å tenke, føle ville - skjønt det kan være ille nok. Nei, det farligste er at vi blir manipulert til å tro at disse tanker, følelser og handlinger har sitt utspring i oss selv. Hva skjer så med våre egne og egentlige tanker, følelser? De blir dekket til, suggerert bort av den elektroniske propaganda, og i verste fall fortrengt til underbevisstheten. Dette er en uhyggelig prosess, fordi den skaper løgnaktige, splittede personer, som lever et uegentlig liv. Slike tanker lanserte Erich From i 1941 da han skrev denne boken Flukten fra friheten. Han hevdet allerede den gang at det selvstendig tenkende, følende, villende individ mer var en unntagelse enn regel. Siden den tid har det skjedd en revolusjonerende utvikling innen elektronikken, og følgelig også en tilsvarende opptrapping av medias påvirkning av opprinnelig frie individer.

Den tyskjødiske sosialpsykolog Erich From har - så vidt jeg vet - intet personlig forhold til religion. Vi som har det, kan utvide registeret av ytre og indre påvirkninger. Det finnes en Satan, en ond superintelligens, som med sin hær av demoner vil skille mennesket fra Gud. Jesus kaller ham «Løgnens far». Under hans påvirkning blir også vi løgnaktige. Vi lyver om Gud, vi lyver om nesten. Den verste løgnen gjelder oss selv, forfalskningen av hvem vi i virkeligheten er.

Hittil i dette foredraget har vi tatt for oss det vestlige menneskes hvileløse jag etter tingene og alt som ligger utenfor jeget. Vi har pekt på at dette er blitt en livsstil, som preger store deler av den vestlige verden. Den katastrofale mangel på stillhet har gjort oss til et lett bytte for livsløgnen, som den elektroniske propaganda, finansert av storfinansens profittbegjær, poder inn i oss, så vi lever et løgnaktig, uegentlig liv. Men hva er så egentlig mennesket selv, mennesket som sådant, hva er menneskets innerste vesen? Hva kan vi i stillhet oppdage om oss selv. Det er dette vi skal ta for oss i foredragets annen del. Her vil jeg hente tanker fra cisterciensermunken Thomas Merton, karmelittpateren Wilfrid Stinissen og en rekke andre forfattere av kontemplativ litteratur.

II. Hvem er mennesket?

Vi kan definere oss selv på fire plan.

Registreringsplanet

La oss kalle det første registreringsplanet. Søker vi en jobb, vil det bli spurt om fødselsår, adresse, eksamenspapirer med mer.

Karakterplanet

Under registreringsplanet ligger karakterplanet. De fleste har bare en diffus idé om hvilke karakteregenskaper de selv har. Andre vil kanskje fortelle oss at vi er kreativ, men oppfarende, flittig, men utålmodig o. s. v.

Det underbevisste plan

Vi beveger oss enda dypere og befinner oss på det underbevisste plan. En psykolog eller psykiater kan hjelpe oss til en dypere forståelse av vår person, med dens sunne og syke sider. Hun/han kan hjelpe oss til å forstå når og hvorfor utviklingen gikk skjevt, hjelpe oss til den innsikt som betinger en helbredelse.

De tre planene, som her er beskrevet, altså registreringsplanet, karakterplanet, det underbevisste plan sammenfatter vi i begrepet DET YTRE MENNESKE. Men dette ytre menneske utgjør ikke hele den menneskelige person og heller ikke den viktigste delen. Under det ytre menneske ligger et langt dypere plan med ufattelige dimensjoner. Vi kan tale om det gudsbilledlige plan, og det vil vi nå se litt nærmere på.

Det gudsbilledlige plan

Den dypeste grunn i mennesket er gudsbilledet i oss. Vel er vi skapt av Gud, av intet er vi kastet inn i eksistens, og uavbrutt må vi holdes i eksistens av ham. Men når Gud skapte og skaper oss, gjorde og gjør han det i sitt billede. Lik ham. Hele den øvrige skapning: den døde materien, blomstene, dyrene, bærer spor av Guds uendelige vishet, allmakt, skjønnhet i seg. Men stoffet, blomstene, dyrene er ikke klar over dette selv, og erkjenner heller ikke at det er Gud som har skapt dem. De kan heller ikke velge fritt mellom forskjellige muligheter. De må blindt følge de lover Gud har gitt dem. Annerledes er det med mennesket. Med sin åndelige, abstraherende forstand kan mennesket oppdage og erkjenne Guds spor i skaperverket og i fri kjærlighet bringe all denne visdom, godhet og skjønnhet, som finnes i naturen, tilbake til sitt opphav. Hele skapningen, mennesket inklusivt, er frembrakt av Guds kjærlighet. Og i kjærlighet, lov, pris og takk bringer vi mennesker skaperverket som et offer tilbake til Gud.

I dette gudsbillede, som vi alle fikk i fødselsgave, ja allerede i unnfangelsens øyeblikk, ligger også noe dynamisk. Vi er ingen død, livløs kopi av Gud, men et levende billede av ham, som uavbrutt roper etter originalen. Vi er i livslang bevegelse mot kunstneren, som skapte oss, mot den gud vi er en svak kopi av. I vårt innerste vesen gaper et uendelig sluk, som bare kan fylles av den uendelige Gud. De jordiske goder, som vi jager etter, kan, ikke en gang tilnærmelsesvis, tilfredsstille denne hvileløse lengsel etter den uendelige, absolutte Gud. Det forholder seg som Augustinus sier: «Vi er skapt for deg, o Gud, og urolig er mitt hjerte inntil det hviler i deg.»

Jeg har hittil talt om gudsbillede i oss i teologiske vendinger. Alle teologiske utredninger har en tendens til å dysse oss i søvn. Vi gjesper og sier at jo dette tror vi. Annerledes blir det med mystikerne. Når de i sin kontemplasjon dykker ned i sinnets dyp, erfarer de troens sannheter på en helt annen måte. Mystikerne er overveldet, helt fascinert av dogmenes bunnløse mysterier. De opplever troen - ikke lenger som abstrakt lære - men som overveldende virkelighet. Gud låner dem - for å bruke en metafor - åndelige briller, så de får et ørlite billede av hvem Gud er. Og straks de ved hans nåde fatter noe av Guds opphøyete storhet og brennende kjærlighet, erfarer de ved den samme nåde hvem de selv er, hvilke uendelige dybder som rommes i den menneskelige natur, siden den treenige Gud kan ta bolig i den.

Det mystikerne frem for alt opplever er at Gud er kjærlighet. De strekker sine åpne, tomme hender frem for Gud og tar imot hans kjærlighet. Så kanaliserer de denne guddommelige kjærligheten videre fra det indre til det ytre menneske. Slik blir det til at de lever et liv i kjærlihet i denne verden. De viser en kjærlighet til Gud, mennesker og naturen som mishager de mange, fordi denne kjærlighet oppleves som en ordløs fordømmelse av deres eget, egoistiske jag etter å gripe, eie, nyte - ofte på andres bekostning.

Det ligger i kortene at hvis vi alle - også vi som ikke er mystikere - ikke bare i teorien godtok at vi er skapt i Guds billede, at vi er den hellige Ånds tempel, at vi er en bolig for den treenige Gud, men også i vårt indre fikk erfare noe av disse mysterier - altså hvem Gud er og hvem vi selv er - da ville vårt liv sett annerledes ut enn det gjør i dag. Da ville dette uegentlige og falske ved vårt liv, slik vi skildret det tidligere i foredraget, delvis forsvinne.

I samme grad som vi opplever dybdene i vår menneskelige natur, i samme grad vil vi fatte at vårt ytre liv ikke samsvarer med vårt indre. Fra evighet av har du og jeg med våre egenskaper og talenter eksistert hos Gud som en tanke, en idé. Når Gud skapte oss, ble denne idéen virkeliggjort, og Gud elsker oss nettopp i vår individuelle originalitet, slik vi sprang ut av hans tanke. Jo mer vi går på dypet av oss selv, jo mer oppdager vi hvem vi er, og jo mer lever vi i samsvar med Guds evige tanke om oss. Da lever vi et egentlig liv.

De fleste mennesker lever kun på det ytre plan. De har stengt forbindelsen mellom det indre og ytre menneske. Så blir da også livet deretter. Kutter vi forbindelsen med sjelsdypet, kutter vi også forbindelsen med Gud som bor på dette dypet. Da gjør vi oss selv til livets mål og mening. Vi forstår oss som det sentrum alt skal dreie seg om. Vi blir opptatt av å gripe, eie, utnytte. Vi gjør andre mennesker, også våre nærmeste til objekter, og kaller dette for kjærlighet. Vi lar ikke medmennesket få være det det er. Vi krever det skal være som jeg vil det skal være - et menneske som ærer mitt ego. Vi bygger en mur rundt vår egen borg og fører krig mot dem som lever i andre befestede borger. Vi skjuler vår svakhet bak dusinvis av masker. Vi spiller roller som minst av alt er oss selv. Vi gjør oss konform med tanker, meninger holdninger, som er moteriktige og gir oss personlig fremgang. Vi prøver å realisere ærgjerrige drømmer om makt, rikdom og erobringer. Vi lever i stadig uro, lede, utilfredshet, fordi jordiske goder aldri kan fylle det uendelige sluket på bunnen av vårt sinn, som roper etter det absolutte Gode, som er den personlig Gud. Her kan vi koble forbindelsen til det vi tidligere var inne på om den elektroniske propaganda. Mediene, ikke minst sider ved internett, kommer falskheten i vårt ytre menneske i møte med utallige tilbud - dels av satanisk karakter, tilbud som smigrer vårt ego og oppmuntrer jaget etter tingene, makten, «the instant joy», lykkeillusjonene. For her å unngå en misforståelse: Gud elsker selvfølgelig både det indre og det ytre menneske. Det Gud ikke elsker, det Gud står fremmed overfor, er det løgneriske, uegentlige, illusoriske liv vi velger å lever på det ytre plan. Dette vil Gud helst ikke se, fordi dette narrelivet er blandet opp med intethet og mangler enhver likhet med den idé Gud hadde om oss fra evighet av.

Det forfalskede, løgnaktige ved det ytre menneske er da også en døgnflue, som vil gå til grunde i døden.

Å leve i kontakt med dypet av vår natur gir store gleder også rent konkret. Vi lever et lykkeligere liv. Vi opplever at en fred, som stammer fra møtet med Gud på det gudsbilledlige plan, stiger opp til det ytre mennesket, og gir livet en god porsjon lykke og mening. For å ta noen eksempler:

Det menneske som lever i kontakt med sitt indre jeg, vil som folk flest ha et sunt ønske om å forbedre sin økonomiske situasjon, skaffe seg hus, bil hytte på landet. Det vil streve etter å få oppfylt sine ønsker ved flittig arbeid og nøysom livsførsel. Det vil imidlertid ikke jage umettelig etter å gripe alt og helst litt mer. Og om han så ikke evner å arbeide seg opp til rimelig velstand, og må nøye meg med å leve fattig, betyr ikke det all verdens ulykke. Han er jo søkkrik i det sentrum av sitt indre hvor Gud bare gir og gir av sin egen fylde.
Om jeg blir glemt, hundset, æreskjelt, forbigått i jobben, gjør det selvfølgelig skikkelig vondt. Jeg har lov til å skrike ut min frustrasjon, men jeg blir ikke grublende bitter og dukknakket. For hva Gud øyner av verdier i mitt indre, teller mer enn den feilaktige forestilling mine medmennesker har om meg.
Om jeg ikke blir elsket av mor, far, ektefelle, nabo, oppleves det som ytterst smertefullt. Men i min dypeste grunn kompenseres tapet langt på vei ved å erfare den ufattelige kjærlighet Gud elsker meg med.
Blir jeg syk, gammel, gebrekkelig, døden nær, relativiseres lidelsen ved å erfare friskt, livgivende vann, som veller frem fra en guddommelig kilde på bunnen av mitt vesen.
Det inderliggjorte menneske trives godt alene, men omgåes andre mennesker lettere enn folk flest. I samtaler og samvær har det ikke den samme trang til å spille førstefiolin. Selvhevdelse - dette alltid skulle ha rett, alltid ha det siste ordet i en diskusjon, blir mindre viktig . Viktigere blir Guds anerkjennelse på et dypere plan. Det inderliggjorte menneske vil ikke være enig med den franske eksistensfilosof Sartre der han sier at den andres blikk gjør meg til et objekt og omvendt. Den kontemplative person ser medmennesket med kjærlighet inn i øynene og opplever henne som et subjekt, som er transparent mot den gud som bor i henne.
En person som lever på et dypere plan, vil trives i naturen. Det åpner øynene og oppdager Guds spor i skaperverket. Samtidig vet det at et eneste menneske er mer verd enn hele universet, skapt som vi er i Guds billede.
En person som lever på sinnets dypere plan, trives godt ute i naturen. Det erfarer lettere enn andre Guds spor i skaperverket. Det vet at det også selv er en del av naturen, men samtidig rager himmelhøyt over naturen, skapt som vi er i Guds billede.
Et menneske som lever i harmoni med sitt indre jeg, tar ikke seg selv så høytidelig. Det har et arsenal av selvironi, ser det humoristiske selv i tragiske hendelser, og ler mye. Mange helgener er kjent for sin glade latter.

III. Det kontemplative menneske og den indre bønn

Herfra gjør vi et sprang over til foredragets tredje og siste del: Hvordan kan vår bevissthet nå ned til det dype, gudsbilledlige plan i vår menneskelige natur, som jeg nettopp har beskrevet. Å finne ned til dette dypet er ikke så helt enkelt. Det krever utholdenhet, tid og tålmod. For mellom det ytre og indre menneske finnes en innsnevring det ikke er så lett å trenge gjennom. Denne innsnevringen skyldes arvesyndens følger. Bare to personer i historiens løp har levd i total åpenhet mellom det ytre og indre menneske. Det er Jesus som menneske og hans mor Maria, unnfanget som hun er uten arvesyndens plett. Vi andre, Adams og Evas barn, har nok tatt i arv det skille mellom det indre og ytre menneske som oppstod da våre forfedre gjorde opprør mot Gud. Jeg talte om en innsnevring. Et annet billede er kanskje bedre: Ved vår synd har vi frivillig plassert et stengsel mellom ytre og indre lag av vår person. Men adskillelsen er ikke total. Det er hull i dette stengselet. Med Guds nådes hjelp kan vi gjøre disse hullene større så kontakten blir bedre. Slik kunne kirkefaderen Augustinus be: «Gud, kom til meg gjennom det som er åpent, og åpne det som er lukket.» Spørsmålet blir bare hvordan jeg i samarbeid med Guds hjelp kan utvide hullene i stengselet mellom det lille jeget jeg utelukkende tror jeg er og det store jeget som jeg i virkeligheten er. Her er nok veiene og midlende mange. Men helt uten perioder eller øyeblikk med ytre og indre stillhet tror jeg det er vanskelig.

Stillhetens funksjon

Nå kan jo stillhet oppleves på forskjellig vis.

Det kan inntre en pinlig stillhet når en fordrukken gjest raper høyt - eller gjør det som verre er - under et festmåltid.
Den tause stillhet mellom ektefeller kan være fylt med varm lykke eller drepende kulde.
Den uhyggelige, ladete stillhet før et stormangrep kan enhver soldat med krigserfaring fortelle om.
Så har vi den truende, avslørende stillhet. Det er nok den Vestens mennesker frykter mest. Vi tør ikke slå av radioen, TV-en, internett, legge avisen på hylla, sette oss ned på en stol i et ensomt rom, for da kan vi risikere å møte oss selv. Stllheten kan oppleves som truende, fordi den lett avslører vårt ytre menneskes uegentlige liv. Stillheten kan stikke hull på den boblen som rommer alle våre illusjoner, tomme ønsker, fiktive mål, og slik kle oss nakne i all vår fattigdom. Men også fromme, sterkt nevrotiske personer, kan frykte den stillhet som inntrer når alle støykulisser faller, og de er helt alene, fordi de frykter oppgulp fra en traumatisk fortid. Og allikevel - man må våge den «truende» stillhet uansett hvis man ønsker å møte seg selv og Gud på et dypere plan.

Den indre bønn

Så er det da bare å be og håpe at den stillhet som først opplevdes som truende, etter hvert fylles med positivt innhold. Det skjer gjennom den indre bønn. Vi taler også om kristen meditasjon.

Den indre bønn er ikke det samme som muntlig bønn. For i den muntlige bønnen bruker vi vanligvis mange ord for å be om noe, eller for å prise og takke Gud for alt han har gitt oss. Regelmessig muntlige bønn er svært nødvendig i vårt liv som kristne - enten vi benytter ferdige tekster eller ber fritt. Også den muntlige bønn bringer oss et skritt på vei til fordypelse. Men de mange ordene kan også virke som en hindring fra å nå ned til dypere lag av sjelen. For ordene holder oss på tankens plan, som hører til det ytre menneske.
Det kan heller ikke settes likhetstegn mellom den indre bønn og Kirkens offentlige gudstjeneste, som vi kaller liturgi. Skjønt også liturgiens ord og tegn er egnet til å føre oss til et dypere plan, særlig hvis man lar messens og tidebønnenes ord synke ned i sinnet og lar de liturgiske tegn bevisst føre oss innover mot de mysterier de symboliserer.

Det vi kaller indre bønn eller kristen meditasjon, engasjerer hele mennesket: Kroppen skal være avslappet. Vi behøver ikke å sitte i lotusstilling eller på hælene med skammel eller pute under lårene. Vi kan meditere utmerket i sittende stilling. Men - særlig hvis vi er stresset og anspent - skal vi bruke noen øyeblikk på å slappe av i alle lemmer før vi begynner meditasjonen. Det er jo hele mennesket - kropp og sjel - som skal engasjeres i bønnen. Og erfaring viser at hvis kroppen er anspent, er det vanskelig å finne meditativ ro i sjelen. Vel - så leser vi da et kjent, lettfattelig avsnitt fra Bibelen. De fleste foretrekker Det nye testamente, særlig evangeliene. Avsnittet skal være lettfattelig. Vi skal jo ikke drive med teologiske spekulasjoner eller prekenforberedelser. Vi skal bare meditere. Deretter legger vi teksten til side, lukker øynene og befatter oss en stund med det vi har lest. Vi bruker fantasien: forestiller oss visuelt det vi har lest, lar så forstanden overta: stiller oss selv spørsmål og finner svar på når, hvor, hvordan, hvorfor, for hvem det skjedde som vi nylig leste. Så kobler vi ut den diskursive tenkning og hviler ut i det kristusmysterium teksten handler om. Noen ganger føler vi fred, varme, nærvær, andre ganger føler vi ingenting. Det betyr så lite. Hvis vi mediterer med det mål for øyet å oppnå liflige følelser, da søker vi oss selv og ikke den Gud som eventuelt er opphav til disse følelsene. Resultatet blir at vi stopper opp på den veien som skulle føre oss dypere innover mot det sentrum i vår sjel hvor Gud bor.

Mer verdifullt enn følelser er bevisstheten om at nå er vi hos Gud på dypet av vår sjel. For at hvilen i kristusmysteriet skal vare ved, sier vi av og til en liten skuddbønn som for eksempel:

Gud, jeg takker deg, Gud, jeg priser deg, Kristus jeg holder av deg o.s.v. Skuddbønnene skal være korte. De er som små kullstykker vi legger på ilden når vi føler trang til det forat ilden fortsatt skal brenne. Vi kan avslutte den indre bønn med en liten «blomsterbukett» . Det vil si: både de tanker vi gjorde oss og den kraft vi mottok under meditasjonen anvender vi på helt konkrete situasjoner vi vil møte i tiden fremover.

Når vi slik har vendt oss til den indre bønn, vil vi i årenes løp merke at fantasiens og forstandens virksomhet under meditasjonen blir mindre viktig, ja, kanskje direkte kjedelig. Vi blir utålmodige, vi føler trang til å dukke ned på dypet så fort som mulig. Denne trangen skal vi følge - ubetinget. For det viktigste ved meditasjonen er ikke tankearbeidet, men det som skjer etterpå - i dypet av vårt hjerte - skuddbønnene, altså den affektive eller viljesbetonte del av meditasjonen. Så når vi er kommet på det trinnet i vår utvikling at vi ikke føler trang til å tenke så mye, da nøyer vi oss med færre tanker, eller bare en eneste tanke og tar den så med oss på dypet. Der er det godt å være. Skuddbønnene vil også forenkles med tiden. Kanskje føler vi over tid trang til å si bare fem ord: «Kristus, jeg holder av deg». Og Gud fyller vår bevissthet med det svar at også han elsker oss. Denne setningen fyller hele meditasjonen og bedre kan vi ikke meditere. På dette trinnet i meditativ utvikling nærmer vi oss sterkt det vi kaller kontemplativ eller objektløs meditasjon. Veien dit kan skje som en myk overgang, men vil vanligvis skje gjennom det mystikerne kaller sansenes mørke natt. I den kontemplative meditasjon hører all menneskelig aktivitet opp. Da er det Den Hellige Ånd som overtar bønnen. Men dette er et omfattende emne, som vil føre for langt i kveld.

Karmelittpateren Wilfrid Stinissen tror ikke at den metoden jeg nettopp skildret, og som jeg selv er oppdratt i, passer så godt for vår oppjagede tid. Folk er så stresset og slitne at de ikke orker å ta fatt på en meditasjon som krever en ny innsats, sier han. De kan heller tenke seg en form for indre bønn som de kan hvile ut i. Isteden går han inn for en kontemplasjon eller «objektløs meditasjon», som han også kaller den, og det helt fra første dag man starter med den indre bønn. I sin bok med tittel: Bok om kristen dypmeditasjon gir han tyve eksempler på hvordan man kan sitte å hvile ut i Gud uten å anstrenge seg med tanker og skuddbønner. Alle kan kjøpe denne boken i Katolsk Bokhandel, Akersveien 14, Oslo.

Viktig er det når vi begynner å meditere, at vi finner den fremgangsmåten som passer best for oss selv. Skulle noen synes rosenkransbønnen er den de får mest ut av, skal de holde seg til den, og vite at de er i godt selskap. For om den engelske kardinal Newman fortelles at han på slutten av sitt liv bare bad rosenkransen. Den er jo en meditasjon over hele Jesu liv fra unnfangelse til oppstandelse og himmelferd. Og den er i høyeste grad en indre bønn, en meditasjonsmetode som kan skje på forskjellige plan .

Å meditere krever utholdenhet. Mange begynner og slutter etter kort tid. «Jeg får det ikke til», sier de, og hentyder til alle de forstyrrende tanker og fantasibilleder som jager gjennom sinnet straks de tenker på Gud. Slike distraksjoner er ikke til å unngå. De følger meditatøren langt inn i den kontemplative bønn. Først der kan de forsvinne. Gud er ren ånd, men vi er både ånd og kropp, og kroppen følger med oss inn i all åndelig virksomhet - også meditasjonen. Jo mer sliten vi er, jo hyppigere melder distraksjonene seg. Søker vi krampaktig å jage dem bort, blir de ti ganger verre. Vi skal rolig - kanskje endog med et snev av humor - vise dem kjøkkenveien.

Distraksjonene kan forstyrre oss mange ganger under en meditasjon. Likevel kan meditasjonen være svært god i Guds øyne. Det er viljen det kommer an på. Hvis vi vil være sammen med Gud på dypet av vårt sinn, så er vi det, selv om vi ikke opplever det slik. Vi må ikke gi opp, fordi vi ikke greier å prestere noe, Gud er uinteressert i våre prestasjoner.

Jeg har i dette foredraget brukt ord som at Gud bor på dypet av vår person og benyttet ord som høyere og lavere plan, og brukt preposisjoner som i , over, under o. s. v. når jeg skulle skildre Guds nærvær i sjelen. Andre vil føle det mer naturlig å tale om at Gud bor der oppe i vår høyeste bevissthet, og atter andre at Gud har sitt tilholdssted i sentrum av vår person. Alle slike stedsangivelser innen den menneskelige person er selvfølgelig bare menneskelige talemåter. I virkeligheten er Guds åndelige nærvær i sjelen et så stort mysterium at vi aldri kan uttrykke det adekvat i menneskelige ord. Men vel er det mulig i korte øyeblikk å oppleve dette nærvær. Etterpå er det umulig å forklare hva som skjedde. Alt blir galt når man prøver å sette ord på det.

Vi har i dette foredraget streifet inn på så mange tanker og områder. La oss kort følge den røde tråd som gikk gjennom alt det vi tok for oss:

Vi lever i en farlig verden hvor besinnelse er nødvendig for å seile utenom katastrofer av uante dimensjoner.
Besinnelse krever stillhet
Mange opplever stillheten som noe truende.
De fleste gjør det fordi de lever et liv kun på det ytre plan og frykter stillheten vil avsløre det illusoriske, løgnaktige i deres streben etter falske lykkeverdier, innpodet i deres sinn av media, og storfinansen,
Det kontemplative menneske ser den eneste redning i å våge den «truende» stillheten og fylle den med indre bønn.
De som våger stillheten og den indre bønn, vil ved Guds hjelp møte Gud og hans ufattelige kjærlighet. Samtidig vil de i møte med den uendelige Gud få en anelse om de uendelige dybder som rommes i den menneskelige person, skapt som vi alle er i Guds billede.
Det kontemplative menneske, vil så kanalisere den kjærlighet han opplevde i møte med Gud opp til dagslyset, opp til det ytre menneske.
Det vil spre bølger av sann kjærlighet til sine omgivelser, og ved sitt liv propagandere for ekte verdier.
Samfunnet, verden, verdens historie kan bare fornyes innenfra.
Jesus talte noe om jordens salt og verdens lys.

Sluttbemerkning: Det som gjør det slitsomt å holde et slikt foredrag, er tanken på at tilhørerne kunne tro at foredragsholderen selv må ha nådd svært så langt på den meditative vei. For å fjerne enhver mistanke i den retning tar han seg herved en diger klype snus, noe som vitterlig beviser at han fortsatt føler seg svært så hjemme på det ytre plan.