De salige Valerius Trajan Frenţiu (ro: Valeriu Traian) (1875-1952), Basilios Aftenie (ro: Vasile) (1899-1950), Johannes Suciu (ro: Ioan) (1907-1953), Titus Livius Chinezu (ro: Tit Liviu) (1904-1955), Johannes Bălan (ro: Ioan) (1880-1959), Alexander Rusu (ro: Alexandru) (1884-1963) og Julius Hossu (ro: Iuliu) (1885-1970), biskoper
Disse syv martyrene var biskoper i den rumenske gresk-katolske kirke av bysantinsk ritus i enhet med Roma. Den oppsto for rundt 320 år siden, men gjennom sin ortodokse og katolske arv stammer den i rett linje fra Den ene kirke som Jesus Kristus grunnla. Historien om denne kirkens opphav begynner i 1687, da den tysk-romerske keiser Leopold I av huset Habsburg erobret Transilvania. Allerede i 1693 begynte jesuitter å misjonere blant de ortodokse kristne i området, som i tiår hadde vært under kalvinistisk innflytelse. Jesuittenes innsats blant menneskene der hadde rike resultater, men det som fremfor alt førte til en union med Den katolske kirke, var den politiske avvisningen av å gi fulle sivile rettigheter til ikke-katolikker.
Teophilus Seremi (d. juli 1697) var ortodoks biskop og metropolitt av Bălgrad (Alba Iulia) i Transilvania (1692-97). Han startet unionsforhandlinger med den katolske metropolitten av Transilvania, i henhold til betingelser som var etablert av jesuittene. I 1697 innkalte biskop Seremi en bispedømmesynode i Alba Iulia. Synoden er den rumenske kirkens viktigste og mest representative institusjon. Denne synoden resulterte i en unionserklæring datert den 21. mars 1697. Der ble det bestemt å gå i union med Roma i henhold til reglene fra konsilet i Firenze (det syttende økumeniske konsil i Basel-Ferrara-Firenze) (1431-45) og eksempelet fra Unionen i Brest (Brest-Litovsk) i 1596, som skapte den ukrainske gresk-katolske kirke. Samme prosedyrer ble fulgt ved utskillelsen av det rutenske bispedømmet Mukatsjevo i 1771. Erklæringen ble undertegnet av biskop Teofil, elleve erkeprester og en prest. Den 4. april 1697 presenterte den keiserlige kansler Franz Ulrich Kinsky i Wien anmodningen fra metropolitt Teophilus av Bălgrad om union med Den katolske kirke og en resolusjon til fordel for dette fra den tysk-romerske keiser Leopold I (1658-1705). De rumenske presteskapet skulle motta de samme privilegier og immunitet som presteskapet av latinsk ritus.
I juli 1697 døde metropolitt Teophilus Seremi, og han ble året etter etterfulgt av Atanasie Anghel Popa som metropolitt av Bălgrad (1698-1713). Den nye metropolitten fortsatte sin forgjengers arbeid for union. Han innkalte en ny synode, som ble holdt i oktober 1698 i Alba Iulia. Der ble et «Ratifikasjonsdokument for unionen» undertegnet av 38 prester og erkeprester, sammen med biskop Atanasie Anghel. Unionen gjaldt alle de ortodokse prestene i Transilvania og de andre vestlige territoriene bebodd av rumenere (Banat, Crişana, Sătmar og Maramureş). Unionen ble gjennomført i henhold til bestemmelsene fra det økumeniske konsilet i Firenze i 1439.
To år senere innkalte biskop Atanasie alle erkeprester, to prester og tre legmenn fra hele bispedømmet til Alba Iulia for en tredje synode den 5. september 1700. Synoden vedtok en erklæring, undertegnet av 54 erkeprester, som sa at de aksepterte Unionen og de såkalte fire florentinske punkter (pavelig primat, Filioque, skjærsilden og usyret brød), i hele Kirkens og den rumenske nasjonens navn. De reserverte seg retten til å beholde sine riter og disiplin fra den ortodokse kirke, bortsett fra praksis som var i strid med ortodokse og katolske dogmer, eller som var i strid med moralen.
Ifølge grev Nikolas Bethlens (1663-1708) memoarer var det feststemning i Alba Iulia høsten 1700. Biskop Atanasie Anghel hadde gjennomført synoden med støtte fra økonomen Stefan Apor, og den fant sted i økonomens residens. Etter at den var avsluttet, steg biskop Atanasie, «kledd i gylne presteklær og mitra», opp i økonomens vogn, og fulgt av 1 200 rumenske prester dro prosesjonen gjennom festningen, fra Apors hus til den rumenske kirken nær guvernørens residens. Ved den rumenske kirken møtte de ortodokse rumenere fra Braşov, som hadde samlet seg foran kirken i frykt for at de måtte gå over til den latinske ritus, og de krevde at den orientalske ritus skulle bevares. Til tross for deres protester ble Atanasie Anghel satt på tronen som biskop. I prosesjonen deltok den katolske adelen i Transilvania, og grev Seau ledsaget flere rekker av adelen i sin vogn. I paraden deltok også jesuitter, grev Samuel Bethlen og flere kalvinistiske adelsmenn, som hadde blitt overtalt til å delta av guvernør Georg Bánffy. Guvernøren selv var ikke tilstede i seremonien, selv om han var til stede i festningen.
Et diplom utstedt av keiser Leopold I erklærte at Transilvanias rumenske ortodokse kirke var ett med Den romersk-katolske kirke. Transilvanske rumenere ble derfor oppmuntret til å konvertere til katolisismen og slutte seg til den nyopprettede gresk-katolske kirke mens de kunne opprettholde den bysantinske ritus. Dermed fikk de etniske rumenerne i Transilvania i Habsburg- imperiet de samme rettighetene som de andre nasjonene i Transilvania, som var en del av Unio Trium Nationum («Unionen av de tre nasjoner»), den ungarske adelen, de transilvanske sakserne og szeklerne (lat: Syculis; ung: Székely), en ungarsk folkegruppe i det sørøstlige Transilvania.
Imidlertid ble rumenernes tiltro til unionen rystet av en intervensjon fra kardinal Leopold Karl von Kollonitsch Lipót (1631-1707), romersk-katolsk erkebiskop av Esztergom fra 1695 og kardinal fra 1686. Gjennom å utstede et omgjøringsdekret datert 7. april 1701, tvang han biskop Atanasie til å akseptere utnevnelsen av en jesuittisk teolog, p. Frans Szunyog, som fikk i oppdrag å støtte biskopen i administrasjonen av kirken. Samtidig ble biskopen bedt om å avvise erkebiskopen av Bucureştis overhøyhet og jurisdiksjon. Den unerte biskopen av Transilvania ble underlagt den romersk-katolske erkebiskopen av Esztergoms jurisdiksjon. Kardinal Kollonitschs vilje ble tvunget gjennom via «Det andre unionscharteret» utstedt den 19. mars 1701 av myndighetene i Wien.
Disse avvikene fra synodevedtakene 1697, 1698 og 1700, endringer krevd av Roma og akseptert av keiserhoffet i Wien, førte til en økning i antall protester mot unionen. Derfor, etter en periode med strid mellom unerte og ortodokse rumenere, oppsto to institusjoner: Den rumensk-ortodokse kirke med sete i Răşinari (Sibiu fra 1761) og Den unerte (gresk-katolske) kirke med sete i Făgăraş (Blaj fra 1738). Til tross for denne splittelsen på grunn av den religiøse unionen, ble det etablert kulturelle forbindelser mellom transilvanske rumenere og vesten. Roma og Wien åpnet portene til sine skoler for de gresk-katolske. Effektene av unionen muliggjorde de transilvanske rumenernes kulturelle emansipasjon, og senere også den sosiale og politiske. Til tross for konfliktene og motstanden mot unionen forblir aktene fra synoden et av de viktigste øyeblikkene i transilvansk historie.
Det nye gresk-katolske eparkiet Alba Iulia ble etablert i 1700 og omfattet det egentlige Transilvania samt de tilgrensende territoriene Banat, Crişana, Sătmar og Maramureş. Kirkelig var eparkiet altså underlagt den latinske erkebiskopen av Esztergom, primas av Ungarn. I 1721 ble biskopens residens flyttet fra Alba Iulia til Făgăraş og i 1737 til Blaj. Eparkiet hadde navnet Făgăraş fra den 18. mai 1721. Den salige pave Pius IX (1846-78) opprettet den 16. november 1853 en egen kirkeprovins for den rumenske gresk-katolske kirke gjennom bullen Ecclesiam Christi. Făgăraş ble erkebispedømme (erkeeparki) og mistet samtidig territorium til det nyopprettede bispedømmet Lugoj. Den 19. desember 1853 ble også bispedømmet «Gherla, Armenopoli, Szamos-Ujvár» opprettet. Bispedømmets navn er byen Gherla på rumensk, latin og ungarsk. Bispedømmet fikk den 5. juni 1930 navnet Cluj-Gherla. Den 16. november 1854 fikk erkeeparkiet det nåværende navnet Alba Iulia og Făgăraş (lat: Archidiœcesis Fagarasiensis et Albæ Iuliensis Romenorum) (ro: Arhieparhia de Alba Iulia şi Făgăraş). Erkeeparkiets katedral er metropolittkatedralen Den Hellige Treenighet (Catedrala Mitropolitană Greco-Catolică Sfânta Treime) i Blaj. Den 5. juni 1930 ble bispedømmet Maramureş opprettet.
Uttrykket Vechiul Regat («Det gamle riket») ble tatt i bruk etter Første verdenskrig, da Det gamle riket ble til Stor-Romania etter å ha blitt utvidet med Transilvania, Banat, Bessarabia og Bukovina. I dag har uttrykket hovedsakelig en historisk relevans, men det kan også brukes som et fellesnavn på alle regionene i Romania som var inkludert i både det gamle kongeriket og innenfor dagens grenser, altså Valakia, Moldavia og Nordre Dobruja (se kart).
Den gresk-katolske menigheten i den rumenske hovedstaden ble utgjort av transilvanske innvandrere, som fra andre halvdel av 1700-tallet krysset Karpatene for ikke å havne under det regimet på den andre siden av den rumenske grensen etablert av keiserhoffet i Wien, med hovedkontor i Orlat, Năsăud og Caransebeş. Blant dem var mange som i 1817 flyktet fra den hungersnøden som krevde mange ofre blant rumenerne i Transilvania. Den italienske romersk-katolske biskopen av Nikopol i Bulgaria (1815-22) og apostolisk administrator av Valakia, Fortunato Ercolani CP (d. 1847), spurte biskop Ioan Bob av Blaj om han kunne sende en misjonsprest for disse troende, og den 18. mars 1818 ble presten Grigore Maior sendt. Men hans misjonsvirksomhet blant gresk-katolske rumenere ble betraktet som proselyttisme, så etter bare et halvt år etter ankomsten måtte p. Maior returnerte til Blaj etter intervensjon fra den ortodokse metropolitt Nektarios. Den katolske biskopen Fortunato Ercolani selv ble persona non grata i Bucureşti, og i 1820 ble han også tilbakekalt av Den hellige stol. To år senere ble han utnevnt til biskop av Civita Castellana, Orte e Gallese i Italia (1822-47).
Opprøret i Valakia i 1821, også kalt Vladimirescu-revolusjonen etter lederen Tudor Vladimirescu (1780-1821), var rettet mot de osmanske herskerne og regnes som en del av den greske uavhengighetskrigen. Resultatet var en osmansk militær seier, men en valakisk politisk seier. Noen gresk-katolske rumenere ble returnert til Transilvania, men det var også ganske mange som ble værende. Biskop Ercolani ble erstattet av den italienske pasjonistpresten Giuseppe Molajoni CP (1780-1859), som i 1825 ble vigslet til biskop av Nikopol i Bulgaria (1825-47). Han ba også Blaj om å sende en misjonsprest. Den 17. desember 1825 dro basilianermunken Benjamin Todor fra Blaj til Romania. Men den romersk-katolske kirke i bydelen Cioplea i Bucureşti fant hans aktivitet mistenkelig, og han ble tvunget til å forlate rumensk jord i januar 1829.
Etter revolusjonen i 1848-49 og etter avskaffelsen av livegenskapet i Transilvania, var transilvanske rumenere som utvandret i hovedsak ikke bare arbeidere, men også mange intellektuelle utdannet på skolen i Blaj, noen av dem hadde studert videre på universiteter i det østerrikske imperiet. Noen av disse bosatte seg i Bucureşti, som ble hovedstaden i Romania. Blant dem var også gresk-katolske. Mot slutten av 1800-tallet føltes behovet for sin egen sjelehyrde stadig større. Man vendte seg igjen til Blaj. Som et resultat sendte metropolitt Ioan Vancea de Buteasa av Alba Iulia og Făgăraş i 1887 den unge presten dr. Demetriu Radu (1862-1920), som nylig var ankommet fra høyere teologiske studier ved Institutt for Propaganda Fide i Roma.
Men i hovedstaden eksisterte det ikke noen gresk-katolske gudshus, så Demetriu Radu ble utnevnt av den romersk-katolske erkebiskop av Bucureşti (1885-92), italieneren Paolo Giuseppe Palma CP (1830-92), til rumensk predikant i katedralen Sfântul Iosif (St. Josef), som ble frekventert av gresk-katolske troende. Samtidig utnevnte erkebiskopen p. Radu til professor i teologi på det romersk-katolske erkebispedømmets seminar i Cioplea, en landsby og deretter et distrikt i Bucureşti. For å bygge en egen rumensk gresk-katolsk kirke i Bucureşti for de troende under p. Demetriu Radus pastorale tjeneste, ble det i 1892 kjøpt en tomt i Strada Polonă nr. 48 (nå nr. 50). Men Den rumenske gresk-katolske kirke var ikke anerkjent i Romania som en juridisk enhet, og hadde derfor ingen rett til å eie fast eiendom, så derfor ble tomtens eierskap skrevet over til det romersk-katolske erkebispedømmet.
Etter ti års pastoral tjeneste dro p. dr. Demetriu Radu i 1897 fra Bucureşti fordi han var blitt utnevnt til biskop av Lugoj. Først i 1909 ble det utnevnt en ny rumensk gresk-katolsk prest i Bucureşti, den unge salige p. Johannes Bălan (ro: Ioan) (1880-1959), utdannet ved de katolske universitetene i Budapest og Wien, en flerspråklig mann av fornem kultur, historiker, kanonist og publisist. Han ble utnevnt i Bucureşti etter insistering av rumenske katolske kulturpersonligheter i hovedstaden, som hadde avtalt med p. Bălan siden 1908: den salige fyrste og senere monsignore Vladimir Ghika (1873-1954) og Marius Todorian Carada, begge konvertitter fra de ortodokse, samt Hildebrand Frollo, Iosif Frollo og noen andre rumenske gresk-katolske intellektuelle. Som sin forgjenger ble den nye presten også hjulpet av den romersk-katolske erkebiskopen og utnevnt til professor ved Institutt for rumensk språk og ved erkebispedømmets latinske seminar.
I 1909, ikke lenge etter at Johannes Bălan var kommet til Bucureşti, ble det besluttet å bygge kirke og menighetshus på tomten i Strada Polonă nr. 48, og den 21. mai, festen for de hellige Konstantin og Helena, ble grunnsteinen lagt for den nye kirken Sfântul Vasile cel Mare («St. Basilios den store»). Høytideligheten fant sted i nærvær av den romersk-katolske erkebiskop Albinus Raymund Netzhammer OSB (1862-1945) av Bucureşti (1905-24), den viktigste grunnleggeren av den nye kirken, og en representant fra erkeeparken i Blaj, kannik og historiker Ioan Micu Moldovan. St. Basilios hadde eksistert som en juridisk enhet siden 1829, men var da et romersk-katolsk kapell i Strada Călăraşi. Kirken ble bygd bakerst på tomten, tretti meter fra gaten, ettersom det i Bucureşti kommune ikke var lov å bygge en gresk-katolsk kirke i nærheten av gaten. Etter noen måneder var kirken bygd, og den 6. desember 1909 ble den vigslet og tatt i bruk.
Etter at Transilvania ble innlemmet i Romania den 1. desember 1918, krysset flere og flere transilvanske rumenere Karpatene på jakt etter arbeid, og de havnet både i hovedstaden og andre deler av Det gamle riket. Dermed økte stadig antallet gresk-katolske menigheter, så i 1919 ble et gresk-katolsk sogn grunnlagt i Bucureşti, og p. Johannes Bălan ble utnevnt til den første erkeprest eller dekan (protopop) av det nyetablerte sognet. Men i samme år, 1919, ble erkeprest Johannes Bălan kalt tilbake til Blaj og utnevnt til kannik og rektor ved erkeeparkiets teologiske akademi. I hans tid som hyrde var det ved siden av sognet i Strada Polonă et annet sogn i hovedstaden, det andre i Strada Acvilei nr. 38.
Etter Johannes Bălan ble Gheorghe Dănilă utnevnt til erkeprest i Bucureşti, og i hans tid som hyrde ble den 27. februar 1927 tomten i Strada Polonă nr. 48 med bygninger overført fra det romersk-katolske erkebispedømmet Bucureşti til den rumenske gresk-katolske kirken og sognet St. Basilios den store. Den 14. juni 1934 ble professor i teologi, den salige p. dr. Basilios Aftenie (ro: Vasile) (1899-1950), professor ved Institutt for kirkehistorie og kirkerett ved Det teologiske akademiet for den gresk-katolske kirke i Blaj, utnevnt til erkeprest i Bucureşti.
Det moderne Romania oppsto i 1859 gjennom en personalunion av fyrstedømmene Moldavia og Valakia. Den nye staten, som siden 1866 offisielt het Romania, oppnådde uavhengighet fra det osmanske imperiet i 1877. I 1881 ble landet et eget kongerike (1881-1947). Transilvania var blitt et eget fyrstedømme under osmansk lensoverhøyhet i 1541, men i 1691 ble det et habsburgsk kronland. Da dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn ble opprettet i 1867, ble området formelt en del av det habsburgske kongeriket Ungarn. Østerrike/Ungarn var blant taperne i Første verdenskrig, og i Trianon-avtalen av 4. juni 1920, en del av Fredskonferansen i Paris i 1919-20, ble Transilvania (ung: Erdély; ty: Siebenbürgen), Bukovina, Bessarabia (nå republikken Moldova), samt deler av Banat, Crişana og Maramureş overført som krigsbytte til Romania, som hadde kjempet på de alliertes side og ble regnet som en av seierherrene. En etnisk rumensk nasjonalforsamling i Transilvania hadde allerede ved et folkemøte i Alba Iulia den 1. desember 1918 proklamert at de sluttet seg til kongeriket Romania.
Ungarn påpekte at landets nye grenser ikke fulgte de virkelige etniske grensene. Landet var nå bare en tredjedel av førkrigs-Ungarn, og millioner av etniske ungarere levde nå utenfor de ungarske grensene. Så mens de ulike ikke-ungarske folkegruppene i Stor-Ungarn generelt så på avtalen som rettferdighet for de historisk marginaliserte nasjonalitetene, hadde avtalen sett fra ungarsk side vært dypt urettferdig, en nasjonal ydmykelse og en virkelig tragedie. Dette skapte sterke revisjonistiske stemninger i Ungarn, noe som ga grobunn for fascisme (i likhet med i Tyskland).
Denne saken dominerte ungarsk offentlig liv og politiske kultur i mellomkrigstiden, og regjeringene ble stadig mer høyreorienterte. Til slutt, under regent Miklós Horthy (1868-1957), en admiral uten flåte i et kongerike uten konge, etablerte Ungarn nære forbindelser til Mussolinis fascistiske Italia og Hitlers nazistiske Tyskland. Da Tsjekkoslovakia ble delt opp etter Münchenavtalen den 30. september 1938, gjorde Ungarns allianse med Tyskland det mulig å tvinge gjennom den såkalte Første Wien-voldgift den 2. november 1938. Ungarn fikk da i 1939 tilbake det sørlige Tsjekkoslovakia og Subkarpatia. Men verken dette etter den senere militære erobringen av Karpatisk Rutenia i 1939 tilfredsstilte Ungarns politiske ambisjoner. Den delen av Trianon-avtalen de var minst fornøyd med, var avståelsen av Transilvania til Romania.
Som en konsekvens av Molotov-Ribbentrop-pakten mellom Sovjetunionen og Tyskland i 1939 kunne Den andre Wien-voldgift (fra rumensk side også kalt Wiener-diktatet) av 30. august 1940 inngås. hvor territoriet i det nordre Transilvania (inkludert hele Maramureş og en del av Crişana) ble overført fra Romania til Ungarn. Den nordvestlige delen av Transilvania var på 43 000 km² og hadde 2 ½ millioner innbyggere. Romania måtte også avstå Bessarabia og det nordre Bukovina til Sovjetunionen, som da ennå en stund var Tysklands allierte. Den 27. september 1940 ble Tremaktspakten mellom Japan, Italia og Tyskland undertegnet i Berlin. Denne aksen «Berlin-Roma-Tokyo» gjorde at alliansen ble kalt «Aksemaktene». Ungarn sluttet seg til pakten den 20. november 1940, Romania den 23. november 1940 og den tyske lydstaten Slovakia den 24. november 1940. Ved det tyske angrepet på Russland i 1941 gikk disse landene inn i krigen mot Sovjetunionen.
Men krigslykken snudde, og i 1944 gikk sovjetiske tropper inn i Nord-Transilvania. Romania skiftet da side i krigen og gikk over til de alliertes og Sovjetunionens side. De to delene av Transilvania ble forent igjen, men først som en følge av Paris-traktatene i 1947 ble området igjen offisielt avstått til Romania. For også etter Andre verdenskrig var Ungarn blant taperne og Romania til slutt blant seierherrene. Det var imidlertid en seier med bismak, for under den sovjetiske okkupasjonen av landet ble Romania en sosialistisk folkerepublikk med et undertrykkende jernregime. Dette varte til den rumenske revolusjonen i desember 1989. Nå er både Romania og Ungarn medlemmer av EU, men drømmene om «Stor-Ungarn» og «Stor-Romania» har ikke helt dødd ut.
Den 16. desember 2005 ble Alba Iulia og Făgăraş opphøyd til et storerkebispedømme (storerkeeparki). Det finnes bare fire storerkeeparker i verden, og de står i rang like under en patriark, storerkeeparkene av Den ukrainske gresk-katolske kirke, Den syro-malabariske katolske kirke, Den syro-malankariske katolske kirke og Den rumenske gresk-katolske kirke. Den 29. mai 2014 ble bispedømmet Sfântul Vasile cel Mare de Bucureşti («St. Basilios den store i Bucureşti») opprettet (tidligere kalt «Det gamle riket»). Alle eparkiene er suffraganer under erkeeparkiet, og det er bare bispedømmet i America, eparkiet St. George, som er eksempt. Eparkiet St. George deltar i synoden.
Gresk-katolsk er egentlig et misvisende navn, for denne kirken er ikke gresk og har ingenting med Hellas å gjøre. Navnet oppsto etter Den første deling av Polen i 1772, da det østre Galicia (nå i Ukraina) ble annektert av Østerrike. Det var byråkratene i Wien som innførte begrepet «gresk-katolsk» for å skjelne denne kirken fra de romersk-katolske og armensk-katolske kirkene. Offisielt heter kirken «Den rumenske kirke forent med Roma, gresk-katolsk» (lat: Ecclesia Græco-Catholica Romaniæ; ro: Biserica Română Unită cu Roma, Greco-Catolică). «Den rumenske katolske kirke av bysantinsk ritus i union med Roma» er trolig det mest dekkende navnet på norsk, men nok ikke spesielt praktisk.
I 1761 oversatte Petru Pavel Aron (1709-64), biskop av Făgăraş og overhode for den rumenske gresk-katolske kirke, Biblia Vulgata fra latin til rumensk. Mens de rumensk-ortodokse beholdt kirkeslavisk som det offisielle liturgiske språket til 1863, har de rumenske gresk-katolske brukt det rumenske morsmålet helt fra opprettelsen. På 1800-tallet, en tid da den ungarske regjeringen fulgte en madjariseringspolitikk i Transilvania, spilte den rumenske gresk-katolske kirken, med hjelp fra den kulturelle bevegelsen Den transilvanske skolen (Şcoala Ardeleană) og Det transilvanske memorandum, en fremtredende rolle i motstanden mot etniske assimilasjonsforsøk. I tillegg begynte mange ledende skikkelser i den rumenske emansipasjonsbevegelsen i Transilvania, som Simion Bărnuţiu og Iuliu Maniu, sine karrierer som lege tjenere i Den gresk-katolske kirke.
Unionen av 1698 falt sammen med jesuittenes tilbakekomst til Transilvania. De var kommet første gang i 1581, da kong Stefan Báthory (1533-86), fyrste av Transilvania, konge av Polen og storhertug av Litauen (1576-86), grunnla jesuittakademiet i Cluj. De ble forvist i 1603, men i 1698 kom de tilbake etter gjenopprettelsen av akademiet. De arbeidet i landet til 1773, da ordenen ble oppløst av paven. Jesuittene forsøkte å bringe provinsen Transilvania nærmere Vest-Europa. Imidlertid var de fleste rumenerne ikke villige til å konvertere, noe som i sin tur førte til opprettelsen av rumenske ortodokse bevegelser som tok til orde for religionsfrihet for hele befolkningen i Transilvania. Disse bevegelsene var under innflytelse av den dominerende serbiske kirken.
General Ion Antonescu (1882-1946) var Romanias statsminister og conducător («leder») under Andre verdenskrig fra 4. september 1940 til 23. august 1944. I oktober 1940 tillot Antonescu at tyske soldater opererte på rumensk jord, og han undertegnet den 23. november tremaktspakten som eksisterte mellom Tyskland, Italia og Japan. Men krigen gikk etter hvert dårligere for Tyskland, og i 1944 hadde den fremrykkende røde hær til hensikt å okkupere Romania og ødelegge de tyske styrkene i landet. «Slaget om Romania» ble utkjempet i slutten av august og begynnelsen av september 1944 mellom tyskerne og sovjeterne. Slaget endte med en fullstendig sovjetisk seier. Da slaget ble innledet, gjennomførte kong Mikael I (ro: Mihai) (1921-2017) av Romania (1927-30; 1940-47) den 23. august 1944 et kupp i samarbeid med opposisjonspartiene og noen høyere offiserer og fikk Antonescu arrestert. Det ble undertegnet en våpenhvileavtale den 12. september 1944, som sørget for at Den røde hær kunne rykke raskt gjennom Romania, som da skiftet side i krigen og satte sine styrker inn i kampen mot sine tidligere allierte. Antonescu ble henrettet i 1946.
Den nye regjeringen var i begynnelsen preget av politisk bredde og tilnærmet demokratiske forhold. Regjeringen ble ledet av general Constantin Sănătescu og var dominert av militære, med de viktigste partilederne som statsråder uten portefølje. Også kommunistene var representert. I november 1944 ble det etter sovjetisk press dannet en hovedsakelig sivil regjering, Ny statsminister ble i desember general Nicolae Rădescu. Gatedemonstrasjoner og plassering av kommunister i strategiske stillinger i politi og andre maktorganer skapte en uklar politisk situasjon, og i mars 1945 kom Sovjetunionen med et ultimatum om en mer sovjetvennlig regjering. Uten vestlig støtte fant kong Mikael det umulig å motsette seg kravet, og den 6. mars utnevnte han den sovjetvennlige Petru Groza (1884-1958), leder for det lille venstreorienterte partiet Småbrukerfronten, til statsminister. Regjeringen var en koalisjon, men kommunistene bestemte hvem som skulle representere de andre partiene. Kraftige utrenskninger i forvaltningen våren og sommeren 1945 gjorde det kommunistiske grepet sterkere.
I november 1946 ble det omsider arrangert valg i Romania. Kommunistene var da i stand til å arrangere det valgresultatet de ønsket, og offisielt fikk de sammen med sine allierte 80 % av stemmene. Mye tyder imidlertid på at Det nasjonale bondepartiet var valgets egentlige vinner. Sommeren 1947 ble all opposisjon umulig. Den 30. desember 1947 tvang kommunistlederen Gheorghe Gheorghiu-Dej (1901-65) og statsminister dr. Petru Groza kong Mikael I til å abdisere og forlate landet. Noen timer senere avskaffet parlamentet monarkiet og utropte Romania til en folkerepublikk. Kongen og hans hoff fikk reise med et spesialtog ut av landet.
Angrepene mot den katolske kirken generelt og de rumenske unerte spesielt vokste fra dag til dag. Med besøket av patriark Alexej I av Moskva (1945-70) i Romania i juni 1947 og Den pan-ortodokse kongressen i Moskva i mars 1948, var skjebnen til den rumenske gresk-katolske kirken allerede beseglet. En resolusjon på Den pan-ortodokse kongressen kalte paven iscenesetter «av de to imperialistiske verdenskriger og en pådriver for Tredje verdenskrig». Appeller fra den ortodokse metropolitten Nicolae Bălan av Transilvania og den nye ortodokse patriarken Justinian Marina til de gresk-katolske troende om å returnere «hjem» (til den rumensk-ortodokse kirke), ble stadig sterkere.
Den anti-katolske og anti-unerte kampanje fikk all mulig hjelp fra det kommunistiske regimets propaganda. Pressen sluttet seg til, og propagandaen rammet Den katolske kirke med stor kraft. Publikasjonene til den rumenske gresk-katolske kirke ble fullstendig suspendert. Den 19. juli 1948 fordømte regjeringen i Bucureşti konkordatet mellom Romania og Den hellige stol og oppløste det ensidig. Den 4. august 1948 dukket det opp en ny religionslov som forbød kontakter med «andre religioner, institusjoner eller tjenestemenn i utlandet uten samtykke fra ministeren for religiøse spørsmål og innenriksdepartementet», som henviste direkte til den koblingen de katolske kirker av alle riter i landet har med Den hellige stol i Roma, med paven.
På et møte i Cluj den 1. oktober 1948 som ble organisert av de kommunistiske myndighetene på Stalins ordre, undertegnet 36 rumenske gresk-katolske prester, inkludert en erkeprest, under psykologisk press, en erklæring som sa at de forlot den rumenske kirken i enhet med Roma og sluttet seg til den rumensk-ortodokse kirke. Samme dag utstedte den gresk-katolske biskopen av Cluj, den salige Julius Hossu, et dekret om ekskommunikasjon ipso facto (faktum i seg selv) for alle deltakerne på møtet i Cluj. Denne pseudosynoden i Cluj «besluttet» at den rumenske gresk-katolske kirken skulle vende tilbake til ortodoksien, noe som utløste forfølgelse av biskoper, prester og nereveniţi («ureturnerte») troende. I praksis forbød regimet den gresk-katolske kirken og tvangsinnlemmet henne i den rumensk-ortodokse kirke.
Deretter avsatte regimet på Stalins ordre alle biskopene i Den gresk-katolske kirke. Den 21. oktober 1948, 250-årsdagen for den rumenske gresk-katolske unionen med Roma, arrangerte regimet den «frivillige» og «spontane» overføringen av alle medlemmer av den gresk-katolske kirken til den rumensk-ortodokse kirke (dekret 358/1948). Eiendomsretten til mange av de gresk-katolske kirkenes eiendeler, inkludert dens fire katedraler, ble overført til de ortodokse, mens resten av kirkens eiendommer ble konfiskert av staten. Omtrent samtidig ble Den ortodokse kirke utrensket for prester som var fiendtlig innstilt til kommunistregimet. Etter denne «renselsen» nøt det ortodokse hierarkiet gode forbindelser med de kommunistiske myndighetene i resten av den tiden da kommunistene hersket i Romania (1947-89). De var blitt en regimetro kirke. Securitate (rumensk for sikkerhet; offisielt navn Departamentul Securităţii Statului, «Den statlige sikkerhetsavdelingen») var det hemmelige politiet i det kommunistiske Romania, grunnlagt den 30. august 1948. Før andre verdenskrig ble det hemmelige politiet kalt Siguranţa statului («Statens sikkerhet»).
Det som var igjen av Den rumenske gresk-katolske kirke, gikk under jorden og ble en «kirke i katakombene» eller undergrunnskirke. Klerikere og legfolk som ikke ville bøye seg for vedtaket om tvangskonvertering, ble fengslet av den rumenske staten. Biskopene ble fengslet i den ortodokse patriarkens sommervilla i byen Dragoslavele, mens de ledende prestene ble fengslet i klosteret Neamţ. Den 27. februar 1949 ble biskopene og prestene fra den rumenske gresk-katolske kirke, som hadde vært fengslet siden 1948, brakt for tvangsopphold eller husarrest i klosteret Căldăruşani, et rumensk-ortodoks kloster i kommunen Gruiu i fylket Ilfov i regionen Valakia (ro: Valahia) i Romania.
I begynnelsen av forfølgelsen mot den gresk-katolske kirken fantes det seks rumenske katolske biskoper av bysantinsk ritus. For å sikre lederskap i de gresk-katolske bispedømmene under de vanskelige forholdene, bestemte Vatikanet seg for å utnevne seks nye hjelpebiskoper som skulle vigsles og virke i hemmelighet. I 1948, da den gresk-katolske kirken ble forbudt, var disse biskopene i tjeneste: biskop (erkebiskop ad personam) Valerius Trajan Frenţiu av Oradea, biskop Julius Hossu av Cluj-Gherla (som senere skulle bli den første kardinalen i Romanias historie), biskop Johannes Bălan av Lugoj, biskop Alexander Rusu av Maramureş, biskop Basilios Aftenie, vikar for «det gamle riket» og hjelpebiskop i Alba Iulia og Făgăraş, og Johannes Suciu, hjelpebiskop og apostolisk administrator av erkebispedømmet Alba Iulia og Făgăraş.
I første fase ble det i hemmelighet vigslet tre nye gresk-katolske hjelpebiskoper: Den 30. november 1948 ble p. Ioan Ploscaru vigslet til hjelpebiskop i Lugoj og den 6. mars 1949 ble p. Ioan Dragomir vigslet til hjelpebiskop i Maramureş. Den 28. juli 1949 ble Iuliu Hirtea vigslet til hjelpebiskop for bispedømmet Oradea. Den 3. desember 1949 ble den salige Titus Livius Chinezu vigslet til hjelpebiskop for Alba Iulia og Făgăraş med ansvar for vikariatet Bucureşti eller «det gamle riket». Den 25. desember 1949 ble Ioan Chertes vigslet til hjelpebiskop for bispedømmet Cluj-Gherla. Den 19. november 1950 ble Alexandru Todea (senere erkeepark og kardinal) vigslet til hjelpebiskop i Alba Iulia og Făgăraş.
Etter ordre fra generaldirektoratet i Securitate ble den 25. mai 1950 klokken 13 de fire gresk-katolske biskopene Valerius Trajan Frenţiu, Johannes Bălan, Alexander Rusu og Julius Hossu sendt fra leiren i Căldăruşani til tukthuset Sighet «for fengsling». Det samme ble 21 ledende prester, inkludert de hemmelige biskopene Titus Livius Chinezu og Johannes Chertes, som var bispeviet i leiren. De ble lastet inn i to store varebiler uten vinduer, og de ble ikke fortalt hvor de skulle. P. Iuliu Raţiu viser i sine memoarer hvor umenneskelig denne transporten var: ingen ventilasjon, lukt av brent gass og mangel på lys. Mange kastet opp i en bøtte som Securitate hadde gjort klar i tide. Om kvelden den 25. mai 1950 klokken 21 kjørte de to varebilene inn porten til fengselet Sighet.
Det beryktede fengselet Sighet lå i byen av samme navn (fra 1964 Sighetu Marmaţiei) (ung: Máramarossziget) i området Maramureş helt nordvest i Romania, på grensen til Ukraina. Dette fengselet ble på 1950- og 1960-tallet brukt som fangeleir for dem som var stemplet som «klassefiender», og de ble utsatt for tortur og mishandling. Dette var de facto en dødsdom for å tjene Gud. Biskopene og prestene ble satt i dette fengselet uten rettssak eller dom. Fengselet Sighet ble brukt av regimet for å fengsle kriminelle, krigsfanger og politiske fanger. Det er nå omgjort til Sighet Minnemuseum, en del av «Minnesmerket for kommunismens ofre og motstanden» (Memorialul Victimelor Comunismului şi al Rezistenţei), som i tillegg til Sighet Museum består av «Det internasjonale senteret for studier av kommunismen». I dette fengselet døde tre av dem, Johannes Suciu, Valerius Trajan Frenţiu og Titus Livius Chinezu. Biskopene Julius Hossu, Johannes Bălan og Alexander Rusu overlevde fengselsoppholdet i Sighet og ble flyttet til husarrest.
Syv av biskopene døde i kommunistiske fengsler: Valeriu Traian Frenţiu, Iuliu Hossu, Ioan Bălan, Alexandru Rusu, Vasile Aftenie, Ioan Suciu og Titus Livius Chinezu. Oberst Viorel Siserman, en av de mest respekterte militære juristene i Romania, kom på sporet av biskopene og deres torturister. Magistrat Siserman presenterte et sett med urovekkende hypoteser for en vitenskapelig kommisjon i Cluj. Da hans forutsetninger ble bekreftet av DNA-testing, oppdaget magistraten fra Cluj gravene til de katolske biskopene som ble drept i fengselet i Sighet. Siserman hevder at statens ledere under det kommunistiske regimet ikke oppdaget disse forbrytelsene i Sighet. Selv når det under press fra den internasjonale opinionen ble iverksatt noen undersøkelser, for eksempel i 1968, ble de raskt stanset, ikke minst fordi Romanias kommunistledere var blant gjerningsmennene, medskyldige, initiativtagere eller de som skjulte disse forbrytelsene.
Viorel Siserman sier: «Under en aksjon natten fra 5. til 6. mai 1950 ble alle tjenestemenn og generaler i Romania som hadde ledet landet under Andre verdenskrig og den anti-bolsjevikiske krigen, brakt til Sighet». Også alle biskopene i den rumenske gresk-katolske kirken og en rekke romersk-katolske biskoper ble brakt til Sighet, som ble fengsel for hele den rumenske eliten. Alle ble utsatt for et utryddelsesregime. Siserman identifiserte flere metoder som kommunistiske vakter brukte i sine forsøk på å drepe sine ofre. Det dreide seg om pålagt fysisk arbeid som førte til utmattelse og sult og ikke å sørge for medisinsk behandling. Også politiske fanger levde under dårlige hygieniske forhold. Noen av dem måtte fryse om vinteren, og om sommeren ble de avkledd for å bli spist av mygg. I tillegg til disse faktorene kommer vaktenes brutale oppførsel.
Siserman og hans team ble tvunget til å bruke nye søkemetoder, blant annet såkalt arkivarkeologi. Arbeidet med å granske dokumenterer kan sammenlignes med arkeologi fordi dokumentene om undertrykkelsen i Sighet ble oppbevart i all hemmelighet under lås og slå. Siserman tok også hensyn til moderne arkeologi. I 2006 og 2007 gjorde han en rekke utgravninger på fattigkirkegården i Sighet, hvor de drepte fangene ble gravlagt fra 1950 til 1955. Han oppdaget blant annet fem skjeletter begravd nær et gammelt valnøttre som var nesten hundre år gammelt. De fem skjelettene var gravlagt motsatt vei i forhold til den tradisjonelle skikken, det vil si med hodet mot solnedgangen og føttene mot øst. Dessuten er begravelsen nær et valnøttre knyttet til symbolikken rundt dette treet, for i Nord-Transilvania er valnøtt et symbol på fred. Kvinner bærer valnøttblader til kirken og legger dem på ikoner. Så valnøttreet kunne være et tegn på at de gravlagte var de døde biskopene, mente Viorel Siserman.
Han gjorde også en rekke antropometriske målinger som tok hensyn til biskopenes utseende slik det kom frem av bilder av dem. Målingene av skjelettene som ble oppdaget på fattigkirkegården, var i samsvar med de som ble etablert av kriminologene ut fra fotografier. Dermed kunne Viorel Siserman identifisere Mgr. Augustin Maghiar, tidligere generalvikar for det gresk-katolske eparkiet Oradea Mare, som kommunistene feilaktig mente var blitt bispeviet i hemmelighet. Augustin Maghiar led av nemlig av neoplasi (kreft) i ryggraden. Rettsmedisinere som undersøkte de fem skjelettene, oppdaget spor av en slik tilstand i skjelett nummer en. Augustin Maghiar døde den 16. juli 1951, 71 år gammel. Skjelett nummer to tilhørte den romersk-katolske biskopen av Iaşi, den salige Anton Durcovici. Han døde den 10. desember 1951, 63 år gammel.
Det tredje skjelettet tilhørte erkebiskop ad personam Valeriu Traian Frenţiu, gresk-katolsk biskop av Oradea Mare og vikarierende metropolitt. Han var den kraftigste av hierarkene med en høyde på 180 centimeter. Valeriu Traian Frenţiu døde den 12. juli 1952, 77 år gammel. Skjelett nummer fire tilhørte biskop Ioan Suciu, tidligere hjelpebiskop i Oradea og apostolisk administrator av erkebispedømmet Alba Iulia og Făgăraş. Han var den laveste blant biskopene, med en høyde på 160 centimeter. Ioan Suciu døde den 27. juni 1953, 46 år gammel. Det femte skjelettet var av hjelpebiskop Titus Livius Chinezu i erkebispedømmet Alba Iulia og Făgăraş, generalvikar for erkebispedømmet og ansvarlig for gresk-katolikkene i «det gamle riket». Han døde den 15. januar 1955, 52 år gammel.
Det må bemerkes at en kanonisk identifikasjon, som er nødvendig for at levningene skal kalles relikvier, krever klare beviser for at det er riktig person. Viorel Sisermans funn er basert på velinformerte antakelser og hypoteser som godt kan stemme, men foreløpig er levningene av de tre biskopene fra fattigkirkegården i Sighet ikke kanonisk identifisert. Forskning og undersøkelser fortsetter.
Etter mer enn førti år under jorden kunne den gresk-katolske kirken vise seg offentlig igjen etter den rumenske revolusjonen i desember 1989. Den normative lov 9/31, vedtatt den 31. desember 1989, opphevet dekret 358/1948, som forbød Den gresk-katolske kirken, som «motbydelig og til alvorlig skade på den rumenske staten». Først etter mye kamp og betydelige forsinkelser ble noen av kirkens eiendommer, spesielt katedralene i Cluj, Blaj, Lugoj og Oradea, gitt tilbake til sine rettmessige eiere. Imidlertid forblir mye av de originale eiendelene på rumensk-ortodokse eller statlige hender, ettersom forfølgelsen som begynte i 1948, førte til en markert reduksjon i antallet rumenske gresk-katolske troende. Etter førti år med kommunistisk styre og tvangsassimilasjon i den regime-godkjente ortodokse kirke, ble utallige rumenere som var født som gresk-katolske, værende i den rumensk-ortodokse kirke. Det er uklart hvor mange av disse nominelle ortodokse medlemmene som har forblitt krypto-katolikker, spesielt i det nordre Transilvania hvor de fleste gresk-katolske bodde. Den rumenske gresk-katolske gjennomgår fortsatt en gjenvinningsprosess fra de sårene som ble påført av kommunistiske herskere og tvangssammenslåingen.
Under sitt apostoliske besøk til Romania i 1999 minnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) rumenske katolikker om behovet for å huske martyrene i det tyvende århundre, som sikkert ville åpenbare seg som «frøet til nye kristne». Lørdag den 8. mai 1999, i prekenen ved liturgien etter gresk-katolsk ritus som ble feiret i katedralen St. Josef i Bucureşti, sa paven: «Jeg kommer nå fra den katolske kirkegården i denne byen. Ved graven til de få kjente martyrene og de mange hvis levninger ikke engang fikk æren av en kristen begravelse, ba jeg for dere alle, og jeg påkalte deres martyrer og troens bekjennere om å gå i forbønn for dere hos Faderen som er i himmelen. Jeg påkalte spesielt biskopene om å fortsette å være deres hyrder fra himmelen: Vasile Aftenie, Ioan Bălan, Valeriu Traian Frenţiu, Ioan Suciu, Titus Livius Chinezu og Alexandru Rusu. Deres martyrologi åpnes med den ideelle koncelebreringen av disse biskopene som har blandet sitt blod med det i det eukaristiske offer de feiret daglig. Jeg påkalte også kardinal Iuliu Hossu, som foretrakk å forbli alene til sin død og avsto fra å flytte til Roma for å motta kardinalbiretten fra paven, fordi dette ville ha betydd å forlate sitt elskede land».
Saligkåringsprosessen for de syv biskopene fra den rumenske gresk-katolske kirken som ble drept mellom 1950 og 1970 under det kommunistiske regimet i Romania, ble åpnet på bispedømmenivå den 16. januar 1997. Den 28. januar 1997 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga dem tittelen «Guds tjenere» (Servi Dei). Informativprosessen i storerkeeparkiet Alba Iulia og Făgăraş og i andre eparkier ble avsluttet den 10. mars 2009, og den 18. februar 2011 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet et dekret som anerkjente gyldigheten av denne prosessen. Den 27. mai 2012 ble det utnevnt en relator for å hjelpe postulatoren med å utarbeide Positio super Martyrio. I april 2018 ble sakens Positio overlevert til kongregasjonen.
Den 19. mars 2019 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkårings-kongregasjonen som anerkjente martyriet til de syv biskopene i den rumenske gresk-katolske kirke Valerius Trajan Frenţiu, Basilios Aftenie, Johannes Suciu, Titus Livius Chinezu, Johannes Bălan, Alexander Rusu og Julius Hossu, «drept av hat mot troen [in odium fidei] på forskjellige steder i Romania mellom 1950 og 1970». De fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige», noe som åpnet veien for en snarlig saligkåring. Den 25. mars ble det annonsert at pave Frans selv ville foreta saligkåringen under sitt besøk i Romania. Saligkåringen skjedde den 2. juni 2019 på «Frihetsmarken» (Câmpia Libertăţii) i Blaj. En av de nye salige var Johannes Suciu, den store taleren som ikke fikk lov til å tale nettopp der den 15. mai 1948. I saligkåringsdekretet ble deres minnedag lagt til saligkåringsdagen 2. juni. De syv biskopene har individuelle biografier.
I 1948 ble den salige romersk-katolske biskop Johannes Scheffler (1887-1952) av Satu Mare forhindret i sin virksomhet av tvangspensjonering, samtidig ble han fortalt at ingen lenger hadde rett til å representere bispedømmet. I perioden som fulgte, ble han sammen med sine kolleger fulgt kontinuerlig av den kommunistiske sikkerhetstjenesten. Biskop Scheffler nektet å slutte seg til «Fredsbevegelsen for katolske prester uten pave», som de rumenske myndighetene hadde opprettet. Derfor ble han den 23. mai 1950 kastet i fengsel i fransiskanerklosteret i Baia de Cris. Han klarte å holde kontakt med bispedømmet, og til prestene sendte han sine ord: «Trofast til martyriet». Han døde etter mishandling den 6. desember 1952 i fengselsanstalten Jilava i den rumenske hovedstaden Bucureşti. Han ble saligkåret den 3. juli 2011 i Satu Mare i Romania.
Den 14. februar 1949 var den salige Szilárd Ignác Bogdánffy (Konstantin Ignatius) (1911-1953) blitt utnevnt til hjelpebiskop i Satu Mare og Oradea Mare, og fra samme dag og til sin død den 3. oktober 1953 var han politisk fange hos det kommunistiske regimet i Romania. Han ble saligkåret som martyr den 30. oktober 2010.
I 1952 hyllet den ærverdige pave Pius XII (1939-58) i sitt apostoliske brev Veritatem facientes folkene i øst, som ikke fornekter sin tro: «Dere fornyer skjønnheten til den tidlige Kirken [...] Vi ønsker å omfavne lenkene til dem som fra sitt fengsel ikke bøyde seg for den urett som ble gjort mot dem, men led en ubeskrivelig smerte ved å se angrepene mot troen og be for sitt folks evige frelse».
I Romania snakkes det ofte om Cei 12 Episcopi martiri («De tolv martyrbiskopene»), og det er på plass med noen ord om de fem som ikke er omfattet av saligkåringen. De fem var vigslet til hemmelige hjelpebiskoper i likhet med den salige Titus:
1) Ioan Ploscaru ble født den 19. november 1911 i kommunen Frata i fylket Cluj i regionen Transilvania i Romania. Han kom fra en bondefamilie og ble presteviet den 17. september 1933, bare 21 år gammel. Kort etter at det nye kommunistregimet forbød den rumenske gresk-katolske kirke og arresterte kirkens seks biskoper, ble p. Ioan Ploscaru den 21. november 1948 utnevnt til titularbiskop av Trapezopolis og hjelpebiskop i Lugoj, 37 år gammel. Han ble bispeviet den 30. november 1948 av biskop Gerald Patrick O’Hara (1895-1963) av Savannah-Atlanta i Georgia i USA (1935-59), regent av nuntiaturet i Romania (1947-50), assistert av Alexandru Theodor Cisar (1880-1954), romersk-katolsk erkebiskop av Bucureşti (1924-54). Han ble selv arrestert i august 1949 og tilbrakte mange år i fengsel, inkludert i Sighet. Han var medkonsekrator ved bispevielsene av Alfréd Eross, Ioan Dragomir og Iuliu Hirtea, alle i 1949.
Etter at kommunistregimet i Romania kollapset i desember 1989 og den unerte kirkens legalisering, var han den første gresk-katolske biskopen som forrettet ved en messe. Det skjedde i januar 1990 etter at den rumensk-ortodokse metropolitten Nicolae Corneanu av Banat raskt gikk med på å gi de gresk-katolske kirkene i sitt bispedømme tilbake til sine tidligere eiere. Han ble den 14. mars 1990 utnevnt til biskop av Lugoj. Han pensjonerte seg i 1996 og ble i 1996 utnevnt til erkebiskop ad personam (personlig tittel). Han døde den 31. juli 1998, 86 år gammel.
2) Ioan Dragomir ble født den 11. oktober 1905 i Ariniş i fylket Maramureş i Romania. Han kom fra en bondefamilie og ble presteviet en gang mellom 1932 og 1934. Han var erkeprest i Satu Mare og kannik ved katedralen i Baia Mare. Da den gresk katolske kirke ble forbudt i 1948, gjemte han seg først på loftet i en låve. Deretter dro han til Bucureşti forkledt som bonde og bodde i skjul i nuntiaturet. Han ble en gang i 1949 utnevnt til titularbiskop av Palæopolis i Pamfylia og hjelpebiskop i Maramureş. Han ble bispeviet i hemmelighet den 6. mars 1949 av biskop Gerald Patrick O’Hara, regent av nuntiaturet, assistert av den nyvigslede biskop Ioan Ploscaru. Han var medkonsekrator i bispevielsen av biskop Iuliu Hirtea i 1949.
Da biskop O’Hara ble utvist fra Romania i 1950, ble biskop Dragomir arrestert og dømt til fengselsstraff. Han ble løslatt i 1964 og vendte tilbake til Ariniş, hvor alle hadde antatt at han var død, og gjenopptok sine plikter. I 1964 presteviet han den senere kardinal Lucian Mureşan. Etter at kardinal (hemmelig) Julius Hossu døde i 1970, ble biskop Dragomir sett på som den viktigste lederen for den gresk-katolske undergrunnskirken i Romania.
Nær slutten av sitt liv, alvorlig syk og under innflytelse av andre, konsekrerte han tre biskoper på egen hånd, uten å diskutere det med andre biskoper og uten Vatikanets godkjennelse (noe som normalt utløser automatisk ekskommunikasjon): i 1983 Octavian Cristian (1920-89), i 1984 Iustin Stefan Paven (1925-99) og i 1985 Emil Riti (1926-2006). Disse tre bispevielsene skapte en viss strid blant de andre biskopene. Kritikerne viste til at paven hadde gitt retningslinjer om at bare den sist levende biskopen hadde rett til å vigsle sin etterfølger, og at det jo fortsatt var flere gresk-katolske biskoper i live. De tre bispevielsene var gyldige, men ulovlige, og de ble aldri godkjent av Roma. De tre fikk derfor aldri fullmakt til å utøve biskoppelige funksjoner. Biskop Dragomir døde den 25. april 1985 i Bucureşti, 79 år gammel, og han ble gravlagt ved siden av sine foreldre i Ariniş. Begravelsen fant sted i en periode med relativt liten forfølgelse, og biskopene Alexandru Todea, Ioan Chertes og Ioan Ploscaru var tilstede.
3) Iuliu Hirţea ble født den 13. april 1914 i landsbyen Vintere i kommunen Holod (ung: Pusztahollód) i fylket Bihor i regionen Crişana i Romania. Han ble presteviet i 1937 i Roma av den salige biskop Valerius Trajan Frenţiu av Oradea Mare. Hans retur til Romania var preget av at Nord-Transilvania måtte overgis til Ungarn i 1940. Fra da av og til 1945 var han sekretær for biskop Frenţiu i hans midlertidige hovedkvarter i Beiuş (Oradea var havnet i Ungarn). Da Nord-Transilvania igjen ble innlemmet i Romania i 1944, begynte han å undervise på seminaret i Oradea.
Sent i 1948 forbød det nye kommunistiske regimet den rumenske gresk-katolske kirke. P. Hirţea var blitt arrestert allerede samme vår. Han ble sittende fengslet uten rettssak og ble løslatt femten måneder senere. Etter anmodning fra biskop Frenţiu, som var blitt arrestert, ble p. Hirţea en gang tidlig i 1949 utnevnt til titularbiskop av Nebbi og hjelpebiskop i Oradea Mare, 35 år gammel. Han aksepterte utnevnelsen bare motvillig, ettersom embetet avbrøt hans prosjekt med en kritisk utgave av Bibelen. Han ble bispeviet i hemmelighet den 28. juli 1949 av biskop Gerald Patrick O’Hara, regent av nuntiaturet, assistert av de to nyvigslede undergrunnsbiskopene Ioan Ploscaru og Ioan Dragomir. Han utførte sine plikter inntil han ble arrestert i juli 1953, og han ble løslatt i 1964. Han vendte tilbake til Oradea med en helse som var svekket av forhør og tortur, og han fortsatte å utføre sine plikter til han døde den 28. juni 1978, 64 år gammel.
Da biskop Vasile Hossu (1919-97) av Oradea Mare (1990-97) døde den 18. juni 1997, ble han gravlagt i gårdsrommet i fransiskanerkirken i byen, for representanter for den rumensk-ortodokse kirke gikk ikke med på en begravelse i krypten i katedralen St. Nikolas (Catedrala Sfântul Nicolae), som var en vanlig sognekirke etter at de ortodokse overtok den. Først i november 2005 ble kirken gitt tilbake til den rumenske gresk-katolske kirke etter lange forhandlinger og forsinkelser. I anledning tiårsdagen for biskop Hossus død og bispedømmets 230-årsjubileum (1777-2007) ble hans levninger overført til katedralens krypt. Samtidig ble også levningene av biskop Iuliu Hirţea, som ble vigslet i hemmelighet til hjelpebiskop i Oradea Mare i 1949, overført til katedralen.
4) Ioan Chertes ble født den 10. september 1911 i landsbyen Sărăţel (ung: Szeretfalva) i kommunen Şieu-Măgheruş i fylket Bistriţa-Năsăud i regionen Transilvania i Romania. Hans far døde i Første verdenskrig og etterlot han og hans søster Ana foreldreløse. Etter sin gymnaseksamen i juni 1929 arbeidet han i ett år som lærer ved gymnaset Petru Maior i Gherla og studerte ved juridisk fakultet på universitetet i Cluj. I 1930 begynte han på sine prestestudier. Den salige biskop Iuliu Hossu av Cluj-Gherla sendte ham for å studere i Roma. Den 21. desember 1935 ble han presteviet for eparkiet Cluj-Gherla av erkebiskop Giuseppe Palica (1869-1936), viseregent av Roma (1917-36). I sin funksjon som viseregent av Roma, vigslet erkebiskop Palica en rekke prester, blant de mest kjente er kardinalene Lawrence Joseph Shehan (1922), Paul Yü Pin (1928), Franjo Šeper (1930), den salige Alojzije Stepinac (1930) og Antonio Poma (1933).
I 1938 kom han tilbake til hjemlandet med doktorgrader i filosofi og teologi og ble utnevnt til sekretær for biskopen av Cluj-Gherla (1938-40). Mellom 1940 og 1948 hadde han flere oppgaver samtidig i kurien og på det teologiske akademiet. I påsken 1947 ble han utnevnt til kannik, og den 10. oktober 1948 ble han pro-generalvikar av eparkiet Cluj-Gherla.
Den 28. oktober 1948 ble han arrestert fordi han nektet å gå over til ortodoksien. Han ble fengslet i klosteret i Neamţ sammen med andre høyere prelater og teologiprofessorer. I februar 1949 ble fangene i klosteret Neamţ overført til klosteret Căldăruşani i Gruiu i nærheten av Bucureşti, som var omgjort til en konsentrasjonsleir, omgitt av piggtråd og militære vakter. Til tross for fengslingen klarte han å holde kontakten med det apostoliske nuntiaturet i Bucureşti. Den 21. november 1949 utnevnte pave Pius XII ham til titularbiskop av Cantano og hjelpebiskop i Cluj-Gherla. Han ble bispevigslet i hemmelighet natten mellom 24. og 25. desember i klosteret Căldăruşani av biskop Valerius Trajan Frenţiu av Oradea Mare, assistert av biskopene Iuliu Hossu av Cluj-Gherla og Ioan Bălan av Lugoj. Den salige Titus Livius Chinezu ble bispeviet der tre uker tidligere.
I mai 1950 ble hele gruppen av internerte i Căldăruşani overført til tukthuset Sighet. Biskop Cherteş satt der til april 1955, da han kom tilbake til fengselet i Cluj. Den 30. juli 1955 ble han løslatt etter å ha sittet fengslet i seks år uten rettssak. Han slo seg ned i landsbyen Chiraleş, hvor han bodde hos sin søster Ana, gift med professor Vasile Ţărmure, som hadde vært prest til 1948. Den 12. august 1956 presteviet han to gresk-katolske prester i Cluj, Vasile Chindriş og Izidor Ghiurco. Etter dette ble flere prester arrestert, blant dem biskop Alexandru Rusu og biskop Cherteş selv. Cherteş ble anklaget for offentlig oppvigleri, og den 15. august 1956 ble han arrestert og forhørt av sikkerhetsstyrken i Cluj. I dom nr. 1202/1957 ble han dømt av militærtribunalet i Cluj til ti års fengsel. Etter sin dom ble han satt i fengsel og i tvangsarbeidsleirer. Han ble forvart i Gherla i tre år, i Periprava, deretter igjen i Gherla og til slutt i Ostrov. Han var der da han i henhold til amnestidekretet av 30. juli 1964 ble løslatt.
Han kom tilbake til Sărăţel, hvor han imidlertid ble bevoktet av politiet og sikkerhetsorganene. Den 25. oktober 1965 flyttet han til Năsăud, hvor hans søsters familie hadde flyttet. Mellom 1965 og 1972 arbeidet han som andre materialbokholder i fabrikken Ineul. Også der var hans liv svært vanskelig, for han ble kontinuerlig forfulgt av både sikkerhetstjenesten og partiorganer. Selv om han ikke var offisielt forpliktet til å opprettholde samme bosted, advarte den lokale sikkerhetskommandøren ham mot å forlate byen og informere ham om han hadde tenkt å gjøre det.
Den 30. juni 1972 ble han pensjonist. Hans høye alder (60!) og fremfor alt de lange forhørene, tvangsarbeid, fengsel, forkjølelse, sult, ydmykelse og vanskeligheter han hadde opplevd og utholdt i 14 ½ år, rystet hans helse og førte ham til å avstå fra et aktivt liv med mange ansvarsområder, som episkopatet, og han tilbrakte sine siste år som pensjonist i Năsăud hos sin søsters familie. Den 14. mars 1990 restaurerte den hellige pave Johannes Paul II det katolske hierarkiet av både latinsk og bysantinsk ritus. Biskop Cherteş fikk personlig tittel av erkebiskop. Han døde den 31. januar 1992 i Cluj-Napoca, åtti år gammel.
Den 19. november 1950 ble Alexandru Todea (1912-2002) vigslet til hjelpebiskop i Alba Iulia og Făgăraş. Han ble arrestert, og året etter fikk han en dom på livsvarig fengsel. Han ble omfattet av et amnesti i 1964. Den 14. mars 1990, etter kommunistregimets fall, ble han utnevnt til erkebiskop av Alba Iulia og Făgăraş, og han ble kreert til kardinal året etter. Se hans kardinalbiografi.
I en relativt rolig periode i kommunistenes forfølgelser kunne den 30. april 1985 lederne for de ulovlige bispedømmene i den rumenske gresk-katolske kirken, biskoper og ordinarier, delta i begravelsen til biskop Ioan Dragomir i Ariniş i fylket Maramureş. I den forbindelse hadde de et møte i den illegale bispekonferansen, hvor de «besluttet og aksepterte at biskop Alexandru Todea, apostolisk administrator av erkebispedømmet Alba Iulia og Făgăraş, leder den rumenske unerte kirken inntil en annen kanonisk bestemmelse».
Den 14. mars 1986 møttes bispekonferansen igjen, denne gang i Cluj-Napoca (i huset til den illegale presten Aurel Pop). «Korbiskoper og ordinarier i metropolitanprovinsen Alba Iulia og Făgăraş, møttes i bispekonferansen for å analysere situasjonen i den rumenske unerte kirken, nesten tretti år etter at den ble fjernet fra arenaen for offentlige liv, for å finne adekvate botemidler, instruere, og Hans Eksellense biskopen av Blaj aksepterte, å overta som metropolitt for den rumenske unerte kirken med alle rettigheter og plikter i ledelsen av vår kirkeprovins og kanoniske regler av universell kraft». Beslutningen ble signert av dr. Alexander Todea, biskop av erkebispedømmet Alba Iulia og Făgăraş, Ioan Ploscaru, biskop av Lugoj, dr. Coriolan Tămâian, ordinarius av Oradea og dr. Silvestru Aug. Prunduş OSBM, ordinarius av Cluj-Gherla. Signerte gjorde også biskop dr. Ioan Chertes, som ikke var til stede på konferansen, med ordene: «Jeg har lest og undertegnet».
Den 6. april 1986, i liturgien som ble feiret i kapellet i Vatikanradioen, brakte p. Vasile Maria Ungureanu nyheten om valget av metropolitt Todea til Roma ved å omtale ham som «metropolitt Alexandru». Innvendinger mot dette valget ble reist av Mgr. Octavian Bârlea, superior for den rumenske unerte kirken i Tyskland, som i en tale på radiostasjonen Europa Liberă utfordret bispekonferansens jurisdiksjon til å velge metropolitt for den rumenske unerte kirken. Han hevdet at denne retten utelukkende ligger hos de hundre stemmeberettigede oppnevnt av de fem bispedømmene, seksti fra erkebispedømmet og ti fra hver av de fire bispedømmene Oradea, Cluj-Gherla, Lugoj og Maramureş. For å unngå det som skjedde i 1981, da presten Traian Crişan, med opprinnelse i eparkiet Cluj-Gherla, men bosatt i Roma, ble utnevnt til sekretær for Helligkåringskongregasjonen og utnevnt til titulærerkebiskop, som det er foreskrevet i reglene for den tjenesten. Den hellige synoden i den rumensk-ortodokse kirken ble fornærmet og protesterte offentlig, for de vurderte pavens handling som en utfordring til den rumensk-ortodokse kirken. De ble like oppbrakt av den nevnte messen i kapellet i Vatikanradioen, hvor det i formularet «For våre biskoper» ble tatt med alle de unerte rumenske biskopene, den fremste av dem alle «erkebiskop Alexander (Todea)».
Dette problemet ble løst først etter den rumenske revolusjonen i desember 1989. Den 9. mars 1990 kunngjorde erkebiskop John Bukovsky SVD (1924-2010), apostolisk nuntius til Romania (1990-94), til ministeren for religiøse spørsmål Nicolae Stoicescu og den rumenske regjeringen, at Den hellige stol hadde til hensikt å gjenopprette det katolske hierarki av begge riter i Romania, og kommuniserte navnene på de foreslåtte biskopene. Ministeren uttrykte regjeringen samtykke, og deretter utnevnte Den hellige stol dr. Alexandru Todea, titularbiskop av Cæsaropolis, til erkebiskop av Alba Iulia og Făgăraş og stadfestet ham som metropolitt i den rumenske gresk-katolske kirken. Dermed respekterte paven den avgjørelsen som var tatt av konferansen av biskoper og ordinarier som ble holdt den 14. mars 1986 i Cluj-Napoca.
Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, it.wikipedia.org, ro.wikipedia.org, nominis.cef.fr, eglise.catholique.fr, newsaints.faithweb.com, catholic-hierarchy.org, findagrave.com, e-communio.ro, egco.ro, romanialibera.ro, catholica.ro, byzantinohungarica.com, procesulcomunismului.com, memoriaurbis.apulum.ro – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 4. august 2019