Den hellige Antonius Daniel (fr: Antoine) ble født den 27. mai 1601 i Dieppe i Frankrike. Han studerte jus, men avbrøt studiene i 1621 for å slutte seg til jesuittordenen (Societas Iesu – SJ). Den 1. oktober 1621 trådte han inn i novisiatet i Rouen, 20 år gammel. Etter løfteavleggelsen underviste han i Rouen i fire år. Mens han var der, sendte jesuittmisjonærene i Ny-Frankrike (Canada) en innfødt ung mann for å studere ved kollegiet. Da Antonius hørte historier fra huron-gutten om misjonsarbeidet i Ny-Frankrike, vokste det frem en lengsel i ham etter å delta i omvendelsen av Huron-indianerne.
Antonius studerte teologi ved Clermont-kollegiet i Paris, ble presteviet i 1631 og ble sendt for å undervise ved kollegiet i Eu. Der møtte han den hellige Johannes av Brébeuf, som nylig var utvist fra Ny-Frankrike da kolonien ble tatt av engelskmennene. Våren 1632 ble Antonius sammen med tre andre prester sendt til Ny-Frankrike. Han og p. Ambrosius Davost ble sendt for å tjenestegjøre for nybyggerne ved fortet på Cape Breton Island i Arcadia. Der underviste han en tid i en indiansk skole.
Året etter var det behov for de to prestene i Québec, og dit kom de i juni 1633. Straks begynte de å lære huronenes språk av Johannas av Brébeuf, som i mellomtiden hadde vendt tilbake til misjonen etter at England hadde gitt fra seg Ny-Frankrike igjen. Den 7. juli 1634 dro Antonius på sin første reise til Huronia sammen med Johannes, som vendte tilbake dit. Huronene, som hadde kommet på sin årlige tur for å handle med skinn i Three Rivers, hadde ikke fullt ut kommet seg etter en epidemi som hadde herjet deres land, og siden de fortsatt var syke med feber, ønsket de ikke å ta med noen utlendinger med uhåndterlig bagasje på tilbakereisen. Til slutt gikk de imidlertid på grunn av gavene prestene ga dem med på å ta med seg Johannes, Antonius og p. Darost sammen med deres legmedhjelpere. Den lille flåten dro fra Three Rivers den 7. juli, men misjonærene mistet hverandre av syne under reisen, siden de var i forskjellige kanoer. Langt fra målet ble de satt i land med bagasjen, Antonius på Allumette Island. Heldigvis ble han reddet av en høvding fra Bjørneklanen.
Johannes kom først til Taendeuita, som var den nye landsbyens navn, og huronene ønsket ham velkommen med stor glede. Han visste at p. Antonius Daniel var på vei og at andre misjonærer snart ville komme, så han begynte å bygge en hytte. Den var plassert utenfor, men nær landsbyen og ble kalt Ihonatiria. I slutten av september bodde tre prester og fem leghjelpere i den. Johannes var den eneste i gruppen som kunne huron-språket, så han begynte å lære nykommerne om huronenes språk og skikker. I begynnelsen av 1635 kunne Johannes og Antonius begynne sitt misjonsarbeid for alvor. De samlet barna i sin hytte og lærte dem bønner og å synge. Antonius, som hadde vist seg som en lærenem elev i Johannes' språkundervisning og hadde et godt lag med barn, kunne snart lede barna i å synge Fadervår når Johannes holdt møter. De voksne ble invitert om kvelden og fikk opplæring om Gud, Kristus og budene.
Etter et år i Ihonatiria hadde misjonærene bare foretatt tolv dåp – fire døende barn og åtte døende voksne. I motsetning til mange andre misjonærer på den tiden døpte ikke jesuittene noen voksne, bortsett fra alvorlig syke, dersom de ikke var grundig forberedt over lang tid og viste noe tegn på at de ville stå fast.
Jesuittene avgjorde at det ville bli gjort liten fremgang før noen av de yngre huronene kunne læres opp til å arbeide som misjonærer blant sitt eget folk. Det ble besluttet å starte et seminar i Québec for indianere, og fordi Antonius Daniel hadde hatt så stor suksess med barna, ble han utnevnt til skolens direktør og dro tilbake til Québec for å grunnlegge den nye institusjonen, som ble sentrum for misjonærenes håp. Misjonærene i Huronia appellerte til foreldrene om å la sine sønner gå på denne skolen. Et dusin gutter skulle reise, men da de skulle legge av sted, var det bare tre av dem som klarte å forlate sine jamrende mødre. Skolen åpnet høsten 1636 med bare fem elever. Prosjektet mislyktes, og sommeren 1638 var Antonius tilbake i Huronia.
Han ble sendt til landsbyen Ossossané, hvor Johannes i juni 1637 hadde startet en ny misjon. Etter et år ble han i november 1639 sendt for å etablere en ny misjon i Cahiagué. Da han kom til sin nye post, var en koppeepidemi under utvikling, og presten gikk fra hytte til hytte og pleide de syke. Ettersom epidemien spredte seg, tilskrev de overtroiske indianerne den hans nærvær, men misjonæren talte modig til dem i rådet og forklarte at epidemien hadde begynt før han kom, og at hvis han hadde vært årsaken, ville han ikke prøvd å helbrede dem. Dermed vant han deres tillit, og innen neste vår hadde han rundt 140 voksne konvertitter. Han ble i Cahiagué i de neste åtte årene og forvandlet den til en blomstrende kristen landsby.
I 1647 flyttet Antonius til Teanaustayé nær Hillsdale i Ontario. Han hadde stor suksess også i denne landsbyen, men nå økte trusselen fra irokeserne, og landsbyen lå dessverre ved den ruten som disse indianerne vanligvis brukte. Mot slutten av juni 1648 dro Antonius til misjonens hovedkvarter i Sainte-Marie for sin årlige retrett, og deretter vendte han tilbake til Teanaustayé den 2. juli.
Den 4. juli, rett etter at Antonius var ferdig med å feire messen, hørtes det vettskremte rop over hele landsbyen om at irokeserne kom. Kvinner og barn gikk i dekning mens krigerne løp etter våpnene sine. Antonius Daniel nektet å flykte sammen med de andre, og han løp til de sykes og døendes hytter for å døpe så mange som mulig mens han sa til dem: «Bror, i dag skal vi til himmelen». Fordi irokeserne var så mange, kunne ikke de relativt få huronene forsvare landsbyen, og derfor løp de til kirken, ettersom de mente det måtte være det beste stedet å dø.
Antonius sluttet seg til dem, og da irokeserne kom, gikk han dem fryktløst i møte og forbød dem å komme inn i kirken. Selv om de først var forbløffet over prestens mot, svarte de snart med å sende en skur av piler mot ham og skjøt en kule rett i hjertet hans. Da han falt død om, rev de av ham klærne og gikk løs på kroppen hans. Da de hadde tent på kapellet så det sto i full fyr, slengte de Antonius' kropp inn i den brennende trekirken. Dette skjedde den 4. juli 1648 i Teanaustayé. Da hans jesuittiske medbrødre kom for å lete etter martyrens legeme, fant de ikke noe spor av det.
Disse martyrene er med-skytshelgener for Canada. Antonius Daniel og de syv andre jesuittene ble saligkåret den 21. juni 1925 og helligkåret den 29. juni 1930 av pave Pius XI (1922-39). Deres minnedag ble lagt til 26. september, men etter kalenderrevisjonen i 1969 feires de den 19. oktober, den første ledige datoen etter den hellige Isaak Jogues' martyrium den 18. oktober (evangelisten Lukas' festdag), og deres fest ble gjort obligatorisk for hele Kirken som Nord-Amerikas protomartyrer («De hellige Johannes av Brébeuf og Isaak Jogues og deres seks ledsagere»). Jesuittordenen feires deres minnedag den 16. mars, mens de fortsatt feires 26. september noen steder. Deres navn står i Martyrologium Romanum.
Det finnes helligdommer til deres minne i Auriesville i New York og i Midland i Ontario, som er populære valfartsmål.