Korsveien kjenner de fleste fra de 14 bildene som henger på sideveggene i våre katolske kirker. Men den er først og fremst en andaktsform; en mobilisering av menneskers tanker og følelser omkring den lidende Jesus Kristus og hans kors. Vi kan følge Kristi lidelsesvei gjennom 14 stasjoner, inne i kirken eller utendørs, slik det er vanlig i mange katolske land. I Italia har jeg gått en korsvei som gikk omtrent loddrett opp en fjellside!
Det ser ut til at denne andaktsformen begynte i Jerusalem, der kristne pilegrimer i tidlig eller senere middelalder fulgte Jesu lidelsesvei fra Pilatus' hus til Golgata. Denne veien ble kalt "smertens vei" eller Via Dolorosa. Ut fra denne pilegrimstradisjonen laget fransiskanermunker i det 15. århundre en andaktsform som kunne plasseres i mange miljøer. Nå ble korsveien mer konsekvent knyttet til fastetiden.
Til de opprinnelige syv stasjoner, som er hentet fra Bibelen (fra domfellelsen til gravlegningen), føyde folkefromheten til syv stasjoner med bakgrunn i legendestoff: Jesus bryter tre ganger sammen under byrden, en legendarisk Veronika gir ham en svetteduk, han møter gråtende kvinner, blir naglet til korset, og til sist ligger Jesu legeme i hans mors fang.
Ca. år 1700 ble korsveier plassert inne i kirkene. Stasjonene ble markert på veggene med trekors og bilder eller plastiske figurfremstillinger. I 1731 fastslo paven at det skulle være 14 stasjoner.
På siste del av 1900-tallet vakte korsveiandaktene stor interesse innenfor katolske menigheter som var inspirert av frigjøringsteologien. Her kunne man knytte forbindelsen mellom den lidelse man selv var utsatt for, f.eks. i Latin-Amerika under diktaturregimer, og den lidelse Jesus selv måtte utholde. Korsveiandakter vakte også interesse i reformasjonskirkene og i en rekke frikirker. Disse samfunnene hadde alltid lagt stor vekt på korset i sin teologi, og nå kunne man innføre en praksis som lå nært opp til deres trosholdning. Fordi det er viktig for dem å følge Bibelen så nøyaktig som mulig, forsøkte man til dels å erstatte de mer legendariske stasjonene med stasjoner som klart fremgår av evangelistenes lidelseshistorier (såkalt "bibelsk korsvei"). Fra katolsk hold er det neppe noe å utsette på det, men i praksis kan man nok trygt holde seg til den tradisjonelle folkelige fromhet. De legendepregede stasjonene uttrykker menneskers forhold til Kristus på en dyp og velprøvet måte - og står ikke i noen slags motsetning til Bibelen.
Hvordan skal vi gå korsveien?
Korsveien kan vi gå i grupper eller alene, og vi kan synge, be høyt, be stille, meditere eller fordype oss i stillhet foran hver av stasjonene. Alt avhenger av situasjonen vi befinner oss i. Organiserte korsveiandakter har vi oftest på fredager i fastetiden. Kanskje ledes korsveien av en forbeder eller forsanger, og vi kan følge ham eller henne rundt i kirken eller langs en utendørs korsvei. Noen steder sitter vi kanskje i kirkebenkene og bare vender oss mot stasjonene etter hvert som forbederen stanser opp ved dem. En ensom korsveivandring i en nesten tom kirke kan være en opplevelse som binder oss til Kristus på en avgjørende måte. For det dreier seg om å bli bundet til vår Frelser, på mangfoldig vis. Først da får vi et sikkert ståsted, slik at vi virkelig kan fungere som kristne.
Korsveiens innhold for oss
På korsveien møter vi små kors på de forskjellige stasjoner, og mot slutten det store korset som Jesus blir festet til. Hele tiden er det lidelsesaspektet ved korset som opptar oss.
Helt fra Paulus' tid blir korset sett på som et hovedsymbol i kristendommen: "Vi forkynner en korsfestet Messias. Det lyder nok som en dårskap for dem som går sin undergang i møte, men for oss som er på frelsens vei er den Guds kraft." I korsveien er vi på frelsens vei. Vi åpner oss for korsets mysterium. Dypest sett et er det et mysterium som åpenbarer Guds kjærlighet. Vi går både i tanker og bevegelser inn i Kristi lidelsesvei, får en helt egen, konkret forbindelse med ham. Som lidende blir han "en av oss", og vi kan legge vår egne problemer og lidelser inn i ham som har langt større styrke og bæreevne. Vi er med ham på lidelsesveien, for vår egen skyld. Vi er villige å innse egen svakhet og til å søke styrke og befrielse.
Med Paulus kan vi altså koble tanken om lidelsen til tanken om at Jesus Kristus, spikret til korset, er symbolet på Guds kraft. Han henger der som tegnet på at ut av døden kommer nytt liv, ut fra maktesløshet kommer den endelige seier, frelsen. I Efeserbrevet står det så klart: "Ja, ved nåde er dere frelst, gjennom troen, - altså ikke ved egen hjelp, men ved en gave fra Gud: Ikke ved hva vi selv kan gjøre, for at ingen skal kunne rose seg selv. For vi er jo selv hans verk, skapt i Kristus Jesus for å gjøre de gode gjerninger som Gud på forhånd har lagt til rette for oss."
Vi forkynner ifølge Paulus "Kristus som Guds egen kraft og Guds egen visdom". Guds visdom er det at denne forsmedelige korsdøden er blitt omdannet til et tegn på befrielse og forløsning, til fred og forløsning i en forvandlet verden. Jesus selv oppfordrer oss til oppbrudd i livet og til å følge ham ved å være villige til å gi oss selv. I Markusevangeliet sier han: "Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg." Ved å ta opp vårt eget kors, skal vi følge ham på veien. Dette må vi ha klart for oss når vi følger ham fra stasjon til stasjon på korsveien. Vi skal selv bære noe tungt, selv segne under korset slik han gjorde. Hver handling som rammer Jesus, skal også ramme oss, hvis vi virkelig lever oss inn i lidelsesveien - som langsomt forvandles til en livgivende frelsesvei.
Det skal merkes i oss, som smerte og glede, at vi følger vår Frelser på korsveien. Vi har del i korset, og vi har del i hvetekornet "som må dø for å bringe rik frukt." Å gi avkall på ting i fastetiden, skal ikke være en slags asketisk ytelse. Det kan bare bli forstått og levd som uttrykk for et personlig forhold til Jesus Kristus.
Her nærmer vi oss Paulus i hans kjente ord i Galaterbrevet: "Jeg er nemlig korsfestet med Kristus, og det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg." Dette er ikke noe som bare er forbeholdt fromme unntaksmennesker. I 6. kapittel av Romerbrevet heter det: "Vet dere ikke at vi som er blitt viet til Kristus gjennom dåpen, vi har fått del i hans død gjennom den? Ved dåpen er vi altså døde og blitt begravet, sammen med ham, for at også vi skal leve og ferdes i en ny tilværelse ... For er det så at vi er blitt ett med ham ved å lide en død som er hans, så skal vi også være det ved å få del i en oppstandelse som hans. Vi vet jo at vårt gamle jeg, som var i syndens vold, er blitt korsfestet sammen med ham for å bli tilintetgjort, slik at vi ikke lenger skulle være synden underkastet."
Ved siden av Kristusforholdet, må vi på korsveien ikke glemme alle de anonyme korsbærere rundt om i verden - de tause forfulgte og lidende som vi skal ha et fellesskap med. Selv en ensom korsvandring skjer sammen med utallige mennesker som samtidig fanges opp i korsets mysterium.