Den hellige Albinus av Angers (~469-550)

Den hellige Albinus (fr: Aubin) ble født rundt 469 nær landsbyen Languidic, ikke langt fra Vannes i Bretagne i Nordvest-Frankrike. Han kom fra en rik gallo-romansk adelsfamilie (andre kilder beskriver familien som av irsk eller engelsk opphav). Han var et fromt barn, og som ung mann bestemte han seg for å bli munk, selv om familien var mot dette. Vi vet ikke hvordan han ble kristen, for denne delen av Gallia hadde akkurat akseptert den nye religionen og den store romerske byen Vannes hadde først nylig fått sin første biskop. I løpet av sitt lange liv så Albanus område endres fra en provins i det romerske imperiet til å bli en del av det frankiske kongeriket. Samtidig levde og virket han på grensen til keltisk Bretagne, så han levde under innflytelse fra tre kulturer.

Da Albinus var midt i tyveårene, ga han avkall på sin fars formue, forlot sitt komfortable hjem i Bretagne og ble munk i nærliggende Tincillac (Tincillacense, Cincillac, Tintillac), som ikke lenger finnes, men som er identifisert som Vår Frue av Nantilly i Saumur eller i Théhillac nær Guérande. Klosteret må ha vært en liten samling av små bygninger med et kapell og individuelle celler. Albinus fikk håret klippet til en munks tonsur og fikk sitt latinske klosternavn Albinus. I klosteret levde han et strengt liv av selvfornektelse, med lange perioder i bønn og hyppig faste, og han ble høyt elsket og respektert av de andre munkene.

I 504 ble den 35-årige Albinus valgt til abbed i sitt kloster, og i rundt 25 år presiderte han der. Han arbeidet hardt for å forbedre kommunitetsånden og sine munkers åndelige disiplin. Mens han var i klosteret, feide hærene til de erobrende frankerne over Frankrike, og Albinus sluttet seg nok til de vidt spredte bønnene om den hedenske kong Klodvigs omvendelse. Kongen ble døpt i 496.

Ryktet om Albinus' dyder spredte seg raskt, og i 529 sendte innbyggerne i Angers i Vest-Frankrike en delegasjon til ham for å be ham om å bli deres biskop. Folkets viktigste motiv for dette valget var at de visste at hans rettskafne karakter ville beskytte dem godt mot de sivile og militære myndighetene. Han tok meget motvillig imot valget, og i en alder av seksti år forlot han sitt fredelige kloster til fordel for det travle livet i byen Angers. Biskop Laud av Coutances var en venn av Albinus og kom sørover til Angers til konsekrasjonen.

I Angers bodde han i bispegården sammen med flere andre prester ved siden av den høye bymuren. Han hadde en stor basilika å administrere, flere mindre kirker og et baptisterium (dåpskapell), og i tillegg hadde han ansvaret for prestene i landsbyer i hele bispedømmet. Biskop Albinus var høyt elsket av innbyggerne i Angers. Han var en glimrende lærer av de store kristne sannheter, og han underviste folket hver dag. Han viste stor sjenerøsitet overfor de syke og fattige, brukte bispedømmets midler til å kjøpe fri slaver når det var mulig og tok seg av dem. Han deltok aktivt på konsilet i Orléans i 538 etter at han hadde reist til Paris for å be kong Kildebert av Paris (511-58), sønn av kong Klodvig, om tillatelse til at det kunne holdes. Han deltok også på konsilet i Orléans i 541, men måtte la seg representere av abbed Sapaudo på konsilet i 549.

Han kjempet spesielt mot de incestuøse ekteskapene som var vanlige blant adelen. Han kom snart i konflikt med kong Kildebert. Hans energiske holdning førte til drapstrusler og uoverensstemmelser med de andre biskopene, for sørgelig nok var mange biskoper på denne tiden korrupte og lite åndelige menn. Men anerkjennelsen fra den hellige erkebiskop Caesarius av Arles ga Albinus ny energi til å fortsette sitt vanskelige og farlige arbeid med å preke moral. Selv om han var en gammel mann, reiste han de 65 milene til Arles i Sør-Frankrike sammen med sin venn Leobin, som omtrent på denne tiden ble utnevnt til biskop av Chartres. Ellers finnes det få opplysninger om Albinus. Allerede mens han levde var han kjent som undergjører.

Tradisjonen forteller at Albinus hjalp alle i nød og brukte bispedømmets midler til å kjøpe fri gisler fra sjørøvere. En annen tradisjon forteller om hvordan han hjalp en viss adelskvinne ved navn Etheria (Etherie) fra Douille nær Angers.

Legenden forteller at Etheria var satt i fengsel av kong Kildebert på grunn av stor gjeld, og hun sendte da bud etter sin biskop for å besøke henne. Da han kom til fengselet, kastet hun seg for hans føtter og tryglet om hjelp. En vakt styrtet da til for å slå henne, men Albinus pustet i mannens ansikt, og han falt død om. Etheria ble snart løslatt.

En annen gang passerte han et fangetårn i Angers og hørte skrik og stønn fra fanger som ble mishandlet. Han anmodet da den lokale dommeren om at de ble løslatt, men dette ble avslått. Han vendte da tilbake til tårnet og ba foran det, og etter flere timer raste deler av tårnet sammen. Fangene slapp fri, fulgte Albinus til kirken Saint-Maurichies, forandret sitt liv og ble mønsterborgere og kristne.

Albinus døde den 1. mars 550 (kilden Benedictines skriver rundt 554) i Angers og ble gravlagt i kirken Saint-Pierre der. Men allerede i 556 ble en kirke viet til ham, og hans jordiske rester ble overført til krypten der. Nær denne kirken ble klosteret Saint-Aubin straks bygd, og den første abbeden var kanskje før nevnte Sapaudo, og her fant Albinus' relikvier sitt endelige hvilested i 1126. Saint-Aubin de Moeslain i Haute Marne er fremdeles et populært valfartsmål. Relikvier finnes også i katedralen Saint-Germain i Paris.

Albinus var en populær helgen som ved sin forbønn hjalp de fattige, vekket opp døde og helbredet blinde på underfullt vis. Han påkalles for barn i livsfare. Den hellige Venantius Fortunatus (ca 530-600), skrev en biografi om Albinus som er nær samtidig, og siden den også er skrevet av en anerkjent forfatter, er den mer pålitelig enn mange av biografiene om tidlige helgener.

Fra den hellige Gregor av Tours vet vi at allerede på hans tid var Albinus' kult spredt vidt omkring på grunn av disse miraklene. Senere spredte den seg til Tyskland, England og Polen, noe som gjorde Albinus til en av de mest populære helgenene i middelalderen. Kirker ble viet til ham over hele kontinentet så langt som til Polen, og han ble noen ganger sett på som skytshelgen for beskyttelse mot sjørøverangrep. Dette kan ha vært basert på tradisjonen at han kjøpte tilbake sognebarn som hadde blitt tatt til fange av sjørøvere når de seilte om Loire.

Senere ble tradisjonen styrket av et mirakel nedskrevet på 900-tallet, da den beleirede byen Guérande nær munningen av Loire ba til Albanus om hjelp og fant deres angripere beseiret på mirakuløst vis. I middelalderen skrev Nicholas Belfort en beskrivelse av mirakler som var skjedd ved Albinus' grav etter år 1000. Belfort var en regelbundet kannik i klosteret St. Johannes Døperen ved byen Soissons. På denne måten økte hans berømmelse og mange landsbyer ved kysten valgte Albinus til sin skytshelgen. Dette er trolig grunnen til at Saint-Aubin på Jersey er oppkalt etter ham og bevarer navnet på et gammelt kapell som for lengst er forsvunnet.

Hans minnedag er dødsdagen 1. mars, og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles som en biskop som helbreder blinde.