Vi har ved de to siste audiensene meditert over hva Kirkens tradisjon vil si, og vi har sett at den er det vedvarende nærvær av Jesu ord og liv blant hans folk. Men for å være nærværende, trenger ordet en person, et vitne.
Dermed oppstår følgende gjensidighet: På den ene side trenger ordet en person, men på den annen side er personen, vitnet, bundet til det ord som ikke er hans eget, men som er ham betrodd. Denne gjensidigheten mellom innholdet – Guds ord, Herrens liv – og personen som formidler det videre, er karakteristisk for Kirkens struktur. La oss i dag meditere over dette personlige aspektet i Kirken.
Herren grunnla Kirken, som vi tidligere har sett, ved å kalle de tolv som skulle representere det kommende gudsfolk. I troskap til mandatet fra Herren, sørger de tolv for å opprettholde sitt antall etter Herrens himmelfart, gjennom å utpeke Mattias i Judas’ sted (jfr. Apg 1,15-26). Med dette fortsatte de å involvere andre i de oppgaver som var dem betrodd, slik at de kunne fortsette sin tjeneste.
Det var Den Oppstandne selv som kalte Paulus (jfr. Gal 1,1), men Paulus sammenlignet sitt evangelium med de tolvs evengelium (jfr. Apg 1,18), selv om han var kalt til apostel av Herren selv og var opptatt av å overgi det han selv hadde fått (jfr. 1 Kor 11,23; 15,3-4). Da misjonsoppgavene skulle fordeles, ble han i likhet med andre, som for eksempel Barnabas, regnet som apostel (jfr. Gal 2,9).
Likesom det å bli en apostel begynte med et kall og en utsendelse fra Den Oppstandne, slik skulle påfølgende kall og usendelser komme fra dem som allerede er innsatt i den apostoliske tjeneste gjennom Den Hellige Ånds kraft. Og det var slik denne tjenesten, som fra andre generasjon av ble kalt bispeembedet, episkopé, skulle fortsette.
Kanskje ville det være nyttig kort å forklare hva «biskop» betyr. Det kommer av det greske ordet epískopos. Dette ordet beskriver en som betrakter tingene ovenfra, som ser med hjertet. Det er dette Den hellige Peter selv kaller Jesus i sitt første brev: «hyrde og tilsynsmann [epískopos] for deres sjeler» (2,25).
Ifølge denne nye modellen fra Herren, som var den første biskop, hyrde og tilsynsmann, ble apostlenes etterfølgere senere kalt biskoper, epískopoi. De ble betrodd episkopé-rollen. Denne spesifikke biskoppelige rolle skulle gradvis utvikle seg i forhold til sin opprinnelige form, inntil den fant sin endelige skikkelse som det tredelte embede biskop, prest og diakon. Dette ble bekreftet av Ignatius av Antiokia allerede ved begynnelsen av det andre århundre (jfr. Ad Magnesios, 6, 1: PG 5, 668).
Denne utviklingen ble veiledet av Guds Ånd, som hjelper Kirken i bedømmelsen av den autentiske form for apostolisk suksesjon, noe som ble stadig mer avklart i møte med det mangfold av erfaringer og karismatiske og ministerielle tjenester som man fant i de første menigheter.
Slik fremtrer bispeembedets suksesjon som en fortsettelse av den apostoliske tjeneste, en garanti for den apostoliske tradisjon, det apostoliske ord og liv, som er betrodd oss av Herren. Forbindelsen mellom bispekollegiet og apostlenes urmenighet skal først og fremst forstås ved denne linjen av historisk kontinuitet.
Vi har sett hvordan først Mattias og deretter henholdsvis Paulus og Barnabas, og siden også andre, ble knyttet til de tolv, inntil den biskoppelige tjeneste fant sin form i andre eller tredje generasjon.
Denne suksesjonsrekken viser embedets kontinuitet, og det er i denne kontinuitet vi finner garantien for at det apostelkollegiet som Kristus samlet rundt seg, vedvarer i Kirkens fellesskap.
Denne kontinuitetet, som vi først ser i den historiske kontinuitet i embedene, må imidlertid også forstås åndelig. Embedets apostoliske suksesjon er et priviligert sted for Den Hellige Ånds virke og for å gi Ånden videre.
Vi finner denne overbevisningen tydelig beskrevet i for eksempel den følgende tekst av Ireneus fra Lyon (andre halvdel av det 2. århundre): «Apostlenes tradisjon, som er forkynt i hele verden, blir fremlagt i hver enkelt kirke for alle som vil betrakte sannheten, og vi kan regne opp biskopene som ble innsatt av apostlene i kirkene, og deres etterfølgere helt frem til oss i dag ... [Apostlene] ville at de menn de etterlot seg som sine etterfølgere, skulle være helt igjennom fullkomne og ulastelige og overgav dem den sendelsen de selv hadde mottatt til å undervise. Forsto de sin oppgave rett, gav det dem stor lønn. Hvis de derimot feilet, ville det være til stort tap for dem» (Adversus Haereses, III, 3, 1: PG 7, 848).
Etter å ha pekt på dette nettverket av apostolisk suksesjon som garanti for at Herrens Ord skal vare ved, konsentrerer Ireneus seg om at Kirken er «stor og meget gammel og kjent av alle» og «grunnlagt og innstiftet i Roma av de meget ærverdige apostlene Peter og Paulus». Slik understreker han troens tradisjon som kommer til oss fra apostlene og gjennom Kirken, ved den apostoliske suksesjon.
For Ireneus og for verdenskirken blir suksesjonen av biskoper i Kirken i Roma slik et tegn på, kriterium og garanti for den ubrutte videreføring av apostolisk tro: «Det er nødvendig at alle kirker, så vel som alle troende hvor enn de er, på grunn av hennes særskilte forrang (propter potiorem principalitatem) står i samklang med denne Kirken, for i henne har apostlenes tradisjon alltid blitt bevart ...» (ibid., III, 3, 2: PG 7, 848).
Apostolisk suksesjon bekreftes ved kommunionsfellesskap med Kirken i Roma. Videre er suksesjonen kriteriet for at de enkelte Kirker forblir i den felles apostoliske trostradisjon, som fra sine kilder har nådd oss gjennom denne kanalen: «Ved denne ordning, og ved denne suksesjon, har den tradisjon som finnes i Kirken siden apostlene, og forkynnelsen av sannheten nådd like til oss. Og dette er det fullstendigste bevis for at troen er den ene, sanne og levendegjørende tro som nedstammer fra apostlene, en tro som bevarer i sannheten og er overlevert» (ibid., III, 3, 3: PG 7, 851).
Ifølge dette vitnesbyrd fra den første Kirke består det kirkelige fellesskaps apostolisitet i troskap mot apostlenes ord og gjerninger, hvorigjennom Kirkens historiske og åndelige forbindelse med Kristus sikres. Den apostoliske suksesjon i bispeembedet er en måte å garantere en tro videreformidling av apostlenes vitnesbyrd på.
Det apostlene representerer i forholdet mellom Herren Jesus og urkirken, blir tilsvarende representert i suksesjonen mellom den første Kirke og Kirken i dag. Det er ikke snakk om en ren materiell rekkefølge, men heller et historisk instrument som Ånden benytter seg av for å gjøre Herren Jesus, Hodet for Kirkens legeme, nærværende gjennom dem som er ordinert til tjeneste ved biskopenes håndspåleggelse og bønn.
Det er altså Kristus som, gjennom den apostoliske suksesjon, når frem til oss. Det er han som taler til oss gjennom apostlenes og deres etterfølgeres ord. Det er han som, gjennom deres hender, handler i sakramentene. I deres blikk kan vi også se hans blikk, som omfavner oss og får oss til å føle oss elsket og velkommen i Guds hjerte. Og i dag, som i begynnelsen, er det Kristus selv som er den sanne Hyrde og Tilsynsmann for våre sjeler, og vi følger ham med stor tillit, takk og glede.