Den hellige Caesarius av Arles (~470-543)

Den hellige Caesarius (fr: Césaire) ble født rundt 470/471 i Chalon-sur-Saône i Burgund i Gallia, nå i departementet Saône-et-Loire i regionen Bourgogne (Burgund). Han kom fra en adelig gallo-romansk senatorfamilie med begrensede resurser og hans søster var den hellige Caesaria. Han var en belest gutt og fikk en god utdannelse i tradisjonell grammatikk og retorikk av Pomerus, en lærer av afrikansk opprinnelse, og han bestemte seg for å bli prest. Da han var atten år gammel, gikk han i Kirkens tjeneste hos den daværende biskop Sylvester av Chalon, som tildelte ham tonsuren og de lavere vielser.

Men etter to år lengtet han etter en høyere grad av fullkommenhet, og for å kunne tjene Gud fullstendig, dro han i 489 i hemmelighet til Lérins på den lille øya Saint-Honorat utenfor Cannes, som var berømt for sin lærdom. Der ble han munk under abbed Procarius, som utnevnte ham til kjellermester. Men munkene fant ham alt for streng, for han holdt tilbake mat for dem fordi han ikke syntes de levde asketisk nok. Då abbeden løste ham fra embetet, og han fikk lov til å vie seg helt til bønn og bot. I klosteret lærte han å kjenne skriftene til de hellige Augustin og Faustus av Riez. Han var glad over den friheten han nøt i klosteret, men hans strenge askese gjorde at helsen sviktet, og hans overordnede fryktet for hans liv. Derfor ble han i 498 sendt til Arles (Arelatum), nå i departementet Bouches-du-Rhône i regionen Provençe-Alpes-Côte d'Azur, for å oppsøke legene der og få råd. Der fikk han anledning til å treffe byens biskop Eonus (Aeonus, Aeonius), som var en slektning av ham.

I Arles fortsatte Caesarius sine studier. Han ble svært bekymret over at kristne klerikere leste hedenske forfattere. Caesarius selv hadde tilegnet seg en tradisjonell sekulær kultur som var opprettholdt i visse deler av Gallia blant senatorfamilier og lignende. Den nye, strenge ideen var at den kristne kulturen i fremtiden skulle etableres utelukkende på basis av det kristne budskap – navnene på Kristus og Jupiter skulle ikke komme over de samme leppene. Biskop Eonus støttet den nye strengheten og fant Caesarius’ skrupler lovende. Han skrev til abbeden og foreslo at nevøen skulle bli ordinert. Caesarius ble viet til diakon og prest og gitt ansvaret for det nærliggende klosteret Trinquetaille på en øy i elven Rhône hvor disiplinen var for slapp. Caesarius ga munkene en regel, ledet dem i tre år og fikk dem til å yte sitt beste. Til tross for sin ungdom og mangel på erfaring gjorde han klosteret til et mønstereksempel.

På sitt dødsleie i 503 anbefalte biskop Eonus at Caesarius ble hans etterfølger. Men den 33-årige Caesarius flyktet i et anfall av ydmykhet og gjemte seg blant de romerske gravene. Men han ble funnet og måtte gi etter for et samlet ønske fra presteskap og folk, som enstemmig valgte ham til biskop. Han presiderte over Kirken i Arles i førti år med mot og klokskap og står frem som den fremste biskopen i Gallia i denne ulykkelige perioden.

Hans bispeby nær munningen av elven Rhône og nær Marseille var hovedstaden i det romerske Gallia fra 395 til Vestromerrikets fall, og byen opprettholdt fortsatt sin gamle betydning i det sosiale, handelsmessige og industrielle livet i Gallia og middelhavsområdet generelt. Som et politisk senter var byen i tillegg utsatt for alle de omskiftelser som i de første tiårene av 500-tallet. De ble forårsaket av arianske visigotere og ostrogotere («øst-» og «vestgoterne»), burgundere og frankere. Til slutt var det frankerne under kong Kildebert som fikk overtaket i det gamle Gallia. Men i løpet av den lange konflikten var Caesarius mer enn en gang utsatt for barbarenes mistanke.

Da burgunderkongen beleiret Arles i 508 og mange fanger ble brakt inn i byen, ga Caesarius dem mat og klær og brukte av kirkenes skattkamre for å hjelpe dem. Han fjernet sølv og smeltet ned røkelseskar, kalker og patenaer, og han bemerket at Jesus feiret den siste nattverd på keramikk.

Etter Alariks død erobret ostrogoterkongen Theoderik den store av Italia (471-526) de visigotiske områdene i Languedoc. Han mistenkte Caesarius for å ha inngått komplotter for å overlevere byen til de beleirende frankerne og burgunderne og fikk Caesarius midlertidig forvist. Til slutt ble biskopen i 513 brakt til Ravenna som fange. Men da kongen møtte ham der, så han straks at Caesarius var en hellig mann. Han diskuterte sin bys tilstand med ham og satte ham fri. Han sendte ham en sølvskål, 300 gullstykker og budskapet: «Motta offeret fra kongen, din sønn, og se på det som et tegn på vennskap». Caesarius solgte sølvskålen for å kjøpe fri fanger.

Caesarius benyttet anledningen til å fortsette til Roma, hvor hans autoritet ble trygget da han oppnådde at den hellige pave Symmachus (498-514) den 11. juni 514 gjorde ham til apostolisk delegat i Gallia, ga Arles tilbake primatrettighetene over Gallia mot bestrebelsene fra erkebiskopen av Vienne, utvidet dem til Spania, og sendte palliet til biskop Caesarius. Dette skal ha vært første gang det ble utdelt pallium til en erkebiskop utenfor Italia. Paven ga også presteskapet i Arles rett til å bruke dalmatika, noe som ellers var forbeholdt presteskapet i Roma. Tradisjonen vil ha det til at Caesarius grunnla en kirke i Roma. Caesarius vendte tilbake til Arles i 514. Gjennom utnevnelsen til apostolisk delegat, en tittel hans forgjengere regelmessig hadde båret, oppnådde den apostoliske stol at de i det søndre Gallia, fortsatt romersk i språk, temperament, lov og sosial organisasjon, fikk en intelligent og hengiven samarbeidspartner som gjorde mye for å stadfeste den pontifikale autoritet, ikke bare i sin egen provins, men også i hele resten av Gallia.

Caesarius var en energisk biskop og ble erkebiskop i Arles nettopp da setet hadde lyktes i å opprettholde sin utvidete jurisdiksjon overfor krav fra Vienne, og han var metropolitt for mange suffraganbispedømmer. Caesarius brukte sitt embete som vikar til å innkalle den viktige rekken av konsiler som alltid vil være knyttet til hans navn, presidert over av ham og hvis dekreter helt eller delvis ble skrevet av ham. Det er snakk om fem konsiler: Arles (524), Carpentras (527), Orange (II) og Vaison (529) (dagens Vaison-la-Romaine) og Marseille (533). Sistnevnte ble innkalt for å dømme en biskop, Contumeliosus av Riez, som hadde tilstått ekteskapsbrudd, men som senere klarte å oppnå en benådning fra den hellige pave Agapetus I (535-36) på grunn av angivelig irregulære prosedyrer – sakens endelige utfall er ikke kjent. De øvrige konsilene er av betydning for det fremtidige religiøse og kirkelige liv i de nye barbariske kongerikene i vest.

Synoden i Orange (Arausio, Arausiacum) i 529 fikk gjennom sin fordømmelse slutt på semi-pelagianismen i Gallia. Semi-pelagianerne lærte at Gud hadde forutbestemt noen mennesker til evig fordømmelse. Konsilet bekreftet også at Gud ved sin nåde ånder inn i våre sjeler vår første lengsel etter hans tro og kjærlighet og at han inspirerer vår omvendelse. Beslutningene på synoden ble stadfestet av den hellige pave Felix III (IV) (526-30).

Caesarius var sparsommelig og from og en svært seriøs og ansvarlig hyrde som var fast bestemt på å fastlegge strukturen for liturgien og botsøvelsene slik at det ikke skulle være noen unnskyldning for feiltakelser. Han organiserte bispedømmet etter halvveis monastiske linjer og innførte fellesliv for sine prester og ga dem en regel å leve etter. Han regulerte syngingen av tidebønnene, som han beordret skulle feires offentlig og daglig, ikke bare på søndager, lørdager og festdager, som det var vanlig i Arles, og han modifiserte officiet for at det skulle passe til legfolk.

Caesarius fremmet menighetssangen og læringen av Bibelen og ville at legmenn skulle involveres i administreringen av Kirkens midler. Han lærte de troende å be fra hjertet, og han insisterte også på at sjel og hjerter virkelig skulle løftes til Gud under messen. Han preket alle søndager og helligdager og ofte på andre dager, om morgenen og om kvelden. Hvis han ikke kunne, ga han ordre om at prekener skulle leses, og alltid etter matutin og vesper. Han foretrakk en enkel og naturlig stil og mislikte utstuderte taler. Han var svært bevisst på å innkalkulere en frykt for skjærsilden for tilgivelige synder og behovet for daglig bot for å bli kvitt dem. Han snakket om bønn, faste, almisser, kyskhet, gode gjerninger og å tilgi fornærmelser.

Caesarius var best kjent i sin egen tid og huskes fortsatt først og fremst som den første «folkepredikanten». Han var dyktig på prekestolen, ikke for omstendelig, han uttrykte seg i et enkelt språk, noe hans mange bevarte avhandlinger viser. Han prekener var fylt med hjemlige bilder og eksempler og varte sjelden mer enn femten minutter. De ble skrevet ned og spredt langt utenfor Arles, for hans første biografi sier at bøker ble sendt til det nordlige Gallia, Gallia, Italia og Iberia. Man finner spor av hans innflytelse så langt unna som i Fulda i Tyskland. Noen av hans arbeider, som da ble tilskrevet de hellige Augustin, Ambrosius og andre, fikk en enda større utbredelse enn det en gang virket som.

Caesarius’ prekener åpner vanligvis med en lett og familiær introduksjon, gir noen få sannheter uttrykt på en velvillig og praktisk måte og avsluttes med en rekapitulasjon. De fleste av prekenene handler om prinsippene for den kristne moral, de himmelske sanksjoner (helvete og skjærsild), de ulike klasser av syndere og tidens fremste laster: offentlige laster, ekteskapsbrudd og konkubinat, drukkenskap, neglisjering av messen, kjærlighet til rikdom, de utallige sporene av hedendom som først nylig var bekjempet. I dem er det folkelige livet i Provincia gjengitt, ofte med fotografisk nøyaktighet. Disse prekenene er verdifulle skatter for historiske studenter, enten det er kirkerett, dogmehistorie, disiplin eller liturgi.

Caesarius hevdet ikke å være en nyvinner. Som Vincent av Lérins hadde instruert ham, var målet å bringe videre «den samme katolske tro som ble definert av de hellige fedre». Det viktigste var opplæringen i «den sanne katolske tro, som skal fastholdes fast og ukrenkelig». Han foretok visitasjoner i hele sitt store bispedømme og reiste langt utenfor det.

Caesarius insisterte sterkt på det som da var hyppig kommunion og på verdig mottakelse. Han insisterte: «Det finnes gode kristne som når en stor fest nærmer seg, for å sikre seg at de mottar kommunionen verdig, er kyske med sine egne hustruer flere dager på forhånd». Han stilte strenge krav til lange perioder med avholdenhet. Livet til en botferdig var den rette modellen for legfolket og forvarslet enda strengere nyvinninger i fremtiden. Han krevde at legfolket ikke bare kommuniserte på store festdager, men også på festen for Johannes Døperen og på bestemte provençalske helgeners festdager.

I samsvar med konsiltenkningen på den tiden mente Caesarius at visse synder, som falske anklager eller apostasi (frafall), krevde livslang eksklusjon fra den kristne menigheten, eller tillot bare én forsoning i livet. Hans liste over dødssynder, basert på De ti bud, var omfattende: vanhelligelse (frafall og overtroisk praksis), mord (inkludert abort), ekteskapsbrudd og konkubinat, falskt vitnesbyrd, tyveri, stolthet, sinne, baksnakking osv. Han inkluderte en rekke synder som i dag ikke ville regnes til dødssyndene. Seksuell omgang mellom gifte var synd hvis formålet bare var nytelse, selv om muligheten for unnfangelse ikke ble utelukket, og det var en dødssynd hvis de brukte befruktningshemmende tiltak.

Han listet opp i detalj de gode gjerninger som var tilstrekkelige til å reparere for mindre synder: almisser, besøke syke og fanger, bønn og faste, å tilgi ens fiender. I de fleste saker kunne en biskop bare oppmuntre til bot, men i visse saker – mord, falskt vitnesbyrd og noen tilfeller av utilstrekkelig bot – kunne han kreve det. Anger og omvendelse var en angstfull og høytidelig sak. I likhet med andre biskoper anbefalte Caesarius at anger og omvendelse skulle utsettes til senere i livet, for tilbakefall kunne ødelegge en persons sjanse til frelse.

I historien om det monastiske liv og dets reformer i Gallia har Caesarius en fremtredende plass mellom de hellige Martin av Tours og Honoratus av Lérins på den ene siden og den hellige Kolumban på den andre, mens han var en samtidig av den hellige Benedikt av Nursia, som han overlevde med bare et par måneder. Han skrev to regler, en for menn (Ad Monachos) i 534 og den andre for kvinner (Ad Virgines).{Jacques-Paul Migne (ed.), Patrologia Latina (PL), LXVII, 1099 ff, 1103 ff} Munkeregelen er basert på den fra Lérins og overlevert ved muntlig tradisjon, men legger til det viktige elementet av løftemessig stabilitet (ut usque ad mortem suam ibi perseveret, c. i), en juridisk avsvergelse av sin eiendom og et mer perfekt felleseie av jordisk gods. Denne regelen måtte snart vike til fordel for Kolumbans, og sammen måtte de senere begge vike for Benedikts regel.

Regelen for nonner fikk imidlertid en annen skjebne. Den låner mye fra Augustins berømte brev ccxi og fra den hellige Johannes Kassian, men likevel var dent den første regel skrevet for kvinner som levde i perfekt fellesskap og har forblitt en modell for alle senere slike. Caesarius grunnla i 512 et stort kvinnekloster i Arles for enker og unge kvinner i søndre Gallia som ønsket å vie seg til Gud, først i det berømte Aliscamps blant de romerske ruinene utenfor bymurene i Arles og deretter innenfor bymurene. Han kalte klosteret St. Johannes (Saint-Jean), men det fikk senere navnet St. Caesarius (Saint-Cesaire). Hans egen søster Caesaria ble satt til å lede klosteret. Ved den hellige grunnleggerens død talte dette klosteret 200 nonner, hvorav mange enker. Dette var det første kjente kloster for kvinner i Gallia. Blant reglene for huset var at alle nonnene skulle lære å lese og skrive og at de skulle ha enerett til å velge sin abbedisse. I likhet med Benedikt la han vekt på stabilitet, og for nonnene insisterte han på klausur.

Dette klosteret forbløffet sine samtidige, som så på det som en frelsens ark for kvinner i disse stormfulle tidene. Det ble også beundret av pave Hormisdas, noe som fremgår av et bevart brev hvor han på Caesarius’ anmoding godkjente og stadfestet dette nye verket (super clericorum et monasteriorum excubias consuetas puellarum quoque Dei choros noviter instituisse te).{Migne (ed.), Patrologia Latina (PL), LXVII, 1285} Paven stadfestet også full eksempsjon for abbedissen og hennes nonner fra all episkopal autoritet, fremtidige biskoper kunne bare besøke dem ved enkelte anledninger i utøvelse av sine pastorale plikter, eller i tilfeller med grove krenkelser av regelen. Valg, konstitusjon, intern administrasjon, selv valget av messeprest var eksklusivt overlatt til kommuniteten. Når nonne trådte inn, avla de høytidelig løfte om å bli inntil døden, og på Caesarius’ anmodning ugyldiggjorde pave Symmachus ekteskapet til enhver nonne som hadde avlagt løfter.

I løpet av 500-tallet ble nonneregelen ellers i Gallia adaptert av mannsklostre, mens utallige nonneklostre fulgte den i sin helhet, for eksempel det berømte klosteret for Det hellige kors i Poitiers som ble grunnlagt av den hellige Radegunde. Regelens utbredelse ble også fremmet av det faktum at ikke få av Caesarius’ disipler ble biskoper og abbeder, og dermed naturlig introduserte idealet for det religiøse liv som var skapt av deres ærverdige mester.

Etter at frankerne erobret Arles i 536, trakk den nå gebrekkelige Caesarius seg tilbake fra det offentlige liv og bosatte seg i nonneklosteret Saint-Jean. Da slutten nærmet seg, skrev Caesarius sitt testamente (Testamentum), med all den formalisme romersk lov kunne oppvise, til fordel for sine elskede nonner. Deretter døde han i klosteret den 27. august 543 i nærvær av flere biskoper og prester, og han ble gravlagt i basilikaen Sainte-Marie i Arles. Han hadde da vært biskop i førti år. Hans grav ble ødelagt under de sarasenske invasjonene på 700-tallet, men lokket til hans sarkofag er bevart i Arles. Caesarius etterlot seg 238 prekener, som viser hvor mye den pastorale praksis fortsatt var preget av motsetningene til hedendom og overtro.

Caesarius’ minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 27. august, men i Frankrike feires han den 26. august. Han blir ofte avbildet i bønn foran en brennende by. Ifølge legenden skal han nemlig en gang ha slukket en brann med sine lidenskapelige bønner. Han var den første til å introdusere i sin katedral tidebønnene ters, sekst og non. Han beriket også liturgien med hymner til alle tidebønnene. Han kalles noen ganger «av Chalon» (Cabillonensis eller Cabellinensis) etter sin fødeby Chalon-sur-Saône, oftest er han kjent som Caesarius av Arles (Arelatensis).