Hopp til hovedinnhold

Agnes' åndelige erfaringer

Hva hjelp er det i å leve uten å elske? Det er ikke å leve, det er å dø kraftløs. skrev Agnes til M. Olier. Selv levet hun i dyp forening med Gud i kjærlighet. En virkekraftig og brennende kjærlighet som fylte henne fra hun var liten. Hun elsket Augustin; han hadde sagt om Guds kjærlighet: Jeg har elsket, jeg elsker, jeg vil alltid elske, like til jeg blir forenet med Kjærligheten selv. I løpet av sitt klosterliv gjennomgikk hun store åndelige kamper. Da minnet Maria eller engelen henne på at hun skulle følge kjærlighetens vei. Kristus henvendte seg direkte til henne med disse ord: Hvorfor forlater du ikke fryktens vei? Hvor mange ganger må jeg be deg følge kjærlighetens vei som er den korteste og sikreste?

Hennes kjærlighet til Kristus gav seg utslag i kontemplasjon, i barmhjertighet overfor nødlidende, i apostolisk iver for sjelenes frelse og i å stå fullt ut i tjeneste for Kirken. Slik var hun svært dominikansk. Frem til hun var 17 år og senere periodevis i klosteret i Langeac, mottok hun åndelig veiledning av jesuittprester. Det ville være underlig om dette ikke skulle ha satt sine spor. Hennes samvittighetsransakelser og åndelige øvelser samt kanskje også hennes forståelse av lydigheten fikk kan hende med dette et lite ignatiansk islett. Sensommeren 1634 skrev hun et brev til p. Boyre S.J. hvor hun i realiteten bad om tillatelse til å dø. Et par, tre måneder etterpå døde hun. I et brev til p. Panassière skriver p. Boyre, at hadde han visst at hun skulle ta ham på ordet og forlate denne verden så fort, ville han ha sendt henne et annet svar.

Til Maria hadde Agnes et nært, enkelt og fortrolig forhold. Maria var som en mor for henne - ja, hun kalte henne endog mamma. Fra hun var barn tjente hun Maria ydmykt og kjærlig som hennes slave slik hun høytidelig hadde lovet. Maria viste seg for henne uttallige ganger, ofte med Jesusbarnet i armene. En gang - julen 1625 - lot Jomfru Maria Agnes få holde Jesusbarnet i sine armer i to hele timer.

Maria hjalp Agnes når hun hadde det vanskelig, og hun var ved hennes side ved alle viktige begivenheter. Til ikledningen oppmuntret hun Agnes til å leve i lydighet og ydmykhet. På profesjonsdagen, fulgte hun henne til priorinnen, og geleidet henne tilbake til koret sammen med Dominikus.24 Maria ledet henne til en dypere forening med den lidende Kristus og til å nære en sterk medlidenhet med sine medmennesker.

Som dominikanerinnetertiær bad Agnes Maria-officiet daglig. Ganske fritt bad hun gjerne Jesus om å begynne: Vær så snill å begynne, min brudgom! Jesus svarte, og de bad psalmodien sammen vekselvis.

Agnes ønsket først og fremst å elske seg beruset på Gud.25 Det var Frelseren, Den korsfestede Kristus, hennes venn og brudgom som var hennes liv. Hun mediterte mye over de ulike livsstadier i Jesu liv. Hennes devosjon for Jesu barndom var stor, og hun hadde flere visjoner av Jesusbarnet, ofte i forbindelse med eukaristien. Tidlig var hennes bønn blitt sentrert rundt Jesu lidelser. Fastetiden og liturgien i Den stille uke fikk dermed en helt spesiell plass hos henne. Hun levet i en personlig forening med den lidende Kristus. Hennes bønneliv var sterkest knyttet til hans dødskamp. På sin egen kropp fikk hun oppleve smertene av Jesu tornekrone og av korsfestelsen. Hun forklarte sine søstre i Langeac at Jesu største lidelse var hans kamp i Getsemane da han svettet blod for de synder han kunne se skulle begås - hennes synder! I 1620 - på de uskyldige barns dag - hadde Agnes fått kjenne sine synder, og hun hadde grått i tre timer etterpå. Dagen etter hadde hun en trøstende visjon av den korfestede Kristus som utgjød sitt blod for hennes skyld.

Epifani 1618 overgav Agnes sitt hjerte til Jesus: Min Gud, du vet at jeg bare har en liten vilje som du har gitt meg. Jeg gir deg den av hele mitt hjerte. Maria fortalte henne så at Jesus ikke ville ha noe annet av henne enn hennes hjerte. Deretter merket Agnes at hjertet hennes løsnet fra brystet og var fraværende i tre timer. Etterpå forklarte engelen hennes henne at det var Jesus som hadde byttet sitt hjerte med henne.

I 1626 mottok Agnes Kristi sårmerker på sine hender og føtter og i siden. Hun kjente seg totalt uverdig til en slik synlig nåde; hun hadde bare ønsket å få del i hans lidelse. Dette gav hun da også klart uttrykk for og sa til sin Herre: Så mange kors, o min Gud, som det måtte behage deg, men slike synlige merker vil jeg ikke ha...Hvis du ikke tar dem bort, vil jeg ikke lenger bli værende i dette klosteret... Deretter sa hun til verneengelen sin: ...jeg vil utholde ordentlige kors; jeg ønsker korset Jesus måtte lide da han ble korsfestet. Av disse her, vil jeg ikke ha noen.... Mitt eneste ønske er å lide av kjærlighet til mitt Alt. Hennes ønske ble oppfylt; merkene forsvant, mens smertene forble.

Når hun led av store fysiske plager pleide hun å si: Å lide, o min Gud, så mye som du vil, og å dø når og hvordan du vil! Nå, Herre, ønsker jeg mer enn noensinne å vise min trofasthet. I sine smerter forenet i kjærlighet til sin lidende Frelser, omsluttet hun alle mennesker i sin bønn, og hun gjentok ofte. Oh! syndere, vil dere ikke omvende dere.

Å motta Herrens legeme var svært tidlig blitt meget viktig for henne. Som åtteåring hadde hun mottatt sin første hellige kommunion. Allerede da, ville hun helst ha kommunisert daglig. Hun måtte nøye seg med kommunion hver 14. dag; senere tillot skriftefaren hennes ukentlig kommunion. De mystiske fenomener hun opplevet, kom for en stor del nettopp i forbindelse med kommunion og betraktning.

Agnes hadde et eiendommelig og nært forhold til sin verneengel; den engelen som tørret hennes tårer da hun viste seg for M. Olier i Paris. Denne englen hadde fulgt henne "synlig" siden hun var 12 år gammel. I klosteret hjalp den henne med så ymse; som å stå opp, å kle seg, å bære tunge ting, å lage mat og å synge pent i koret. Dessuten trøstet og oppmuntret den henne. Engelens disponibilitet var så stor at Agnes etter sin død kunne overlate den til M. Olier's tjeneste.

Blant Kirkens hellige, hadde Katarina av Siena en fremtredende plass hos henne. Hun betraktet den hellige Katarina som sin åndelige mor, og hun søkte å etterligne henne. Det er flere som har sammenlignet Agnes nettopp med Katarina av Siena. Agnes var som Katarina, Kristussentrert og preget av en botgjørelsens ånd. Begge opplevet de en rekke mystiske fenomener som utveksling av hjerte med Kristus, mottagelse av usynlige stigma og usynlig ring, å be officiet vekselvist med Kristus etc. Videre hadde også Agnes en stor medlidenhet med de fattige og syke, og hun hadde visdom som hun brukte i ledelse og veiledning av sine søstre og overfor de som søkte sjelesorg hos henne. Hun delte Katarinas moderlige tjeneste for kirken ved sitt engasjement for M. Olier og ved sin spesielle omtanke for kirkens prester.

Agnes opplevet harde kamper med djevelen. Hun var ekstatisk og hadde audisjoner og visjoner av ulike karakterer. Et uttall helgner gjorde sin entré, formante henne og trøstet henne. Ja, hun opplevet en overflod av underlige hendelser. Det viktigste i hennes liv forblir dog uansett hennes kjærlighet til Kristus. Hennes barmhjertighet overfor andre mennesker viser sammen med hennes ydmykhet og lydighet at hennes kjærlighet til Gud var dyp og ekte. Til P. Panassière hadde hun en gang sagt: Jeg ønsker ikke annet enn å adlyde, jeg søker ikke slike ekstraordinære former, ikke liker jeg dem heller. Jeg har alltid ønsket at det skulle behage vår Herre å lede meg på en alminnelig vei. Panassière lurte i likhet med henne selv stundom på om hun for vill. Til det sa hun: ... her er den frukt som jeg mottar som en følge av alle disse nådegaver, om jeg kan kalle dem det, det være seg visjoner eller ekstaser: jeg bestreber alltid å gå frem i praktiseringen av dydene, fremfor alt i å elske min brudgom, og å overholde mine regler. Det er all fortjeneste som jeg får ut av disse visjonene...

Når vi leser om Agnes, er det lett å henfalle til én av to ytterligheter. Den ene får vi ved å skissere hennes ytre liv i grove trekk; da blir hun en høyst alminnelig, from, fransk pike som går i kloster og dør ung uten å ha gjort noe bemerkelsesverdig. Den andre ytterlighet får vi når vi ensidig konsentrerer oss om alle de mystiske fenomener hun var gjenstand for; da fremtrer hun som en overjordisk evnt. sinnsforvirret skapning som levet i en egen verden. I begge tilfeller mister vi henne, og vi kan i god tro stille oss uforstående til hele saligkåringen. Panassière skriver da også selv i sine memoarer at hadde man ikke sett hennes enkelhet så ville man ha klandret henne.


Bilde
Bilde
Bilde