Den hellige Lukas ble født før Kristi fødsel og var ikke jøde, siden den hellige apostelen Paulus ikke nevner ham blant jødene i Kol 4,10-11. I følge den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) og den hellige Hieronymus var Lukas greker, muligens født i en ansett familie i Antiokia ved Orontes i Syria (i dag Antakya i Tyrkia). Navnet Lukas er trolig utledet fra latin Lucius eller Lucanus. Paulus omtaler ham som «vår elskede Lukas, legen» (Kol 4,14). Opprinnelig var han hedning og traff aldri Jesus, men han ble døpt rundt år 43 i Antiokia (Apg 2,20). Rundt år 50/51 sluttet han seg til Paulus i Troas, og fulgte ham siden på hans misjonsreiser. Visse deler av Apostlenes gjerninger er skrevet i vi-form, og dette tolkes som at Lukas var med Paulus på den andre og tredje misjonsreisen og reisen til Roma, hvor de led skipbrudd på Malta.
Mellom den andre og tredje misjonsreisen var Lukas i Filippi og ledet kirken der til rundt 57. Han fulgte også Paulus til Roma, og i sine brev nevner apostelen tre ganger Lukas' tilstedeværelse i byen, idet han skriver til den hellige Timotheos: «Lukas er min eneste ledsager» (Tim 4,11). Noen mener at den Lukas som Paulus nevner, er en annen enn han som skrev evangeliet og apostelgjerningene, og det er interessant at Paulus ingen steder refererer til Lukas som en forfatter.
Det er uklart hva som skjedde med Lukas etter at Paulus led martyrdøden. En tradisjon hevder at han reiste til Antiokia og ledet den kristne menigheten der til sin død, mens andre forteller at han skal ha virket i Akaia på Peloponnes i Hellas og der skrevet sitt evangelium (og Apostlenes gjerninger?). Det er mulig at han besøkte den hellige Jomfru Maria i Jerusalem før han skrev sitt evangelium, men dette er nok bare en from antakelse. Men i alle fall er det i hans evangelium vi finner historien om Jomfrufødselen, fortalt med følsomhet og detaljrikdom fra Marias synsvinkel (Luk 1-2). Hans evangelium inneholder også noen av de mest gripende lignelsene, som de om den gode samaritan og den bortkomne sønnen, og Kristi ord på korset til kvinnene i Jerusalem og den gode røveren.
Alt dette understreker Kristi medfølelse, og sammen med Lukas' vektlegging på fattigdom, bønn og rene hjerter, kan det ha bidratt til hans evangeliums spesielle appell til hedningene (ikke-jødene). For Lukasevangeliet er skrevet av en ikke-jødisk kristen til ikke-jøder om verdens Frelser. Kvinnene har en mer fremtredende plass i Lukas' evangelium enn i de andre, for eksempel Maria, den hellige Elisabeth, enken i Nain og kvinnen som var en synderinne. Det kan godt ha vært Paulus som betrodde den lærde Lukas å skrive et evangelium; noen kilder sier også at han var den første som leste det. Lukas brukte de eksisterende evangeliene etter de hellige evangeliene Markus og Matteus da han skrev sitt eget. Man merker legen Lukas i fortellingen om Jesu helbredelser. Det er også hos Lukas vi finner de tre nytestamentlige lovsangene Benedictus, Magnificat og Nunc dimittis.
Apostlenes gjerninger er skrevet i Roma, enten under Paulus' fengselsopphold eller like etter hans død i 67, og forteller om den tidlige Kirkens vekst under Den Hellige Ånd fra Oppstandelsen til rundt 63. Der viser Lukas seg som en bemerkelsesverdig nøyaktig observatør, opptatt av å trekke de nødvendige forbindelseslinjene mellom kristen og verdslig historie. Mange av hans detaljer har blitt overbevisende bekreftet av moderne arkeologer. Det er imidlertid et mysterium hvorfor Apostlenes gjerninger ender så brått og ikke inneholder noe om Peters og Paulus' død i Roma, for de fleste forskere mener at boken er skrevet mellom 70 og 85.
Lukas viste seg som en kunstner med ord, og det er kanskje årsaken til tradisjonen fra 500-tallet om at han var maler og lagde minst ett ikon av Den hellige Jomfru. Det påstås at flere bevarte bysantinske madonnaer skal være skapt av ham, for eksempel det eldgamle nådebildet Salus populi Romani i basilikaen Santa Maria Maggiore i Roma, men de aktuelle maleriene er nok av langt senere dato. Det forhindret ham ikke for å bli skytshelgen for kunstnere i tillegg til leger og kirurger.
Noen legender hevder at Lukas var en av Jesu 70 (72) disipler (Luk 10,1), og han står som nr. 3 på biskop Dorotheus av Tyrus liste over «Jesu Sytti disipler» i henhold til Den ortodokse kirkes tradisjon. Han hevdes også å være en av de to som Kristus viste seg for på veien til Emmaus (Luk 24,13-35). Dette er romantiske anakronismer, men det er ikke usannsynlig at han var en disippel av Paulus. En skribent fra slutten av 100-tallet sier at Lukas var ugift og døde en fredelig død rundt år 75 (?) i Hellas, 84 år gammel, «fylt av Den Hellige Ånd»; noen sier som biskop av Theben (i dag Thivai). Den hellige Gregor av Nazianz (d. 390) skriver at Lukas angivelig skal ha lidd martyrdøden i Patras, men dette er tvilsomt.
Den 3. mars 357 ble Lukas' relikvier overført fra Theben i Boetia (Boiotia) nord for Korint til Konstantinopel og bisatt i den nybygde Apostelkirken der av keiser Konstantius II (337-61). Noen relikvier oppbevares også i en alabastsarkofag i kirken Santa Giustina i Padova, gravkirken for den hellige Justina. Dit har de sannsynligvis kommet etter Konstantinopels fall.
Den hellige teologen Ireneus sammenlignet hver av de Esekiels fire bevingede vesener (Esek 1,5f og 10,14; jf Åp 4,7-8) med de fire evangelistene: Menneske (Matteus, for hans evangelium begynner med det menneskelige: Jesu stamtre). Løve (Markus, for hans evangelium begynner med Johannes Døperen, som levde i ørkenen: Løvens røst). Okse (Lukas, for hans evangelium begynner med Sakarias' offer i tempelet; oksen som offerdyr). Ørn (Johannes, for hans evangelium begynner «ovenfra»).
Lukas' symbol er en okse med vinger, og det har gjort at han har blitt skytshelgen for slaktere. I kunsten vises han ofte med Jomfruen eller mens han holder sin bok, kledd i legefrakk. Han avbildes også mens han maler et ikon av Jomfru Maria. En tidlig kristen mosaikk fra 300-tallet med en avbildning av evangelisten finnes i basilikaen San Vitale i Ravenna.
Lukas' minnedag er 18. oktober. I følge Hieronymus' martyrologium ble festen feiret på denne dato i de bysantinske og syriske kirkene, og den ble innført i vest på 800-tallet. I vest feires en translasjonsdag den 9. mai og i øst en minnedag for translasjon av bein og klær den 20. juni. Hans navn står i Martyrologium Romanum.